Tirsdag 22 Oktober
Kapittel 7
Om å unngå forfengelig håp og hovmot
Forfengelig er den som setter sitt håp til et menneske eller en annen levende skapning. Skam deg ikke over å tjene andre for Jesu Kristi kjærlighets skyld, skam deg heller ikke hvis du går for å være fattig i denne verden. Stol ikke på deg selv, men sett ditt håp til Gud. Gjør det som står i din makt, så vil Gud understøtte din gode hensikt. Stol ikke på din egen kunnskap eller på noe levende vesens kløkt. Men stol heller på Guds nåde som hjelper den svake og ydmyker den som har høye tanker om seg selv.
Ikke gled deg over din rikdom hvis du har noen, heller ikke over mektige venner. Men gled deg over Gud som gir alt og fremfor alt ønsker å gi deg seg selv.
Ikke vær stolt hvis ditt legeme er kraftig og vakkert, for bare en liten sykdom kan ødelegge og skjemme det. Bli ikke selvgod på grunn av din egen dyktighet eller klokskap, så du ikke mishager Gud, for det er fra ham de kommer, alle goder som du har i din natur.
Du må ikke anse deg selv for å være bedre enn andre, for at du ikke i Guds øyne skal bli ansett for å være mer syndig enn dem, for han kjenner ditt hjerte. Du må ikke være stolt av gode gjerninger, for Gud dømmer annerledes enn menneskene. Og ofte misliker han det som menneskene liker. Hvis det er noe godt ved deg, må du huske at andre kan ha det i enda rikere grad, for at du kan bevare ydmykheten. Det skader deg ikke hvis du setter deg under alle andre. Men det vil skade deg umåtelig hvis du setter deg selv over bare en eneste. I den ydmykes hjerte bor freden, men i hjertet hos den stolte er det misunnelse og uvilje.