Kapittel 2 i boka "Kristi etterfølgelse" av Thomas à Kempis (1380-1471)

Om å tenke ydmykt om seg selv

Det er naturlig at mennesket lengter etter kunnskap. Men hvilken nytte er det i kunnskap uten gudsfrykt? En ydmyk bonde som tjener Gud er langt bedre enn en overmodig filosof som er opptatt av stjernenes baner, men glemmer at han skal leve et godt liv. Den som kjenner seg selv godt, blir stadig mer klar over sin syndige natur og finner ikke noen glede i å få ros av mennesker. Hvis jeg var utstyrt med all den kunnskap som finnes i verden, men ikke hadde kjærlighet, hva ville det hjelpe meg i Guds øyne, han som skal dømme meg etter mine gjerninger?

Hold deg borte fra det altfor store vitebegjær, for med det følger stor atspredthet og skuffelse. De som vet meget, er tilfreds når andre er oppmerksomme på det, og de vil gjerne kalles vise. Men mye av det som en kan finne i kunnskapen, er til liten nytte for sjelen. Den som er opptatt av ting som ikke tjener til sjelens frelse, er svært uvis. Mange ord kan ikke tilfredsstille sjelen, men et godt liv gir styrke til sinnet, og en ren samvittighet gir sterk tillit til Gud. Desto større din kunnskap er, og desto bedre du forstår alt, desto strengere blir du dømt hvis du ikke lever et tilsvarende hellig liv. Derfor skal du ikke bli hovmodig på grunn av noen kunst eller lærdom, men la heller den kunnskapen som du har fått, gjøre deg ydmyk og forsiktig.

Hvis du synes at du vet mye og forstår mange ting godt, da skal du også huske at det finnes ennå mer som du ikke kan. Vær ikke hovmodig, men tilstå heller din uvitenhet.