Kapittel 29 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 29

 

Vi nærmer oss tronen

 

Fjortende besøk

 

Det var en vakker kveld. Seneca Sodi kom som vanlig, full av velvære og glede og kikket over manuskriptet, særlig rullen, og foreslo enkelte endringer her og der, og sa: ”Er du rede for meg, min sønn?”

”Ja, det er jeg,” svarte jeg. Jeg venter med iver på ditt budskap. Og han begynte:

 

Bohemond og jeg hadde akkurat tatt sete i de eldstes vogn. Vi spurte oss fore, og fant ut at vi var i vognen sammen med de eldste generasjonene av jordens befolkning. Vi ble snart presentert for Adam og Eva, de første foreldre til det utvalgte folk. Det var såre underlig for oss å tenke på at vi befant oss side om side med disse fra de eldste tider. Abel, Enok og Metusalem var også i vognen. Jeg snudde meg mot Abel, henvendte meg til ham, og sa:

 

”Å, du den førstefødte sønn, født av dem som selv aldri ble født!”

 

”Sant nok,” sa Adam, som overhørte samtalen. ”Vi selv ble aldri født, men skapt. Jeg husker så tydelig da jeg for første gang åpnet øynene og betraktet skaperverket rundt meg. Jeg visste intet, absolutt intet om noe. Jeg følte vindens drag og så grenene svaie, hørte fuglenes milde sang og rautingen fra feet. Gud talte belærende til meg om trærnes frukter som føde. Snart visste jeg hvordan jeg kunne stille sult og tørst. Men jeg lengtet etter en make, for jeg fant ingen blant alle skapninger i hagen. Gud skjenket meg denne kvinnen til hustru, og jeg lærte at hun var ”ben av mine ben, og kjød av mitt kjød”, og jeg har alltid elsket henne siden.

 

Set og Noa satt side om side; Sara og Rebekka, Ketura og Rakel satt også sammen. Efraim og Manasse må ha sett like unge ut som den gang Jakob velsignet dem for så lenge siden. Samuel og Aron var også med i den lykkelige gruppen, og det virket som de presiderte som profet og prest for vognlasten. Kaleb og Josva sto fremme og assisterte føreren med å styre vognen. Alle virket svært interesserte i oss og stilte oss mange spørsmål om de moderne tider. Etter at vi hadde utvekslet spørsmål om både moderne og gammelt liv, var jeg så henrykket av tanken om evig liv, Guds rike gave til menneskene, at jeg nærmest ropende utbrøt:

 

”Å, hva Gud hadde i sinne da han blåste livets ånd i mennesket så mennesket ble en levende sjel? 1. Mosebok 2,7. Her ligger forklaringen foran meg, ved dere, kjære brødre, som har overlevd jordens strabaser og himmelens varighet og ikke er noe eldre enn dere var for fire eller fem tusen år siden. Velsignede evige liv!”

 

Nå talte Bohemond og sa til Metusalem:

 

”Fortell meg nå om din tid på jorden var så lang som det står skrevet i Guds bok, ni hundre og sekstini år er bibelens tall på din alder. For oss virket det nærmest utrolig, siden vi nå lever så kort. Vær snill og fortell oss om det, og om hva du foretok deg?”

 

”Det er sant,” svarte Metusalem, ”at vi levde lenge og at tallet i den benådede bok er korrekt, for Moses har flere ganger fortalt meg hva han skrev om menneskets og verdens tidligste historie. Hva angår grunnen til at vi levde så lenge, kan det lett forklares. Gud var grenseløs god mot oss. Siden ingen generasjoner hadde levd før oss, hadde vi ingen bøker å lese, eller erfaringer og oppdagelser gjort av folk før å støtte oss til. Vi måtte lære alt selv, gjennom lange undersøkelser og forsøk. Vi trengte år på hva mennesker senere kunne få rede på i løpet av minutter. Ja, selv et barn, født i en senere tid, ville bare få år gammel vite like mye som en av oss kunne etter å ha levd i hundre år. Etter lange år med våre bestrebelser døde vi, bortsett fra Enok der borte, etter åtte eller ni hundre år uten særlig mer alminnelig kunnskap enn deres ti-tolv år gamle barn har i dag.

 

Generasjonene som kom til senere, ville gjennomleve like mye på syttifem år eller hundre år, som vi i løpet av åtte eller ni hundre år. Så Gud i sin barmhjertighet forlenget våre liv og ga oss større muligheter til å oppnå hensikten med at vi var utplassert på jorden som vårt første bosted, istedenfor i denne himmelske verden. Når det gjelder hva vi foretok oss – så visst ikke annet enn å dyrke marken og røkte får og fe. Våre hjelpemidler var av enkleste slag og laget utelukkende av treverk. Vi gjorde så godt vi kunne. Der borte sitter Adam. Han kan fortelle dere, kjære brødre, (for dere er våre brødre) alt om sin tidligere erfaring.”

 

Og nå reiste jeg meg i vognen og ble atter presentert for det ærverdige overhodet for menneskenes rase, og for Eva, vår alles mor.

 

”Adam og Eva, fortell oss om deres tidligere erfaringer i verden.”

 

”Gjerne, med glede,” sa Adam, og Eva nikket mykt sin tilslutning.

 

”For det første: Hagen vi ble plassert i, var sannelig et vakkert hjem, intet mer storslagent kunne noensinne finnes på jorden. Jeg har fått beskrevet alle slags hager på jorden, men intet kommer opp mot Paradis. Alt var herlig. Allslags frukt hang modnende for oss, klare til å plukkes. Intet var forbudt, unntatt ett tre.

 

Men, den synd kan jeg ikke glemme! Hvilke straffer som fulgte vår ulydighet! Skammen, vanæren og utstøtelsen fra Gud!

 

Det var en sorgtung dag da Gud sendte oss ut for å dyrke marken og arbeide for oss selv. Etter at vi hadde hørt straffen, var vi uvillige til å forlate hagen, så det kom to engler med svøper i hendene, og uten diskusjon ble vi drevet ut. Hvilken tårefylt, trist dag! Englene hadde allerede fortalt oss om Livets tre og om dets vidunderlige egenskaper. Hele hagen var ladet og fylt av angen fra dette treet. Vindene og luften var mettet med liv, men døden snek seg inn på oss. Vi følte kulden og mørket fra et forferdelig slag. Vi var rett og slett i disharmoni med våre omgivelser. Dødens forbannelse hvilte over oss, og Gud sendte oss ut for å arbeide på marken, slik som han hadde dømt oss til.”

 

”Viste Gud dere ikke barmhjertighet og ga dere løftet om en forløser?”

 

”Jovisst, det gjorde han, og ga oss bevis på sin kjærlighet gjennom klærne han ga oss til å dekke vår skam.”

 

”Betød dette den gang noe for dere, som et blodsoffer for synd?”

 

”Det gjorde det så absolutt,” sa Adam, ”for Gud forklarte for oss fullt ut tilgivelsens betingelser. Dette lærte vi videre til våre barn, og Kain visste godt om det og likeledes Abel, men Kain trodde ikke på detaljene omkring syndofferet, og dette forklarer hvorfor Abel skjenket et bedre offer enn Kain, og derfor taler han, skjønt han døde.”

 

”Hvordan hadde det seg, Abel,” spurte jeg.

 

”Akkurat som far fortalte deg,” svarte Abel.

 

”Hva med Kain,” spurte jeg.

 

”Han var egensindig og foraktet Guds veier. Stakkars gutt, han sådde sine frø av vantro og høstet sin grøde blant de fortapte.”

 

”Vil du fortelle meg mer om følgene av din tidligere synd da Gud fordrev dere fra hagen?”

 

”Tusen ganger har jeg fortalt historien, men forteller den gladelig igjen for deg. Før vår synd fattet jeg lite av den dype betydningen i overtredelse av forbud. Jeg kjenner til alt det Moses skrev om det, og mer til, og hans ord var sanne. Det var også ordene til apostelen Paulus, som jeg også kjenner, for de er blitt gjentatt for meg mange ganger. Vi hadde ubegrensede friheter i hagen og burde vært tilfredse, men der sto Kunnskapens tre, meget nær Livets tre. Gud hadde sagt: ”Av alle trær kan dere fritt spise, unntatt ett.” Han truet oss med døden hvis vi var ulydige. Årsaken til at vi var ulydige, har vært vårt forferdelige problem. Gud lot straffen komme over oss. Vi ble dødelige, fordervet og fremmede for Gud. Vi tapte hans bilde og var uten håp og uten Gud. Bare gjennom hans uendelige barmhjertighet ble vi frelst, og kan nyte disse salighetens rom.”

 

Jeg takket Adam og de andre for deres vennlighet, og sa: ”Vi håper vi kan få enda en samtale som dette med dere.”

 

”Å, jada, vi vil med glede stå til deres rådighet når det måtte passe.”

 

Vi kastet våre øyne på den brede avenyen foran oss, og så at den simpelthen var full av helgener og engler på vei mot den store forsamling ved Tronen. Disse kjørte i vogner av forskjellig slag, eller spaserte avslappet av sted, ivrig opptatt av glade samtaler og vennlige besøk langs veien. Jeg husket de storslagne anledninger i historien da Israel var forsamlet ved den årlige fest for Jerusalems Herre, da en halv million, eller en million sjeler kom fra byer, landsbyer og jorddistrikt overalt i det hellige land. Men til denne festen strømmet utallige skarer inn fra alle retninger, slike som var samlet fra alle kongeriker, nasjoner og språk, slekter og folkeslag, israelitter og ikke-jøder. Noen slik forsamling hadde aldri møttes på jorden for noen slik hensikt som her.

 

Men nå var vi så nær Tronen at veldige bølger av lys og herlighet flommet ut i alle retninger. En soloppgang på jorden en klar junimorgen er bare en svak avglans av denne herlighet. Vi var ennå kilometervis unna, men de storslagne bygningene og utsøkte husene var rett og slett hinsides beskrivelse.

 

På begge sider av den storslåtte avenyen sto de vidunderlige bygningene som var reist da himmelen selv var ung, og som den gang var bebodd av de første helgener som krysset tidens terskel og gikk inn i evigheten. For det var en periode i evigheten da intet menneskes sjel vandret på disse gylne gatene, eller så og nøt denne himmelske herlighet; men fra Abels tid begynte de å forsamles her, i stadig stigende antall. Jeg ble atter og atter minnet om vår Herres ord på jorden: ”I min Fars hus er der mange boliger,” og sant nok, de var alle blitt stilt i stand av vår velsignede Herre selv, som brukte engler og mennesker som sine hjelpere.

 

Der var også veldig store og romslige bygninger mer spesielt beregnet for englene, ble det meg fortalt, og der forsamlet de seg for å dyrke Gud, og for å motta de guddommelige bud og derfra startet de ofte på sine kjærlighetsoppdrag ned til verdenen med synd og sorg.

 

Vidunderlige fontener midt på gatene kastet opp sine sølvstråler av liv, og fra gullgatene i denne helligdommen kunne vi hele tiden forfriske oss, for vognene beveget seg langsomt og bedagelig av sted.

 

Nå sa Enok:

 

”Vi er nesten fremme ved den sydlige inngangen,” og på dette signalet reiste alle i vognen seg og ble stående. De mer nylig ankomne var så overveldet og blendet av det Majestetiske og herlige ved omgivelsene at vi stemte i en lovsang. Da vi hadde sunget, knelte vi på setene i vognen og priste Gud. Bohemond ropte og sa:

 

”Å, Guds Trone, jeg er helt fortapt i herligheten.”

 

I det samme kjørte Davids vogn opp ved siden av oss. Den var for det meste full av fremmede, men blant dem var Genevive, min mor og Maria. David hadde returnert via katedralen og funnet plass til dem. Begge vognene sto nå stille, og vi steg alle ut og gikk et lite stykke og ble stående under de bredt favnende grenene til ett av Livets trær. Her sang vi enda en salme og bøyde oss til marken i lovprisning. Vi var så overveldet av den majestetiske herlighet omkring oss at vi ikke visste verken å tale eller tenke. Tusener av helgener samlet seg rundt oss og trykket seg framover mot Tronen. Alle disse eldste menn og kvinner fra vognen gikk framover sammen. Men Bohemond, Genevive, min mor, Maria og jeg selv ble stående litt for å rådføre oss ytterligere med hverandre, og med David som nå kom bort til oss. Bohemond og jeg var overveldet av ærefrykt. Alle de andre følte seg helt hjemme, og vi prøvde også å gjøre det, men følte det krympe seg i våre sjeler. Forventningen om snart å skulle stå ved Tronen og se den store Jehovas åsyn fikk oss til å tenke grundig over våre forberedelser.

 

Nå sa David:

 

”La oss gå og slutte oss til de utallige skarer der borte.”

 

Genevive og mor sa:

 

”Dersom vi skulle skilles i løpet av denne store seremonien, møter vi dere på banketten etterpå.”

 

”Nå,” sa Seneca Sodi, ”må du hvile. Renskriv som vanlig det jeg har gitt deg og vi treffes snart igjen.

Som vanlig sa han vennlig godnatt og var i ferd med å forsvinne fra meg, da jeg sa: ”Å, Seneca, min sjel er så opprørt over din beretning at jeg skulle ønske du ville bli her hele natten og ta meg med gjennom det store møtet.”

”Du vil få høre fra meg igjen, min sønn,” sa han og ble borte.