Kapittel 21 i boka "Kristi etterfølgelse" av Thomas à Kempis (1380-1471)

Kapittel 21

Om anger i hjertet

Hvis du vil gjøre fremgang i det gode, da bevar gudsfrykten i ditt hjerte. Vær ikke altfor fri, men hold ditt sinn under kontroll. La heller angeren være i ditt hjerte, så vil du finne oppbyggelse. Den rette anger bringer for dagen mange ting som lettsindigheten ikke bruker lang tid på å ødelegge. Det er underlig at mennesket noen gang kan være fullkommen glad i dette liv, når en tenker på at en er fremmed og landflyktig i denne verden, og det er så mange farer som truer sjelen.

På grunn av hjertets lettsindighet og fordi vi så lett overser vår skrøpelighet, merker vi ikke sjelens smerte.

Ofte kommer vi med en latter når det hadde vært mer på sin plass med tårer. Det finnes ingen sann frihet og heller ingen virkelig lykke uten i gudsfrykt og med en god samvittighet. Lykkelig er den som har kraft til å avvise alle distraherende hindringer og samle sitt sinn til hellig anger! Lykkelig er den som kan forsake alt som kan besmitte eller tynge samvittigheten! Kjemp som en mann! Vane overvinnes ved vane.

Hvis du lar andre få være i fred, vil heller ikke de hindre deg i ditt arbeid. Bland deg ikke i andres saker, og la deg heller ikke bli trukket inn i saker til dem som er høyere på rangstigen enn du. Rett først og fremst ditt blikk mot deg selv før du begynner å formane dem du er venn med. Sørg ikke hvis mennesker ikke synes om deg, men sørg heller over at du ikke oppfører deg slik som det passer seg en brennende kristen og en Guds tjener. Ofte er det bedre og tryggere hvis et menneske har lite å trøste seg ved i denne verden, især slike ting som tilfredsstiller vår menneskelige natur. Men hvis vi sjelden eller aldri opplever den guddommelige trøst, da er feilen vår, fordi vi ikke søker hjertets sanne anger og heller ikke løsriver oss fra den tomme trøst vi finner i verden. Erkjenn derfor at du ikke er verdig den guddommelige trøst, men heller fortjener mye lidelse. Når et menneske har en fullkommen anger, da blir hele verden tung og bitter for ham. Et godt menneske finner tilstrekkelig grunn til å sørge og gråte, for om han tenker på seg selv eller sin nabo, ser han at ingen lever her uten prøvelser. Og jo strengere han betrakter seg selv, desto mer finner han grunn til å sørge. Vår synd og ondskap er i sannhet årsak til sorg og indre smerte. Men vi er så omgitt av ondskap at vi bare sjelden klarer å løfte vårt blikk mot de himmelske ting.

Hvis du oftere tenkte på din død enn på å leve et langt liv, ville du uten tvil arbeide med større iver på din egen forbedring. Men fordi vi lukker vårt hjerte for slike ting, og i stedet klynger oss til det som verden lokker med, fortsetter vi å være kalde og likegyldige.

Ofte er det åndelig fattigdom som er årsaken til at vi så lett klager. Be derfor ydmykt til Herren at han skal skjenke deg den rette angrende ånd, og si som profeten: ”Gi meg det brød å spise som er gråt, og gi meg tårer å drikke i fullt mål!” (Se Salme 80, 6).