Dr. Bakers erfaring med det å falle under kraften

Dr. Bakers erfaring med det å falle under kraften



Dr. Heidi Baker skriver:

"Hver gang vi ble invitert til å tale et eller annet sted i USA, sørget vi for å legge turen om Toronto. I januar 1998 talte Randy Clark der om den apostoliske salvelse, om Guds hellige ild og om å legge ned våre liv. Han pekte på meg og sa:

-Gud spør deg: Vil du ha Mosambik?

Jeg opplevde at Guds himmelske ild falt over meg, og jeg ble så varm at jeg trodde jeg skulle brenne opp og dø. Jeg husker at jeg ropte:

-Herre, jeg dør!

Herren talte klart til hjertet mitt:

-Jeg vil at du skal dø!

Han ville at jeg skulle bli fullstendig tømt for alt mitt eget, slik at han kunne fylle meg med enda mer av sin Ånd.

I sju dager var jeg ute av stand til å bevege meg. Rolland måtte bære meg rundt. Jeg måtte bæres til badet, bæres til hotellet, bæres tilbake til møtet. Herrens herlighet lå tungt over meg. Jeg kunne knapt nok løfte hodet, så tung føltes kroppen min. En del som så meg, syntes det var rart at jeg skulle bli liggende på gulvet så lenge. Satte de meg opp i en stol, gled jeg bare ned på gulvet igjen. Jeg var totalt hjelpeløs. Det meste av tiden kunne jeg ikke snakke heller. Dette hellige, skremmende, fantastiske gudsnærværet forandret livet mitt fullstendig. Jeg har aldri vært så ydmyket, aldri følt meg så fattig, så hjelpeløs, så sårbar. Jeg måtte ha hjelp for å drikke vann til og med. Det var ikke noe morsomt i det hele tatt, men det var en svært hellig tid. Jeg lærte mer på disse sju dagene enn på ti år med teologistudier.

Herren talte til meg om å overlate kontrollen til ham. Han viste meg betydningen av sitt legeme. Det hadde tatt oss sytten år å plante fire menigheter, og to av dem var ganske svake. Mens jeg lå oppslukt av hans nærvær, talte han til meg om at hundrevis av menigheter skulle plantes i Mosambik. Jeg husker at jeg lo hysterisk. Jeg måtte leve til jeg ble to hundre år, om jeg skulle se det løftet oppfylt!

Gud viste meg at jeg måtte lære å samarbeide med resten av hans legeme, og han la Efeserbrevet 4 på hjertet mitt.

(...)Av natur er jeg pågående og initiativrik, og Gud måtte knuse og ydmyke meg. Han viste meg hvor totalt utilstrekkelig alt jeg kan gjøre i egen kraft, egentlig er. Sju dager uten å kunne røre seg, slo fast det poenget for meg på en måte som ingenting annet kunne ha gjort. Flere ganger hørte jeg folk hviske seg imellom om hvor leit det var at jeg skulle bli en krøpling, lam i hele kroppen. Jeg har aldri likt å være avhengig av andre. Så lenge jeg kan huske, har jeg vært en leder. Moren min forteller at allerede som ganske liten stilte jeg lekekameratene mine opp på rekke og bestemte hvor vi skulle gå. Gud måtte ta bort mye av meg selv i meg, slik at han kunne få gjøre noe i meg og gjennom meg.

Jeg trodde jeg var fullstendig avhengig av ham da vi grunnla de fire menighetene våre, men i realiteten baserte jeg mye på mine egne evner. Selvfølgelig gikk det smertelig langsomt. Det er latterlig å tro at vi kan gjøre Guds gjerninger for ham. Alt sammen er bare nåde. Han lar oss få lov å gjøre ting sammen med Ham, og da blir det alltid nok. Han viste meg hvor sårt jeg trenger ham og Kristi legeme. Han kaller oss til total ydmykhet og mildhet. Det handler aldri om oss; det handler alltid om ham. Vi trenger tålmodighet overfor hvert eneste menneske vi møter i tjenesten, slik at vi kan være storsinnet, bære over med hverandre i hans kjærlighet, klare å elske dem som ikke synes verd å elske.

Han er vårt eneste håp. Han er vår Herre. Det er ham vi tror på. Vi er døpt til ham. Vi legger ned vårt liv for ham. Vi dør fra oss selv i dåpen. Vi blir reist opp som en ny skapning i Kristus. Gud kaller hver og en av oss til å vandre i den nåde og barmhjertighet som han har gitt oss. Han istandsetter oss til tjeneste. Ser vi det han ser? Føler vi det han føler? Kan vi høre det ropet for de fortapte som ligger i hans hjerte? Det er dette som er å være fattig i seg selv. Gud kaller oss til å være fattige i oss selv. Når vi har kommet dit hen, konkurrerer vi ikke lenger. Vi maser ikke mer om titler. Når vi ikke har noen trang etter å bli lagt merke til og være kjent, blir vi ikke fornærmet om vi blir oversett. Vi finner ingen tilfredsstillelse i status - ikke engang om den er knyttet til tjenesten. Da kan vi vandre i enhet og sette de andre høyere enn oss selv. Vår eneste lengsel er å leve som en ydmyk tjener som elsker Jesus Kristus.

Etter denne forvandlende erfaringen ble hele tjenesten min forandret. Han førte meg til et punkt der jeg ble totalt og fullstendig avhengig av ham. Tilbake i Mosambik begynte jeg å forløse andre inn i tjeneste. Jeg begynte å gjenkjenne forkynnergaver, selv i barn ned i åtteårsalderen. Jeg begynte å gi fra meg kontrollen og delegere ansvar. Og Herren begynte å sende misjonærer fra diverse nasjoner for å hjelpe oss. Over hele Mosambik fikk unge menn og kvinner kall til tjeneste. Jeg så at det viktigste ikke var at jeg talte, men at jeg satte andre fri til å nå sitt potensial i Gud. Etter hvert som jeg ble mindre og han ble mer, vokste tjenesten i fenomenal fart (Baker & Baker, 2008, s. 81-84)."


Kilde: Baker, Heidi & Baker, Rolland. (2008). Alltid nok. Den fantastiske historien om Rolland og Heidi Bakers utrolige tjeneste blant de fattige. Ottestad: Prokla-Media.