Kapittel 20 i boka "Kristi etterfølgelse" av Thomas à Kempis (1380-1471)

Kapittel 20

Om kjærlighet til ensomhet og stillhet

Søk en beleilig tid til å være alene med deg selv og tenk ofte over Guds store velgjerninger. La alle unyttige ting fare. Les slike skrifter som mer tjener til å vekke anger enn bare skaffer atspredelse. Hvis du holder deg unna tomt snakk og ikke flakker omkring og hører på nyheter og rykter, da vil du lett finne tilstrekkelig tid og anledning til å sysle med gode betraktninger. De kristne som nådde høyest, unngikk ofte omgang med andre mennesker så snart de kunne det, og foretrakk å leve i ensomhet for Gud.

Den romerske forfatteren Seneca har sagt:

”Hver gang jeg har vært blant mennesker, er jeg kommet hjem som et mindre godt menneske.”

Dette erfarer vi ofte når vi snakker lenge sammen. Det er lettere helt å tie enn ikke å bruke for mange ord. Det er lettere å leve ubemerket hjemme enn å kunne vokte tilstrekkelig på seg selv når en er ute. Den som derfor lengter etter å nå til et indre og åndelig liv, må som Jesus søke vekk fra mengden.

Ingen kan trygt tre frem offentlig uten den som gjerne kan være alene med seg selv. Ingen kan trygt tale uten den som gjerne tier. Ingen kan trygt være den første uten den som gjerne vil være den siste. Ingen kan trygt befale uten den som har lært å lyde. Ingen eier den trygge glede uten den som har den gode samvittighets vitnesbyrd i sitt indre. Men selv en slik trygghet må hos de kristne alltid henge sammen med gudsfrykt. Og de må ikke være mindre årvåkne og ydmyke selv om de utmerker seg ved nåde og store dyder. Men de onde menneskers trygghet har sitt utspring i hovmod og formastelighet og viser seg til sist å være selvbedrag. Vent deg aldri full trygghet i dette liv.

De som menneskene holder for å være de beste, er ofte kommet i større fare enn andre, fordi de stolte for mye på seg selv. Derfor er det for mange til større gagn at de ikke er helt fri for fristelser, men at de ofte blir anfektet, for at de ikke skal bli for trygge og bli hovmodige eller altfor lett høre på utvortes trøst.

Den som aldri ville søke den glede som forgår, eller aldri ville la seg påvirke av denne verden, hvilken god samvittighet ville ikke han bevare! Den som kunne fri seg fra all tom bekymring og bare tenke på det som tjente til hans frelse og på guddommelige ting, hvilken ro og fred ville ikke han eie!

Ingen er verdig til den himmelske trøst som ikke flittig har øvd seg i hellig sønderknuselse. Hvis du ønsker å oppnå en sann anger i hjertet, gå da inn i ditt kammer og steng verdens larm ute, som skrevet står:

”Tenk dere om på leiet, vær stille!” (Salme 4, 5).

I ditt lønnkammer vil du finne det du ofte mister utenfor det. Desto mer fortrolig du blir med ditt lønnkammer, desto kjærere blir det for deg. Men hvis du går inn dit med uvilje, dess kjedeligere vil du synes det er der.

Dersom du i begynnelsen av din omvendelse flittig gjør bruk av ditt lønnkammer, vil det senere bli en elsket venn for deg og din kjæreste trøst.

I stillhet og ro vokser den fromme sjel og lærer å forstå skriftens hemmeligheter. Der finner den de tårestrømmer som den hver natt kan bade og rense seg i. Desto mer den fromme sjel fjerner seg fra all verdens larm, desto mer fortrolig blir den sin Skaper. Den som slik kan holde seg unna mennesker, ham vil Gud komme nær med sine hellige engler.

Det er bedre å leve skjult og ta vare på seg selv enn å forsømme seg selv og gjøre store og merkelige ting. Den som har viet seg til Gud bør sjelden gå ut, unngå å bli sett og heller ikke se mennesker.

Hvorfor vil du se det som du ikke kan eie? ”Verden forgår og den lyst” (1. Joh. 2, 17). Kjødets begjær driver mennesket ut i tomme atspredelser, men når de er over, hva har du da med deg hjem annet enn en tynget samvittighet og et atspredt hjerte? Din glede når du går ut, blir ofte til sorg når du vender hjem, og en kveld i glede gjør morgenen trist. Slik er all kjødelig glede behagelig når den kommer, men den ender med samvittighetsnag og død.

Hva kan du se andre steder som du ikke kan se her hjemme? Se på himmelen og jorden og alle grunnstoffene, og det er jo av disse alle ting er bygd opp. Hva kan du vel se der ute som aldri forgår under solen? Tror du kanskje at du kan mettes? Det vil aldri skje. Selv om du så alt det som finnes i verden, hva var det vel annet enn et tomt syn?

Løft dine øyne til Gud i det høye og be for dine synder og forsømmelser. La de forfengelige beholde det forfengelige, men streb du etter det som Gud har befalt deg. Lukk din dør etter deg og kall på Jesus, din elskede venn! Bli i ditt lønnkammer sammen med ham. Ikke noe annet sted vil du finne en så stor fred. Hvis du ikke hadde gått ut og hadde du ikke hørt nye rykter, da hadde du lettere blitt bevart i denne fred. Men fordi du så lett forlater ditt lønnkammer, har du så ofte uro og bekymring i ditt hjerte.