Obligatorisk opplæring i kristendom i Norge 1536-1850

Obligatorisk opplæring i kristendom

i Norge 1536-1850

Reformasjonen

Begrepet ”reformasjonen” er en betegnelse på de omfattende reformer av de nasjonale kirker i Tyskland, Nederland, England, Skottland og de nordiske land som fant sted på 1500-tallet. Både 1300-tallet og 1400-tallet var karakterisert av sterke motsetninger mellom kongemakt og pavemakt i Europa. Videre vokste det frem sterke reformbevegelser som protesterte mot sekulariseringen i kirken. Før reformasjonen tok kirken seg av omsorgen for de fattige ved at den administrerte en fjerdedel av tienden til de fattige i form av almisser. Der reformasjonen fikk herredømme, blant annet i de nordiske land, ble kongen fra nå av den øverste lederen av kirken. Det senere skillet mellom kirke og skole kunne kanskje ikke like lett ha funnet sted dersom paven fremdeles hadde vært kirkens øverste leder. Ved å innføre en luthersk gudstjeneste og en luthersk kristendomsforståelse basert på Bibelens grunntekst, ble det tatt et oppgjør med verdsliggjøringen av kirken. Målet var nå at folket på egen hånd skulle få tilgang til Bibelens innhold. Selv om reformasjonen førte med seg oversetting av Bibelen til nasjonalspråkene, hjalp dette lite da folk flest ikke kunne lese. Dette ble det imidlertid satt i gang tiltak for å gjøre noe med.

 

Luthers syn på skole

Reformatoren Martin Luther fikk stor betydning også på det pedagogiske området. Skriftet ”Til rådsherrene i alle tyske byer om å opprette og underholde kristelige skoler” fra 1524 blir regnet for å være Luthers pedagogiske hovedverk. Luthers pedagogiske idéer har hatt avgjørende betydning for utformingen av skole og kultur i de protestantiske land. Reformasjonens spiritualister under ledelse av Karlstadt og Müntzer, mente at den som var ledet og opplært av Guds ånd og hadde Bibelen på morsmålet, ikke trengte skolegang og studium. Luther mente imidlertid at det ikke var tilstrekkelig kun å lære barna opp i Guds ord. Andre fag var også viktige for å bli utrustet til å møte livets mange utfordringer.

 

I sitt skrift fra 1524 taler Luther med begeistring om opplæring i gresk og hebraisk med det mål å sørge for en teologi som er basert på den rette forståelse av Bibelens grunntekst. Luther mener at det er virkelig farlig å tale om Guds sak annerledes eller med andre ord enn de Gud selv bruker. Dette skriftprinsippet ble et hovedprinsipp i reformasjonen. Frelse og salighet er ifølge Luther det viktigste formålet for opprettelse av skoler. Et hovedpoeng er videre å advare mot djevelen og det verk han utfører som er så skadelig at ingen kan tro det, samtidig som det går så stille for seg at ingen merker det. Luther hevder at øvrigheten måtte se det som en viktig oppgave å lære opp de unge ved å opprette skoler for alle gutter og jenter. Årsaken til at Luther legger ansvaret på øvrigheten og ikke på foreldrene, er for det første at ikke alle foreldre er like fromme. Videre mener Luther at de fleste foreldre ikke er kompetente til å sørge for oppdragelse og opplæring av barn, og at det derfor er nødvendig med spesielt utrustede personer (lærere) til å oppdra og undervise barn. Foruten opplæring i språk og i Guds ord, tar Luther til orde for at skolene bør bedrive opplæring i historie med det formål at de unge skal få kunnskap om hvordan man bør innrette seg her i verden samt forstå verdien av gudsfrykt. Både kvinner og menn kan være lærere og de bør være både kunnskapsrike og dannede. Videre tar Luther til orde for å lære barn opp i sang og musikk, samt i hele matematikken. 1-2 timer om dagen på skolen, var passende ifølge Luther. Resten av tiden kunne brukes til å arbeide i huset, lære et håndverk eller noe annet nyttig. Opprettelsen av biblioteker var også noe Luther ivret for. Disse skulle først og fremst inneholde Bibelen på grunnteksten. Det gamle testamentes grunntekst er på hebraisk og Det nye testamentes grunntekst er på gresk. De beste bibelfortolkninger og den beste grammatikk skulle også være tilgjengelig sammen med lærebøker i historie, juss og medisin. Når det gjaldt pedagogikken, mente Luther at skolen skulle dra fordel av de unges trang til stadig å ha noe å holde på med. Skolen må være forsiktig med trussel om og bruk av straff da dette kan hindre læring. Hensikten med å forklare for øvrigheten at det er deres oppgave å starte en skole i en by, oppsummerer Luther med at det er dannede og kunnskapsrike mennesker som er den største verdi en by kan ha, og det er også dette som fører til best trivsel blant folk i byen. Videre vil kunnskap føre til økonomisk vekst (Luther, 1981).

 

Hjelde, Lønning & Rasmussen skriver at Luthers appell om å opprette skoler ikke var forgjeves. I de nærmeste årene etter utgivelsen i 1524 ble det opprettet skoler i flere tyske byer med det formål å undervise de unge i evangelisk kristendom og utdanne ledere i kirke og samfunn (Hjelde, Lønning & Rasmussen, 1981). Samtidig ser det ut til at Luther var lite realistisk i forhold til befolkningens generelle ønske om økt kunnskap. At det store flertallet av befolkningen frivilllig skulle gå inn for lære seg gresk og hebraisk slik at de kunne lese Bibelen på grunnteksten, ser ut til å ha vært en naiv tanke fra Luthers side. På den annen side ser Luthers tanker ut til å ha fått stor innflytelse ved presteutdanningen på universitetene der studier av grunnteksten på gresk og hebraisk fremdeles er en obligatorisk del av studiet. Samtidig er heller ikke dette noen garanti for at prester lever og lærer i tråd med meningsinnholdet i Bibelens grunntekst.

 

Pietismen

Seland & Aagedal skriver i sin bok ”Vekkelsesvind. Den norske vekkingskristendomen” at den religiøse bevegelsen pietismen, som oppsto på slutten av 1600-tallet, fikk stor betydning i arbeidet med å utbre den evangelisk-lutherske lære, også i Norge. Den mest sentrale pietistiske teologen het Philipp Jakob Spener (1635-1705). Han begynte i 1670 å invitere folk til oppbyggelige møter i hjemmet sitt i Frankfurt der han var prest. Disse samlingene var tenkt som et tillegg til gudstjenesten i kirken, og ikke som en erstatning. Tittelen på boka Pia Desideria (Fromme ønske) som Spener ga ut i 1675, dannet bakgrunnen for begrepet pietisme. Pietisme står for et intenst personlig gudsforhold som skulle gi seg uttrykk i moral og livsførsel basert på en nøye etterlevelse av Bibelens lære. I forhold til det som var vanlig på den tiden, ble pietistene oppfattet som en gruppe som hadde et altfor alvorlig syn på kristendommen preget av streng moral og asketisk livsførsel. For pietistene var det bare arbeidet med å berge sjelen fra fortapelse som var strengt nødvendig i livet på jorda. Dåp og ulike kirkelige ritualer kunne ikke alene gi håp om frelse. Bare ved å kjenne den fulle tyngden av syndene sine og ved å vende om til et ”personlig liv med Gud”, kunne en ha håp om en gang å komme til Himmelen. En tydelig omvendelse – et virkelig vendepunkt – måtte til før en med rette kunne kalle seg kristen. Denne omvendelsen skulle være så grunnleggende og tydelig at en vendte ryggen til det livet en hadde levd så langt. Den som var omvendt, skulle kjenne seg ”født på ny”. Det nye livet ble kjennetegnet av en stor glede ved vissheten om å vandre på den smale vei. Omvendelsen var også en innvielse til plikt og kamp. Plikten besto i å vitne for andre som fremdeles levde et sekulært eller ”verdslig liv”, slik at de også kunne komme til ”rett tro”. Kampen gikk ut på å ikke bli en villfaren og miste sin egen frelse av syne. Sanselig nytelse og lettsindige gleder kunne gi urene tanker og føre en bort fra Gud. Bibellesing, bønn og botsøvelser skulle verne mot fristelse. Alle jordiske valg måtte prøves mot håpet om å komme til Himmelen. Betegnelsen pietisme ble til å begynne med brukt i nedsettende betydning, som en stigmatisering av det mange så på som et altfor alvorlig kristendomssyn. Senere hendte det at de som ønsket å få del i dette alvoret i kristentroen, selv kalte seg pietister. Slik ville de gjøre økenavnet til et hedersnavn. Blant folk flest har betegnelsen pietisme allikevel vist til et tungsindig ”mørkemannssyn” (Seland & Aagedal, 2008).

 

Ifølge Imsen var August Hermann Francke (1663-1727) den viktigste skolemannen i den pietistiske tradisjonen. Han var tysk prest og professor ved universitetet i Halle. Her bygde han et skolesystem i flere nivåer som også omfattet skoler for de fattige. Skolesystemet i Halle ble berømt, og dannet mønster for det preussiske utdanningsvesenet. Målet var opplæring i ”sann gudsfrykt og kristelig klokskap”, men skolene hadde etter datidas forhold et allsidig innhold med opplæring i praktiske ferdigheter så vel som kunnskap i språk og naturfag. Mens det hadde vært vanlig at en og samme lærer fulgte en klasse i alle fag, innførte Francke faglærersystemet. Ifølge den luthersk-evangeliske tro er mennesket syndig av natur som en konsekvens av syndefallet. Som en følge av dette, mente Francke at det var viktig å legge bånd på barnas naturlige lyst til lek og utfoldelse. Barna skulle overlates minst mulig til seg selv, og heller være underlagt en målbevisst ledelse. Det var tre dyder som ble framholdt som de viktigste: sannhetskjærlighet, lydighet og flid. Likedan var det tre laster som måtte bekjempes: løgn, selvrådighet og lediggang. Barna måtte riktignok få anledning til rekreasjon, men det måtte kun skje gjennom beskjeftigelse med nyttige ting. Sang og musikk til Guds ære ble også sett på som positivt (Imsen, 1997).

 

Gudsfrykt, lydigheten mot Guds ord, omvendelsen og det personlige gudsforholdet blir av pietismen betraktet som det mest sentrale og følger i så måte tradisjonen fra både Det gamle og Det nye testamente, Augustin og Luther. Kulturelt ga pietismen Bibelen ny aktualitet og gjorde den til folkebok. Sosialt førte pietismen til at kirken i langt større grad enn tidligere tok på seg sosiale oppgaver. Når det gjaldt misjon, bidro tankegodset fra pietismen til at kirken nå vendte blikket utover fra den lille flokk og til kirkens misjonsansvar.

 

På den annen side har pietismen måttet bære en del av ansvaret for at kirken ikke klarte å møte de problemene som vitenskap og samfunnsliv stilte den overfor ved at den ikke vektla læren i tilstrekkelig grad. Reidar Astås skriver at pietistene først og fremst så kirken i de små, vakte kretsene som var bundet sammen i opplevelsesfellesskap. Guds ord, dogmene og bekjennelsen kom i bakgrunnen som kirkeskapende elementer. Vitenskapen, som i middelalderen kretset rundt teologien, ble av pietismen sett på som vantro, og det meste av tidens kunst ble stemplet som ugudelig (Astås, 2000). Til tross for denne bevisste kritikken, greide pietistene ikke å utforme et kristent alternativ til en verdsliggjort kultur. Ved sin vektlegging av følelsesfromhet, mistet kirken under pietismen det vernet læren hadde gitt kirken i ortodoksitiden og åpnet dermed vei for opplysningstidens kirkekritikk.

 

Statspietismen i Danmark-Norge

Det som i historiebøkene går under navnet statspietismen, preget tiårene frem mot midten av 1700-tallet og kom spesielt sterkt til uttrykk i Christian VIs regjeringstid (1730-46). Det teologiske lærerunnlaget var velkjent i luthersk kristendom. Kongen selv var dypt grepet av kristendommen og ble talsmann for et alvorlig kristendomssyn. Tanken var at kirkens og religionens stilling i samfunnet ville bli styrket dersom folket mottok forkynnelse med sterkere oppfordring til omvendelse og forsakelse av verdslighet. Statspietismen var bakgrunnen for at konfirmasjonen ble innført i 1736, og den var også en viktig drivkraft til at landet fra 1739 fikk en utvidet religionsopplæring med sjelens frelse som mål. Denne utvidete religionsopplæringen har i ettertid blitt betraktet som starten for den offentlige skolen i Norge.

 

 

I sin bok ”Skolehistorisk oversikt” har Knut Ingar Hansen blant annet samlet skolens formålsparagrafer og skolens fagkombinasjon i en tidsperiode på over to hundre år. Den første skoleloven ble kalt ”Forordning om Skolerne på Landet” og ble gjort rettskraftig 23. januar 1739. Her legges det opp til opplæring i Guds ord, samt lesing, skriving og regning da dette er kunnskaper som alle har nytte av å kunne:

 

”…saa have Vi anseet det for een af de største Velgierninger for Vore kiære og tro Undersaatter, og for en uforbigiengelig Nødvendighed for Landet, efter Vores Høyst Saligste Herre Faders høylovlig Ihukommelse Hans Exempel, at lade Danske Skoler over alt i Vor Rige Norge paa en bestandig Fod saaledes indrette, at alle og enhver, end og de fattigste Børn over alt paa Landet kunne tilstrækkeligen undervises om Troens Grund samt Salighedens Vey, Orden og Middeler, efter Guds Ord og den Evangeliske Kirkes sande i Børne Lærdommen korteligen forfattede Lære, saa og i at læse, skrive og reigne, som saadanne Videnskaber, der ere alle og enhver, af hva Stand og Vilkor de end maatte være, nyttige og fornødne,… (Hansen, 1967, s. 7).”

 

Erik Pontoppidan (1698-1764) ble frontfiguren i Christian VIs skoleforordning av 1739. Han var hoffprest i København da kongen ga ham i oppdrag å utarbeide en forklaring til Luthers lille katekisme. Pontoppidans katekismeforklaring Sandhed til Gudfrygtighet kom ut i 1737. I perioden 1747-54 var Pontoppidan biskop i Bergen. Her holdt han fram med sitt virke som teolog og forfatter. Han ga blant annet ut en ordbok over det norske språket og en topografisk skildring av det norske riket. Katekismeforklaringen Sandhed til Gudfrygtighed – på folkemunne bare kalt Pontoppidan – ble tatt i bruk som lærebok ved forberedelse til konfirmasjon og i det allmenne skoleverket, både i Danmark og Norge. Den fulle tittelen slo fast at boka inneholdt alt det, som den, der vil blive salig, har Behov at vide og gjøre. Dette var helt i tråd med pietismens måte å betrakte livet på med sjelens frelse som det eneste nødvendige. Mot slutten av 1700-tallet tapte Pontoppidans forklaring posisjonen som allment læreverk i Danmark. Men i Norge fikk denne boka og andre bøker som bygde på den, en dominerende plass i skole og konfirmasjonsopplæring langt opp mot år 1900. Slik kom pietismen på avgjørende vis til å prege kristendomsforståelsen hos folk flest i Norge.

Liv Kari Tønnessen skriver at talsmenn for et kritisk historiesyn har tillagt kong Christian VI delvis uedle motiver for å vedta skoleordningen. De hevder at skolen ble opprettet som et undertrykkelsesinstrument for å holde folket nede i underdanighet da skolen innprentet lydighet mot myndighetene (Tønnessen, 2004, s. 23).

Tarald Rasmussen som har skrevet om Erik Pontoppidan i boka ”Pedagogiske profiler. Norsk utdanningstenkning fra Holberg til Hernes”, er derimot av en annen oppfatning. Han mener at målet for den første norske skolen må ha vært å få folk til å omvende seg og bli sanne kristne:

 

”Dette religiøse opplysningsprosjektet har i all sin optimisme noe imponerende over seg. Det blir særlig tydelig om en tar innover seg at målet faktisk må ha vært å få hele folket til å omvende seg og bli sanne kristne. Hele kristendomsforklaringen munner jo ut i omvendelsen som viktigste mål og viktigste forutsetning for sann kristendom (Rasmussen, 2004, s.41).”

 

De ti første spørsmålene i Pontoppidans forklaring viser at lykke på jorden og salighet i himmelen, samt hvordan dette kan oppnås, var lærebokas og den første norske skoles formål. De fleste av spørsmålene handler om hvordan et kristent menneske bør leve, men det er også teoristoff fra troslæren. Selv om spørsmålene er mange, er de fleste av dem korte. Tanken ser ut til å ha vært at de fleste ungdommer med normal begavelse burde kunne lære disse svarene utenat og på den måten ha en god veiledning for livet.

 

Liv Kari Tønnessen hevder at boka pedagogisk var langt forut for sin tid, ved at den var bygd opp med spørsmål og svar (Tønnessen, 2004, s. 18). Denne formen for pedagogikk kalles accipiopedagogikk, kommer av latin adcapio og betyr ”motta, akseptere”. Metoden ble blant annet brukt av Francke (Menck, 2006, s. 27).

 

Pietistenes bidrag til den pedagogiske tradisjonen er at de vektla opplæring for alle, også de fattige. Opplæringen var preget av disiplin, arbeidsomhet og lite fornøyelse. Hensikten var først og fremst en oppdragelse med sjelens frelse som mål. Opplæringen hadde også en strengt disiplinerende funksjon i samfunnsmessig forstand selv om dette ut fra hermeneutikkens kriterier for rett tekstforståelse neppe kan sies å ha vært hovedmotivasjonen.

 

 

Daglig bønn, høytlesing fra Bibelen og åndelige sanger skulle innlede og avslutte hver skoledag ifølge instruksen fra 1739:

 

”Hver morgen skal han (læreren) begynde med Bøn saaledes, at der først synges en Morgen-Psalme, siden læses Morgen-Bønnen, samt et Capittel af den hellige Skrift, og endeligen synges en Poenitentzes eller annen aandelig Psalme. Medens Morgen-Bønnen læses, skal alle tilstedeværende Børn ligge paa deres Knæ; og bør han vel see til, at Børnene med Andagt synge Psalmerne, bede Bønnen, og høre Guds hellige Ord læse…Som Læsningen om Morgenen begyndes med Sang, Bøn og Guds hellige Ords Læsning; saa bør den ligeleedes  om Aftenen endes; da der først synges en aandelig Psalme, hvorpaa alle Børnene nedknæle medens Aften-Bønnen læses-, siden læses et Capittel af den hellige Skrift, og endelig endes med en Aften-Psalme. Dog tages derved i agt, at efter Veirets Beskaffenhed om Vinteren, naar det er ondt Veir, da ikkun synges et par Vers af en Psalme, paa det Børnene ved lys Aften kunde hiemkomme, og ey ved Snee-Fog og udi Mørke skal komme til Skade (Telhaug & Mediås, 2003, s. 43).”

 

I samsvar med Franckes anbefalinger la reformdokumentene fra 1739 stor vekt på læreren som forbilde og eksempel. Av læreren krevdes det nok i de offisielle bestemmelsene at han hadde den nødvendige kunnskap i fagene, altså i kristendomskunnskap, skriving og regning, og at han behersket lesefagets didaktikk, men i tillegg ble det stilt ufravikelige krav om en oppførsel som kunne tjene elevene som forbilde. Enhver lærer skulle nøye og med flid eksamineres. Disse bestemmelsene var imidlertid lettere å lovfeste enn å gjennomføre i praksis. Skolereformen av 1739 kom etter hvert under hardt press fra mange hold. Bøndene klaget over utgiftene til noe som i deres øyne var unødvendig. Prestene klaget over hvor ugudelige mange skoleholdere var og over den ringeakt mot både Guds ord og opplysning som de avspeilte. Lærerne klaget over den dårlige lønna og hvor uvelkomne de ofte følte seg når de kom et sted og skulle holde skole.

 

I 1739 var utgangspunktet for religionsfaget at den evangelisk-lutherske lære ble betraktet som sannhet, mens andre trosretninger ble betraktet som villfarelser. Dette kommer også til uttrykk i Pontoppidans forklaring som innholdsmessig tok utgangspunkt i Bibelen som sannhet, og vurderte alle ting ut fra dette perspektivet. Boka tok også med de mer alvorlige sider i Bibelen om synd, dom og helvete. Videre mente Pontoppidan at mennesket var ondt av natur, noe som fremgår av spørsmålene 380-387 og viser at denne læreboka står i tradisjonen som begynte med syndefallsberetningen i Det gamle testamente.

 

Telhaug & Mediås skriver i sin bok ”Grunnskolen som nasjonsbygger” at 1700-tallet var kameralismens tid på det politisk-økonomiske området. Denne ideologien argumenterte for en stat som ikke bare så det som sin oppgave å beskytte landets innbyggere, men som også arbeidet aktivt for å fremme deres allmenne velferd. Allmuebefolkningen ble sett på som doven og dum, var en motstander av fremskrittet og utelukkende opptatt av å dekke sine timelige behov. Den brede befolkningen ble betraktet som et barn som ville gå fortapt i selvdestruktiv ulykke dersom den ikke ble veiledet og kontrollert av staten. Det ble derfor sett på som statens eller fyrstens oppgave å sette i gang tiltak som både ga økonomisk fremgang for staten og samtidig sikret samfunnsmedlemmene et rikere åndelig liv (Telhaug & Mediås, 2003, s. 36). Opprettelsen av skoler kan ut fra dette perspektivet ha hatt et samfunnsøkonomisk motiv ved siden av det religiøse. Samtidig er det ut fra Luthers perspektiv intet motsetningsforhold mellom religionsopplæring og økonomisk vekst. Luther mente at økt kunnskap kombinert med gudsfrykt ville føre til økonomisk vekst.

 

Den første norske offentlige skolen konsentrerte seg kun om de som bodde på landsbygda. Byene i Norge var små helt fram til midten av 1800-tallet, og så sent som i 1860 bodde 90 % av befolkningen fremdeles på landet. Borgerskolene og latinskolene som var betalingsskoler, lå i byene. Noen steder opprettet fattigkommisjonen skoler også i byene, men det var allikevel mange barn som bodde i byene som ikke fikk skolegang i det hele tatt før obligatorisk skolegang i byene ble innført i 1848 ved ”Lov om Almueskolevæsenet i Kjøbstæderne”.

 

Stendersamfunnet

Ifølge historiske fremstillinger ble stendersamfunnet med Gud og kongen på toppen, og der alle nedover hadde sin plass, oppfattet som naturgitt. Hverdagen i alle slags skoler avspeiler den autoritære maktstrukturen i samfunnet. Dette gamle synet på stendersamfunnet kommer klart til uttrykk hos Bjørnson når han lar skolemester Bård forklare den dyktige husmanssønnen Øyvind at han må skjønne at det er rett og rimelig at storbondesønnen får den øverste plassen på kirkegulvet.

 

Selv om Luther mente at den beste samfunnsbygging besto i utdannelse av alle jenter og gutter med det mål å få frem utmerkede, kunnskapsrike, forstandige, hederlige og vel oppfostrede borgere, var ikke denne positive holdningen til allmenn opplysning den vanlige oppfatningen blant de øverste lagene i stendersamfunnet. Liv Kari Tønnessen skriver at minister Guldberg i København var en av dem som mente at allmuen ikke burde undervises i andre fag enn religion og lesing:

 

”mere Kundskab (dvs. enn religion og lesning) gjør Bonden og hans Stand ufordragelig, og utbreder kun Lede og Kiedsomhed for det haarde og ensdannende Arbejde. Det hele menneskelige Kiøn taaler kun et vist Maal af Kundskaber, og enhver Stand maa derfor have sin visse Andel, der mer gjør drukkent (Tønnessen, 2004, s. 22).”

 

Religionsundervisningen i skolen var lenge sterkt knyttet til katekismen og Pontoppidan. Både innhold og form i undervisningen bar preg av dette. Den pietistiske kristendomsforståelsen som Pontoppidan formidlet, ga seg klart til uttrykk i en rekke moralspørsmål. Dans, kortspill og skjønnlitteratur ble sett på som negativt og lydighet mot all øvrighet ble sterkt vektlagt. Da 1700-tallet nærmet seg slutten, ble Pontoppidan mange steder byttet ut med en forkortet og omarbeidet utgave.

 

Ambisjonsnivået i allmueskolen var ikke høyt i Norge på 1700-tallet, og de fleste var fornøyd dersom de kunne såpass at de kunne ”slippe fram for presten” og bli konfirmert. Når en var konfirmert, ble en regnet som voksen og kunne gifte seg. Selv om ferdighetsnivået i matematikk og skriving var beskjedent, så førte allmueskolen til at analfabetismen i all hovedsak var knekt i Norge i år 1800.

 

Religion, lesing, skriving og regning var fagene skolen skulle inneholde ifølge forordningen om allmueskoleloven av 1739. Likevel var det bare unntaksvis at undervisningen i 1700-tallets allmueskole gikk lenger enn til lesing og religion. Årsaken til dette lå ikke i evangelisk-lutherske eller pietistiske undervisningsidealer, da både Luther og Francke vektla opplæring i både praktiske ferdigheter og i allmennfag. Skriving og regning uteble så å si overalt i allmueskolen på grunn av manglende ressurser, manglende interesse og manglende kompetanse. Lærerne hadde få hjelpemidler og mange av dem manglet både fagkompetanse og pedagogisk kompetanse. I tillegg var foreldrene mange steder lite motivert, spesielt på de steder der de ble krevd for ekstra betaling dersom barna deres skulle lære å skrive og regne. Ifølge H. J. Dokka ble det skrevet så lite i allmueskolen på 1700-tallet at det kun var et lite mindretall som kunne skrive navnet sitt da hundreåret utløp (Dokka, 1988, s. 24).

 

Pedagogisk var Pontoppidans spørsmål og svar trolig ment å skulle vise læreren hvordan han burde spørre for å få elevene til å forstå og tilegne seg stoffet. Tanken var at rekken av spørsmål og svar skulle utvikle seg spontant og lyde med lærerens og elevenes egne ord. I praksis ble det imidlertid ofte spurt nøyaktig med bokas ord og det ble også forventet at det skulle svares nøyaktig som det sto i boka. Det ble med andre ord en ordrett læring av bokas spørsmål og svar. Formen på boka var ikke den eneste grunnen til at det ble undervist på denne måten. En annen grunn var at stoffet var så vanskelig og språket så fjernt fra dagligtalen at det måtte pugges ordrett – dersom det skulle være noe håp om at det skulle læres.

 

På denne tiden var det liten tilgang på lærebøker. Utenatlæring ga dermed elevene god anledning til å tenke gjennom og reflektere over lærestoffet. Det kan også tenkes at kunnskapsstoffet i Pontoppidan ble modnet i elevene i flere år etter endt skolegang. Sett fra den ene siden ble Pontoppidan av mange sett på som et unødvendig pugg mens elevene gikk på skolen. På den andre siden ser det ut til at mange fikk økt forståelse for dette kunnskapsstoffets betydning som livsveiviser etter hvert som de ble mer modne. I tillegg til at Pontoppidan hadde en enestående posisjon i allmueskolen ved at skolearbeidet først og fremst dreide seg om den, fikk den også en enestående posisjon som folkebok. For det ene slektsleddet etter det andre ble Pontoppidans katekismeforklaring den fremste rettlederen i alle spørsmål som hadde med kristen tro og livsførsel å gjøre, og boka var den viktigste læreboka i skolen frem til landsallmueskolereformen av 1860.

Kilder:

Astås, Reidar. (2000). Kirke i vekst og virke. Allmenn og norsk kirkehistorie. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Dokka, Hans-Jørgen.(1988). En skole gjennom 250 år. Den norske allmueskole – folkeskole – grunnskole 1739-1989. Oslo: NKS-Forlaget.

Hansen, Knut Ingar. (1967). Skolehistorisk oversikt. Oslo: J. W. Cappelens Forlag.

 

Hjelde, Sigurd, Lønning, Inge & Rasmussen, Tarald. (1981). Martin Luther. Verker i utvalg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

 

Høigård, Einar & Ruge, Herman. (1963). Den norske skoles historie. Oslo: Cappelen.

 

Luther, Martin. (1981). Til rådsherrene i alle Tysklands byer om at de skal opprette og underholde kristelige skoler. I: Hjelde, Sigurd, Lønning, Inge & Rasmussen, Tarald. Martin Luther. Verker i utvalg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

 

Menck, Peter. (2006). Unterricht. Was ist das? Eine Einführung in die Didaktik. Norderstedt: Books on Demand GmbH.

 

Myhre, Reidar. (1996). Grunnlinjer i pedagogikkens historie. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

 

Pontoppidan, Erik. (1923). Sandhet til Gudfryktighet. Forklaring til Dr. Martin Luthers lille Katekisme indeholdende alt det som den der vil bli salig trænger at vite og gjøre. Kristiania: Det norske lutherske Indremissionsselskap.

 

Pryser, Tore. (1996). Norsk historie 1800-1870. Oslo: Det norske samlaget.

Rasmussen, Tarald. (2004). Erik Pontoppidan. Opplyst pietisme. I: Thuen, Harald & Vaage, Sveinung (red.). Pedagogiske profiler. Norsk utdanningstenkning fra Holberg til Hernes. Oslo: Abstrakt forlag.

Seland, Bjørg & Aagedal, Olaf. (2008). Vekkelsesvind. Den norske vekkingskristendomen. Oslo: Det Norske Samlaget.

Telhaug, Alfred Oftedal & Medias, Odd Asbjørn. (2003). Grunnskolen som nasjonsbygger. Fra statspietisme til nyliberalisme. Oslo: Abstrakt Forlag.

Tønnessen, Liv Kari B. (2004). Norsk utdanningshistorie. En innføring med fokus på grunnskolens utvikling. Bergen: Fagbokforlaget.

Aasen, Petter. (1992). Den store innesperringen. Skolens historie i lys av Michael Foucaults sosialiseringsteori. I: Aasen, Petter & Telhaug, Alfred Oftedal (red.). Takten, takten, pass på takten. Studier i den offentlige oppdragelsens historie. Oslo: Ad Notam Gyldendal.