Del 3, kapittel 20 i boka "Kristi etterfølgelse" av Thomas à Kempis (1380-1471)

Kapittel 20
Om å bekjenne sin egen svakhet

 

(Sjelen:) Jeg vil bekjenne min svakhet for deg, Herre! Ofte gir jeg etter selv for en liten fristelse, selv om jeg bestemmer meg for å være sterk.

 

 

Du vet hvor svak jeg er, Herre. Forbarm deg over meg! ”Redd meg så jeg ikke synker ned i gjørmen” (Salme 69, 15). Jeg faller så lett. Mine lyster er sterkere enn min vilje, og selv om jeg er motvillig, plager de meg stadig. Jeg blir så trett av å leve i denne daglige kampen. Jeg vet at jeg er svak, for fristelsene kommer langt tettere inn i mitt sinn enn de går ut.

Hvilket merkelig liv! Sorg og elendighet er det ingen mangel på, skjulte snarer og synlige fiender finnes over alt. Når ett problem er løst, dukker det straks opp et nytt. Og noen ganger er ikke det første løst før det neste banker på døren.

Hvordan kan noen elske et slikt liv? Er det ikke naturlig å føle bitterhet over så mye elendighet? Finnes det noen mening i å kalle det for ”liv”, når det er så truet av død og ødeleggelse?

Og likevel elsker menneskene det og søker å finne glede i det. Noe får oss til å elske denne verden. Andre ting får oss til å hate den.