Kapittel 27 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 27

 

Konferanse med de eldste

 

Trettende besøk

 

Seneca kom som vanlig og kikket over manuskriptet og foreslo enkelte endringer og fortsatte deretter som følger:

 

Snart etter at vi hadde gått ut av Davids vogn, vandret Bohemond og jeg sammen i dype betraktninger over disse store under og Guds allmakt og kjærlighet, da vi kom til en skjønn park som vi gikk inn i. Vi hadde ikke gått lenge før vi kom til en gruppe av eldste, i blant hvilke var Abraham og Moses, Josva og Esaias, Peter og Johannes, Paulus og Silas, og mange andre. De befant seg i åndelig samtale. De vinket oss til seg, og sa:

 

”Vi er glade for å møte dere igjen, for vi er informert om at Herren har gode planer angående dere.”

 

”Vel, hellige brødre, vi vet ikke hva som ligger foran oss, men vi har funnet at han er full av uendelig barmhjertighet, og vi er meget interessert i alt vi får se.”

 

”Vi er alle sammen meget glade,” sa Abraham. ”Dere er blitt klokt ledet til denne store konferansen, og jeg har kjent til omfanget av deres besøk til denne tid, men vi begynte nettopp en samtale nå om det guddommelige som det læres i menighetene på jorden, og dersom dere er interessert, vil vi ønske dere velkommen til å bli værende en tid sammen med oss, og dere er frie til å stille spørsmål og svare som dere vil.”

 

Vi talte begge på en gang og tok i mot deres vennlige innbydelse, for ikke ofte kunne vi møte med så mange og så dyktige som disse, og med nettopp de som hadde bidratt mer til menighetens tro enn andre har.

 

Abraham sa nå:

 

”Vi er dypt interessert i alle menighetens anliggender på jorden, kanskje mer enn de som fremdeles befinner seg i sine jordiske boliger, og dere er så nylig ankommet fra jorden at vi er glade for å ha dere med oss ved denne anledningen.”

 

”I sannhet kjenner vi det som et stort privilegium,” svarte jeg, ”å sitte sammen med dere i denne konferansen.”

 

Ved dette ga Moses oss en kurv med den deiligste frukt som de hadde delt av. Deretter talte Abraham, og sa: ”Den teologi som behandler Guds eksistens, karakter og egenskaper, hans lover og herrevelde og de læresetninger menneskene skal tro, og de plikter som de skal ivareta, har vært mye forsømt i de senere år, og vi er informert om at i mange deler av menigheten har alvorlige villfarelser sneket seg inn.”

 

”Kristendom,” sa han, ”er menneskets liv i personlig samfunn med Gud. Den er en anerkjennelse av Gud i alle våre plikter. Den er det båndet som forener Gud og mennesket. Det er troen som griper Guds nærvær, og byr ham velkommen i alle menneskelivets forhold. Det er Guds liv i menneskets sjel som åpenbarer seg daglig i praktisk moral.”

 

”Hva er dog,” spurte jeg, ”forskjellen mellom kristendom og teologi?”

 

Abraham sa:

 

”Kristendom refererer til Gud i menneskets liv og hjerte som hengir seg til lydighet til all Guds vilje.”

 

”Teologi,” sa Moses, ”er et vitenskapelig system som behandler Gud og de lover som mennesket blir frelst ved. Allikevel kan et menneske være en teolog, som mange av de skriftlærde og fariseerne, uten å oppleve kristendommen. Kilden til all sann teologi er Gud selv i de åpenbaringer han har gitt til mennesket.”

 

Deretter talte Paulus, og sa:

 

”Disse åpenbaringene er både naturlige og overnaturlige. Naturlig teologi behandler Gud og hans egenskaper som naturen underviser dem. For nesten nitten hundre år siden skrev jeg: ”For de synlige ting av ham kan klart sees fra verdens skapelse av, og blir forstått ved de ting som er skapt – ja, selv hans evige guddommelighet.” Romerbrevet 1, 20 (engelsk oversettelse). Så de er uten unnskyldning.

 

Men skriftene er den sanne kilde til den riktige teologiske undervisning iblant menneskene på jorden. De er guddommelig inspirerte åpenbaringer til menneskene. Den omhyggelige tolkning av dem åpenbarer Gud for menneskene, slik vi har funnet ham etter hundreder av års bekjentskap med ham her. De åpenbarer hans sanne natur, egenskaper, forhold til og behandling av mennesket, dets forhold til og plikter overfor Gud og sine medmennesker, og taler også om vår framtid, slik vi nå alle opplever den, med dens belønninger, og også den straff som måles ut for de ubotferdige.”

 

Ved dette talte jeg og sa:

 

”Det har vært så mye splid og kritikk av skriftene i de siste ti årene, så jeg er glad jeg har det privilegium å kunne spørre dere, som skrev så mye av dem, om deres ekthet og autentiske autoritet fra Gud til mennesker.”

 

Moses var den første til å tale. Han sa:

 

”Det var mange som argumenterte og ville finne feil i min egen tid. Det var ikke noe bevis som kunne tilfredsstille dem. Det finnes mysterier i åpenbaringen så vel som i den ytre skapelse. Jeg visste at jeg var kalt og i direkte oppdrag fra Gud, og lovens bøker ble skrevet etter hans uttrykkelige befaling. Josva var min etterfølger og gikk fram i sitt ansvarsområde, utnevnt av vår Guddommelige Herre, og hans budskap og skrifter hadde forord som disse: ”Så sier Herren, Israels Gud.”

 

Samuel, profeten og seeren i Israel, var tidlig kalt av Gud, og talte med autoritet fra himmelen. Alle profetenes bøker er satt sammen av direkte budskap fra Gud. Vår Herre sendte oss ut, og anerkjente fullt ut hele innholdet av våre skrifter, inkludert de gammeltestamentlige skrifter.

 

Han ga den høyeste ære til disse gamle beretninger, som han fullt ut har fortalt meg. Hans segl er satt på dem, og de vil stå for evig. Du behøver ikke frykte for at skriftene noensinne vil komme under menighetens føtter på grunn av de skeptiskes bestrebelser. Gud har reservert for seg selv makten til å få jorden til å åpne sin munn og sluke onde menneskers råd og renkespill, som i Korah, Datan og Abirams dager.”

 

”Virkelig,” sa Paulus, ”Vår Herre ga sin fulle sanksjon til hver jota og bokstav i loven og profetene, og foreskrev Mose forordninger som bindende for hele jødefolket. Han siterte skriftene til nesten hver eneste av profetene, fra Moses til Malakias, og anerkjente deres fulle autoritet som Guds ord, og ga dem den bestemte tittel: ”Skriftene”, som er forskjellig fra alle andre skrifter. Som vår Herres apostler og evangelister anerkjenner vi fullt ut deres guddommelige opprinnelse, og vi siterte fra dem og skrev dem ned og forkynte fra dem, og viste til dem som autoritet i alle spørsmål angående troen. Vi erklærte at de var Guds tale, og gitt slik som den Hellige Ånd talte gjennom sine hellige tjeneres munn i gammel tid. Dette er uttrykkelig uttalt av David, av Esaias, og av alle de hellige profeter.”

 

Peter talte nå, og sa:

 

”Dere vil huske at jeg i et av mine brev talte om vår Herres forklarelse på det hellige fjell, og om den stemmen som talte fra himmelen og stadfestet at denne Jesus var Guds Sønn. Vårt samstemte vitnesbyrd skulle ha vært tatt imot av enhver jøde. 1. Pet. 1, 17-21. Og allikevel erklærte jeg så at skriftene var et ennå sikrere profetisk ord, og jeg formante dem til å akte på disse åpenbaringene, fordi de fullt ut talte om Kristus, vår Herre.”

 

”Det er,” sa Peter, ”positive bekreftelser for inspirasjonen og autoriteten i alle det nye testamentets skrifter. Hva de fire evangelistene skrev, var under øyesyn og overvåking av vår Herre, skjønt det ikke kom under offentlig bemerkelse før mange år etter himmelfarten. Et særlig løfte om den hellige ånds nærvær og hjelp var gitt til alle apostlene. Sannhetens Ånd, som slik ble lovt, skulle frambringe i erindringen alt det Herren hadde lært oss, og de skulle undervise oss om alle ting. Gamle sannheter skulle bringes til vårt sinn, og nye sannheter bringes fra kildene der oppe til hans særlige glede. På grunn av denne utrustningen la Herren en autoritet i våre ord som i sitt eget og de tidligere profeters. Det nye testamentets forfattere identifiserer alltid sine ord med Den Hellige Ånds, og erklærer sine budskap som sannhet i Guds ord, det Herrens ord som forblir for evig. Så det kom alt sammen fra Gud. Ordene ånder hans godhets rene ånd og bærer hans autoritetsmerke, og de vil stå for alltid.”

 

”Vel,” sa Bohemond og jeg på samme tid, ”vi skulle gjerne ha en kort redegjørelse nå, eller oppsummering av deres lærdommer, slik som dere nå forstår dem, for vi skulle gjerne sammenligne våre egne tanker og vår teologi, og også det som læres i menighetene, med sannheten slik den er.”

 

De samtykket alle raskt, og Abraham talte og sa:

 

”Vi vil overgi dere en slik erklæring om kort tid. I mellomtiden, om dere har lyst til det, kan dere ta en flytur i en av vognene som drar forbi til en lovprisningstur, eller besøke den parken som ligger i nærheten av Tronen.”

 

Vi takket dem for deres vennlige tjeneste, og idet vi steg omborg i vognen, sa de:

 

”Vi vil snart se dere igjen,” og de vinket vakkert farvel. Esaias tilbød seg vennlig å dra med oss. Vi takket ham, og vognen stanset snart opp igjen ved inngangen til en samling av tusener.

 

Stedet syntes å ha et omfang noe tilsvarende ti eller tolv mål på jorden. Stolene løp i sirkler rundt hele det vidstrakte området for tilbedelsen. Orkesteret hadde en forhøyet plassering i sentrum, og tusen harper og stemmer begeistret den veldige tilhørerskaren med himmelske melodier. Davids harpe og stemme var aldri så skjønn som i den gudstjenesten. Mange fedre fra den tidligere menighet var der, og mange også som hadde lidt forfølgelse og martyrium. Deres ansikter lyste med en særlig glede, idet deres ord falt som velduftende olje på denne vidunderlige skare.

 

På tilskyndelse av den hellige Bartholomeus, falt vi alle på våre knær og ansikter, og med ett hjerte og én røst ga vi Gud all ære. Mange korte prekener ble forkynt til de tusener som var samlet, og som lik meg, var nyankommere til Staden. Dette syntes å være en forberedende gudstjeneste for den store kommende samlingen ved Tronen.

 

Esaias, med sitt lange, bølgende skjegg, talte som med sølvtrompet, og annonserte det alminnelige program som var arrangert for den store anledningen. Enoks ansikt skinte lik englenes når han ropte ære til sin Herre. Johannes, døperen, beveget også forsamlingen med sin gjennomtrengende stemme som en ild. Den velsignede jomfru var også der, og hennes skjønne stemme var som lysbølger over alt folket. Priskilla og Akvilas kom begge med uttalelser offentlig til stor hjelp for forsamlingen. Mange andre vitnet om Guds store godhet. Til slutt sto vi alle og sang en æreshymne med én røst, og som én sjel ropte vi lovprisninger til ham som hadde løskjøpt oss til Gud med sitt eget blod.

 

Gudstjenesten ble nå avsluttet, og på vei ut så vi mange nyankomne fra jorden, og noen av dem var av vår egen bekjentskapskrets. Å, hvilken glede å møte disse og tenke på at vi nå kunne hjelpe dem i deres kunnskap om det himmelske riket. De var så fulle av tilbedende beundring og lovprisning, at de knapt kunne holde sine følelser tilbake.

 

I virkeligheten kjente vi alle mye av det samme. Vi kunne ikke bekjenne det annerledes midt i hans herlighet og ved hans velsignede bilde, og i forening med dem, som vi lenge hadde ventet på å få se fra tidligere år. Vi vandret til et stille sted under de vidstrakte grenene fra det mest vidunderlige tre hvis frukter bugnet innen lett rekkevidde, og som modnet hver måned. Frukten og bladene sendte ut sin behagelige duft, og alle sammen kjente vi oss henrykket av Guds nærvær og herlighet, og alt som var brakt til veie og planlagt i hans kjærlighet for oss, så jeg skyndte meg å foreslå at vi alle skulle bøye oss for ham og gi ham fra vårt hjertes dyp vår inderlige takknemlighet.

 

I et øyeblikk var vi alle på våre ansikter, og det syntes som våre venner aldri kunne stanse med å si: ”Halleluja til Gud”. Til sist sa jeg:

 

”Ville dere like å gå tilbake til deres jordiske hjem igjen, og forlate deres boliger her?”

 

En av mine gamle kjære venner reiste seg, grep hånden min og sa:

 

”Å, ikke still slike spørsmål. Det var bare en vugge for vår eksistens. Dette er vårt hjem. Å, velsignet være Herren!”

 

Vi sanket nå en del frukt og hadde samfunn sammen en lang tid. De fortalte oss mye om gjøremålene i de fellesskap de hadde forlatt. Jeg syntes å være tilbake igjen for en stund, iblant husene og ved bordene, og kjøre med dem langs veien og på gatene, mens de talte til meg om disse ting. Jeg sa:

 

”Å, Skandinavia, mitt adoptivfolk, om jeg bare kunne se dere alle her og ute av alle åndelige bånd og formaliteter, da skulle jeg rope ut Guds pris høyere enn noensinne.”

 

Så sa jeg:

 

”Om de bare visste at dere har brakt oss disse nyheter, mens de holdt på å senke deres legemer ned i graven; om de bare kunne se dere her i all denne herligheten, og oss, under dette dyrebare besøket under disse majestetiske Livets trær, da ville de løfte sine øyne mot det høye, og si: ”Å, om jeg hadde duens vinger, da ville jeg fly av sted til min ro.” Da med martyren Stefanus sitt syn, ville de se himmelen åpnet og de herlige ting som Guds Sønn har forberedt for sine barn. Om bare deres trosøye kunne gjennomtrenge det sløret som skjuler framtiden, om de bare med apokalyptisk syn kunne se denne herligheten, om de bare kunne høre ekkoet av de melodier som vi nettopp har hørt, og som Paulus fikk oppleve noe av da han ble rykket hen til den tredje himmel, - da ville de for alltid si:

 

”For meg er døden en vinning” Fil. 1,21. Rettighetene i Kristus for dem ved Den Hellige Ånd, ville bety mye mer for dem enn de nå gjør.”

 

Bohemond sa nå:

 

”Dere har ubegrenset frihet her. Plukk av hvilket som helst tre som dere ønsker, gå omkring hvor dere vil og nyt alt dere ser. Alt tilhører dere og dere tilhører Kristus, og Kristus tilhører Gud. Vi har funnet det klokt å ikke forhaste seg. Dere behøver ikke å ha det travelt. Evigheten ligger foran dere.”

 

Idet han sa dette, bød vi dem farvel, og sa:

 

”Vi vil uten tvil møtes igjen ofte. Vi har en avtale i nærheten av Tronen og behøver å ta av sted dit. Senere håper vi å møte dere i den store samlingen ved selve Tronen. Vi vil være meget glade for å se dere der.”

 

Vi vender tilbake til de eldste og mottar skriftrullen

 

Vi steg om bord i en vogn, og var snart ute av syne og hørevidde for våre venner. Lyset fra Tronen økte sterkt, og vi steg ut kun for å møte våre eldre brødre som vi hadde forlatt en tid tilbake.

 

De overga oss nå en skriftrull som de hadde forberedt, og sa:

 

”Studer denne nøye og sammenlign den med hva dere har lært tidligere.”

 

Vi takket dem for deres vennlighet, bød dem vakkert farvel, og sa:

 

”Vi håper å se dere snart igjen ved Tronen.”

 

”Å, så visst,” sa Abraham. ”Vi vil være der, for det er av altfor stor betydning til å gå glipp av.”

 

Vi vendte nå våre ansikter mot en skjønn hage med mange trær som vokste i en sirkel, med grener hengende over det hele, lik sørgepiletrærne på jorden. Da vi kom nær til, så vi to engler i de skjønneste klær som satt midt i på vakre hvileputer. De reiste seg og bød oss velkommen, og la sine hender på våre hoder, og sa: Vi hilser dere i vår Guds navn. Men hva er det i din hånd?”

 

”En skriftrull, gitt oss av de eldste.”

 

”Velkommen til denne hagen og til disse sitteplassene. Duften av disse bladene vil gi dere nådesopplysning mens dere leser og studerer.”

 

Vi satte oss ned i undring, men englene var forsvunnet.

 

Vi leste og leste på ny i den hellige rullen, og gledet oss overmåte over å kjenne at vi kjente oss i salig harmoni med de klare erklæringene av guddommelig sannhet som fantes i dokumentet.

 

Bohemond sa nå:

 

”Jeg skulle ønske til Gud at mine Bøhmiske brødre, som har levd i hele det Østerrikske keiserriket og andre steder, bare kunne hatt det privilegium å lese hva de eldste har skrevet til oss.”

 

”Jeg tenkte akkurat på det samme; at dersom det Skandinaviske folk, så vel som de tusener av menigheter i Amerika og England bare kunne studere denne samlingen av guddommelige læresetninger, så ville det rense ut noen av de moderne villfarelser og vranglærer som har sneket seg inn iblant folk, gjennom den ubegrunnede kritikk i de senere år. Vi må bevare denne skriftrullen, for den er forberedt med stor omhu.”

 

Vi reiste oss nå og tok en lang spasertur blant de vakre blomsterformasjonene, og samlet frukt som vi trengte. Vi forlot det fredelige, innhegnede sted, og sluttet oss til skarene som var på vei til Tronen. Vi hadde ikke gått langt, før mange av de hellige, som gikk forbi forespurte oss om skriftrullen. Vi leste den høyt for dem og gjennomgikk de forskjellige læremessige ting, til stor oppskattelse for enhver.

 

Nettopp da kom det en vogn, fylt med mennesker fra den eldste tid, som vi ikke hadde møtt før. De reiste i meget langsomt tempo. Deres vogn lignet mer på de gamle kjøretøyene på jorden. Da de så at vi var fremmede, inviterte de oss med en gang til å kjøre med dem. Vi tok i mot deres invitasjon, og det besøk og det vi senere fikk se, kan aldri fullt ut beskrives.

 

”Nå må du hvile,” sa Seneca Sodi, ”for jeg vet at du er sliten og trett.” Så ga han meg rullen som skulle kopieres og sa godnatt.