Tirsdag 22 Oktober
Morfar kom på besøk til Melina en uke etter sin død
Morfar kom på besøk til Melina en uke etter sin død
På forsiden av ”Tro og Fakta” – bladet nr. 3, 1999, var det et foto av underbrannmester Ole Gunnar Kristiansen med en bibel i hendene. Etter brannen i Manalåsen 1c i Brevik, fant han boka i askehaugen – urørt av ilden…mens hele leiligheten med alt inventar var totalt utbrent… Begivenheten ble en sensasjon. Journalister møtte opp, både fra Oslos største aviser og fra dagspressen i Østfold og Vestfold.
-Men denne bibelen…hva var det med den? Kunne noe ved den forklare fenomenet? Disse spørsmål brant i hjertet da vi besøkte Linda Eriksen i Brevik…
Vi møtte henne en formiddag i februar 2000, i hennes nye rekkehusleilighet i Manalåsen 1c. Selve huset var eldre, men innvendig var alt fullstendig nytt. Mens vi står og beundrer interiøret, forteller en vennlig Linda hvordan brannen for vel ett år siden forvandlet alt hun eide til aske og ruin.
Brannen startet på natten, men hun og barna våknet i tide og reddet seg ut. Da brannvesenet kom, sto flammene 3-
Rent høytidsstemt tar jeg imot det unike eksemplaret som jeg både hadde hørt om og skrevet om før. Og jeg tenker: -Er virkelig dette boken som flammene ikke rørte?! Jeg åpner den ærbødig og betrakter den nøye. Snart oppdager jeg et par saker, som helt fjerner tvilen. Det første er sidesnittet, som er preget av brannens svarte støv. Og det andre er brannlukten…som fremdeles tydelig kan kjennes! Hvert eneste blad i bibelen, skinninnbindingen, bokstavenes gullpreg, alle de pålimte forgylte stjernene…ja, alt sammen var 100% intakt – mens altså alt annet var tatt av flammene – også alle de andre bøkene i huset…selvsagt!
Etter å ha konstatert disse kjensgjerninger, var tiden inne for mitt neste viktige spørsmål:
-Linda Eriksen, hvilke tanker har du selv gjort deg med henhold til dette bibelfenomen? Det ufattelige er jo et faktum! –Kan du tenke deg at denne hendelse kan ha en sammenheng av noe slag..?
Lindas eget vitnesbyrd
-Vel, jeg kan i hvert fall først bekrefte at denne bibelboken tilhørte min far. Han døde for 3 år siden. Og Bibelen var noe han verdsatte over alt annet. Stjernene utenpå hadde jeg dekorert for ham som barn…og da han gikk bort, skulle jeg arve bibelen.
Far var en helhjertet troende mann, som elsket Guds Ord – og praktiserte det. Da han og min mor bodde i Amerika, fikk de et sterkt kall fra Gud – om å reise tilbake til mors hjemsted ved Bø i Telemark, for å virke blant sin slekt der. Det førte til at alle i familien ble troende kristne! Jeg vet også at han var med å salve og be for syke…
Ettersom jeg alltid har vært alene med mine to små barn, viste min far særlig hjerte for meg og barna. Han kunne trøste på en så fin måte: -Vær trygg, Linda, sa han. –Ingen kan gjøre deg noe når du holder deg til den Herre Jesus!
Og at jeg skulle få beholde min kjære fars bibel…denne boken som ble bevart som et mirakel gjennom ilden…ja, hva annet kan jeg…enn å ta det som en trøst fra min fars Gud – som en stadfestelse på det han sa til meg da han var hos oss: -Frykt ikke noe, Linda! Den onde er beseiret!
Morfar og Melina
-Under besøket hos Linda Eriksen, for å få detaljene omkring bibelmiraklet, fikk jeg også hilse på Melina, Lindas 9 år gamle datter. Hun hadde nemlig fortalt sin mor noe ganske spesielt – noe som jeg så gjerne ville høre mer om. Og nå var anledningen der, til å prate litt med Melina selv. Og det fikk jeg!
-La meg straks si, at dette gjelder noe opphøyet og skjønt! Det rådet nemlig et særlig varmt forhold mellom morfar og Melina. Det kan man vel også godt forstå, da Melina aldri hadde hatt noen pappa hjemme. Så morfar var som en far for Melina – inntil hun var 6 år. Da døde morfar. Han måtte forlate både Melina og hennes mor. Et særlig sårt tap for dem begge, kanskje aller mest for lille Melina…
-Omtrent én uke etter morfarens død, mens Melina lå og sov på rommet sitt, ble hun vekket. Melina åpnet øynene forundret og så framfor seg – Der sto morfar…bøyd over sengen og så kjærlig på henne!
-Først ble jeg redd, sier Melina, som da var 6 år gammel, -for det lyste liksom av ham. Og jeg så også noen bak ham…det tror jeg kanskje var engler! sier Melina…åpent og ekte som bare et barn kan si det. Mor Linda har fulgt med, og skyter inn:
-Jeg kan bekrefte at Melina den morgenen kom tidlig ut til meg på kjøkkenet. Og det var tydelig at et eller annet virket sterkt på henne.
-Hva er det, Melina? spurte jeg.
Omsider gikk hun med på å fortelle meg det.
-Men mamma, sa hun alvorlig, -da må du love å tro meg…!
Dermed fortalte hun, klart og detaljert; Jo, Melina hadde som sagt først blitt redd, men da hadde morfar sagt til henne:
-Vær ikke redd, Melina! Så hadde han beroliget og trøstet henne. Og dermed var hun trygg…og snart var de to i gang med å prate sammen! Først hadde hun spurt om den ”fine kåpen” han hadde på seg…om hvor han hadde fått den fra. Og morfar fortalte henne at han hadde fått den av Jesus. Da hun også la merke til noen lysende kuler eller steiner (antakelig smykker) som skinte på kledningen hans, svarte han med det samme: -Jeg har fått dem av Jesus.
Til sist hadde morfar bedt Melina om å hilse både til bestemor, og til mamma og til mammas lillebror – Nicklas.
Så la han til: -Hils dem og si at jeg har det godt!
Jeg ser på Melina og spør henne: -Hva skjedde så, etter at morfar hadde besøkt deg?
Spontant og naturlig svarer hun:
-Etterpå sovnet jeg…og veldig fort ble det morran – og jeg gikk inn til mamma og fortalte det…
Å, hvordan en 9-åring kan være velsignet liketil og rett på sak!
Kilde: Bladet «Tro og Fakta», nr.2, 2000, Fredrikstad v/ Egil J. Eberson