Kapittel 31 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 31

 

Tronen

 

Femtende besøk fortsatt

 

Vi var så henrevet av synet foran oss at Bohemond falt på sitt ansikt og lot det strømme ut lovprisninger til Gud på en måte som jeg aldri før hadde hørt ham. Vi kjente oss alle virkelig fullstendig overveldet av undring og beundring. Den uhyre størrelsen på de forskjellige felt av Tronen er utenfor all jordisk sammenligning. Den var spredd ut i alle retninger foran oss.

 

Bohemond kom tett opp til meg og sa med dempet stemme:

 

”Hvem kunne tenkt seg en slik herlighet.”

 

Lys, bare fylt med herlighet, høyt hevet over alle menneskelige forestillinger om jordiske ting, åpenbarte Tronens herlighet og glans som overgår all menneskelig evne til å beskrive, så jeg måtte tenke på det ordet som jeg så lenge hadde hørt at ”Gud er lys, og i ham er det intet mørke. 1. Joh. 1, 5.

 

Vi sto lenge i undring og beundring. Vår guide kom til oss nå, og sa:

 

”Vi vil nå dra framover og se mer av vår Faders Trone. Dere behøver ikke å frykte for noe, for vi er alle Guds barn, og han har behag i at vi storlig fryder og gleder oss, og likeså at vi får kjennskap til hans kjærlighets skatter. Kom nå med meg, og jeg vil vise dere med et øyekast litt av hva Gud hadde i sinne da han la grunnvollen for jorden og skapte mennesket i sitt bilde.”

 

”Jeg har vært her i tusener av jordiske år. Det var bare noen få av jordens innbyggere på den tiden da jeg ble til, sammenlignet med de talløse millionene nå. Men et enormt antall engler var omkring Tronen første gang jeg så opp på denne herligheten.”

 

”Ja, jeg husker at det står i Guds ord,” sa jeg, ”Titusen ganger titusen engler er omkring Tronen.”

 

”Sannelig, det er hundre millioner,” sa Bohemond, ”og jeg tror det er plass til hundre millioner til!”

 

Vi fant ut at vår ledsager var ingen annen enn Enok. Vi hadde møtt ham i vognen og også ved vår første ankomst til Paradiset, og igjen ved en av de store lovprisningssamlingene her i Staden. Men vi hadde møtt så mange hundreder og til og med tusener på kort tid, og i tillegg ble vi så overveldet ved dette store synet, så vi skjelnet ham sent ifra så mange av de andre eldste. Hans legeme skinte som lyset selv, og han var et bilde på helse og ungdom og mennesket som aldri smakte døden.

 

”Å, Enok, du Guds velsignede!”

 

”Kom med meg,” sa han.

 

Og vi fulgte ham til en forhøyning som var bygget flere fot over Tronens gulv. Fra denne kunne vi se den talløse skare som Johannes så i sitt syn, eller den del av den som våre øyne kunne oppfange, som intet menneske kunne telle. Talløse skarer fra alle jordens nasjoner kledd i de reneste, hvite klær. De så ut til å bevege seg i alle retninger i en frydefull tjeneste for sin Herre.

 

Jeg sa med dempet stemme til Bohemond:

 

”Jeg undres på om Johannes er et eller annet sted iblant denne mektige hærskaren, for jeg husker hans ord hvor han forutsa dette vidunderlige syn: ”Deretter så jeg, og se, en stor skare som ingen kunne telle, av alle ætter, stammer, folk og tunger, som sto for Tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler og med palmegrener i sine hender.” Åp. 7, 9.

 

Så sa Enok:

 

”Skal vi nå dra videre? Det er enda vidunderligere ting å se foran dere.”

 

”Å ja, absolutt, vi vil gjerne se det alt sammen.”

 

”Men dere vil være her en lang tid før dere har sett alt,” sa Enok.

 

Da vi dro av sted, møtte vi igjen mange som vi hadde sett i andre deler av Staden. Alle virket så tilfredse og lykkelige. De ønsket ikke noe som de ikke hadde. De opplevde forskjellige ting, men den hellige harmonien var som musikk spilt på harpens strenger, uten noen disharmoni, verken i Staden eller i Paradiset.

 

Enok ledet oss nå til selve Tronen. Den var omgitt av vidunderlige majestetiske bånd av lys med alle regnbuens farger, som tilkjennega egenskaper til Den Allmektige Gud og vår alles Fader. Vi syntes nå å forstå Gud på en måte som vi aldri hadde gjort før. Jeg tenkte på båndet av lys som omgir planeten Saturn, de gullfargede skyene i en jordisk solnedgang, men ingen sammenligning kunne beskrive Guds herlighet. Under denne regnbuens sirkel var setet til Den Allmektige Fader. Det er uråd å kunne beskrive all denne skjønnhet, høyhet, herlighet og majestet som fantes der. Det var simpelthen som et dekke av herlighet hvor alt ble farget av alle regnbuens farger.

 

Nå vil det ikke la seg gjøre å tenke på Den Allmektige i hans storhet og makt på den måten at han skulle være enorm av størrelse rent fysisk sett. Enhver av Faderens egenskaper var i hans sønn, Jesus Kristus. All makt var hans, både i himmelen og på jorden, og mens han er allestedsnærværende, så antyder hans allestedsnærværelse at han er en person, og den personen har sete på sin trone, og fra denne tronen utgår all styrende makt i hele universet. Hans ånd og makt er virksom i alle verdener, og hans Trone er like ens i alle himmelske riker.

 

”Hvis du ikke hadde vært forberedt for det,” sa Enok, ”ville du ikke ha holdt ut denne veldige herligheten.”

 

Moses, som vi hadde møtt ved en av fontenene nær Juda-porten, og som vi hadde hatt det så hyggelig i sammen med, kom akkurat nå opp ved vår side, og med et hyggelig, gjenkjennende bukk, sa han:

 

”Kjære brødre, ikke bli skremt av denne herligheten eller bli grepet av frykt for å se deres Faders ansikt, for dere er lik ham nå. En gang på jorden ønsket jeg og ba jeg om å få se hans ansikt, men jeg visste ikke hva jeg ba om. Gud gjorde det da klart for meg at intet menneske kunne se hans ansikt og leve, men han tilslørte sitt ansikt da hans herlighet passerte foran meg, men jeg så ham bakfra. Men nå kan dere se opp på hans ansikt, og ikke bare leve, men fryde dere over synet med økende henrykkelser gjennom evigheten.”

 

”Å, velsignet være hans navn,” sa jeg. ”Min sjel er så fylt med en stigende fryd ved synet av denne ubeskrivelige herlighet at jeg ikke kan kontrollere mine følelser.”

 

Sammen med mange andre som sto ganske nær oss og som nylig var kommet til Tronen, falt vi ned foran Gud med tilbedende lovprisning og fortsatte lenge i denne stilling. Plutselig hørte vi et mektig kor fra titusen ganger titusen sammen med en talløs forening av hellige, som sa: ”Velsignelsen og æren og herligheten og makten tilhører ham som sitter på Tronen og Lammet for all tid og for evighet.”

 

Da vi reiste oss, så jeg Guds herlighet slik som jeg aldri hadde sett den før. Hans ansikt var som lyset, og alle hans guddommelige egenskaper virket åpenbart og sto ut i en slik vakker harmoni, at jeg bare kunne tenke på kjærlighet, godhet, barmhjertighet, kraft, visdom og kunnskap, og at alle våre behov ville bli dekket av ham.

 

Jeg så igjen, å, hvilke rene og hellige tanker fylte min sjel. Jeg tenkte på noen strofer som jeg lærte for lenge siden: ”Evig lys, evig lys. Hvor ren den sjel må være når den er brakt hjem til ditt søkende blikk. Den visner ikke, men med rolig fryd, lever den og ser på deg.”

 

Hans altseende øyne var kjærlighetsøyne. Jeg visste at alle ting i himmelen og på jorden og i alle verdener, både små og store, var nakne og åpne for disse øyne. Hans hender, visste jeg, hadde skapt dem alle.

 

Enok og Moses sto begge helt nær oss, og sa:

 

”Vi har vært her i tusener av jordiske år, og likevel har vi bare begynt å kjenne Gud. Du tror gjerne at du har sett de øynene, men likevel har du bare sett en lysstråle av hva du vil komme til å se. Du tror kanskje at du har sett hans føtter, men jorden, som du så nylig har kommet fra, er kun en liten fotskammel.”

 

”Å, ja, sannelig,” svarte jeg. ”Jeg husker nå hans ord: ”Himmelen er min Trone, og jorden er en skammel for mine føtter.”

 

”Hans storhet kan du aldri forstå,” sa Moses. ”Du ser ham sittende på sin Trone, men på samme tid er hans allmektige ånd allesteds nærværende. Hans skapende ferdighet mangler ingen kunnskaper, og hans evige energi kjenner ingen besværlighet. Han blir aldri trett mens han opprettholder sitt skaperverk. Hans øre som hører alt, hører på alle rette bønner som blir bedt. Hans allvitende øyne ser alle ting. Hans allmektige hender er raske til å velsigne eller til å forbanne. Hans vilje blir simpelthen en allmektig lov.”

 

Jeg så igjen for å se nøyere på Tronen en gang til, og så 24 seter i den mest utsøkte skjønnhet på begge sider av Tronen. Jeg visste fra det velsignede ord, at disse var for de eldste. Men de var for det meste tomme nå, for de eldste, hadde jeg funnet ut, er meget travelt engasjert i tjeneste for ham som er på denne Tronen, ja, universets Trone.

 

Jeg så videre at Tronen besto av et dobbelt felt. Først undret jeg meg over det, men Enok kom, da han så min ivrige nysgjerrighet, og sa til oss:

 

”Vår Herre Jesus, som hersker både i himmelen og på jorden, har også sitt sete på Tronen sammen med sin Fader; for han seiret og har for evig sitt sete på denne Tronen.”

 

Jeg husket straks fra skriften hvor det gjennom evangeliet ble erklært at: han ble tatt opp i herligheten og satte seg ved Guds høyre hånd. Og videre, den velsignede martyren, Stefanus, som sa: Nå ser jeg himlene åpne og menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.”

 

Jeg sa til Enok:

 

”Hvor er han nå?”

 

”Å, han er vel et eller annet sted omkring Tronen, eller i Staden. Du vil se ham snart, for han er alltid til stede ved den store sammenkomsten på dette sted. Har du ikke møtt ham?”

 

”Jo, så sannelig, ved Juda-porten, og ved det store lovprisningsmøtet i en annen del av Staden, men jeg er ivrig etter å se ham igjen.”

 

”Du vil bli henrykt med ubeskrivelig fryd langt utover det som du til nå har møtt eller sett, når ikke bare ham selv, men den store forsamlingen av hellige og engler møtes, noe som vil skje meget snart. Vi møtes ofte her for videre rådslagning og planlegging av Kongeriket i sammen med vår Herre og hans tjenere, for Guds videre hensikter med hans folk. Vi har enda ikke lært alt det som er å vite om Guds hensikter og planer angående disse mektige hærskarer av frelste.”

 

”De Guds tjenere som er mest beæret på jorden, er storlig æret her,” sa Enok, ”og de er hans tjenere i himmelen. Disse tar ofte del i den evige sannhets forklaringer. Selvsagt skal du vel ikke forlate Tronen før den store lovprisningsstunden er over?”

 

Bohemond kom bort til oss, og sa:

 

”Vel, jeg tror ikke vi vil få ønske om å dra. Jeg føler en slik herlighet i min sjel. I mitt jordiske liv drømte jeg ikke engang om at slike ting var i vente for oss.”

 

Så så jeg igjen inn i ansiktet til ham som sitter på Tronen, og sa:

 

”Å, min Gud, min Fader, jeg priser deg for evig for at du i det hele tatt tenkte på meg, et uverdig jordisk menneske, og brakte meg til denne veldige kjærligheten!”

 

”Nå må jeg gå fra dere en stund,” sa Enok, ”for jeg ser de store massene kommer fra alle Stadens kvarterer.” Da han hadde sagt dette, vinket han med sin hånd det hyggeligste adjø, men han sa:

 

”Vi kommer til å møtes igjen.”

 

Moses hadde også forsvunnet blant millioner av glade sjeler.

 

Bohemond og jeg sto nå i undring og med stigende lovprisning til Gud for de store tingene som vi nå så, da plutselig fire mektige engler lettet og fløy omkring Tronen med gullbasuner i hendene sine og med et stort støt, fikk de kupler og hvelvinger til å ringe. Men de forsvant fort gjennom Stadens store, brede gater. Vi forsto meningen, og vi vil nå rette oppmerksomheten mot det som skjedde deretter.