Apotekeren solgte alt han eide, ga pengene til de fattige og fulgte Jesus

Apotekeren solgte alt han eide, ga

pengene til de fattige og fulgte Jesus

Peter Halldorf skriver:

”I 1948 søkte et par unge menn seg ut i ørkenen. Utfordret av Abd al-Masîhs eksempel hadde de blitt overbevist om at det var mulig å leve et liv i de tidlige ørkenfedrenes etterfølgelse også på 1900-tallet. I stedet for å virke avskrekkende, hadde den mystiske etioperens utilgjengelighet og gåtefullhet fått dem til å bli enda ivrigere i sin åndelige søken.

Mattâ al-Miskîn var den ledende blant disse unge radikalere, en tjueniårig velbeslått apotekertekniker, som liksom Antonius var blitt møtt med Jesu kall: ”Selg alt du eier.” Fanget av beretningene om ørkenfedrenes ubestikkelige livsførsel, solgte han sine to hus, to biler og to apotek. Inntektene ga han til de fattige. Han beholdt bare en kappe, fast besluttet på å brenne alle broer til denne verden.

Han bodde først en tid i Samuelklosteret, deretter en tid i Surianklosteret før han igjen vendte tilbake til Samuelklosteret.

Samuelklosteret ligger i den vestre sandørkenen (i Egypt) og har gjennom sin skarpe profil mer enn en gang vært sete for de mest radikale munkene i kirken, de som har vært fremmede for andre idealer enn Antonius’ og de tidlige ørkenfedrenes. Her har opposisjonen mot enhver tendens til åndelig avslapning i kirken alltid vært urokkelig.

Mens Mattâ al-Miskîn ennå levde i Samuelklosteret, besøkte han i 1958 Wadi Raiyan, et område i ørkenen femti kilometer sør for Faiyum-oasen. Der bodde han under en palme i en uke.

En natt hadde han et syn der en gammel mann som satt foran inngangen til en grotte, sa til ham:

-I mange år har jeg ventet på deg her, kom nå, kom.

Den gamle reiste seg, tok hånden hans og sa:

-Jeg skal gi deg dette fjellet.

Etter noen dager vendte Mattâ tilbake til klosteret. Men høsten 1960 brøt han opp for godt fra Samuelklosteret. Sammen med syv disipler dro han tilbake til den plassen i ørkenen hvor han hadde hatt synet. De slo seg ned ved en kilde, der de ble værende til noen beduiner dukket opp. Disse undret seg på om mennene var besøkende i ørkenen, eller om dette var deres hjemland. Mattâ al-Miskîn mintes synet han hadde hatt av den gamle mannen som hadde overlatt ham plassen. Da de avventende beduinene forsto at munkene hadde kommet for å bli, ledet de dem til en grotte som lå to timers vandring inn i ravinen.

I Wadi Raiyan kom Mattâ al-Miskîn og disiplene hans til å tilbringe nesten ti år som eremitter. På midten av 60-tallet tok de imot fire disipler til. Livsrytmen i deres ørken fulgte mønsteret fra Antonius og Makarios på 300-tallet.

I fjellet fant de grotter, nok til at alle kunne få sin egen celle. Det meste av tiden tilbragte de der, i ensomhet. Hver lørdag ettermiddag eller søndag møttes alle til en felles gudstjeneste etter urkristent mønster. Deres eneste kontakt med utenverdenen var en kamelkaravane som passerte en gang i måneden, og som da hadde med seg brød til eremittene. Vann fikk de fra en kilde i dalen.

Foruten åndelig trening drev munkene med skrivearbeid. Eremittgrottene ble verksteder, der tekster av det indre livs store mestere ble skrevet ned. Mattâ al-Miskîn begynte selv et åndelig forfatterskap, som i dag omfatter et hundretalls titler, trykt i trykkeriet i Makariosklosteret i Sahara (Halldorf, 1997, s. 54-65).”

 

Kilde: Halldorf, Peter. (1997). Sandens sønner. En vandring i ørkenfedrenes spor. Oslo: Luther Forlag.