-Fordi Jeg døde, er det alltid nok

-Fordi Jeg døde, er det alltid nok

 

Heidi Baker skriver i boka ”Alltid nok”:

”En kveld kjempet jeg i bønn for Mosambiks barn. De kom imot meg i tusentall, og jeg stønnet:

-Nei, Herre, det er for mange!

Da fikk jeg en dramatisk, klar visjon av Jesus. Jeg var sammen med ham, og tusener på tusener av barn sto rundt oss. Jeg så det strålende ansiktet hans og de intense øynene som brant av kjærlighet. Blikket mitt flyttet seg til kroppen hans. Den var såret og sønderknust, og i siden gapte et hull.

-Se meg inn i øynene, sa han.

-Du skal gi dem å spise.

Så tok han en bit av den ødelagte kroppen sin og ga meg. Den ble til brød mellom hendene mine, og jeg begynte å dele ut til barna. Brødet vokste hele tiden mellom hendene mine. Så sa Herren igjen:

-Se meg inn i øynene. Du skal gi dem å drikke.

Han ga meg et beger med blod og vann som rant ut av såret i siden. Jeg visste at det var et beger fylt med bitterhet og glede. Jeg drakk selv, og så begynte jeg å gi barna å drikke. Begeret ble ikke tomt. Nå gråt jeg ukontrollert. Jeg var helt knust under det brennende, kjærlige blikket hans. Jeg forsto hva det hadde kostet ham å gi oss alle slik åndelig og fysisk mat. Herren talte til hjertet mitt og sa:

-Fordi jeg døde, er det alltid nok

Jeg var fornyet og klar for å dra tilbake til Mosambik, og regnet med å se en bølge av nye, sterke mirakler. I stedet brøt helvetet løs! Det kom som et stort sjokk på oss alle da det vi trodde var et rimelig solid forhold til myndighetene, brøt sammen over natten. Vi var allerede godt i gang med langvarige forhandlinger om et samarbeidsprosjekt med Maputos utdanningsdepartement, for å utvikle Chihango til tjenestebase for hele Mosambik. Ikke bare ble den mulige kontrakten trukket tilbake, men myndighetene satte en rekke nye betingelser for at vi i det hele tatt skulle få beholde Chihango. All religiøs aktivitet ved senteret måtte legges ned øyeblikkelig. Barna fikk ikke lov til å be, selv ikke ute under trærne. Det måtte bli slutt på all kristen undervisning, ingen flere kristne sanger, ingen møter. Vi fikk ikke lov å ansette de eldre barna som var ferdige på skolen og ikke hadde noe annet sted å dra. Vi fikk ikke lov å ta inn barn fra gata, eller dele ut medisiner og klær. Det var side opp og side ned med restriksjoner som alle hadde til hensikt å fjerne alt åndelig fra Chihango.

Vi fikk beskjed om at hvis vi ba, holdt møte eller sang, ville vi bli kastet ut øyeblikkelig. Barna reagerte med intens bønn og lovsang, enda det var stikk i strid med reglene. Hvert eneste barn sa at de heller ville bo i telt sammen med oss, uten vann og strøm, enn å bli igjen på et sted hvor de ble slått, sultet og hindret fra å tilbe Jesus.

Naboer ba meg om å dra så fort jeg kunne sammen med familien min, for det var utlovet en belønning på tjue dollar for livet mitt. Etter krigen var det ikke mange som var villige til å levere inn våpen og ammunisjon, så det var rikelig med AK-47 og granater ute blant folk. Det var sikkert ikke vanskelig å finne noen som var villig til å drepe meg heller, men jeg har alltid ment at jeg er mer verd enn tjue dollar!

Chihango-familien vår fikk to døgn på seg til å forlate stedet. Barna visste at alt som ble igjen, ville bli stjålet og solgt. Staben vår prøvde å berge så mye som mulig – først og fremst senger, madrasser, klær, verktøy og medisiner. Vi hadde investert så mye i Chihango og satt stedet i stand for arbeidere og gatebarn. Det var et trist syn å se lange rekker med barn bære sengene – så dyre i innkjøp og transport – over gresset og inn i lagercontaineren.

Aldri hadde Chihango vært vakrere enn denne siste dagen. Dagen var strålende klar med en sval bris, skyene hvelvet seg så vakre mot himmelen bak de staselige rekkene med eukalyptustrær. Da solnedgangen nærmet seg og jeg tenkte på alt det sterke og flotte vi hadde opplevd der, forsto jeg at Gud har plassert oss akkurat der vi ønsker å være – i krigssonen mellom himmel og helvete. Hvordan kunne ansvarlige menn påføre disse ungene så mye vondt? Men vi visste at fortellingen vår i Mosambik langt fra var ferdigskrevet. Kongen vår, universets skaper, var fortsatt vår himmelske far; han kom til å få viljen sin til slutt, og vi skulle få triumfere i ham.

Staben vår arbeidet dag og natt med å pakke og tømme hus etter hus. I regn og søle, til tre og fire på morgenen, lempet de opp på lastebiler og trailere som kjørte tingene våre til Maputo der venner tilbød oss det de hadde av lagerplass. Det eneste stedet vi menneskene hadde å gjøre av oss i første omgang, var den lille leiligheten vi brukte som kontor. Der var det en liten gårdsplass, en overfylt garasje og et vaskerom.

Der ble vi oversvømmet av de aller mest trengende barna, de yngste av de foreldreløse gatebarna som overhodet ikke hadde slektninger eller venner å dra til. På bare føtter gikk de tjue kilometer inn til byen og strømmet inn i leiligheten. De fortalte at de ble slått med stokker fordi de sang. De ville være der vi var, for de ville lovsynge Herren. Da jeg sa at vi ikke hadde plass nok til dem, svarte de ganske enkelt:

-Men, mamma, du sa jo at det alltid er nok!

Hva kunne jeg si? De fortsatte å velte inn, kanskje hundre av dem. Vi satte opp køyesenger i den falleferdige garasjen, full av smøreolje og spindelvev. Lånte jernsenger fra forsvaret sto tett i tett på hele gårdsplassen og opp innkjørselen. Urinen rant i gangene. Vi spylte ungene med hageslangen for å få dem så rene som råd. Alle dører og vinduer var fulle av ansikter!

Vi skjønte ikke hvordan vi skulle klare det. Vi hadde verken all maten eller de koke- og sanitærfasilitetene som skulle til. Esker, klær og kofferter ble stablet overalt. Alle var totalt utmattet; alt var fullstendig kaos. Og flere og flere barn banket på porten. Vi hadde ikke flere krefter igjen, og gråt da vi så utover havet av ansikter. Selv etter Toronto spurte jeg meg selv i fullt alvor:

-Er det virkelig sant at Gud bryr seg? Hvordan er han egentlig?

Jeg hadde aldri trodd at han skulle føre oss opp i en situasjon som denne.

Crystalyn begynte å gråte fordi hun var så sulten. Jeg trodde jeg skulle bli gal. Vi hadde ingen store gryter og panner å lage mat i. Vi var på ingen måte forberedt på å skaffe mat til alle disse barna (over 100). En kjær kvinne fra den amerikanske ambassaden kom med mat til oss.

-Her er ris og chili til deg og familien din, sa hun søtt.

Det var så vidt nok til oss fire. Vi hadde ikke spist på dagevis. Jeg åpnet døren og viste henne alle barna.

-Familien min er stor! sa jeg og pekte oppgitt, men fullstendig oppriktig på dem.

Venninnen min ble alvorlig.

-Dette er ikke nok! Jeg må hjem og lage mer! 

 Men jeg ba henne si en bønn over maten. Hun ble rystet.

-Ikke gjør det! bønnfalt hun.

Men hun ba en rask bønn. Jeg fant fram papptallerkenene vi brukte når vi delte ut mat på gata, og et lite glass med maismel. Vi begynte å øse opp, og bare fulle tallerkener. Jeg ble helt fortumlet og satt ut. Der og da forstod jeg knapt hva som skjedde. Men barna våre spiste, staben spiste, venninnen min spiste og familien vår på fire spiste. Alle fikk nok.

Siden har jeg aldri sagt nei til et foreldreløst, forlatt eller døende barn. Nå tar vi hånd om mer enn tusen stykker. De spiser og drikker så mye de vil av Herrens godhet. Fordi han døde, er det alltid nok…(Baker & Baker, 2008, s. 57-61)."


Kilde: Baker, Heidi & Baker, Rolland. (2008). Alltid nok. Den fantastiske historien om Rolland og Heidi Bakers utrolige tjeneste blant de fattige. Ottestad: Prokla-Media.