Torsdag 21 November
Kapittel 3
Om det gode og fredsommelige menneske
Hvis du har fred i ditt eget hjerte, vil du også kunne bringe andre fred. Den som lett lar seg bringe ut av fatning, kan også lett venne det gode til det onde, og er snar til å tenke det verste. Men den som er fredsommelig, vender alt til det gode. Den som er fredsommelig, er ikke mistenksom overfor andre. Den utilfredse og urolige, derimot, plages alltid av mistanke. Han har ikke selv ro, og han lar ikke andre få ro. Han sier ofte det han ikke burde si, og han unnlater ofte å gjøre det som hadde vært mest gagnlig for ham. Han tenker på hva andre er forpliktet til å gjøre, og overser det han selv er pliktig til. Vær derfor først nidkjær mot deg selv. Da først kan du med rette være nidkjær mot din neste.
Du unnskylder så gjerne deg selv og dine handlinger, men andres unnskyldninger er du streng mot. Det var bedre om du anklaget deg selv og unnskyldte din bror. Hvis du ønsker overbærenhet fra andre, må du selv være overbærende mot andre.
Det er ikke vanskelig å omgås gode og saktmodige mennesker, for alle holder mest av dem som er av samme mening som en selv. Men å kunne leve i fred med onde eller rå og gjenstridige mennesker, det er en stor nåde og prisverdig gave.
Det finnes noen som har fred med seg selv og også har fred med andre. Og det finnes dem som verken har fred selv eller som lar andre i fred. De er til byrde for andre, men mest for seg selv.
Jo større tålmodighet, desto større fred. Den som er tålmodig, er herre over seg selv. Han er Kristi venn og arving til himmelen.