Torsdag 21 November
Kapittel 33 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott
Kapittel 33
Jesu endetidsbudskap
Sekstende besøk
Jeg ventet ivrig på Senecas komme for å få vite mer om alt som dreide seg om Guds Trone. Han kom i rett tid og hilste meg med sitt vanlige gode smil, og sa:
Da vår Herre reiste seg for å tale, var alle hoder dypt bøyd et lite øyeblikk, og deretter ble den mest intense oppmerksomhet gitt.
Vi ble alle holdt i spenning av hans ord i likhet med da han holdt bergpredikenen på jorden. Temaet var: Den kommende begivenhet skal snart finne sted da han på nytt skal vende tilbake til jorden med hele denne mektige skare av hellige og engler, og da vil legemets oppstandelse for alle hans hellige finne sted.
Denne store skaren lyttet med dyp oppmerksomhet og mottok ordet med den største glede, for alle var personlig dypt interessert i denne saken. Tusener av hellige ropte høyt av glede ved tanken på at ”den betalte eiendoms forløsning” snart skulle finne sted. Englene danset av glede, for vår Herre hadde sagt at de skulle få en viktig plass i denne store begivenheten. Svært mange av den talløse skaren hadde virkelig ventet på dette i flere tusen år, og ventet på sine åndelige legemer som vi visste ville bli gitt oss på den tid. Så ville vi bli lik englene, slik som de eldste nå er, og som er forfremmet foran dem, på grunn av at de eldstes plass er så nær Tronen.
Varmen og følelsene som vår Herre ga uttrykk for i løpet av denne sammenkomsten, var langt utover det som vi var vant til på jorden. Vi ble smeltet ved i dyp bevegelse. Han la stor vekt på det som Paulus hadde kommet med for så lenge siden, da han under guddommelig inspirasjon skrev: ”Han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet etter sitt frie råd, som han fattet hos seg selv om en husholdning i tidenes fylde, at han atter ville samle alt til ett i Kristus, både det som er i himlene og det som er på jorden.”
Han rettet oppmerksomheten på den høyere nytten de eldste nå hadde på grunn av deres legemes oppstandelse. Han beskrev for den mektige tilhørerskaren begivenhetenes rekkefølge som angikk den avsluttende del av hans åndelige styres historie på jorden; de siste tiders hendelser; de store politiske forandringer, og om ødeleggende kriger i den avsluttende perioden. Han erklærte også, at i de siste tider ville det blant de ledende sivilisasjoner bli gjort store anstrengelser for å få til en fredelig avgjørelse om nasjonale problemer. Mye hadde blitt gjort, og mye gjenstod å gjøre.
Hvor fort jeg tenkte på profetenes ord da de skrev angående det samme tema: ”De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver.” Esaias 2, 4.
Han fortsatte å tale om den verdslige karakteren til mange av kirkene på jorden; om deres mangel på åndelig kraft, og den meget store sløvheten i det å gjøre disipler av alle nasjoner. Mange av menighetene har nesten glemt deres virkelige misjon med å vinne verden tilbake til Gud, og han gjentok igjen noen av sine ord som han uttrykte for så lenge siden:
”Menigheten er jordens salt, men hvis saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med?” Matt. 5, 13.
Da han talte om dette, ble hans ord kledd i en hellig heftighet og dyp følelse, inntil den mektige skaren på høytideligste måte bøyde sine hoder ved denne meget inntrykksgjørende tanke at hans ord hadde en dyp betydning som passet for mange tusener av oss for bare en stund siden.
Å, hvor mange av oss hvisket til oss selv og til dem som sto rundt oss:
”Hvis jeg bare kunne dra tilbake for en kort stund, hvor helt forskjellig ville jeg ikke leve og arbeide for de mange som er tilbake og som vår Herre led og døde for.”
Han talte også om den skrekkelige stivheten, formvesenet og pedanteriet i så mange av de protestantiske og katolske kirkene, om korrupsjonene og skjøgevesenet som var så utbredt over hele verden. Mens han talte om at hans menighet på jorden hadde mistet sin åndelige standard, følte jeg i dypeste grad kraften av hans ord som ble uttrykt for nesten 2000 år siden: ”Men når menneskesønnen kommer, vil han da finne igjen troen på jorden?” Luk. 18, 8.
”Men,” sa han, ”der er en meget stor skare av blodrensede sjeler som ser fram til min gjenkomst og som trofast arbeider mens de venter på deres opptakelse til denne mektige hærskaren her oppe.”
Han ga atter hint om at tiden nærmet seg, da han, med hele denne store hærskaren sammen med millioner i Paradiset og fra alle steder i den himmelske Stad, igjen skulle dra tilbake for å feire jordens store hviledag. (Tusenårsriket).
Mektige engler med deres basunrøster skal lede skarene, inntil tusener på tusener av vogner vil sakke av på farten og kjøre sakte for å gjøre holdt i den jordiske verdens regioner. Så skal Guds store basun lyde, noe lyden på fjellet Sinai bare var et lite hint om, og vekke alle de døde hellige som øyeblikkelig skal stå opp med åndelige legemer, og hver sjel av oss skal få sitt eget legeme.
Da han hadde sagt dette, ropte hele den mektige skaren ledet av englene:
”Halleluja! Herren den Allmektige råder!”
”Og videre,” sa han, ”de levende hellige som aldri har dødd, vil aldri dø. Døden skal ikke herske over dem, for den er fra det tidspunkt tilintetgjort for all tid, og sammen med dem skal vi bli forenet i en stor forenet menighet i all evighet.”
Igjen sa den store skaren fram:
”Halleluja!”
Men den mest gripende og høytidelige av alle hans uttalelser fra Tronen foran den store forsamlingen, var hans hentydning til en nåværende tilstand som menigheten på jorden var i. Han pekte på en ny og slu list fra Satan, menneskets gamle fiende, nemlig å introdusere en høyst ødeleggende kritikk av de hellige skriftene inne i alle kristendommens kirker.
”Dette,” erklærte han, ”er en åpenbarelse av syndens menneske, fortapelsens sønn, bare i en ny form i de siste dager. Urettferdighetens mysterium var i arbeid i de tidligere dager da menigheten i varierte former av Antikristens ånd, men den ble holdt tilbake for at hedningeverdenen kunne få sin anledning til frelse. Men nå har den onde blitt åpenbart, hvis komme skjer etter Satans arbeid med all slags forførelse i dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten så de kunne bli frelst. Så de fornekter mye av Guds hellige skrifter, nesten alle de gamle testamentes, og alt som er mirakuløst, til og med angriper de hans egen guddommelige opprinnelse, mirakler og soning. Og således skal Gud sende dem kraftig villfarelse, så de vil tro på løgnen.” 2. Tess. 2, 11.
”Å, Satan!” ropte han, ”din dom vil snart bli forseglet i helvetes malstrøm!”
Jeg kan bare repetere en tiendedel av hans preken. Da han avsluttet, fortsatte noen av de eldste med korte forklaringer om sannheten angående noen grunnsetninger som han hadde berørt. Mange, i likhet med oss selv, tenkte på hvor klart den velsignede Guds bok på jorden hadde fortalt oss mange av disse tingene, og på hvilken trøst, så vel som sorg, det har vært for de hellige å vite om de store tingene som enda ligger foran oss.
Langt i det fjerne, så langt som våre øyne kunne nå, så vi setene som glitret av det reneste gull, som lignet på amfiteater stige oppover til en stor høyde og som tilslutt omga den majestetiske Tronen helt rundt.
Mange passende hymner ble sunget. De som var i det fjerne svarte med å synge kor, og dette syntes å gå som bølger som rullet over den store skaren av forløste sjeler med en strålende glans. Til slutt gikk den store sammenkomsten mot sin avslutning.
Nå reiste vår Herre seg, og med en røst som ble hørt tydelig til Tronens yttergrenser, inviterte han oss til en kongelig bankett som han selv holdt, til ære for de sist ankomne. Himmelens lovsang ble sunget av den store skaren. Vår Herres velsignelse ble så gitt, og etterpå gikk han av sted. Vi bega oss alle av sted til et stort sted som grenset til østsiden av Tronen. Mange hundreder av rekker med bord, mer enn 4800 meter i lengde, var spredd foran oss. Disse var dekket med de rikeste matvarer som fantes i Paradiset. Rundt hundre varianter av Livets tre vokser overalt i Staden, men i særlig grad i dalene og på åssidene i Paradiset. Tolv slags frukt vokser på hvert tre. Utav all denne frukt var det nå lagt rikelig til rette på bordene. Englene var kelnere ved bordene, og vi manglet sannelig ingenting.
Da vi spiste, reiste Bohemond seg og sa:
”Min bror, Seneca, se på hva som er foran oss.”
Jeg reiste meg og så tvers over det store menneskehavet av ånder; med engler overalt og hvis glede det var å tjene disse ærede gjestene. Langt borte i mot sentrum av denne store middagshallen, var det en veldig fontene, en fontenenes fontene. Den var virkelig umåtelig i sin høyde på springvannet. De kongelige hagene og fontenene og palassene til jordens konger, kunne ikke på noen måte sammenlignes med den. Ifra denne fontenen ble vi alle forfrisket, og det ble vi også fra Livets flod som ga sitt utspring til mangfoldige sideelver.
Mens vi drakk i sammen med hellige fra alle tidsaldre, og i nærvær av vår konge, tenkte vi visselig på bokens ord om hvor sant den elskede disippel hadde skrevet om det som angikk disse store anledninger. ”Og lammet som er i midten av Tronen, skal mate dem og lede dem til levende fontener med vann, og Gud skal tørke bort alle tårer fra deres øyne.” Åp. 7, 17, eng. overs. ”Sannelig,” tenkte jeg for meg selv, ”hvem kan noensinne gråte uten de som går fortapt og som skal åpne sine øyne i pine.”
I løpet av banketten sang det store koret mange nye og fine lovprisningshymner. Imens ga vår Herre alle et hjertelig velkommen, og særlig da til de som nylig hadde passert gjennom Paradisets porter og Stadens porter og som nå var hjemme for evig. Mange menn og kvinner som i mange år hadde vært i himmelen, tok også del med korte velkomsttaler. Også David stemte sin harpe og sang ordene til den elskede disippel, som nesten alle i himmelen kjenner til: ”Og Gud skal tørre bort alle tårer fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt, heller ikke skal det være noen pine mer, for de tidligere ting er veket bort. Og han som satt på Tronen sa: Se! Jeg gjør alle ting nye. Og han sa til meg: Skriv! For disse ordene er troverdige og sanne. Jeg er alfa og omega, begynnelsen og enden. Jeg vil gavmildt gi den som tørster av Livets vannfontener, og den som seirer skal arve alle ting, og jeg vil være hans Gud og han skal være min sønn.” Åp. 21, 4-17. Atter ropte den store forsamlingen:
”Halleluja!”
Og koret sang avslutningssangen.
Vi ble nå spredt til fjerne steder av Staden. Hundre tusen vogner ble fylt med travle himmelske skarer. Hilsninger og forbigående avskjedsord hørtes overalt. Smilende og lykkelige ansikter kjente ingen grenser for de frydefulle uttrykkene og hilsningene som hver sjel flommet over av. Ikke en mislyd eller unote eller opprørte følelser eller skuffede blikk var å se noe sted. Å, dette var virkelig himmelen!
Da den store forsamlingen i noen grad var forsvunnet, var det fortsatt et stort antall tilbake av hellige og engler. Vognene som nå kom tilbake, brakte mangfoldige av andre som tok deres plass som hadde reist. De som ledet musikken og sang sine søte soloer, hadde nesten dratt alle sammen. De eldstes sitteplasser var ledige, men skarer av andre kom stimlende inn. Da en av de eldste kom forbi i nærheten, kalte Bohemond og jeg på ham for at han kunne komme bort til oss for en samtale.
Han sa:
”La oss komme om bord i en vogn og dra til et rolig sted.”
På kort tid kom vi til en av fontenene rett utenfor en av portene til Tronen. Vognen stanset der, og etter å ha gitt oss å drikke av fontenen, sa han:
”Vi vil nå spasere bort til de treklyngene der borte.”
Fra dem plukket vi så noe frukt og satte oss ned for at han skulle forklare for oss noen åndelige hemmeligheter.
”De åpenbaringer som han ga oss, vil jeg ikke beskrive i kveld. Jeg må forlate deg nå,” sa Seneca, ”for du er trett og må hvile.” Så forsvant han fra mitt nærvær.