Torsdag 21 November
Engelen hjalp Lydia og Tikva bort fra urolighetene i Jerusalem
Engelen hjalp Lydia og Tikva bort
fra urolighetene i Jerusalem
fra urolighetene i Jerusalem
Derek Prince skriver om englenes virksomhet:
"Svært ofte blir englene sendt ut for å hjelpe ganske alminnelige mennesker når de er i nød.
En historie om min første kone, Lydia, er et godt eksempel. I 1929, da Lydia bodde for seg selv i Jerusalem, forsøkte hun å bære en liten syk baby som het Tikva, bort fra urolighetene som hadde brutt ut rundt huset der hun bodde. Det følgende er et utdrag fra min bok, Stevnemøte i Jerusalem:
'For hver hundre meter eller så, kom jeg til en barrikade av steiner eller annet skrot, som var stablet opp tvers over gaten. Møysommelig halvt klatret og halvt kravlet jeg over dem med Tikva på skulderen.
Etter omtrent en kilometer, kom jeg til en barrikade som var nesten en meter høyere enn de andre og som markerte delingen mellom den jødiske og den arabiske sonen. Jeg begynte å kravle over, men halvveis over gled jeg på en løs stein, og sammen med et ras av skrot ramlet jeg helt ned igjen og hadde nesten mistet Tikva fra skuldrene mine. Jeg var klar over at kreftene mine holdt på å ta slutt, så jeg satte Tikva ned og satte meg på en stein ved siden av henne. Jeg var sikker på at jeg selv på en eller annen måte kunne klatret over hvis jeg hadde vært alene. Men hvordan skulle jeg få Tikva over?
Plutselig fikk jeg en nifs følelse av at jeg ikke var alene. Hver eneste muskel i kroppen spente seg. Jeg snudde meg fort og så en ung mann stå på veien et stykke fra meg. Jeg holdt på å skrike, men før det kom en lyd fra meg, hadde den unge mannen tatt Tikva opp og plassert henne på skuldrene sine, på samme måten som jeg selv hadde båret henne. Deretter klatret han opp på barrikaden uten noen synlig anstrengelse. Befridd fra Tikva, klarte jeg å krype opp etter ham.
Så snart jeg var kommet over, satte den unge mannen av gårde nedover veien - med Tikva på skuldrene og meg etter. Mens jeg fremdeles prøvde å fatte hva som hadde hendt, så jeg nærmere på den unge mannen. Han var nesten to meter høy og hadde på seg en mørk, europeisk dress. Han var i hvert fall ikke araber. Han kunne være jødisk. Hvor var han kommet fra? Hvordan hadde han kommet så brått opp på siden av meg?
Det som forbauset meg mest, var Tikvas oppførsel. Vanligvis begynte hun å skrike hvis fremmede forsøkte å løfte henne. Men jeg hørte ikke et knyst fra henne etter at den unge mannen løftet henne opp. Hun satt like fornøyd på hans skuldre som hun ville ha gjort på mine. Faktisk så det ut til at hun koste seg!
Den unge mannen gikk foran meg resten av veien. Han lurte aldri på hvilken retning han skulle ta, men tok den mest direkte vei til Musara. Hver gang vi kom til en barrikade, klatret han over foran meg og ventet på den andre siden til jeg var kommet trygt over. Til slutt stanset han rett foran frøken Ratcliffes hus, satte Tikva ned og gikk tilbake samme vei som vi hadde kommet. Hele tiden vi var sammen hadde han ikke sagt et eneste ord og verken hilst eller sagt farvel. I løpet av et minutt var han ute av syne.
Mens jeg fremdeles undret meg på om det hele var en drøm eller virkelighet, tok jeg Tikva i armene mine, gikk opp trappen til frøken Ratcliffes gatedør og begynte å hamre på den.
-Hvem er det? Hva vil de? ropte en stemme på arabisk.
-Det er meg, Maria! Frøken Christensen! Slipp meg inn, er De snill!
-Frøken Christensen! Maria gispet høylytt.
Så hørte jeg henne rope innover i huset:
-Det er frøken Christensen! Hun er her utenfor døren!
En rekke lyder fulgte - tunge møbler ble trukket vekk og en bolt ble trukket fra. Til slutt ble døren åpnet, og Maria tok Tikva ut av armene mine.
-Takk, Gud, De er trygg! sa frøken Ratcliffe bak henne. -I to dager har vi spekulert på hva som hadde hendt Dem.
Plutselig kjente jeg at bena ikke ville bære meg lenger. Med min siste rest av besluttsomhet nådde jeg sofaen og falt halvveis ned på den.
-Vann, sa jeg.
Fremdeles med Tikva i armene, løp Maria ut og kom et øyeblikk senere med et glass vann. Ingenting jeg noen gang i mitt liv har drukket smakte så godt.
-Hvordan i all verden kom De hit?, fortsatte frøken Ratcliffe, -vi ringte til politistasjonen og ba dem sende ut en patrulje etter Dem, men de fortalte oss at det var umulig for noen å komme gjennom til Machaneh Jehuda.
Jeg beskrev turen og den unge mannen som hadde kommet for å hjelpe meg.
-El-hamd il-Allah!, ropte Nijmeh og klappet i hendene av begeistring. -Gud har besvart bønnene våre! Vi bad ham å sende en engel for å beskytte dere og det har han sannelig gjort!' (Prince, 2007, s. 120-123)."
Kilde: Prince, Derek. (2007). Krig i himmelen. Guds episke kamp mot ondskap. Loddefjord: Derek Prince Ministries - Norge.