Torsdag 21 November
Amelias kone ble vekket opp fra de døde
Amelias kone ble vekket opp fra de døde
Pastor Rego forteller:
"For ikke så lenge siden var jeg sammen med mine brødre i Herren fra menigheten. Vi følte at Gud kalte oss til å be og faste i tre dager uten vann eller mat. Den andre kvelden vi fastet kom det noen hjem til meg. Huset mitt er rett ved siden av kirken, så han så oss der. Det var Amelia, distriktslederen, og han fortalte meg at kona hans var død. Jeg ble med ham hjem, og overlot til kona mi og noen andre å ordne ting til neste dag.
Da vi kom til huset hans, gråt alle. Jeg gikk inn. De hadde allerede dekket over ansiktet hennes. Plutselig kjente jeg at noe rørte seg i meg. "Å, Gud," tenkte jeg, "nå må jeg be om at du gir meg kraft til å gjøre et mirakel." Jeg husket at Peter gjorde mirakler. Jeg vil gjerne være som Peter. Hvem har sagt at ikke vi også kan gjøre slike ting? Så jeg reiste meg, og kjente at styrke og stor kraft kom over meg.
Jeg ba alle om å være stille og ikke gråte mer, for hun som var død, var jo en kristen. Vi må be Herren om å tilgi oss våre synder. Ingen ville være stille. En gang til ba jeg dem om å bli stille. Roe seg ned. De ville bare gråte og sørge, men til slutt ble det da stilt.
Vi sang og tilba Herren. Så begynte min venn Francisco, en av sjelesørgerne våre, også å merke Guds kraft.
Jeg stilte meg ved siden av den døde. Jeg tok vekk tøystykket over ansiktet hennes og begynte å be. Jeg ba i over en time. Hun var helt kald. Den andre timen begynte jeg å kjenne at varmen kom tilbake i henne. Jeg kunne kjenne hvordan kroppen hennes ble varmere. Jeg ba nedover hele kroppen hennes. Da jeg nærmet meg føttene, kjente jeg at de fortsatt var kalde.
Jeg satte henne opp og da åpnet hun øynene. Hun begynte å kaste opp. Jeg kan ikke forklare det som skjedde. Hun spyttet ut hvitt slim, hvitt og gult oppkast.
"Sett deg her og hold henne," sa jeg til en kvinne. Hun kunne se alle nå. "Vi må fortsette å be," sa jeg. Føttene hennes begynte å bli varme. Vi ba en stund til. Den tredje timen kunne hun røre på hele kroppen. Hun levde!
Noen menn ville ta henne med til sykehuset samme natt. "Nei," sa jeg. "Hvorfor tok dere henne ikke med til sykehuset mens hun var død? Hvorfor skal dere ta henne med nå? Vet dere ikke bedre? La oss gå til kirken! Se! Se! Hun lever."
Det var stor forvirring. Så begynte jeg å bli engstelig og jeg ba om at jeg måtte få styrke til menigheten. Gud ønsket å vise sin herlighet. Det hadde han gjort, og jeg visste ikke om han ville ta henne med seg igjen. Jeg var redd at hun skulle dø igjen.
Hun kunne ikke snakke. Den lille jenta hennes sa:
-Moren min må dra til kirken! Drar hun til sykehuset, kommer hun til å dø!
Ingen sa et ord. Folk visste at Gud hadde lagt ordene i munnen på jenta. Derfor bar vi henne med oss til kirken. Dette var lørdag og vi var i bønn hele natten. Hun begynte å snakke.
Naboer og venner som ikke visste at hun var reist opp fra de døde, hadde gått for å be seg fri fra jobben fordi hun var død. Da de kom tilbake, var det ikke noe lik der lenger. "Å, hun er i kirken!" fikk de høre. "Hvorfor det? Lever hun?" spurte de. "Ja, hun lever!"
Alle sammen kom til kirken. Mannen hennes ble omvendt der og da. Etter talen på søndag tok de henne med seg hjem. Kirken vår er full nå! Dette vidunderlige miraklet har hjulpet menigheten vår å vokse. Hun døde av AIDS. Da hun kom til sykehuset, ble hun avvist fordi hun hadde AIDS. Men nå lever hun! Jeg ringte i går - hun lever fortsatt! De fem barna hennes er i menigheten, og hele storfamilien hennes (Baker & Baker, 2008, s. 90-92)."
Kilde: Baker, Heidi & Baker, Rolland. (2008). Alltid nok. Den fantastiske historien om Rolland og Heidi Bakers utrolige tjeneste blant de fattige. Ottestad: Prokla-Media.