Det hvilende hjerte - Andakt av Augustin

Det hvilende hjerte - Andakt av Augustin

Aurelius Augustin skriver om hjertets hvile:

”Spør jordens skjønnhet, havets skjønnhet, himmelens skjønnhet. Spør stjernenes orden, solens lys som opplyser dagen, månens glans som demper nattens sorte mørke. Spør all livets skapning som snor seg i bølgene, som streifer omkring på jorden, som seiler over himmelen.

Spør, og de svarer: ”Ja, vi er vakre”. Gjennom sin skjønnhet bekjenner de Gud: For hvem skapte alle disse vakre foranderlige ting, uten han som i seg selv er uforanderlig skjønnhet?

Sent kom jeg til å elske deg, du skjønnhet så gammel, så evig ny. Sent kom jeg til å elske deg.

Der ute søkte jeg deg, men du var i meg – selv om jeg var langt borte fra deg. Du rørte ved meg, og jeg lengtet etter din fred. Nå legger jeg mitt håp i din store nåde alene.

Gi hva du krever, og krev så hva du vil.

Du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg. Hvem gir meg den gaven at jeg kan hvile i deg? Hvem takker jeg for gaven at du kom inn i mitt hjerte, så jeg kan glemme det gale jeg har gjort og omfavne deg alene, mitt eneste gode? (Augustin, 1991, s. 11)”

 

Kilde: Augustin, Aurelius. (1991). Det hvilende hjerte. Oslo: St.Olav Forlag.