Jesse Duplantis' beretning fra sin reise til Himmelen - del 2

Jesse Duplantis' beretning om sin reise til Himmelen

– del 2

Jesse Duplantis skriver:

”Himmelen kan ikke være altfor langt vekke. Det virket ikke som om vi hadde forlatt vår galakse. Selvfølgelig er jeg ikke noen astronom, så jeg vet det egentlig ikke sikkert.

Da jeg gikk ut av vognen, var alt jeg så veldig vakkert. Jeg hadde alltid trodd at når jeg kom til himmelen, ville jeg bare se en by. Men det første stedet jeg så, var Paradis. Det hadde ikke blitt ødelagt. Paradis er et stort sted som fullstendig omgir Den Hellige Staden. Det er som å være på en annen planet.

Jeg fant ned på bakken og begynte å prise Gud og si:

-All ære til Gud!

Engelen falt også ned og sa:

-Den Aller Høyeste Gud Jehova! Hosianna i det høyeste!

Vi bare tilbad Gud sammen.

Jeg var så begeistret. Hele tiden spurte jeg engelen:

-Hvor er jeg? Hva gjør jeg her?

Han sa:

-Du har en avtale hos den store Gud Jehova. Vi må gå til byen. Du vil snart finne det ut.

Da jeg reiste meg opp på føttene, så jeg et lys som jeg aldri tidligere i mitt liv hadde sett.

Da jeg så rundt meg, forsto jeg at Gud har noen av tingene Han skapte på jorden hos seg i himmelen. Jeg var omgitt av grønne, vidunderlige daler, masse fjell og vannbekker. Jeg så til og med snø, men det var ikke kaldt. Jeg var forbløffet.

I himmelen var der blomster som jeg aldri har sett før, og dufter som jeg aldri har kjent. Jeg har heller ikke sett akkurat slike farger som dem jeg så der. Der var rødfarger, grønnfarger, fiolette farger, blåfarger og gulfarger. Gullet så ut som gull, men det var likevel gjennomsiktig som krystall.

Det var et vakkert land. Trærne stod på rekke langs Livets elv som fløt gjennom Paradis. Tusener av mennesker stod rundt omkring under trærne. Alle sammen var blitt brakt dit i de vogn-liknende kjøretøyene, slik som jeg.

Jeg hadde alltid trodd at alle som kom til himmelen, var fullvoksne. Men jeg så barn også. Jeg la også merke til hester, hunder og store kattedyr som liknet på løver.

Alle syntes å være på vei mot Guds Trone i Den Hellige Staden, som jeg kunne se langt borte. Hans trone var høyt løftet opp, og den kunne sees fra alle retninger.

Klærne de gikk med

Jeg gikk fremdeles i mine vanlige klær, jeans og en skjorte. Men jeg la merke til at mange mennesker som kom fra kjøretøyene, gikk med vakre, herlige, fotside kapper. Da de steg ut av vognene, løp de rett mot Den Hellige Staden. De satte øyeblikkelig av gårde mot Tronen, mens de ropte og priste Gud.

Men jeg så også andre mennesker som ikke hadde kapper på seg, de hadde på seg kjortler. De begynte å gå mot byen, men det virket som om de mistet styrken. Jeg så dem gå bort til trærne, plukke noe som liknet på frukt og spise den. De tok noen blader fra trærne, la bladene på ansiktet og pustet inn lukten av dem.

Jeg spurte engelen:

-Hva er det som skjer?

Han sa:

-Noen av dem har ikke levd livet slik de burde. De tror på Gud og elsker Jesus, men de levde ikke ut sitt fulle potensial.

Da spurte jeg:

-Vil de likevel kunne gå inn for Guds trone?

-Ja, Gud er barmhjertig mot dem, sa han. –Men de må bli forberedt for å stå i Den Allmektiges nærhet.

-Hva skjer når de spiser nok av dem frukten?

-De vil bli styrket, sa han. –Jo nærmere vi kommer byen, desto sterkere vil salvelsen og lyset bli. Når vi går inn for Tronen, kan det være blendende.

Nå så jeg en mann som steg ut av en vogn som min. Han var kledd i en kjortel, ikke en fotsid kappe. Han sa:

-Jeg trodde ikke jeg ville klare det, men jeg gjorde!

Deretter falt han til bakken og kysset den.

Engelen som hadde kommet med ham, løftet ham opp og sa:

-Kom, kom, min sønn.

Deretter tok han mannen bort til trærne og sa:

-Spis av denne frukten og lukt på disse bladene.

Jeg skjønte at de bladene var til legedom for folkeslagene, slik apostelen Johannes snakket om i Åpenbaringen 22, 1-2.

Og han viste meg en elv med livets vann, klar som krystall, som strømmet ut fra Guds og Lammets trone, midt i byens gate. På begge sider av elven stod livets tre, som bærer frukt golv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet tjener til helse for folkeslagene.

Jeg kunne se at frukten hjalp disse menneskene til å bli værende i Guds herlighet.

Jeg spurte engelen som var sammen med meg:

-Vil han klare å komme fram til Tronen?

-Det var så vidt han klarte å komme inn, men vår store Gud er barmhjertig! sa han.

Jeg kjente til bibelverset som sa at å være borte fra legemet, er å være hjemme hos Herren (2 Kor 5,8). Jeg trodde at dette ville skje i samme øyeblikk som vi kom over til den andre siden. Selv om noen mennesker ikke lever for Gud slik som de burde, er Gud barmhjertig. Han hjelper dem og berører dem likevel. Men de må lære. Det de ikke lærer på jorden, vil de måtte lære der.

Disse kledningene var vakre. Etter at jeg hadde vært i himmelen, begynte jeg å gjøre undersøkelser om klærne jeg hadde sett. I Jesaja 61,10-11 (The Amplified Bible) fant jeg ut at Gud gir en frelsens drakt og en rettferdighetens kappe. De to er forskjellige. De på Jesajas forklaring:

Jeg vil storlig glede meg i Herren, min sjel vil fryde seg i min Gud. For Han har kledd meg i frelsens kledning, Han har dekket meg med rettferdighetens kappe – som en brudgom pryder seg med en blomsterkrans, og som en brud smykke seg med sine juveler.

For [like sikkert som] jorden lar sine spirer skyte fram, og som en hage lar det som er sådd spire, slik skal [visselig] Herren Gud få rett og rettferdighet og lovsang til å spire fram for alle folkenes åsyn [gjennom den selvoppfyllende kraften i Hans ord.]

En del mennesker lever ikke så nær Gud som de burde. De kjenner Jesus som sin Frelser, men de kunne gjort så mye bedre. I himmelen vil de til sist klare å komme fram for Guds trone, men det tar dem lenger tid. Paulus underviser at når vi er blitt frelst, skal vi være eksempler på Guds rettferdighet. Tenk på undervisningen til Paulus i Andre Korinter 5,20-21 (The Amplified Bible):

Så er vi Kristi ambassadører, som om Gud kommer med sin appell gjennom oss. Vi [som Kristi personlige representanter] bønnfaller dere om å gripe fatt i den guddommelige gunst [som nå tilbys dere] og bli forlikt med Gud.

For vår skyld gjorde Han Kristus [virkelig] til synd, Han som ikke kjente synd, slik at i og gjennom Ham, kunne vi bli [utstyrt med, betraktet som at vi var i, og eksempler på] Guds rettferdighet [det vi burde være, godkjent og akseptert og i rett forhold til Ham, ved Hans godhet].

Da jeg begynte å kjenne meg svak, gikk engelen bort til ett av trærne, plukket litt av dets frukt og tok den med til meg. Jeg vet ikke hvilken slags frukt det var, men det var ikke et eple. Frukten var saftig og kopperfarget.

Engelen sa til meg:

-Spis denne frukten slik at du vil være i stand til å tåle Guds herlighet.

Jeg spiste den og ble styrket.

Da jeg så meg rundt, ønsket jeg å se alt. Jeg var som en ørn på en fjelltopp, som forsøker å se alt helt ned til det minste gresstrå. Jeg ville ikke gå glipp av noe. Jeg hadde alltid trodd at Paradis ikke var lenger, men Gud tok det til himmelen og bevarte det for oss der (Duplantis, 1997, s. 57-63).”

Kilde: Duplantis, Jesse. (1997). Et plutselig møte med himmelen. Nærkontakt av det guddommelige slaget. Torp: Agape Forlag.