Tirsdag 22 Oktober
Ørkenfedrenes steg på veien til modenhet
Ørkenfedrenes fire steg på veien til modenhet
Peter Halldorf skriver at ørkenfedrene taler om fire steg på veien til modenhet.
Askesis, askesen, er det første. Pilegrimsferden innledes med en øvelse i selvoppdragelse. Det fører fram til det andre steget: apatheia, apatien. For ørkenfedrene uttrykker ordet apati en indre uberørthet, en dyp frihet. Tanker kan komme og gå, drømmer kan seile forbi, drifter og impulser trenge seg på. Men den som har nådd apatiens platå, forblir uberørt. Lidenskapene har ikke lenger herredømmet, lykkes ikke å splitte og jage mennesket som før. Det er likegyldig overfor alt dette. Det er den hellige likegyldigheten.
I ørkenens endeløse ensformighet oppnår sjelen en ufølsomhet overfor alle verdens sinnsbevegelser, alle pasjoner og lidenskaper, alt som vil stresse og slite og splitte. En fornøyd likegyldighet innfinner seg. Den fred som verken bekymrer seg om berømmelse eller klander, om oppmerksomhet eller ubemerkethet. Det som kanskje fikk de første eneboerne til å kjenne seg så nær Gud i ørkenen, var opplevelsen av selv å være gudlike: ubundne av vaner og konvensjoner, av den egne kroppens behov og andres krav, av tidligere dåd og nåværende handlinger. Apatheia: å være så ubunden at man kan elske sin neste uten å binde ham til seg.
Ørkenfedrenes tredje steg på vei mot modenhet er agape, kjærligheten.
Når ørkenfedrene går ut i ødemarken og vender seg bort fra verden, ligger det i dette ingen forakt for menneskene og livet i samfunnet. Tvert imot demonstrerer de en forbløffende innsikt i den menneskelige natur, en innsikt som i dag stort sett er gått tapt.
De visste at uten den indre friheten som askesen er en vei til, kommer all kjærlighet til å være splittet, beheftet med baktanker og egeninteresser, med jakten på fordeler og gevinst. Kort sagt med det egne. Uten denne uavhengigheten kommer vi stadig – i kjærlighetens navn – til å utnytte hverandre, til å se andre mennesker som et middel på veien mot våre mål. Den type åndelighet ørkenfedrene står for, dreier seg ikke om hva troen på Gud gir et menneske, men hva troen gjør med et menneske.
Det leder til et provoserende og helt nytt syn på begreper som kjærlighet og frihet. Det er ikke det mennesket som i sin iver etter å bevise sin selvstendighet stadig må bryte opp, kaste loss, dra videre og velge sin egen definisjon av kjærlighet og det gode livet, som er fritt.
Fri er bare den hvis røtter er så dype at han eller hun ikke lenger kan rykkes opp av det som lokker og lover. Det mennesket er uavhengig av verden. Det trenger ikke verden for å realisere seg selv, og kan nettopp derfor elske verden. Med en kjærlighet som ikke lever av den belønningen som venter, men av forbindelsen med kjærlighetens kilde.
Det fjerde og siste steget er theoria, beskuelsen.
På ørkenveien står theoria for beskuelsen av virkeligheten. Å se Gud er målet for troens vandring. Men å se Gud er ikke mulig uten et udelt hjerte. Et hjerte som er blitt befridd fra sin splittelse. Alt i overensstemmelse med Jesu ord: ”Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud”.
”Skriften alene”? Javisst, men ikke som en teoribok, snarere som et hav å dykke i. Som Antonius-kjenneren Samuel Rubenson treffende har beskrevet ørkenfedrenes ”bibelsyn”: De gikk ikke ut fra Skriften. De gikk inn i den. Eksempelvis brukte ikke Antonius Bibelen for å fastslå, bevise eller forklare, men for å veilede, åpne og befri (Halldorf, 1997, s. 82-95).”
Kilde: Halldorf, Peter. (1997). Sandens sønner. En vandring i ørkenfedrenes spor. Oslo: Luther Forlag.