Tirsdag 03 Desember
Hvordan ble den falne forsøkt hjulpet tilbake til kirken i den første kristne tid?
Brynjar Haraldsø skriver:
"I Det nye testamente fins det eksempler på at kristne kan forsynde seg grovt. I menigheten i Korint var det et tilfelle av blodskam. Paulus påbyr at vedkommende skal utelukkes av menigheten (ekskommuniseres), men i den hensikt at den falne skal vinnes tilbake (1 Kor 5,1ff). En tilsvarende botspraksis finner vi i oldkirken, og denne praksisen utviklet seg etter hvert slik at de som gjorde seg skyldige i grove synder, som avgudsdyrking (frafall fra troen), hor (alle slags seksuelle forbindelser utenom ekteskap) og mord, ble utelukket av kirken. Etter en botstid og offentlig bekjennelse i menigheten av synden(e), kunne de bli tatt inn igjen. Her var det plass for vurderinger, og både mildere og strengere vilkår for gjenopptakelse ble praktisert.
(...)Uansett hvilken synd som var begått, kunne en frafallen bli tatt inn i menigheten igjen under forutsetning av at vedkommende underkastet seg den vedtatte botsdisiplinen. De ble først plassert i gruppen av dem som gjorde bot med pålegg om botsgjerninger som faste, bønn, botsdrakt og seksuelt avhold. Hvor lang botstiden skulle være, ble bestemt av hvor alvorlige synder som var begått. Når botstiden var utstått, ble botgjøreren opptatt i menigheten av biskopen, som under bønn og håndspåleggelse tilsa syndenes forlatelse. Østkirken opplevde ikke en tilsvarende botsstrid som vestkirken, men utformet en tilsvarende botsdisiplin. Her la en imidlertid større vekt på det sjelesørgeriske aspektet: å føre synderen tilbake til samfunnet med Gud. Dessuten ble ikke administrasjonen av boten eksklusivt knyttet til bispeembetet (Haraldsø, 2001, s. 58-59)."