Kapittel 26 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 26

 

Videre til Tronen

 

Tolvte besøk fortsatt

 

Seneca Sodi kom tilbake igjen og sa: ”Du må skrive igjen,” og han fortsatte som følger:

 

Genevive, mor og Maria sto ved siden av portinngangen. Davids vogn sto på motsatt side av avenyen, hvor han fremdeles sanket frukt og fylte en kurv. Jeg så Bohemond også, som kom i mot oss, og jeg vinket og ba ham skynde seg.

 

”Å, Bohemond, jeg har så mange ting å fortelle deg. Mange velsignede ting har hendt siden vi skiltes. Jeg vil gjerne introdusere deg for min elskede livsledsager, min ungdoms hustru, som jeg fant travelt opptatt i en fjern egn av Paradiset.”

 

Genevive virket storlig fornøyd over å vite at vi var slike nære venner.

 

Bohemond sa så:

 

”Når drar dere til Tronen?”

 

”Å, meget snart, tror jeg.”

 

Genevive talte og sa:

 

”Om dere synes, så kan dere dra med en gang, så vil mor og Maria og jeg selv, møte dere ved den store samlingen litt senere.”

 

Så vinket vi til David om å komme over til oss. Han samtykket raskt i å stå til tjeneste for oss igjen, og vi planla å dra av sted. Som vi utvekslet farvel-hilsener, sa Genevive til David:

 

”Dra forbi profetenes boliger og hils på i Jonas hus.”

 

”Å, Genevive,” sa jeg. ”Hvor snill og omtenksom du er mot meg.”

 

Og etter å ha presset mine lepper i mot hennes, med et farvelkyss, som vi pleide i verden, var vi snart i vognen som tok av sted i retning mot det indre av Staden. Helt siden jeg hadde steget ut av vognen første gang jeg kom inn i Paradiset, hadde dette vært målet for min stadige hjertelengsel, å nå fram til og se min Faders Trone. For jeg husket at vi skulle regjere med ham. Jeg hadde allerede, og flere ganger, sett vår velsignede Herre, og sett opp i hans hellige ansikt, men, å, hvor jeg lengtet etter å se hans Faders Trone og de skarer som måtte være forsamlet der.

 

”Alt dere begjærer og mer,” sa David, ”vil snart innvilges dere, men dere har vært kloke ved å ikke skynde dere til Tronen, for selv nå er dere ikke altfor vel beredt for dens overveldende herlighet. Turen inn til Paradiset vil bare ennå bedre forberede dere for det dere vil få se videre framme, for det er noe ennå, ennå bedre.”

 

Bohemond talte og sa:

 

”Jeg har vært meget travelt opptatt siden jeg så deg sist, i forskjellige deler av Staden, men jeg er overmåte takknemlig for denne anledningen til å dra sammen med deg.”

 

”Nå, David, fortell oss om profetenes boliger som Genevive snakket om.”

 

”Jeg skal bare være så glad for å fortelle dere om dem. Svært mange av profetene og de gamle Israels menn, og deriblant patriarkene, fikk sine boliger plassert tett sammen. De er slik plassert, at de lett kan komme til hverandre. Disse kaller de sine egne, men kan allikevel komme og gå som de vil. Det regnes ikke som noe påtrengende her, om noen kommer og blir så lenge de ønsker. Alle ting i Staden tilhører enhver av oss, og vi er alle arvinger til det.”

 

”Å,” sa jeg, ”har Gud forberedt alle disse ting for meg? Er de virkelig mine?”

 

”Likeså sikkert som du er i Staden, er de dine,” sa David.

 

”Jeg husker skriften, svarte jeg, ”hvor Gud sier: ”Alt hører dere til, og dere hører Kristus til.” 1. Kor. 3, 22-23.

 

Bohemond sa nå:

 

”Jeg undres på min egen bolig og hvor jeg skal finne den.”


David svarte:

 

”Vær tålmodig, min sønn. Gud vil finne et sted til din tilfredsstillelse. Men husk: du har uhindrede privilegier i hele himmelens rike, både i Staden og i Paradiset. Gå hvor du vil. Kom når det behager deg. Og vær alltid tilfreds.”

 

Lik alle avenyene og gatene i Staden, var denne overmåte rikt utsmykket. En gren av floden fløt midt i gjennom den. På hver side vokste Livets trær, og inne i mellom kunne vi se områder med de mest praktfulle blomster, intet jordisk kamera har noensinne tatt et bilde som kunne sammenlignes med denne himmelske herlighet.

 

Siden vi forlot barnas Polytekniske, hadde vognen vår rullet av sted med en ubeskrivelig fart. Mer enn ti mil (27 norske mil) var passert mens Bohemond og jeg talte om våre erfaringer siden vi skiltes fra hverandre.

 

Besøket hos profeten Jonas

 

”Nå,” sa David, ”nærmer vi oss de gamles boliger.

 

”Og idet han sakket på farten, sa han: ”Dere kan uten tvil gjenkjenne navnene på mange av de som bor her, for dere er alle sammen godt kjent med jødisk historie og vil være fortrolig med mange av de navnene dere ser der borte.”

 

Og sant nok, på dørene og verandasøylene og andre steder, var navnene på mange av Guds gamle hellige.

 

”Der er alle,” sa David, ”glad for å ønske nyankomne velkommen, så vel som gamle venner.”

 

Jeg sa til David:

 

”Genevive talte om profeten Jonas. Vil vi komme til å kjøre forbi hans bolig?”

 

”Så visst,” sa David, og i løpet av få minutter stanset vognen nær terskelen til et vakkert palass.

 

”Vel, jeg ser profetens navn,” sa Bohemond.

 

”Ganske visst,” sa David, ”Og han er virkelig bibelens Jonas. Jeg stoler også på, mine kjære brødre, at han er i sin residens.”

 

Vi sprang alle ned av vognen. David ledet an, og snart var vi ved terskelen. Det finnes ingen dørklokker å ringe med i himmelen, for enhver er alltid velkommen. Likeså gjerne kunne en travel bie be om å bli sluppet inn i sin egen bikube, som en hellig i himmelen behøvde å be en annen om å få komme inn i hans hus, for det er et evig broderskap i himmelen, hvor alle ting er felles, slik som vi lite kjenner til det på jorden.

 

Vi gledet oss umåtelig da David sa:

 

”Jeg ser Jonas nå gjennom entréen der inne.”

 

Idet vi gikk inn i hans bolig, kom han i mot oss, og David hilste ham med et:

 

”God morgen, min bror.”

 

”God morgen til dere,” sa Jonas. ”Jeg er alltid glad for å be dere inn. Fortell meg, hvem er disse brødrene som er med deg?”

 

”Nyss ankomne. Broder Sodi er greker av jødisk herkomst, men senere fra det skandinaviske folk, og Bohemond er fra det nordlige Russland.”

 

”Glad for å ønske dere velkommen, kjære brødre,” sa han idet han ga oss hånden. Vi satt snart i hans rommelige bolig, så vakkert utsmykket som intet jordisk hjem jeg noensinne har sett dekorert. Som jeg så meg rundt, tenkte jeg på Herrens ord på jorden: ”Jeg går for å berede dere et sted.” Joh. 14,2. Å, disse mange boliger, beredt av Den Allmektiges hånd. Og jeg tenkte igjen: ”Dersom han har frambrakt an slik endeløs variasjon av blomster av søt duft, og alle slags skjønne vekster, med så mange ting for å behage og berike våre jordiske liv, hva vil han så ikke forberede for sine hellige og sin brud i himmelen?”

 

”Vel, Jonas,” sa jeg, ”vi er alle virkelig glade for å møte deg, men si meg, er du profeten Jonas fra bibelens tider på jorden?” ”Jeg er profeten Jonas, sønn av Amittai, oppvokst i Gathelper, en by i det nedre Galilea i Sebulon for mer enn to tusen og syv hundre år siden, men da regner jeg med den jordiske tid. Men, kjære brødre, det har virkelig bare vært som to og en halv dag siden jeg kom inn i det himmelske riket, etter den himmelske regnemåte.”

 

”Vil du fortelle oss om din opplevelse med hvalen? Det har vært så mye skepsis angående den historien.”

 

”Historien er ganske sann,” sa Jonas, ”hvordan jeg levde midt i den store fisken, kan jeg ikke fortelle. Jeg vet bare at jeg levde tre dager inne i fisken. Men den var like syk av det som jeg selv. Jeg er blitt stilt det spørsmålet tusener av ganger. Det er en gammel historie for meg, skjønt like ny og sann, fordi Guds hånd var til stede både for å straffe og frelse.

 

Min fortsatte ulydighet ville ha betydd Ninives ødeleggelse, men min omvendelse og trofasthet betød deres frelse. Jo, historien er sann, hva enn spotterne måtte si. Det var virkelig et mirakel, men det ble etterfulgt av den største vekkelse noen by noen gang har opplevd. Min straff og omvendelse ble et tegn for ninivittene. De omvendte seg. Gud viste barmhjertighet, og jeg var sint. Å, syndige Jonas som jeg var. Men han hadde barmhjertighet med meg også, og mange av ninivittene ble frelst og er nå i himmelen.”

 

”Å, Jonas, jeg skulle ønske du kunne gå tilbake og gjenta din historie på jorden igjen. Mange holder på å latterliggjøre Guds ord på grunn av din opplevelse.”

 

”Ja,” sa Jonas, ”og de vil gjøre det til sin egen ødeleggelse. Mange store og underlige ting har skjedd og vil fortsatt skje. Noen av dem er så underlige at mennesker fremdeles vil tvile og kritisere som de alltid har gjort, og allikevel er det sant.”

 

”I sannhet så,” svarte jeg. ”Når underlige ting hender på det fysiske området, sier vi at et mirakel har skjedd. Men da kritiserer menneskene og fornekter. Men vi er virkelig glad for å ha møtt deg og fått høre historien fra din egen munn. Vi har alltid trodd at Guds ord var sant. Vår Herre henviste til deg 800 år etter din tid på jorden, og gjorde deg til et tegn på sin egen død og oppstandelse.”

 

”Ja, det var alt sammen sant,” sa Jonas. ”Og de skeptiske, som det var mange av under Herrens dager på jorden, vil stå på dommens dag med de samme menneskene fra Ninive, og ninivittene vil fordømme dem. Slik vil det også gå de siste dagers spottere som har meget større lys enn selv menneskene på Herrens tid.”

 

David talte og sa:

 

”I min tid skjedde mange ting. Guds hånd var daglig utrakt over meg, og han ga meg mange utfrielser – nok til å fylle en hel bok. Menneskene tok i min tid allikevel imot de ting som skjedde, når Guds hånd var utrakt blant menneskene.”

 

”Ganske sant,” sa Jonas, ”for i min tid, et par hundre år etter at du var død, syntes alle å tale om deg som en Gud hadde gitt særlig ære.”

 

”Vel, Jonas, vi skal til Tronen, og jeg er meget ivrig etter å se herligheten på dette vidunderligste av alle steder i himmelen, det som vi har sunget og bedt om hele vårt liv på jorden – og tenk på at jeg er så nær det nå! Å, halleluja til min Gud! Min sjel er så full av henrykkelser, at jeg ikke kan holde meg lenger.”

 

”Stem harpene deres,” sa David.

 

”Ja, visst,” svarte jeg, og etter et øyeblikk sang vi det høyeste stemmene våre kunne bære: ”Guds, vår konges under.”

 

”Å, tenk bare på at vi er i himmelen, og virkelig i profeten Jonas’ bolig – og nær Tronen.”

 

”Det har vært slik en glede for meg,” sa Jonas, ”å møte dere, kjære brødre, som har levd på jorden nesten tre tusen år etter min tid, så nå må vi sammen ofre Gud takksigelse.”

 

Og ved dette falt vi alle på våre ansikter og tilba og priste Gud.

 

Da vi hadde reist oss opp, sa Jonas:

 

”Jeg håper å være ved Tronen ved den store samlingen. Millioner av hellige tar del. Jeg håper å møte dere igjen ved den tiden. Så ga han oss hånden, og vi hilste ham alle farvel. Og snart var vi Davids vogn på vei til det store sentrum i det himmelske riket.

 

Jeg sa til David:

 

”Er vi ikke nesten så nær Tronen som vi var da vi vendte tilbake for turen til Paradiset?”

 

”Ennå nærmere,” sa David, ”men vi nærmer oss det fra en annen kant denne gangen.”

 

Lyset skinte så klart, og allikevel ikke blendende, for vi var forberedt for det. Tusener av lykkelige sjeler passerte forbi oss. Mange vognladninger ble gjort i stand på forskjellige steder for denne store samlingen.

 

”Nå,” sa David, ”må vi stanse, for jeg ser en engel som kaller på meg.”

 

Han sprang ut av vognen, og etter noen minutters samtale med engelen, kom han og sa til oss at han måtte etterlate oss her for en stund, da han var kalt til et fjernt område av Staden.

 

”Jeg tror jeg bare forlater dere for en kort tid. Dere kan fornøye dere med spaserturer slik dere liker. Gå på besøk som dere vil til hvilket som helst av husene. Kjenn dere fullkomment hjemme. Alt dere ser, er deres. Jeg må gjøre et raskt besøk til et område av Staden langt borte, i planlegginger som angår den store samlingen. Om jeg ikke vender tilbake til dere i tide, så stig om bord i en av vognene, og dere vil bli brakt til Tronen i god tid.”

 

Så, idet vi steg ut av vognen, bød han oss farvel med et vakkert bukk og vinket med hånden, og vognen hans var borte.

 

”Nå,” sa Seneca, er du trett og må hvile. Søt søvn og Guds fred være med deg!” Jeg så mot ham, og han forsvant ut av syne.