Kapittel 32 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 32

 

Foran Tronen

 

Femtende besøk fortsatt

 

Jeg snudde meg og sa til Bohemond:

 

”Hva skal jeg gjøre? Jeg føler en slik ærefrykt og vet så lite om tingenes tilstand her.”

 

Vi spurte noen som sto i nærheten angående dette.

 

”Ikke engst dere, gå hvor dere vil. Vi vil alle finne våre plasser, og dere vil komme nær Tronen,” sa de.

 

Vi utvidet vårt synsfelt, og se, vi så et så enormt antall sitteplasser, både bak, og også på høyre og venstre side av Tronen. De steg i terrasseform likesom et stort amfiteater. Disse, fant vi senere ut, ble fylt opp med himmelens store kor. De fant sine plasser på en fin og ordentlig måte, og hver av dem hadde en gullharpe. Til slutt var alle sitteplassene fylt med dem som hadde vært de mest hellige ledere i korene på jorden sammen med mange som aldri sang i noen jordisk konsert, men på grunn av himmelske musikalske opptrente stemmer i lovprisning til Gud på jorden var de utvalgt av den velsignede yppersteprest for alle sjeler i himmelen for disse store anledninger.

 

Jeg så igjen. De eldste hadde for det meste inntatt sine plasser, og mange av dem som vi hadde møtt. De ga et storartet velkomstbukk. Alle våre engstelser var borte, og vi følte oss mest som hjemme.

 

Jeg så igjen med tilbedende undring, og se, vår velsignede Herre Jesus, ledsaget av Moses og Paulus, ankom Tronen. Vår Herre tok sin plass ved siden av sin Far; Moses og Paulus ved siden av de eldste.

 

Talløse skarer kom strømmende til fra alle retninger. Vogner brakte titusener. Yppersteprestens klær i den gamle pakt kunne ikke sammenlignes med de skjønne, bølgende klær til disse millioner av sjeler som var renset i blodet. Alle virket så lykkelige og frydefulle. Mange av våre venner, som vi hadde kjent på jorden så godt, og som hadde kommet fra fjerne deler av Staden eller Paradiset, kom nå for å hilse på oss. Min egen mor, Genevive og Maria var blant dem. Kjære gamle bestefar, nå så ung og fager, sto også hos oss. Mange kamerater fra min ungdom som jeg ikke hadde sett på år og dag, kom også. Blant dem var det en som jeg aldri hadde ventet å se i himmelen, men som i likhet med røveren på korset, ble frelst i de siste dagene av sitt liv, og selv om han hadde tilbrakt en lang tid i de fjerne områder av Paradiset, som han fortalte meg etterpå, var han likevel her nå. Vi hadde mange gratulasjoner og støtte sammen med mange, mens den store tilstrømmende forsamlingen marsjerte inn.

 

Seks kilometer eller fjernere fra vår store Faders sete, var den ytre sirkelen for den mektige skaren som var samlet nedenunder den store hvelvede tronhimmelen av denne kongelige Tronen. De fire englene kom tilbake og fløy i midten av Tronen hvor det lød gjennom deres basuner:

 

”Hellig, hellig, hellig er Herren, Gud, Den Allmektige; han som var, og som er, og som kommer!”

 

Da disse erkeenglene var ferdige med denne lovprisning, falt de 24 eldste ned foran ham som lever for evig og alltid, og som sitter på Tronen, og de tilba ham, og sa: ”Verdig er du, vår Herre og vår Gud til å motta herlighet og ære og makt, for du har skapt alle ting, og fordi du ville, er de og blitt skapt.”

 

Mens de lå nesegrus på sine ansikter, reiste deg store koret på ett hundre tusen stemmer seg og sang en ny sang foran den store skaren. Sangens intensitet, varme og mildhet kunne ikke på noe tidspunkt sammenlignes med hvordan det var å synge på jorden; og ikke en ustemt stemme eller harpe var å høre iblant dem, men musikken ”rullet opp” og av sted, og nådde til og med med sine svakeste toner til dem som var i de ytterste områder av denne vidunderlige hærskaren, for i den rene atmosfæren i himmelen kan stemmer høres på lang avstand.

 

Hele den store hærskaren svarte:

 

”Amen og amen.”

 

Jeg så atter, og se, jeg så titusen ganger titusen engler og hørte dem synge med høy røst:

 

”Verdig er Lammet som er slaktet til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse!”

 

Og alle de eldste sto og sa:

 

”Amen!”

 

Så bekjentgjorde de en velkjent salme, som var velkjent både på jorden og i himmelen, for jeg hadde hørt den for mange år siden. Koret ledet, mens hele folket sang og priste Gud, inntil jeg tenkte at jorden selv helt sikkert ville gi gjensvar med disse lovprisningene og la den vidunderlige melodien gjenlyde som et ekko. Jeg var så henrevet at en age og frykt igjen grep meg da jeg så hvor stor og underfull Den Allmektige Gud var. Jeg hadde aldri før sett ham slik.

 

Jeg så igjen, og en eldste som jeg før hadde møtt, vinket meg bort til seg. Jeg adlød med en gang og sprang opp til det store galleriet hvor de eldste satt, og han sa:

 

”Se igjen utover den store forsamlingen.”

 

Og jeg så virkelig den store skare som ingen kunne telle, fra alle nasjoner og ætter og folk og tunger stå foran Tronen og foran Lammet, kledd i hvite klær og med palmegrener i sine hender, og de ropte med høy røst:

 

”Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på Tronen, og Lammet!”

 

Og alle englene falt på sitt ansikt og tilba Gud, og sa:

 

”Amen!”

 

Etter denne eldstes anbefaling, steg jeg ned til Tronens gulv og sluttet meg til flokken som jeg hadde forlatt, og med dempet røst sa jeg:

 

”Aldri har jeg skjønt hva det vil si å tilbe Gud før. Vår kjærlighet og iver var så kald på jorden, og vår tilbedelse så formell og livløs.”

 

”Visselig,” svarte Bohemond. ”Hvis jeg bare var tilbake på jorden for en eneste uke, så ville jeg lære mitt folk hvordan man skal tilbe Gud. Det virker så merkelig at vi elsket Gud så lite da vi var på jorden.”

 

Etter at samtalen vår var over, reiste vår Herre seg og sto, og med et vink med sin hånd, hersket med ett en dyp stillhet, og hvert hode sto bøyd foran ham som var vårt Alt i Alle.

 

Seneca sa nå: ”Renskriv nøye dette, og jeg kommer igjen som vanlig. God natt.”