Torsdag 21 November
Engler i oppdrag (Bok)
Engler
i
oppdrag
Av Charles og Frances Hunter
Som fortalt av Roland Buck
Forlaget www.himmelen.info
Innholdsfortegnelse:
Hvem er Roland Buck?
En kommentar av Roland
Bucks hustru
Bucks hustru
1: Besøk av engler
2: Godt nytt for deg og din familie
3: Englenes tjeneste
4: Besøket i Tronsalen
5: Besøket i Tronsalen, fortsettelse
6: Guds prioritering
7: Han smakte døden
8: Du er dekket (forsoningen)
9: Guds varselsskilt
10: Når Gud sier takk
11: Oppdrag Filippinene
12: Mikael og englene hans
13: Engler i oppdrag……………………………………………
14: Han kommer igjen…………………………………………
15: Avslutning av Charles og Frances Hunter………………
16: I begynnelsen……………………………………………….
ISBN 82-996843-1-5
HVEM ER ROLAND BUCK?
Dette er en beretning om en alminnelig mann som har hatt en rekke ualminnelige opplevelser. Første gang vi hørte om Roland Buck var en gang vi snakket om at Gud hadde plassert en spesiell skytsengel ved vår side. Den skal vokte oss mot djevelens brennende piler inntil Jesus kommer igjen. Et ektepar spurte oss da: ”Har dere hørt om den presten i Boise, Idaho, som har hatt besøk av engler? De har snakket med ham og brakt ham budskap fra Gud.” Nå til dags er vi vitne til mer av Guds overnaturlige kraft enn noen gang tidligere. Likevel ble vi rystet da vi hørte dette, særlig da Doug og Ruth fortalte oss at en av englene som kom med budskapene, var Gabriel! Det var den mest usedvanlige beretning vi noen gang hadde hørt, men på en eller annen måte lød det så ekte at våre hjerter hungret etter å få høre mer om dette!
En fulltegnet timeplan hindret oss i å oppsøke denne presten for å få høre nærmere detaljer, men Gud har alltid en fullkommen plan. Han fortsatte å dytte og puffe oss til å ta kontakt med Roland Buck for om mulig å skrive en bok om hans opplevelser. Vi var imidlertid så nedtynget av annet arbeid at vi ikke gjorde det, men mens vi fortsatte med å være altfor opptatte, fikk Gud det virkelig travelt. Han sendte et ektepar ned fra Sitka, Alaska, til Houston. På turen stoppet de i Eugene, Oregon, og der hadde de fått tak i en serie med ”englekassetter”, som de ønsket vi skulle høre. Deres begeistring var overstrømmende. De hadde lyttet til kassettene hele veien fra Oregon til Texas. Alt de nå kunne si, var: ”Dere må høre dem! – Dere må høre dem!” Og så gjorde vi det. Hver gang vi satt oss i bilen, spilte vi en ”englekassett”. Om kvelden når vi gikk til sengs, sovnet vi mens vi lyttet til en ”englekassett”. Dette pågikk helt til Charles en fredag ettermiddag sa: ”Jeg er ganske enkelt nødt til å ringe til Roland Buck for å snakke med ham om muligheten for å skrive en bok om dette. Disse budskapene fra englene er så fantastiske at hele verden bør få høre dem!” Frances var like betatt av dette at engler kan tale til enkeltmennesker, så vi gikk begge til telefonen for å ringe.
Roland Buck inviterte oss øyeblikkelig til å komme til kveldsgudstjenesten i hans kirke. Han sa også at han mer enn gjerne ville samtale og samarbeide med oss. Han forsikret oss imidlertid om at kjernen i budskapene fra englene var å finne på de kassettene vi allerede hadde lyttet til, men at det kunne hende det var noen detaljer vi ville ha interesse av å høre. Vi skulle mer enn gjerne dratt av gårde med en eneste gang! Vi ankom en søndag aften noen minutter før gudstjenesten tok til. Etterpå dro til ut for å spise litt sammen med Roland og Charmian Buck. Hadde det vært noen tvil i hjertene våre før, så forsvant den fort da Roland Buck tok til å snakke om de vidunderlige sannhetene englene hadde brakt ham direkte fra Gud. Denne kvelden ble etterfulgt av to dager med samtaler. Disse samvær lot oss få se inn i hjertet til en mann som sa: ”Jeg ønsker at Gud skal være i fokus og ha all ære! Jeg ønsker ingen ære for meg selv!” Vi stilte ham alle de spørsmålene som du kan tenke deg: ”Var det en helt ekstraordinær dag første gang du opplevde dette?” Han svarte: ”Nei, helt til jeg gikk til sengs om kvelden, hadde det vært en ganske alminnelig tredemølle-dag. Det siste som var i mine tanker da jeg reiste meg opp i sengen, var engler.”
Vi ble begge fascinert av hans bibel-kunnskap, men like mye av hans kunnskap om de bibelske skriftkilder. Det var som om alt han sa, var direkte fra Guds ord. Vi spurte om han alltid hadde hatt like god hukommelse som etter at han kom tilbake fra Tronsalen. Han sa: ”Til det må jeg nok svare nei. Før denne opplevelsen måtte jeg alltid bruke skriftsteder jeg kjente, så jeg studerte og leste Bibelen om og om igjen. Jeg har vært prest i mange, mange år. Alltid har jeg vært nødt til å bruke bibelordbok for å finne de skriftstedene jeg trengte, men de 2000 versene som Gud ga meg, behøver jeg ikke å lete etter. Jeg behøver ikke lese dem fra Bibelen når jeg taler, jeg bare ganske enkelt kan dem!” Noe av det som overbeviste våre hjerter om ektheten i disse opplevelsene, var det faktum at de alle hadde tilknytning til Bibelen.
En kveld sa Charles: ”Kan du tenke deg at folk ville tro på sønnen til en jødisk snekker som sto fram og sa: ”Jeg er veien, sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten ved meg!” (Joh. 14, 6).
Vi synes det er lettere å tro på englebesøk i det tyvende århundre enn det måtte ha vært for disse menneskene å tro at denne alminnelige unge mannen var Jesus, Guds Sønn! Noen mennesker trodde, mens andre trodde ikke på det han sa. På samme vis vil det være i dag. Noen vil tro på denne fortellingen, andre ikke. Vi tror! Om du tror eller ikke, vil denne boken hjelpe deg til å se mer av Guds kjærlighet enn du har sett før, og den vil gjøre Jesus levende for deg. Den vil gi deg en følelse av å leve i evighetens endeløse dimensjon allerede nå!
Charles og Frances Hunter
EN KOMMENTAR AV ROLAND BUCKS HUSTRU
Det er vidunderlig å få leve i disse tider! Selv om vi er omgitt av ondskapens mørke, har vi Guds forsikring om at han har omsorg for oss, ved den store, overnaturlige fornyelsen vi opplever nå.
En åndelig oppvåkning karakteriseres ved mirakuløse helbredelser, mange omvendelser og fornyelse i manges liv.
En del av det spesielle arbeid som Gud er i ferd med å utføre, er en større åpenbaring av seg selv gjennom buskapene som englene har brakt oss.
At vår familie og kirke skulle få ta del i dette uttrykk for hans kjærlighet, er mer enn jeg kan fatte.
Når noen får vite at min kjære mann har møtt engler flere ganger, kommer de alltid med to spørsmål: ”Har du sett en engel?” og ”Hvorfor valgte Gud nettopp din mann?”
Jeg har hittil aldri sett engler, men av og til når jeg har lagt meg, har jeg merket Guds nærhet så sterkt at jeg har vært nødt til å stå opp og gå ned for å prise og tilbe ham. Jeg er tilfreds med å vite at Gud gjør det riktige i alle ting. Det er min mann som er leder og som forkynner for mennesker, derfor har Gud spesielt lagt sin hånd på ham. Hvem er jeg at jeg skulle spørre Gud: ”Hvorfor?” Min mann og jeg står hverandre meget nær i kjærlighet og deltar sammen i tjenesten for Gud. Selv om jeg ikke har sett en engel, er jeg blitt rikt velsignet når min mann deler med meg de sannhetene Gud har vist ham.
Som svar på det andre spørsmålet: ”Hvorfor valgte Gud ham?” må dere ta i betraktning at mine vurderinger er rent menneskelige. Vi kan ikke utgrunne eller begrense Gud.
For det første: Min mann lar seg ikke så lett rokke. Han har vært prest i Boise, Idaho, i 29 år. Gjennom årene har jeg sett i ham en slik tillit og fortrøstning til Gud, at han har vært lik klippen ved Gibraltar. Han har alltid hatt en fast, klar forkynnelse på tross av mange såkalte ”nykker” i religiøse sirkler. Han har ikke latt seg ”kaste hit og dit og drevet med vinden fra enhver lære”, men omhyggelig studert og undersøkt tvilsomme oppfatninger.
Han har alltid studert Guds ord grundig, og i sin prestetjeneste har han vært en brobygger for den ikke-troende som ville inn i Guds rike, og ikke hindret dem.
Møtet med englene er ikke det første han har opplevd som Guds tale til seg på en spesiell måte. Mang en morgenstund har han gått til sengs etter at Gud i nattetimene hadde talt til ham om sannheter i sitt ord og gitt ham skriftsteder som forklarte det spesielle budskapet han ønsket å gi ham.
Hans trofasthet og stabilitet har skapt en urokkelig tillit til Gud i meg og våre fire barn. Han har lidd av hjertesvikt og har hatt tre hjerteanfall, men i alt dette har hele vår familie vært fylt av Guds fred. Gud har gitt oss en vidunderlig arv.
Selv om min mann har meditert mye over Ordet, er han på ingen måte en mystiker. Han er meget menneskelig, og han er en person som jeg har lært å elske og stole på.
Gud kan gjøre det han selv ønsker. Besøkte han ikke mange personer både i Det gamle testamente og i Det nye testamente? Han er i stand til å gjøre det samme i våre dager. Gud er det overnaturliges Gud. Hvem kan benekte det?
Charmian Buck
Kapittel 1: BESØK AV ENGLER
Roland Buck forteller: ”Det mest bemerkelsesverdige og spennende som noensinne har skjedd i mitt liv, er disse besøkene av engler i løpet av de siste to år (1978-1980).
Gud har tydeligvis vist meg at dette er noe jeg skal fortelle om. Jeg gir derfor videre det jeg har sett, de opplevelsene jeg har hatt og de budskapene jeg har fått. Nå før Jesu gjenkomst kaster Gud lys over Bibelens sannheter på en enestående måte. Åpenbaringer blir gitt i all tjeneste som er fylt at Ånden. I forbindelse med dette gjorde Gud ordene i Joh. 16, 12-15 levende for min ånd: ”Jeg har ennå mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når Han, sannhetens Ånd, kommer, skal Han lede dere til hele sannheten. For Han skal ikke tale ut fra Seg Selv, men det Han hører, skal Han tale. Og Han skal forkynne dere de ting som skal komme. Han skal herliggjøre Meg, for Han skal ta av det som er Mitt, og forkynne det for dere. Alt det som Faderen har, er Mitt. Derfor sa Jeg at Han skal ta av det som er Mitt, og forkynne det for dere.” Det var Jesus selv som sa disse ordene.
Jeg har skrevet om disse besøkene og budskapene med den begrensning som min menneskelige forstand gir. Jeg har gitt flere henvisninger til hva englene har sagt uten å sitere dem ordrett, utenom de stedene hvor jeg har understreket at det er direkte sitat. Når dere hører at samtalene med englene til sammen har vart omkring 50 timer, skjønner dere sikkert også at jeg har vært nødt til å stole på min menneskelige evne til å fatte dette, uttrykke det med mine egne ord, og sammentrenge det i denne ene boken. Jeg har ikke lagt noe til eller tatt noe fra Guds ord, men Ånden har åpnet øynene mine for ting som jeg ikke har sett før, på samme måte som han åpenbarer sannheter for enhver troende som leter i Ordet.
Ånden rettleder oss ved hjelp av mange ting, for eksempel Bibelen, omstendigheter, andre troende og engler. Han taler direkte til oss på mange måter, gjennom drømmer, syner og Åndens gaver, men det er alltid den samme Hellige Ånd som taler til oss. ”…vi taler Guds visdom i hemmelighet . . . Gud har åpenbart det for oss ved Sin Ånd. For Ånden ransaker alle ting, ja, også Guds dybder.” (1. Kor. 2, 7 og 10).
Paulus henviste også til å motta budskap fra Gud, da han sa: ”Likevel taler vi en visdom blant de modne, ikke en visdom som tilhører denne tidsalder eller denne tidsalders herskere, de som går til grunne.” (1. Kor. 2, 6). Priset være Gud! Han taler til oss også i dag!
Jeg vet at det er forbundet med en viss risiko å snakke om uvanlige og ualminnelige opplevelser som disse. Min første reaksjon var derfor at jeg ville forsøke å ikke bringe englenes budskap videre til andre. Jeg satte pris på den troverdighet jeg hadde, og jeg følte at dette ville kaste skygge over den. Dere vil se på det jeg har skrevet at Gud hjalp meg til å ombestemme meg.
Noen har spurt meg om disse budskapene har resultert i noe. Det skulle være unødvendig å si at jeg ikke har noen mulighet til å måle den totale virkningen, men det er mange bevis for at Den Hellige Ånd har vært sine løfter tro. Han har gitt budskapene vinger og de har vandret rundt jordkloden på kassetter. Overalt på jorden har mennesker blitt frigjort av disse sannhetene fra Guds hjerte. Tusener har tatt i mot Kristus. Tusener som hadde gitt opp, er blitt fornyet. Flere prester som jeg kjenner personlig, hadde mistet motet og forlatt sitt prestekall. I dag har de vendt tilbake til prestetjenesten, fordi de er blitt fylt av nytt håp. En ny troens dør er blitt slått opp på vidt gap for troende overalt. Ånden fulgte budskapene og gjorde ordene levende for dem som hørte.
Når dette skrives, har jeg hatt 16 forskjellige besøk av engler. Selv om de kommer ofte, hver 2. eller 3. uke, klarer jeg ikke å venne meg til det. Hvert besøk er omgitt av en slik levende hellighet og ærefrykt at hver gang jeg ser dem, blir jeg minnet om den evige og uforanderlige Gud som har sendt dem, om hans nærhet og hans dype interesse og kjærlige omsorg for familiene våre.
Hver gang englene har vært her, har de brakt med seg et budskap fra Gud til verden. Skulle jeg prøve å forme innholdet i budskapene i en eneste setning, måtte det være: ”JEG HAR OMSORG!”.
Når dere leser, vil jeg oppmuntre dere til å se forbi selve englebesøket og heller merke dere innholdet i budskapene. De må være meget viktige for Gud siden han sender dem med slike budbringere. De budskapene dere finner i denne boken, har jeg gitt videre til min menighet etter hvert besøk. De er ikke direkte sitater, men jeg deler med dere de sannhetene de inneholdt.
Det vil kanskje interessere dere å vite at englene aldri har sitert et eneste skriftsted, enda besøkene har vart fra to til fire timer. Det har i stedet vært som et levende panorama som har fått sannhetene til bokstavelig talt å bli levende for meg. Noen ganger var det som om jeg selv opplevde det jeg så. Ikke en eneste gang forlot de meg uten å gi meg henvisning til hvor i Bibelen jeg kunne finne budskapet.
Noen vil kan hende lete etter en unnskyldning for å nekte å godta denne boken. Det er rimelig på grunn av dens natur, men en burde heller spørre hvorfor Gud har sendt oss disse budskapene. For andre kommer den muligens i konflikt med hva som er akseptert som troverdig. Også det er forståelig. Gud slo ganske enkelt fast hvordan det virkelig er. Han støtter verken den ene eller den andre oppfatning eller teologi. Han avslørte bare sin dype kjærlighet til en verden som var kommet på avveie, og som er blitt funnet igjen på grunn av Jesu offer.
Det spørsmålet som oftest blir stilt, er: ”Hvorfor utvalgte Gud akkurat deg?” ”Var det på grunn av at du hadde en dyp lengsel etter noe slikt?” ”Var det ved bønn og faste?” Skal jeg være ærlig, må jeg si: ”Jeg vet ikke hvorfor. På alle disse områdene kommer jeg til kort.”
Englenes virksomhet vil kanskje gjøre deg nysgjerrig, men Gud lot Gabriel bringe et advarende ord: ”Søk ikke engler. Søk Jesus! Han er mye større enn noen engel er!”
Kapittel 2: GODT NYTT FOR DEG OG DIN FAMILIE
Den 18. juni 1978 gikk jeg til sengs om kvelden til vanlig tid uten å ane at det skulle skje noe som kom til å forandre hele livet mitt!
Ca. kl. 03.00 om morgenen ble jeg brått vekket av at en eller annen grep meg i armene og reiste meg rett opp i sengen! Rommet var mørkt, for gardinene var trukket for, men det sivet inn akkurat så mye lys at jeg kunne skimte omrisset av et digert vesen.
Jeg ble redd – mildt sagt – for han var så sterk at jeg ikke kunne komme meg løs fra grepet hans. Min frykt varte imidlertid ikke lenge, for jeg ble meg snart bevisst at dette var noe overnaturlig, og jeg forsto at dette himmelske vesen var en engel fra Gud. Han bekreftet dette, slapp taket om skuldrene mine og ba meg ikke være redd! Han fortalte at Gud hadde sendt ham, fordi Guds folks bønner var blitt hørt. Nå var han kommet for å bringe det budskapet at bønnene ikke bare var blitt hørt, men de var blitt besvart! Priset være Herrens navn! Jeg drømte ikke, det var ikke et syn, det var noe meget, meget virkelig!
Vi fortsatte å prate sammen, og han snakket så høyt at jeg var sikker på at han kom til å vekke min kone som lå og sov ved siden av meg. Det gjorde han ikke, men, å, hvor jeg ønsker at han hadde gjort det!
Av og til når hunden min, Queenie, føler seg ensom, kommer den inn til oss og sover ved siden av sengen vår. Den var der nå også, og den var meget interessert i alt engelen sa. Den satt ved siden av meg, og jeg kunne kjenne hodet dens mot foten min. Når engelen snakket, snudde hunden hodet mot ham, for så å vende seg mot meg, når jeg svarte. Det var et meget uvanlig besøk!
Det høres rart ut, og jeg kan tenke meg at noen vil tvile på min troverdighet. Det betyr ikke noe, men det gjør imidlertid budskapet fra Gud. Han hadde noe å si som han ønsket jeg skulle fortelle verden!
Denne enestående samtalen varte i to stive timer, og engelen viste meg herlige sannheter i Guds ord.
Han snakket om Guds plan for hele verden, og det gjorde meg varm av glede å høre om den omsorg for menneskene som Guds hjerte er fylt av. Hans kjærlighet til menneskene er så stor at han er mer interessert i dem enn i noen bestemt fremgangsmåte. Han ELSKER menneskene!
De informasjonene engelen ga meg, gikk i mange ulike retninger, men en grunntone gikk igjen i dem alle, og den ble understreket av Herren. Først visste jeg ikke hvordan jeg skulle binde dem sammen, men en natt tre uker senere kom han tilbake og ga meg flere herlige sannheter fra Gud angående samme tema. Jeg ønsket jeg kunne se hvordan han så ut, men igjen kunne jeg bare se omrisset av denne himmelske skapningen, for det var mørkt i soveværelset.
Morgenen etter det andre besøket spurte min kone om vi hadde hatt englebesøk om natten, for hun kunne merke at varmen fra Guds nærvær fylte rommet.
At Gud sender disse spesielle budbringere fra himmelen, er så ærefryktinngytende at jeg føler det som et voldsomt ansvar å fortelle om det. Vi lever i en vidunderlig tid, og det skjer store vekkelser overalt på jorden. Men samtidig med Den Hellige Ånds virksomhet, går også fienden til nye angrep mot Guds verk.
I forsøk på å nå Gud og såre ham, går sataniske krefter til angrep på hjemmene, for de står Guds hjerte nærmest av alt på jord. Hjem lider, og ofte vet de ikke hvorfor, men dette er mer enn bare et angrep på hjemmet. Hver gang et nytt kapittel i Guds plan skal fullbyrdes, øker den sataniske virksomhet. Guds fiender følger samme praksis som de begynte med for lenge siden.
Mens engelen snakket om disse djevelske angrepene, minnet han meg om hvordan fienden hadde kjempet før. Da Moses ble født, begynte Guds plan om å føre Israel ut av Egypt, å oppfylles. Gud ga et lite barn til en mor og hun anså ham for å være noe helt spesielt – og Satan prøvde å forhindre Guds plan.
Satan visste ikke hvem Gud hadde utvalgt. For å bli kvitt dette ene barnet som var en avgjørende del av Guds plan, la Satan den tanke ned i kongens hjerte at alle barn under en viss alder skulle drepes.
En annen gang ble det sendt ut et skriv i Susa. Fienden visste at tiden snart var inne for en utfrielse av Israel, og derfor arbeidet han gjennom en mann som het Haman. I skrivet ble det sagt at alle jøder skulle slås i hjel. Atter prøvde fienden å stoppe Guds plan, men han mislyktes.
Da Jesus ble født, begynte alle tiders viktigste kapittel . Atter en gang sa Satan: ”Vi må stoppe ham! Han er Guds egen Sønn. Vi må stoppe denne Frelseren, men vi vet ikke hvor han er.” Så spurte de seg for: ”Hvor er han? Hvor er det han skal fødes?” Dersom Satan hadde kunnet lese tanker, kunne han bare ha vendt seg til hyrdene eller vismennene, men de fortalte ikke noe. Han oppdaget hvor dette skulle skje, og de samme sataniske kreftene trådte i virksomhet. Atter ble alle småbarna drept. Men Jesus var ikke der!
I våre dager folder et nytt kapittel seg ut. Gud bringer jordens familier i fokus. Han lar dem få vite at hans frelsesplan som tok til for mange, mange år siden, ikke bare er en plan for enkeltpersoner. Han reserverer en plass for hele familien, men hvert medlem må hver for seg bli født på ny.
Jeg tenkte: ”Det der er en merkelig teologi. Det høres ikke riktig ut.” Men jeg oppdaget at det var Gud selv som hadde startet dette. Det var med i den vidunderlige planen han ga til Moses om tabernaklet. Engelen gjorde meg oppmerksom på det faktum av Gud ønsket navnet på hver husfar og familien hans innsmeltet i porten til tabernaklet. Sølvstengene som holdt forhenget i templet, skulle lages av det sølvet som var innbetalt som løsepenger. Alle skulle gi som offer et halvt sekel sølv. Det var løsepenger for deres liv overfor Herren. Seklene skulle smeltes, og portene skulle hvile på det faktum at Gud hadde inkludert alle i sin plan.
Planen om familiens forløsning var så viktig for Gud at han forlangte at hver familie skulle gi et halvt sekel hvert år som minneoffer, så de ikke skulle glemme dette. Dette er det skrevet om i 2. Mos. 30, 12-16 og 38, 25-28.
Husker du da Rahab reddet speiderne som gikk inn i Jeriko? Inspirert av Gud sa de til henne: ”Rahab, kall sammen familien din her i dette huset, så skal alle bli reddet.” Gud handlet gjennom den ene personen som han hadde kontakt med i dette hjemmet. Rahab samlet hele familien i huset sitt. Alle ble reddet, for Gud hadde omsorg for hele familien.
Guds plan er en familieplan. Alle de vakre bånd i hjem og familie er evige, og når du kommer til himmelen, vil du oppleve en glede som du aldri har kunnet drømme om. Gabriel fortalte meg om og om igjen hvor viktig familiene er for Gud. Vi kan stole på ham, selv om vi ikke kan fatte hvordan han skal få til familieforhold i himmelen. ”Hvor uransakelige Hans dommer er og hvor uutgrunnelige Hans veier!” (Rom. 11,33).
Fienden ønsker å ødelegge Guds plan. Derfor retter han tungt skyts mot hjemmene. Han får ektemenn til å slutte å være glad i sine koner, han forårsaker rastløshet og oppløsning, og han får barn og foreldre til å hate hverandre. Men Gud sier at Satan ikke skal lykkes i dette!
Det gjorde veldig inntrykk på meg da engelen sa at Gud alltid har en støtteplan. Gud sier at Hans verk vil bli gjort, selv om han må kalle en annen til å gjøre det – eller gjøre det selv!
Dette beskrives så vakkert i fortellingen om Ester, da Mordekai kom til henne og profeterte at Gud hadde satt henne akkurat der og på det bestemte tidspunkt for at hun skulle utføre en gjerning for ham. Hvis hun ville, kunne hun velge å gjøre dette og bli rikt velsignet av Gud, men hun kunne også være trygg for at hans utfrielse ikke skulle svikte, selv om hun valgte å nekte å gjøre det. Guds plan blir fullført, selv om han må gå andre veier. Han svikter ikke!
Gut lot meg se at det han har bestemt, må skje! En uomstøtelig kraft settes i bevegelse når han bestemmer noe. Ingen kan stoppe den. Det må skje! Mennesker som han har regnet med i sin plan, må ikke ta del i den uten at de selv ønsker det. Gud har forutbestemt selve hendelsen, men ikke individene. Han sa: ”Dersom du vil gå hånd i hånd med meg, vil du finne glede og lykke. Jeg har forutbestemt deg til å ta del i det store verket som jeg gjør, men jeg vil ikke tvinge deg til det.”
Gud arbeider! Fienden arbeider! Dette er de to kreftene som står mot hverandre, men Gud har allerede kunngjort at han er seierherren!
Mange kristne ber for de ufrelste i sin familie. Da engelen brakte meg budskapet om at deres bønner allerede er besvart, tenkte jeg: ”Betyr det at alle er frelst allerede?” ”Nei, Gud vil ikke ta fra dem deres frihet og rett til å velge, men det betyr at han kommer til å gjøre alt som er nødvendig for å bringe dem til et punkt der det er lett for dem å velge å tjene ham.”
Jeg har hørt noen si: ”Det er riktig å gjøre det vanskelig for menneskene å komme til Gud, for da vil de sette større pris på Ham!” Dette er ikke Guds måte å gjøre det på. Han ønsker å gjøre det lette for menneskene å komme til ham og så vanskelig som mulig å komme seg unna! Han har bare ett ønske: Deg! Han elsker deg! Han leter ikke etter et eller annet påskudd til å forkaste deg! Han leter etter en grunn til å holde fast på deg!
Siden Gud har sagt at deres bønner er besvart, kan alle som har lagt sine kjære fram for ham i tro, med en gang slutte å be om dette. Engelen sa at de skulle begynne å prise Gud. Han arbeider, og har sluppet løs de kreftene som skal skape grunnlag for å gjøre det vanskelig for disse menneskene å motstå Gud.
Engelen sa så: ”Akkurat nå er jeg her for å lede en stor flokk engler som skal rydde veien, spre fiendene, fjerne veisperringer og gjøre det kjent for menneskene at Guds hjerte slår for dem.”
Han fortalte meg så mye vidunderlig, og da han snakket til meg denne spesielle gangen, skjønte jeg at han var den samme som åpenbarte seg for Sakarja med det samme budskap: ”. . . Gud har hørt din bønn!” (Luk. 1,13).
Dette budskapet som Gud sendte meg gjennom sin engel, viste meg litt av Guds store hjerte og av hva han holder på å utrette i dag. Engelen fortalte meg at Gud er interessert i å helbrede hjemmene, slik at de kan være en enhet som behager ham og som han kan velsigne. Han ønsker å gjenopprette samfunnet mellom foreldre og barn, å bryte ned barrierer av hat, slik at de kan være venner og ha et godt familieforhold.
Sin interesse for familien viste Gud ved at han formet den før han formet kirken. Han ønsker at den samme vidunderlige enhet og erkjennelse av ham som menneskene bare venter å finne i kirken, også skal finnes i hjemmene.
Han sa: ”Jeg vil at fedrene skal kjenne til det når familien lider, og at barna skal vite at de kan finne styrke i hjemmet, når fienden angriper. Jeg vil at mødrenes hjerter skal være åpne og fylt med omsorg for barna.” Jeg var nok klar over at Gud var interessert i familiene, men å få det fortalt av en engel, gjorde det enda mer virkelig for meg.
Han sa at Guds hensikt, hans ønske, og noe av det han lengter etter, er å nå de opprørske barna. Han ønsker å vende fedrenes og mødrenes hjerter til sine barn. Han sa: ”Jeg ønsker å ta disse barna som er i opprør og føre dem dit hvor de kan kjenne hvor total min tilgivelse virkelig er. Jeg vil at de skal vite at når de adlyder meg, finnes det ikke en eneste ting fra deres fortid som er nedskrevet i himmelen. Når jeg tilgir, så glemmer jeg ikke bare det jeg har tilgitt, men jeg glemmer også at jeg tilga!”
Kanskje du kommer til Gud og sier: ”Gud, jeg liker ikke å komme igjen, for jeg vet at dette er den 20. gangen du tilgir meg, men vil du tilgi meg enda en gang?” Da vil han se på deg og si: ”Hva er det du snakker om? Jeg har ikke skrevet det opp, og jeg han ikke huske noe om det. Hva meg angår, er dette første gang du kommer!” Visste du at det er slik Guds tilgivelse er?
Jeg har hørt mange budskap om hvor herlig det er at Gud rettferdiggjør den gudfryktige. Gud går et skritt videre og sier: ”Jeg vil at du skal bære ut budskapet om at jeg er rede til å rettferdiggjøre den ugudelige!” (Rom. 4, 5).
Ordet rettferdiggjøre betyr: ”Som om det aldri hadde hendt”. Gud sa: ”På grunn av djevelens snarer og angrep, vil jeg at mitt folk skal vite hvor fullkommen min rettferdiggjørelse er. Jeg ønsker å gjennomsyre deres sinn, deres hjerter og deres tilværelse. Jeg vil at de skal vite at de ikke behøver å henge skamfulle med hodet. Når jeg ser dem, ser jeg førsteklasses medlemmer at min familie.”
Han fortalte meg at jeg kunne finne et sammendrag av dette i Luk. 1, 17. Nå var tiden inne til å virkeliggjøre et nytt kapittel i hans plan. Jeg grep fatt i Bibelen min for å forvisse meg om at det virkelig sto skrevet slik, og – der sto det virkelig! Lukas skriver om Johannes Døperen, om Åndens salvelse og om hvordan Johannes skulle gå ut og gjøre Guds gjerning. ”Han skal også gå foran Ham i Elias ånd og kraft, for å vende fedrenes hjerter til barna og de ulydige til de rettferdiges visdom, for å gjøre rede et forberedt folk for Herren.” Han ville at de skulle erfare hva rettferdiggjørelse virkelig betyr. Guds vilje er at du skal vite at han ikke er din fiende, han er din venn! Han vil ikke skade deg, men hjelpe deg!
Så minnet han meg om hva som hendte da Paulus led skipbrudd (Ap.gj. 27, 20). Da jeg leste det, ble jeg virkelig opprømt! Det blåste en fryktelig storm og alt håp var ute. Mannskapet ga seg over i fortvilelse, for de trodde ikke det var mulig å bli berget. I vers 22 sier så Paulus: ” . . . nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt.” Hvordan visste Paulus dette? – ”For i natt stod en engel for meg fra den Gud som jeg tilhører og tjener, og han sa: Frykt ikke, Paulus, du kommer til å stå for keiseren, (Guds plan skulle virkeliggjøres, og han lot seg ikke stoppe av et uvær) og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.”
Gud sier til dere foreldre: ”Jeg gir dere alle dem som seiler sammen med dere.”
Deretter sa Paulus: ”Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt til meg.”
Det skal skje akkurat slik som engelen sa!
Paulus ba dem holde ut, men mange av mennene trodde ikke på ham. Jeg er sikker på at noen av dem tenkte: ”Denne fyren har sannelig sett syner! Vi har vært i dette uværet altfor lenge!” De hadde mange ganger sett menn miste forstanden på grunn av stormvær. De sa: ”Vi har loddet dybden og kan kjenne havbunnen under skipet.” De lot som om de ville fire ned noen anker, men satte i stedet en båt på vannet for å komme seg bort, men Paulus sa: ”Det er best for dere om dere adlyder. Gud har planlagt å frelse dere, men dere må selv velge.” Soldatene kuttet repet av, og båten falt ned på vannet.
Gud handlet etter sin plan. Han sendte en flokk engler, og de tok tak i bakenden av skipet og brøt det opp i små stykker, slik at alle fikk noe å holde seg fast i. Den engelen som besøkte meg, sa at den gangen hadde han ledet en avdeling engler som skulle forvisse seg om at hver eneste en kom seg trygt i land. Hver eneste av de 276 som ble reddet, ble bevoktet av en diger engel!
Jeg sa da: ”Det var nå en temmelig røff forsamling. Hadde det ikke vært bedre om de hadde druknet? Det var jo fanger, mange var mordere, mennesker av verste slag?” Nei, dette underet skjedde fordi Gud vil frelse! Jesus kom ikke for å fordømme verden, men for at verden skulle leve ved ham.
Jeg minnes hvordan jeg nølte meg å fortelle videre det første budskapet jeg fikk. Jeg skjønte ikke riktig hvor eller hva det skulle føre. I 29 år hadde jeg brukt tiden til å forkynne Kristus for min menighet. Den setter pris på min forkynnelse, og jeg ønsket ikke å ødelegge et livsverk i løpet av en eneste kveld. Ved å fortelle om en opplevelse som denne, ville jeg nok få noen til å reise en mur av forsvar rundt seg og andre til å vende seg bort.
Engelen ba meg bringe budskapet videre, men jeg kunne ikke få meg til å gjøre det. Jeg ventet i tre uker. Midt på natten ble jeg atter en gang grepet av de samme sterke hender og reist opp i senga. Han sa: ”Du har ikke gitt budskapet videre!” Jeg hadde det vanskelig. Enda var jeg nølende, så jeg spurte engelen: ”Hvorfor kan jeg ikke presentere deg for de andre, når du en gang er her. Da kunne du selv bringe dem budskapet?” Han svarte at det ville ikke Gud tillate, så jeg måtte nok gjøre det selv.
Jeg var spesielt omhyggelig da jeg snakket om dette i kirken, for engelen var også der for å forsikre seg om at jeg fortalte alt sammen. Han sa: ”Selv om jeg ikke vil tale til forsamlingen, så vil jeg at du skal vite at jeg er tilstede sammen med mange andre.” Det var sannelig spennende å vite at englene var tilstede under gudstjenesten. Videre sa han at det var flere engler enn mennesker i kirken! Å, hvor jeg ønsker vi kunne ha sett dem!
Gud arbeider hardt for å fullbyrde sin plan til fastsatt tid, men det gjør også Satan. Han vil gjerne ødelegge Guds verk, men Gud sier at det vil ikke lykkes for ham.
I 4. Mos. 10, 36, leser vi at når skyen beveget ser og arken og folket var rede til å vandre videre, da sa Moses: ”Reis deg, Herre! La dine fiender bli spredt og dine motstandere flykte fra ditt åsyn!” Gud viste ham når han skulle si dette. Det var mange fiender som lurte langs veien, og når Moses ga signalet, trådte en hærskare av engler fra himmelen i virksomhet. De trålet det området Moses og israelittene skulle reise gjennom og fjernet alle fiender, så vel åndelige som fysiske.
Vet du at du står på en helt spesiell liste hos Gud, fordi en eller annen i familien elsker Jesus og ber Gud om å frelse deg? Selv om du ennå ikke har gitt ditt liv til Gud, er en hærskare av engler allerede på plass. Han har allerede gitt befalingen: ”Spre fiendene!” Englene arbeider for å bringe deg ut av fiendens leir og inn i Guds trygghet. De fjerner mange hindringer fra din vei, fordi Gud sier at du er spesiell!
Dersom du har bedt for noen i familien din som ikke kjenner Herren, og har lagt dem ned foran hans alter, så slutt med å plage dem! Slutt med å holde prekener for dem! De blir dyttet og puffet nok av englene, og Den Hellige Ånd gjør en grundig jobb når han preker for dem.
En engel som snakket til meg senere, sa at han var den som sto ved Josvas side da denne sa: ”Er du en av våre, eller hører du til fienden?” Engelen svarte: ”Begge deler er feil. Jeg er høvding for en annen hær, og vi får våre ordre fra himmelen. Din Gud, som gir deg disse ordrene, vet hva du trenger til!”
En hel hær er i arbeid. Når menn og kvinner i ydmykhet legger sine kjære fram for Gud, blir disse navnene ført opp på en meget spesiell liste. Det betyr ikke at Gud bare tar seg av disse familiene. Han rekker sin hånd ut mot alle mennesker og oppsøker dem på alle livets sideveier.
I salme 89, 33-37, leser vi om denne samme listen. Gud sier at han vil gjøre en evig pakt med oss, lik den han gjorde med David. Så sier han at det betyr at om dine barn viker bort fra Gud, vil de komme i vanskeligheter. Salme 89, 32-33: ”Hvis de ringeakter mine forskrifter og ikke holder mine påbud, da straffer jeg dem med riset for deres overtredelser, med slag for deres misgjerning.” Det blir en hard tid for dem, men han har gitt deg sitt løfte: ”Men min miskunn tar jeg ikke fra ham, min trofasthet svikter ikke” (Salme 89, 34). Han vil ikke forlate dem, men oppmuntre dem til å vende tilbake til sitt hjem.
Jeg ba ikke engelen legitimere seg eller si hvem hva var, men han sa: ”For å berolige deg med hensyn til ektheten i disse besøkene, og for å ta bort enhver tvil i ditt sinn, vil jeg gi deg noen skriftsteder hvor det blir referert til meg i Guds ord, for det blir det!” Han var den engelen som var hos Sakarja, hos Paulus under skipbruddet, med Moses for å spre fienden og med Josva.
Selv i dag kan jeg høre stridsropet: ”Reis deg, Herre! Spre dine fiender!” – englene har allerede gått til verket!
Etter at jeg brakte menigheten det første budskapet, ga Gud meg en bekreftelse på at dette var fra ham. En eller annen ga kassetten med ”Godt Nytt” til en venn fra Canada, som var her på besøk. En lørdag ca. kl. 02.00 om morgenen ringte telefonen og min kone tok den. Hun ga røret videre til meg idet hun sa: ”En eller annen gråter slik at jeg ikke forstår noe av det han sier.” Jeg ba mannen ta det med ro, slik at jeg kunne forstå hva han sa. Han svarte: ”Jeg er her i Canada, og en eller annen ga meg en av Deres kassetter. Nå hadde noen av oss planlagt en stor fest i kveld, for å ha det moro og le over en eller annen som snakket om engler. Vi tenkte at det måtte være noe av det mest latterlige som fantes, så vi dro av gårde til en bar. Vi fikk ølkrusene våre og satt rundt bordet. Vi hadde planlagt å spille kassetten om igjen og om igjen og bare ha det moro. Vi mente dette måtte riktig være noe med futt i! Vi startet kassettspilleren, men ingen av oss så mye som rørte ølet! Etter 5 minutter begynte noen av oss å gråte, og det smittet etter hvert over på de andre. Vi var 17 personer sammen i baren.
Tre ganger spilte vi båndet, da var det en som sa: ”Hva skal vi gjøre? Vi må gjøre noe!” Ingen kunne si hva vi skulle gjøre, vi var som bedøvet. Til slutt var det en som sa: ”Hvorfor ikke ringe til ham – han der presten?” Deretter ringte de opplysningen og fikk nummeret mitt. Etter å ha fortalt dette, bønnfalte han: ”Hva skal vi gjøre?”
Jeg svarte: ”Gud har latt sine engler følge kassetten til Canada, og han vil at du skal gi ditt liv til ham. Legg bare hånden din i hans nå – i dette øyeblikk!”
Etter at mannen hadde bedt sammen med meg i telefonen, sa han: ”I dag begynner livet for meg! Jeg skal gå rett bort og fortelle de 16 andre at de må gi sine liv til Gud!” Halleluja!
Denne første uken fikk jeg seks andre oppringninger. Alle forvisset meg om at budskapet kom fra Gud, og at jeg måtte dele dette med verden. Ingen av dem som ringte til meg, visste hvem jeg var, og ingen hadde hørt kassetten unntatt mannen fra Canada.
Også en annen gang tidlig om morgenen ringte telefonen. Det var en mann fra Wyoming. Han sa: ”Jeg føler meg som en idiot. Jeg vet ikke hvorfor jeg ringer til Dem!”
”Hvorfor ringer De til meg da og vekker meg opp nå midt på natten?”
”De vil muligens ikke tro dette, men i natt hørte jeg en høy stemme som sa: ”Ring til pastor Buck, Boise, Idaho!” Han trodde han holdt på å miste forstanden, så han ignorerte ordren. Etter noen få minutter hørte han igjen stemmen si med myndighet: ”Jeg vil at du skal ringe pastor Buck, Boise, Idaho!”
Dette lå så på ham at han til slutt ringte opplysningen for å få vite om det virkelig fantes en pastor Buck i Boise, Idaho. Han sa: ”Jeg fikk nummeret Deres, så her er jeg. Jeg vet ikke hvorfor jeg skulle ringe til Dem, men jeg ble bedt om å gjøre det, så her har De meg!” Jeg visste at englene hadde hatt det travelt…
”Jeg vet hvorfor De ringer,” sa jeg, og ledet ham til Herren. Så spurte jeg ham: ”Er det noen i familien din, en slektning kanskje, som kjenner Herren?”
”Jeg har en skrullete søster som kjenner Gud, eller sier at hun kjenner ham. Jeg har hørt på henne, men jeg trodde ikke på det hun sa.”
”På grunn av din skrullete søster er du favorisert av Gud! Gud ga det løftet at han ville forbli ved din side og han ville ikke slippe deg før du ble frelst.”
Det var virkelig en stor glede for meg da en annen mann stakk innom. Han hadde vært så bekymret for sin søster som ikke kjente Herren. Da han hørte at englene ble sendt ut for å bringe ufrelste i kontakt med mennesker som kunne lede dem til Gud, knelte han ned og sa: ”Herre, nå legger jeg min søster og min familie fram for deg, og jeg priser deg for hva du vil gjøre!” Samme uken tok hans søster imot Jesus som sin Herre og frelser, og nå arbeider Gud med de andre i familien.
Meldinger kommer inn fra mange hold om at englene bringer mennesker til det punkt hvor de kan bestemme seg for å leve for Kristus. Guds budskap om frelse ruller som en snøball rundt hele jordkloden.
Engelen streket spesielt under at disse englenes oppgave var å lede mennesker til andre som kunne hjelpe dem til å ta imot frelsen. Han understreket atter en gang at vi måtte forberede oss og være våkne, slik at vi kunne hjelpe dem som kom til oss. Deretter sa han: ”Du har lært at Jesus er Døren og Veien. Du skal bringe mennesker til Døren. Men Gud vil du skal vite at også du er en dør.” Jesus sa: ”Liksom Faderen har sendt meg, sender jeg dere!” Da ga han oss samme oppdrag som han selv hadde. Vi er døren til Kristus, og han er Døren til Gud.
Jesus sa: ”Sannelig, sannelig, sier jeg dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Ja, han skal gjøre større gjerninger enn disse, for nå går jeg til Faderen” (Joh. 14, 12). Han har ikke bare gitt oss sin Hellige Ånd, men han har gitt oss i oppdrag å gjøre hans gjerninger!
Jesus var den menneskelige kanal til Gud, den døren mange fant Gud gjennom. ”Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss . . . (Joh. 1, 14). Mennesker som ikke finner Jesus her i denne verden, kan finne oss! I dag går mange ut for å være en dør eller kanal. Gjennom dem kan andre finne Kristus som Frelser.
Jesus sa: ”Jeg er verdens lys” (Joh. 8, 12), og i Matt. 5, 14, sa han: ”Dere er verdens lys.” Dette gir ikke mennesket guddommelighet, for vi er ikke Jesus, men vi er menneskelige dører og ”verdens lys”, som han bruker her på jorda. Han vil at vi skal bruke samme myndighet som disse englene, og ikke lytte til noen som helst slags innvendinger når noen kommer til oss.
Når Ånden kaller og drar mennesker, nekter de ofte å høre etter og motsetter seg iherdig å velge, men det bryr ikke englene seg om. De har ordre om å bringe mennesker til valg, til enten å ta imot eller å forkaste Jesus. Dersom de forkaster ham, begynner englene på nytt – om og om igjen – etter som Ånden leder dem.
Ikke alle som kommer i din vei, er ledet dit av Ånden, men Gud vil at du skal være så lydhør at du kan høre hva de virkelig sier, og merke det når de er motløse. Vi skal fortelle dem at englene arbeider, og at de ikke kan bli kvitt dem bare ved å vende seg bort og nekte å høre etter. Dersom de gjør det, vil englene begynne sitt arbeid på nytt igjen. Avviser de Gud enda en gang, begynner englene på nytt enda en gang! Engler blir ikke motløse. De får alle sine ordre fra himmelen. Priset være Gud!
Vi kan tale i Jesu navn, for vi har hans autoritet. Når noen oppriktig sier: ”Jesus, jeg tar imot deg!” – da er det vårt ansvar å fortelle dem at Gud har tatt imot dem. Denne myndighet har Gud gitt oss gjennom Jesus. Vi representerer Ham! Vi kan si dette fordi Gud vil støtte oss i alt vi gjør i overensstemmelse med hans Ord. ”Den du løser, er løst av meg,” sa han.
Gud er levende interessert i hvert menneske og i familiene. Han sender til og med engler ut for å føre dem som har gått seg vill, tilbake til Guds familie. Han elsker i sannhet menneskene. Det er hans ”Godt Nytt” til deg i dag!
Kapittel 3: ENGLENES TJENESTE
Herren har gitt meg en vidunderlig innsikt i flere ting gjennom det englene har forkynt for meg. Selv ikke ved et intenst studium kunne jeg ha lært dette. Da Gud brakte disse herlige sannhetene til meg, sa han ikke: ”Se om du kan få dette formet til slik at det passer inn i dine trosbegrep. Se om du kan få dem til å stemme overens med dine egne oppfatninger og synspunkter. Han sa ganske enkelt: ”Dette vil komme til å skje!”
Den ærefrykt som nærværet av Guds engler bringer med seg, har fått meg til å føle som Maria som sa: ”La det skje med meg som du har sagt!” (Luk. 1, 38). Da Paulus sa: ”For i natt sto en engel for meg fra den Gud som jeg tilhører og tjener . . .” (Apostlenes Gjerninger 27, 23), visste han hva som skulle skje. På samme vis VET JEG at disse budskapene fra Guds hjerte skal fortsette å frarøve helvete samtlige innvånere!
Dette er levende og reelle sannheter. Nærværet av disse himmelske vesener som kommer rett fra Guds trone, fyller en med en slik ærefrykt at jeg ville ikke klandre noen om de falt ned foran dem med ansiktet mot jorden. Jeg vil heller ikke kritisere dem som Bibelen forteller ønsket å tilbe dem, skjønt det gjorde de ikke!
Englene har gjort enkle og grunnleggende sannheter levende og virkelige for meg. De har flombelyst og brakt visse skriftsteder i fokus. Jeg hadde aldri fått se det slik på noen annen måte. Det er enkle bibelske prinsipper som Gud har tillatt meg å se slik han ser dem, men jeg behøvde ikke gå veien om Bibelen. De står der, skrevet ned for lang, lang tid siden, men skjell dekker våre øyne så vi er ikke i stand til å se.
Hver eneste sannhet englene har pekt på for meg, er blitt bekreftet av Guds ord. Etter disse herlige åpenbaringene er mange vanskelige spørsmål blitt såre enkle. Hvordan kunne jeg ha unngått å se dem hele tiden? De er så enkle og så skjønne, og hvert eneste budskap retter oppmerksomheten mot Jesu offer. Englene snakker aldri om Guds plan fra evighet av uten å nevne Jesu død. Et eller annet sted i budskapet finnes alltid Jesu herlige, fullkomne offer.
Jeg har brukt mye tid til å gruble over dette. Du kan vel begripe at en ikke kan stenge uten inntrykket fra en slik overveldende opplevelse, slutte å tenke på det og si: ”Vel, det var det! Jeg har forstått meningen og jeg har hatt denne opplevelsen, og nå får jeg gå videre til neste fase.”
Det er en absolutt umulighet! Opplevelsen er så fylt med ærefrykt, og Guds nærhet er så overveldende at mine tanker er opptatt med det, selv når jeg lukker mine øyne for å sove. På grunn av disse englebesøkene er min underbevissthet til enhver tid oppmerksom på Guds nærhet og virkelighet. Noe av det største som disse besøkene har brakt med seg, er at ved dette har mennesker fått vite at Gud lever og at han ikke har glemt dem!
Jeg aner ikke om englene kommer igjen. De besøkene jeg har hatt, har imidlertid gitt meg uutslettelige inntrykk. Ingen ting i himmelen eller på jorden kan noensinne fjerne dem fra mitt hjerte og mitt sinn. Jeg tror Gud forbereder oss for å gjøre oss rede til Kristi gjenkomst. Han utruster oss og frigjør oss fra frykt og bundethet. Han gir oss kraft til å leve og til å handle. Gud er i aksjon!
Vi kan ikke overse budbringeren, selv om Gud vil at vi skal ha vår oppmerksomhet festet på budskapet. Jeg fylles av ærefrykt bare jeg tenker på hvor god Gud er, som sender engler ut med budskap til sitt folk.
Når jeg ser på en engel og hører ham si at Gud har omsorg for oss, er det ikke bare en engel som står der. Det er Gud selv som gjør budskapet levende for våre hjerter. Så stor er hans omsorg for oss.
Noe av det englene sier og gjør, kan få en til å trekke på smilebåndet, men de er alltid omgitt av denne overveldende følelse av ærefrykt. De kommer jo rett fra Gud, og hans herlighet følger dem.
Jeg ville vært fullstendig tilfreds med ett besøk, for det ville være en opplevelse for livet, men allerede noen uker etter det første besøket, kom englene igjen for annen gang og bekreftet og understreket det budskapet de hadde gitt meg. Dette var imidlertid ikke slutten, for en kveld omkring fire uker senere kom de igjen. Jeg hadde akkurat lagt meg, da jeg oppdaget at det kom et blålig lysskjær fra trappa. Det var for svakt til å komme fra lampa i trappeoppgangen, og jeg tenkte at jeg kanskje hadde glemt å slukke et eller annet lys nede. Jeg sto opp for å gå ned og slå det av.
Jeg var halvveis nede i trappa da det plutselig ble lyst! Foran meg sto de to største menn jeg noen gang har sett! Det kom som et sjokk! Jeg var ikke direkte redd, men de utstrålte en slik hellig kraft at jeg kunne ikke klare å bli stående. De kommer jo fra lyset i Guds nærhet. Knærne mine ga etter, og jeg holdt på å falle. En av disse veldige menn rakte ut armen, grep tak i meg og jeg kom til krefter igjen!
Han sa ganske enkelt at han var Gabriel! Jeg ble stum! Kunne det være den samme Gabriel som jeg hadde lest om i Bibelen?
Inntrykkene ved de første besøkene var ikke så voldsomme som denne gang. Her sto han jo klart synlig som hvilken som helst jordisk mann og presenterte seg som engelen Gabriel! Det er umulig å beskrive den ærefrykt og undring som fylte meg! Så presenterte han den andre engelen for meg. Han het Chrioni! CHRIONI! Det var et rart navn. Jeg har aldri hørt det før. Hvorfor ikke Mahalalel eller Tubalkain eller Sjadrak, Mesjak eller Abed-Nego, Asynkritus, Filologus, Sosipater eller Onesiforus? Jeg hadde aldri tenkt på at alle englene hadde navn, eller – som det viste seg – at de alle var forskjellige.
Jeg spurte Gabriel: ”Hvorfor kommer det to av dere hit?” Han svarte bare at Den Hellige Ånd alltid var alle steder. Dette ble mer meningsfylt for meg da engelen fortalte at Ånden overvåker jorden konstant, og at han oppfanger alle signaler hvor de enn kommer fra. Han hører til og med hver eneste fugl som faller til jorden. Han hører de svakeste fottrinn – og han er full av omsorg! ”Herren er i sitt hellige tempel, i himmelen har Herren sin trone. Hans øyne skuer utover, han prøver menneskene med sitt blikk” (Salme 11, 4). Herren ser alt som skjer på jorden!
Ja, han kan se hva som skjer på hele jordkloden, og han har oppdaget at sataniske krefter bygde opp og planla å angripe meg. Ånden overvåker, men den sender også ut ordre. På Guds kommando var englene her i Boise, Idaho, for å beseire fienden!
Jeg ble litt bekymret, for jeg ville ikke at de skulle bli stående her, dersom fienden fikk til angrep. (Jeg ønsket at de skulle dra ut og stride for meg!) Men han sa: ”Vi er allerede ferdige med den jobben!”
Jeg spurte at det var vanlig at de kom som svar på rop om hjelp.
”Nei,” svarte han. ”Skulle Ånden vente til du visste om angrepet, ville du være ille ute! Dette er ikke noe uvanlig. Vi holder konstant fienden tilbake og jager ham på flukt.”
Så ba han meg se ut vinduet. Jeg så ut. Omkring hundre av disse svære skytsenglene sto utenfor. De var ferdige med arbeidet sitt og sto avslappet og snakket sammen! Det gjorde meg sannelig godt å vite at Gud har midler til å ta vare på sitt folk!
Gabriel snakket med meg om de syndige åndskrefter som nå arbeider overtid i verden. Forførende ånder gjør alvorlige forsøk på å lede Guds folk vill – bort fra den levende Kristus. Han ønsker å være levende og virksom for og i oss alle, men på grunn av disse fiendtlige kreftene har noen mistet Jesus av syne og begynt å se opp til lærere. Noen av disse lærerne dissekerer og kategoriserer Bibelen på en slik måte at Ordet ikke lenger er levende. Gabriel sa: ”Les Ordet! La det være din mat og la det bli levende Ord for deg, ikke bare rekker med sannheter og menneskers meninger og oppfatninger.” Han refererte til at noen mennesker bare forbinder Kristus med en tavle, et diagram, en trykksak, ja, endog med en flanellograf. Han ønsker framfor alt å være den levende Kristus for oss, som kommer til oss gjennom Bibelens ord! Halleluja!
Dette budskapet var spesielt viktig! Han la til at selv om det høres åndelig riktig ut å studere, er det noen som alltid ønsker å lære, men ikke å gjøre noe. Når de er ferdige med et studium eller læresetning, er ikke temaet aktuelt lengre, og så må de begynne om igjen på noe annet. Han sa: ”La Ordet være mat for deg!” Dette gjentok han: ”La Ordet være mat for deg!” Ordet skal vi ikke rive i småbiter og analysere. Ordet er levende. Det finnes ingen erstatning for Kristus med oss og i oss!
Han fortalte meg at det er ulike slags engler, lovprisnings- og tilbedelsesengler, engler som forkynner og skytsengler. Deres oppgave er likevel først og fremst å opphøye Jesu navn! Når det navnet lyder i himmelen eller på jorden, faller de ned på sitt ansikt og tilber ham som er så høyt opphøyet.
En natt Gabriel og Chrioni snakket med meg, viste det seg plutselig en søyle av klart blålig lys i arbeidsværelset. Det var omtrent en halv meter i diameter og gikk fra gulv til tak.
I samme øyeblikk som lyset viste seg, falt begge englene ned på gulvet. De forble i denne stillingen i minst fem minutter uten å røre seg og uten en lyd. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg falt ned på mine knær og tilba Gud.
De fortalte meg aldri hva dette var, men likesom det viste seg et strålende lys foran Saul på veien til Damaskus, kunne dette også ha vært en åpenbaring av Jesus i form av et klart lys. For meg var det et øyeblikk fylt med ærefrykt!
Noen av de enestående opplevelsene Gud har velsignet meg med, er så utrolige sett fra et menneskelig synspunkt at jeg nøler ofte med å fortelle det til andre. Her er en av opplevelsene:
Under ett av sine besøk sa Gabriel at Gud hadde sendt meg en gave for å styrke meg. Han ga meg en liten rund vaffel. Den var omkring 13 cm i diameter og 1,5 cm tykk og så ut som brød. Han ba meg spise den, og det gjorde jeg. Den smakte som honning. Da jeg hadde spist brødet, rakte han meg en sølvlignende øse som var fylt meg noe som så ut som vann. Jeg drakk hver eneste dråpe, og ble øyeblikkelig fylt av en overveldende trang til å prise og tilbe Gud. Fra det innerste av min sjel fløt det som en flod av lovsang opp til Gud. I dagevis etter at jeg drakk denne væsken, kjentes det som om det boblet i årene mine. For en ubeskrivelig frydefull og herlig følelse det var!
Virkningen var forbausende. Den første dagen etter at jeg hadde spist vaffelen og drukket ”vannet”, tok jeg av ca 2 kg.
Den andre dagen gikk jeg ned ytterligere to kilo! Det samme skjedde den tredje og fjerde dagen. Jeg gikk ned to kilo hver dag!
Deretter stabiliserte det seg på ca. en halv kilo om dagen. Jeg veide for mye og var noe pløset, men nå er alt borte. Tidligere ble jeg fort andpusten når jeg jogget, men nå merker jeg ikke noe i det hele tatt. Jeg er blitt fantastisk sterk og utholdende!
Priset være Gud for sitt evige Ord, Bibelen, som alltid er vårt faste holdepunkt. Det er en fortelling i Bibelen om Elia. Den forteller at da han var svak av sult, sendte Gud en engel til ham med noe å ete. Etter det gikk han i førti dager og netter uten mat! Guds ord blir i stadighet bekreftet ved at Skriften oppfylles. Også i dag skjer det ting som ikke er så ulike dem som hele tiden har skjedd etter Guds plan.
En annen sannhet Gud fortalte meg gjennom Gabriels munn, er at alt det som Gud har lovet, allerede er fullbyrdet og nedtegnet i den himmelske boken. Det var veldig vanskelig for meg å forstå dette, så Gud tok en blyant som jeg holdt i hånden og tegnet en røff skisse av en billedramme. Jeg har et fotografi av den skissen han tegnet på et gult ark, mens han forklarte det for meg.
”Alt det Gud har lovet, er fullbyrdet på dette bildet.” ”Men,” sa han, ”her er det en bitteliten flekk som representerer det som er uklart for deg, som ikke er fullendt ennå. Ofte bruker du all din tid til å se på denne lille flekken. Det fører til at den utvider seg og vokser inntil den skjuler det Gud har gjort. Dersom du ser på Jesus i stedet for på problemene, vil du se Guds fullendte bilde.”
I Jesaja 43, 2 sier Herren: ”Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver skal de ikke rive deg bort.” Ser du på vanskelighetene, vil de rive deg bort, men ser du på Jesus, vil denne lille flekken som ser så illevarslende ut for deg, skrumpe inn til sin rette størrelse. Da vil du kunne se hele bildet slik det virkelig er, fylt med alt det Gud har lovet.
Mange spør meg om Gabriel har sagt noe om Jesu gjenkomst. Han gjorde ikke det, men jeg spurte ham om han kunne fortelle meg noe om det. Han svarte at Jesus kommer igjen, men når dette skal skje, vet alene Gud. Gabriel kjente timeplanen for alt annet som er forutsagt, men denne hemmeligheten kjenner alene Gud. Så sa han til meg: ”Dette kan jeg fortelle deg: slik spenning og aktivitet som det nå er i himmelen, har det ikke vært siden Jesus kom den første gangen!” Priset være Herrens navn!
Englene snakket sammen på et himmelspråk, og de mottok stadig beskjeder fra Ånden. Ofte lo de og var veldig glade når dette hendte. Antakelig hørte de da om store seire, som de frydet seg over.
Mens Gabriel snakket med meg, lekte Chrioni, den andre engelen, med Queenie. Han klødde henne bak øret, veltet henne på ryggen og hadde det moro med henne. Queenie var med på leken. Jeg skulle ønske hun kunne snakke og fortelle hva hun syntes om dette. Sannelig har denne hunden hatt en merkverdig opplevelse. Hun oppførte seg som om hun likte det veldig godt.
Gabriel gikk mot døren og strakte hånden ut mot dørhåndtaket. Han sa at han måtte gå for Ånden hadde kalt ham til et viktig ærend. ”Jeg har bedt Chrioni bli her hos deg mens jeg er borte,” sa han. ”Jeg er snart tilbake.”
Det var så underlig, for mens jeg så på ham, forsvant ham. Det var ikke noe lysglimt, ingen ting. Han ble bare borte. Det ene øyeblikket snakket jeg med et meget solid, muskuløst vesen, og i neste øyeblikk var der ingen ting! Alt jeg så var det stedet er han hadde stått. Selv var han fullstendig borte.
Alle synes å være interessert i å få vite hvordan englene så ut. Ikke to av dem er like! De er av forskjellige størrelser, har ulike hårfasonger og ulikt utseende. Chrioni har en hårfasong som likner på den mange menn har i dag, og han ser ut som om han er 25 år gammel. Jeg vet ikke hvor mye han veier etter jordisk vekt, men jeg gjetter på nærmere 180 kilo. Han er veldig – omkring 2 meter høy, og han bruker ofte en brun skjorte, som ikke er kneppet foran. Han er ledig, men pent kledd i løstsittende brune bukser. Halsåpningen på skjorten hans er holdt sammen med noe som ligner skolisser.
Gabriel bruker ofte en skinnende hvit tunika med et glitrende gullbelte som er ca. 10 cm bredt, hvite bukser og blankpussete bronsefargete sko. Håret hans er som gull!
Det blålige lysskinnet som jeg hadde sett tidligere, skrev seg fra at hele deres påkledning glødet og glitret. Huden deres glødet også. Og øynene – de ville jeg ha gjenkjent hvor som helst! De var glødende som ild, men var likevel fylt av en slik varm ømhet at du faktisk kunne kjenne det når de så på deg. Jeg syntes det var som om de så rett gjennom meg, og jeg forsto hva Johannes mente da han beskrev sitt møte med Jesus i Åpenbaringsbokens første kapittel. Der sier han at hans øyne var som flammende ild.
Å være i Guds nærhet skaper en glød eller et lysskinn. Da Moses var sammen med Gud i 40 dager og netter, måtte de dekke til hans ansikt fordi det skinte slik av det da han kom ned fra fjellet, at de ikke kunne se på ham. Da Moses og Elia kom ned på berget direkte fra himmelen og snakket med Jesus, sa disiplene at de hadde skinnende klær. De skinte – bokstavelig talt!
Under ett av besøkene sine sa Chrioni at Gud hadde tillatt ham å svare på spørsmål som jeg måtte ha. Jeg ble så forfjamset at jeg ikke visste riktig hva jeg skulle spørre om. Selv om hans nærvær ga meg stor glede, var jeg fylt med en voldsom ærefrykt. Til slutt tok jeg mot til meg og spurte: ”Jeg har ofte undret meg på om hva englene gjør i den tiden som ligger mellom hver gang de viser seg for noen. Tre eller fire hundre år gikk sin gang i Bibelen uten at et eneste ord ble skrevet om dem. Hvordan kan dere la være å kjede dere?”
Han så litt forbauset ut da jeg spurte ham om dette. Deretter svarte han med den dypeste og varmeste stemme jeg noen gang har hørt: ”Det som er nevnt i Bibelen, er bare de gangene Herren åpnet menneskenes øyne slik at de kunne se oss. Det finnes alltid mennesker som vi må ta oss av, så vi har det alltid travelt.” Engler er evighetsvesener. Tid betyr ikke noe for dem! Alder betyr ikke noe for dem!
Vi snakket sammen om helt andre ting enn dem jeg hadde diskutert med Gabriel. For det meste var det om slikt som angikk arbeidet deres. Han fortalte at englene også har et annet ansvarsområde, nemlig å ta seg av onde og ugudelige mennesker. Han sa: ”Du kan aldri forstå dybden i Guds kjærlighet, så stor er den!” Det er forunderlig å se hvordan mennesker kan forbanne og hate Gud og snu ryggen til ham, men likevel fortsetter Gud å rekke sine armer ut mot dem, fordi han elsker dem så høyt.
Jeg ba Chrioni fortelle meg om noen av sine mest interessante opplevelser. Noe av det han fant mest spennende, minte meg om hvor gammel han måtte være. Englene ble jo skapt før jorden. Han fortalte om den gang han hjalp til med å lede Israels barn ut av Egypt. Han sa: ”Gud ga oss lov til å straffe egypterne og til å bruke hvilket som helst av Guds våpen. Vi kastet flammende lyn mot dem og dro hjulene av vognene deres!”
Han sa ikke direkte at det hadde vært moro, men at det hadde brent seg fast i hans erindring på grunn av Israels store utfrielse da vannet i sjøen ble skjøvet til side.
En annen hendelse han fortalte meg om, var en gang Israel ble nødt til å dra ut i krig. ”Da sendte mennene i Gibeon bud til Josva i leiren ved Gilgal og sa: ”Slå ikke hånden av dine treller, men kom opp til oss så fort du kan! Hjelp oss og berg oss, for alle amorittkongene som bor i fjellbygdene, har slått seg sammen mot oss. Josva dro da opp fra Gilgal med hele hæren, alle de djerve krigerne. Herren sa til ham: Vær ikke redd for dem! Jeg gir dem i din hånd. Ikke en av dem skal greie å stå seg mot deg” (Josva 10, 6-8).
Gud hadde bestemt at Israel skulle seire og da måtte det skje, men de var altfor trette til å kjempe!
Chrioni sa at englene har ordre om å hjelpe, med de får ikke blande seg i det Gud gjør i et menneskes normale livsløp.
De hadde en fantastisk opplevelse da en gruppe skytsengler lagde svære hagl og kastet dem ned over fiendens rekker. ”Mens de flyktet for israelittene og var kommet til bakken ved Bet-Horon, lot Herren store hagl falle ned over dem fra himmelen, hele veien fram til Aseka, så de falt døde om. De som ble drept av haglskuren, var flere enn de som israelittene drepte med sverd” (Josva 10, 11).
Også i våre dager fortsetter englene med å hjelpe menneskene på mange måter. Mange tilsynelatende sammentreff er i realiteten englenes verk. Vi har ikke fullt ut forstått hvordan Gud bruker himmelens hærskarer til å utføre det han vil ha gjort. Vår viten om engler er temmelig begrenset. Gud lot Paulus se den makt de har, og likeens David. Han snakket om englenes veldige antall og deres store makt. Paulus sa at de var alle sendt ut av Gud for å hjelpe dem som skal arve frelsen (Hebr. 1, 14).
Gud vil naturligvis ikke at vi skal tilbe englene, men han vil at vi skal kjenne til dem og deres betydning for våre liv i dag. De er ikke bare fortellinger i Bibelen, de er levende, aktive vesener som arbeider for Gud for å virkeliggjøre hans mektige, evige plan.
Gabriel sa til meg at mange mennesker ville komme til å ”fantasere” og fortelle: ”Jeg så en engel her, og jeg så en engel der!” På grunn av den menneskelige innbildningskraften er dette naturlig, og det skriver seg fra et dypt alvorlig ønske om å vitne om hva Gud gjør ved hjelp av englene, men, fortsatte han: ”Til bestemte tider vil menneskers øyne bli åpnet, og de vil virkelig se engler, ikke bare innbille seg det i sin fantasi. ”Han sa også at både Gud og englehæren er like nær de menneskene som ikke ser dem, som de som virkelig ser dem.
Jeg er glad Herren har latt meg få leve i en så spennende tid! Dette er den beste tiden i hele verdenshistorien! Mange ting ser mørke ut, men når du tegner Jesus over dem, blir de lyse. Han sier til oss: ”Hele jorden er full av hans herlighet.”
Kapittel 4: BESØKET I TRONSALEN
En lørdag kveld satt jeg ved skrivebordet mitt. Dette var i januar 1977 omkring kl. 22.30. Jeg mediterte, ba og forberedte mitt sinn for søndagen. Jeg satt med hodet i hendene og støttet meg mot bordet, da jeg plutselig og uten forvarsel ble tatt rett ut av rommet!
Jeg hørte en stemme si: ”Kom med meg inn i Tronsalen, hvor universets hemmeligheter finnes”. Jeg fikk ikke tid til å svare, verdensrommet betyr ikke noe for Gud. Det var som om en knipset med fingrene – og vips – så var jeg der! Da først ble jeg klar over at den røsten jeg hørte tale til meg, var den Allmektige Guds stemme!
Jeg var nervøs, og Gud ba meg falle til ro. Han sa: ”Du kan ikke vise meg noe jeg ikke allerede kjenner til.” Jeg begynte å bli roligere, selv om jeg hadde vanskelig for å fatte det som hendte. Jeg var overveldet av ærefrykt.
Han gikk rett på sak og sa: ”Jeg ønsker å gi deg et sannhetens ”teppe”, (slik uttrykte han seg). I løpet av en brøkdel av et sekund beveget vi oss fra 1. Mosebok til Åpenbaringen for å se på Guds plan for sitt folk. Da vi slik gikk gjennom hele Bibelen, viste Gud sitt vesen og han slo fast: ”Jeg vil ikke gjøre noe som er i konflikt med min natur og mitt vesen. Min plan meg deg er god, og den vil bli fullført.”
Han viste til Jeremia 29, 11: ”For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere,” sier Herren, ”fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere framtid og håp.” Når han gav meg disse tanker, var det fordi Gud ville jeg skulle vite om hva han egentlig føler for mennesket, og at han hadde mennesket i tankene før han skapte jorden. Han skapte jorden for at menneskene skulle ha et sted å leve. Han ser ikke på alt det onde som har hendt, men på det opprinnelige mennesket.
Under dette besøket ga Gud meg et spennende glimt av skjulte hemmeligheter i universet, årsakssammenhenger, krefter, natur og verdensrom. Alt bærer det samme vakre varemerke. Ettersom han ga meg dette blendende sannhetens ”teppe”, fikk hele Bibelen en ny skjønnhet og enhet, som jeg tidligere ikke hadde sett. Visse bibelske sannheter som jeg tidligere ikke hadde sett. Visse bibelske sannheter som jeg tidligere så vidt kunne skimte, ble nå absolutt klare. Jeg kunne se hvordan alle bitene i det verk Gud gjør, passer inn i hverandre!
Etterpå sa Gud at jeg kunne få stille spørsmål! Tankene mine virvlet rundt! Hvordan kan et menneske spørre ut Gud? Jeg var så overveldet og fylt av ærefrykt ved å være i hans nærhet at jeg nesten ikke kunne tenke! Til slutt kom jeg på at jeg kunne spørre om han virkelig hadde en plan for hvert enkelt individ. Av en eller annen grunn syntes jeg det var for omfattende selv for Gud.
Som svar lot Gud meg få se de himmelske arkivers umåtelige størrelse. Det var ingen mulighet for at min begrensede forstand kunne fatte hvordan Gud kunne finne fram i alle disse fortegnelsene. Det var sikkert milliarder av dem! Han sa: ”Siden du er så overveldet av dette, så la meg ta ut den som vedkommer deg.” Øyeblikkelig dro han ut fortegnelsen over mitt liv! Jeg fikk ikke se hva den inneholdt, men han nevnte noen få hendelser i framtiden, som jeg kunne bruke som en bekreftelse på dette besøket.
Deretter gjorde han noe som overrasket meg! Han skrev ned 120 hendelser som han sa ville skje i mitt liv i fremtiden. Det var ikke som når du og jeg skriver. Opplysningene var der bare ganske plutselig. Jeg behøvde ikke en gang lese det, men i dette øyeblikket kan jeg fortelle deg alt som sto på det papiret. Det ble preget inn i mitt sinn i løpet av et øyeblikk, akkurat som en trykkeripresse trykker skrift på papiret. Pressen må ikke lese det som er preget inn. Det er der! På samme vis ble hvert eneste notat brent inn i mitt sinn, og der er de fortsatt!
Selv om jeg eide denne viten, lot Gud meg forstå at jeg ikke skulle fortelle noe om det, før han tillot det.
Han sa: ”La meg vise deg en annens dokument, noe du lett vil forstå.” Han dro ut papirene til Kyros og minte meg om det siste verset i Jesaja 44 og de fem første versene i kapittel 45 hvor han sier: ”Han er min hyrde, han skal fullføre alt det jeg vil, han skal si om Jerusalem: Byen skal bygges, og om templet: Det skal bli grunnlagt på ny!
Så sier Herren til Kyros, sin salvede, han som jeg holder i hans høyre hånd, for å tvinge folkeslag under ham, løse beltet om livet på konger og åpne dørene for ham, så ingen porter skal være stengt. Jeg vil gå foran deg. Høyder vil jeg jevne ut, dører av bronse vil jeg sprenge og bommer av jern vil jeg slå i stykker. Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer, gjemt på hemmelige steder, for at du skal vite at jeg er Herren, Israels Gud, som har kalt deg ved navn. For min tjener Jakobs skyld, for Israel, som jeg har utvalgt, har jeg kalt deg og gitt deg hedersnavn, enda du ikke kjente meg. Jeg er Herren, det er ingen annen, foruten meg er det ingen Gud. Jeg har spent beltet om livet på deg, enda du ikke kjente meg.” Gud så langt inn i fremtiden og visste nøyaktig hva som skulle skje.
Han lot meg få se dokumentene og hva han hadde planlagt for noen. En bok tilhørte apostelen Paulus. Den avslørte at han skulle brukes til å bringe evangeliet til menn med myndighet, herskere og konger. Av den grunn hadde Gud gitt ham en hjernekapasitet som var større enn den normale, og på grunn av hans klokskap lot Gud ham studere under den tids største lærere. Til slutt ble han elev hos Gamaliel, datidens mest berømte lærer. Gud hadde utvalgt Paulus til å skrive brevene i Bibelen og om Guds plan for kirken, hans legeme. Derfor forberedte han ham for oppgaven.
Noe av det mest spennende for meg var da Gud ga meg et gløtt av Abrahams og Saras dokumenter. Da jeg kikket på dem, fikk jeg se ting som var helt ukjente for meg. Der sto det skrevet om Abrahams og Saras gjestfrihet overfor fremmede. De hadde virkelig omsorg for dem som ikke hadde vært så heldige som de selv. De ga gjestene vann til kamelene og et sted hvor de kunne raste, og de delte maten sin med dem. Gud æret dette, og det ble skrevet ned. Jeg hadde aldri tidligere lagt merke til det når jeg leste 1. Mosebok!
Jeg kunne ikke finne noe om de gangene Abraham snublet. Det var ikke skrevet noe om den gang Abraham løy for kongen av Egypt og sa at hans kone var hans søster. Det sto heller ikke noe om den gang hans tro var så svak og han lo av det og tvilte på det Gud sa om at han i sin høye alder skulle bli far.
”Gud, hvor er den andre boken?”
”Jeg har ingen annen bok for den som tror.”
”Hvor har du da skrevet om Abrahams fall? Jeg har jo lest om det i ditt eget ord, i Bibelen.”
”Jeg har ingen annen bok, i Himmelen føres det ikke regnskap over nederlag!” (Se Hebr. 10, 17-18) Dette er et herlig håp for menneskeheten!
Evighetens dokumenter er ikke lik menneskenes. De er mer fullstendige og alt er nøyaktig nedtegnet. Dette er de dokumentene han vil bringe i søkelyset, når de troende skal dømmes. Det er et himmelsk system med en totalt annen dimensjon enn noe her i denne verden, et arkiv for evigheten!
Noe annet av det jeg opplevde, var at Gud i ånden førte meg hjem til flere familier i min menighet. Tilsynelatende uten noe forbruk av tid tok Gud meg med fra det ene hjemmet til det andre. Det var som om vi gikk fra dør til dør. Vi lyttet til samtalen i hjemmene, og det var rart å være i et rom sammen med mennesker som ikke visste at vi var der. Jeg kunne se dem, men for meg var det som om de så rett gjennom meg. Da slo den tanke ned i meg at Kristus er i hjemmene. Han lytter og følger med i det som skjer, men som oftest glemmer vi at han er der!
Jeg befant meg i en ubesmittet herlighet, og jeg kan på ingen måte makte å fortelle om alt det som da ble preget inn i mitt sinn. Det er absolutt umulig, men jeg vil gjerne fortelle om noe av det som gjorde største inntrykk på meg.
Mange forbinder Gud med et ytterst strengt og fromt liv. Jeg fant ikke noe av dette i himmelen. Alt var avslappende, det var lys og glede. Jeg følte meg vel, ikke som om jeg gikk på egg og måtte være forsiktig. Jeg måtte ikke tenke meg om to ganger før jeg sa noe av redsel for å såre eller støte noen. Her var total åpenhet! Selv om jeg var fylt med ærefrykt og ærbødighet, var det en skjønn opplevelse som jeg aldri kommer til å glemme.
Gud la vekt på at vi skulle slutte å bekymre oss over det som er hans ansvar. Han lot meg se mennesker som prøvde å tjene ham ved å streve med å være på ”bølgelengde” med ham, med alltid å tenke det riktige og si det riktige til rett tid. Gud understreket for meg: ”La meg ta meg av det! Du skal tilbe meg, vandre med meg, legge din hånd i min og gi meg ditt hjerte, så vil jeg gi deg det privilegium å være i takt med meg!
Dette er mitt ansvar. Det jeg har lovet, skal jeg ta meg av. Jeg har aldri noensinne sviktet. Jeg har holdt hvert eneste ord i mine løfter.”
Jeg lærte mange forbausende ting. Blant annet at penger ikke har noen større verdi, uten at de brukes til beste for hans verk. Det finnes ikke grenser for den velsignelse han lar strømme over dem som vier sine midler til hans arbeid. Han lot meg til og med få se dem i min egen menighet som han ville velsigne finansielt. Dette var mennesker som på det tidspunkt slett ikke var velstående, med de forvaltet sine talenter vel og brukte dem for å kunne gi mest mulig til Guds rikes sak. Gud sa at han av den grunn ville la velsignelsen strømme over dem.
Jeg kikket litt på giver-listen etterpå. Det er noe jeg nesten aldri gjør, men nå ønsket jeg å se om Gud virkelig hadde velsignet dem. Alle dem som Herren hadde henvist til, hadde økt sine gaver fra et magert beløp til et overveldende stort beløp!
Gud fortalte meg også noe annet som var meget interessant og som jordens vitenskapsmenn har oppdaget ganske nylig. Jeg fortalte min kone om det, og hun var like forbauset som jeg over dette vitenskapelige faktum. Gud sa at vi snart ville få høre om denne nye oppdagelsen.
En har spekulert mye på de sorte hull i verdensrommet. Gud fortalte meg at grunnen til at det ser ut som om det finnes tomme, mørke hull i rommet, er at gravitasjonskraften innen i selve stjernene er så sterk at den bøyer lysstrålene innover. Følgen er at stjernene slukner og ikke sender ut noe lys. De sorte hullene betyr ikke at det ikke finnes stjerner der, men bare at de er sluknet og en kan ikke lenger se dem. De sorte hullene er stjernenes kirkegård. Gud sa at når våre tanker blir innadvendte, blir vi akkurat som stjerner som vandrer i mørke.
En romforsker var hos oss en kveld (juli 1978), og jeg diskuterte dette med ham. Da jeg fortalte ham hva Gud hadde sagt om disse stjernene som var sluknet, ble han veldig forbauset. Han sa: ”Jeg kan ikke tro dette! Det er bare omkring to måneder siden vi fikk opplysninger ved romforskningen om at det virkelig er stjerner som er slukket i disse sorte hullene.” Han sa at dette enda ikke var offentliggjort. Min kone, Charm, smilte, for jeg hadde fortalt dette til henne for flere måneder siden
Senere skrev han til meg og sa: ”Jeg ble virkelig forbauset da du fortalte meg om det ytre verdensrommet. Det forundret meg meget da du forklarte hvordan Herren sammenlignet disse stjernene med mennesker som tidligere hadde vært kristne og levd og vitnet for Herren. De har ikke bare sluttet å skinne, de reflekterer ikke en gang lys som faller på dem!
Jeg kaller dette de ”sorte hullene” i det ytre rom. Du kjente til vitenskapelige områder som de fleste prester ikke er i stand til å fatte. Det må være Herren som har gitt deg denne viten.”
Gud minte meg også om at jorden er vidunderlig, for hele jorden er full av hans herlighet! Han lot meg se at et økende antall mennesker vendte seg til ham. Ikke mennesker som vendte seg bort, ikke en overvunnet kirke eller en kirke på vei mot undergangen, men en seirende kirke!
Jeg følte meg totalt avslappet og vel sammen med Gud. Du behøver ikke anstrenge deg for å vise ham ”din beste side”, for han vet allerede om alle dine sider, også de verste. Det har ingen hensikt å late som noe som helst, eller prøve å gjøre inntrykk – en får ganske enkelt lov til å være seg selv! Jeg fant ut at i himmelen var det umulig å te seg på noen annen måte!
Det syntes som om jeg var i hos Herren i flere måneder, kanskje enda lenger. Alt det jeg fikk se kunne fylle en bok med flere hundre sider, men det er noe med evighetens dimensjon som en ikke kan overføre på vårt tidsbegrep. Jeg ville ikke en gang hatt tid til å lese det papirarket Gud viste meg, for det var mindre enn fem minutter fra jeg forlot kontoret mitt til jeg var tilbake igjen. Evigheten regjeres ikke av klokker, for tiden blir ikke målt. Tid er bare for denne jord. Evigheten kommer ikke til å bli en langtekkelig tilværelse. Tid finnes ikke i det hele tatt! Evigheten er en eneste vidunderlig opplevelse av å være til!
Da jeg begynte å fortelle menigheten om disse overnaturlige opplevelsene, var jeg litt forsiktig, for det kunne være mange som ville tro at jeg hadde fått noen ”løse skruer”. Til å begynne med var det øyeblikk da jeg selv undret meg på om jeg hadde hatt hallusinasjoner. Hver gang jeg tok til å tvile, lot Gud noe skje akkurat slik som han hadde skrevet det ned for meg!
Når din time kommer, og du må forlate denne jord, skal du ikke være bekymret. Himmelen er ikke noen hemsko. Dersom du har det vanskelig her, bekymre deg ikke over det heller. Gud vil vi skal gjøre mest mulig ut av våre liv mens vi er her på denne vakre jord. Vi skal leve for ham og være lykkelige.
Mye av det som betyr mest for mange mennesker, er helt uten betydning for Gud. Det han ber om, er at vi vandrer sammen med ham og elsker ham. Han vil vi skal legge merke til det han gjør, for Guds nåde og herlighet fyller hele jorden!
Gud tillot meg også å få se kjære som var døde, og troende som forlot dette liv. Jeg så deres familier i himmelen og engler som fortalte dem at de kunne vente en av sine hjem, så de kunne forberede seg på å ønske dem velkommen. Paulus snakket i den forbindelse om å ha et himmelsk legeme. Det gjorde klart for meg en annen dimensjon i evigheten. Personene kunne gjenkjennes, og de så ut akkurat slik som de gjorde her, men de hadde ingen sorger, smerter eller bekymringer. De eide en konstant glede og lykke, for i himmelen oppdager og opplever en stadig på nytt Guds skjønnhet!
Jeg fikk også vite noe annet som jeg aldri har forstått. Det finnes et område mellom vårt himmelske oppholdssted og denne jord, som vi kan bli brakt tilbake fra. Døde som er blitt oppvakt til liv igjen av Gud, var i dette området. De hadde enda ikke nådd fram til sitt evige hjem. Dette høres veldig rart ut, men det er ikke gjetninger. Jeg så det! Jeg var der!
Gud fortalte meg noe som gikk så totalt på tvers av min teologi, at jeg hadde vanskelig for å fatte det. Jeg har forkynt at når du først har sluttet å puste, går du fortapt dersom du ikke er frelst og kjenner Herren. Gud sa at det ikke nødvendigvis behøvde å være så. Han sa at det finnes et område hvor menneskets sjel kan dvele en liten stund før den går til sitt blivende oppholdssted. Mange mennesker som har vært klinisk døde har opplevd dette. Noen av dem har nærmet seg helvetes porter, ja, til og med sett inn i det, eller de har vært i stand til å se inn i himmelen, og likevel har de kommet tilbake. Han fortalte meg ikke dette for at jeg skulle bruke det som en prekentekst eller læresetning. Han ga meg det som et faktum. Jeg bemerket at dette var helt motsatt min teologi, men han slo ganske enkelt fast at han ikke prøvde å sammenligne det med min teologi!
Jeg så en slags gangvei som liknet en korridor eller tunnel mellom livet og døden, et venterom før en går videre til sitt evige hjem. Gud sa at en person som dør, men blir brakt tilbake til livet igjen, kommer fra denne korridoren.
Hele tiden mens jeg var i Tronsalen, følte jeg meg rolig og avslappet. Det endte bare altfor fort. Plutselig var jeg tilbake på kontoret mitt, og jeg så meg selv ved skrivebordet med hodet i hendene, som om jeg satt og ba. Helt til da hadde jeg trodd at jeg var i Tronsalen i legemet, men det var jeg ikke! Gud har en vidunderlig humoristisk sans, og himmelen er full av glede og latter. Jeg kunne se bakhodet mitt, og jeg bemerket: ”Herre, jeg visste sannelig ikke at håret mitt var blitt så hvitt i nakken.”
Da jeg fant meg selv tilbake i stolen, ble jeg virkelig rystet. I hånden hadde jeg fremdeles det papiret som Gud hadde gitt meg!
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det, men det var i min hånd. Jeg visste at han ikke ville at jeg skulle fortelle om det på det tidspunktet, og det gjorde meg urolig. Jeg la det derfor forskiktig oppå noen papirer på skrivebordet, slik at det ikke skulle bli ødelagt, og så gikk jeg hjem. Min hustru spurte meg hvorfor jeg var så blek og stille. Jeg fortalte henne hva som var hendt, og vi snakket lenge sammen om det, før vi gikk til sengs. Søndag morgen sto jeg tidlig opp og gikk til kontoret for å se på papirarket en gang til. Da oppdaget jeg at det var blitt til aske.
Asken så nesten ut som dun. Den var fjærlett og det minste pust fikk den til å bevege seg. Den minte om snøfnugg, bare at fargen var annerledes.
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med den. Jeg kunne få meg til å kaste den vekk, og jeg var redd for å flytte på den, så jeg lot den ligge til langt utpå dagen. Mange mennesker var innom kontoret mitt og så den. Til slutt puttet jeg den i en konvolutt som et minne om en ”timeplan” som ikke var komponert av meg. Personlig gjorde jeg intet for at disse hendelsene skulle finne sted. Gud lot meg få se hva han gjør, og det har øket min tro. Dersom Gud ikke var i dette, ville jeg ikke ha visst hvor papiret og asken kom fra. Mange som hørte om dette, kom langveis fra for å se asken. Mange pastorer så den fordampe rett fra hånden deres. Etter to og en halv uke var hver eneste fnugg fordampet!
Mange har spurt meg om hvordan papiret så ut. Det var omtrent som tynn hud, men hvitt og ugjennomsiktig. Alle fire sidene så ut som om de var revet, ikke skåret, og det liknet litt på pergament.
Noen har spurt meg om det ikke føltes tomt å komme tilbake til de forgjengelige forholdene her, men det gjorde det ikke. Alt er en del av Guds systematiske plan for sitt evige kongedømme. Jeg føler at han er meg like nær her som der!
Det gjorde et veldig inntrykk på meg da Gud sa at hovedhensikten med Bibelen var å åpenbare hans vesen. Han ga meg Jeremia 9, 23-24: ”Så sier Herren: Den vise skal ikke rose seg av sin visdom, den sterke ikke av sin styrke, og den rike ikke av sin rikdom. Men den som vil rose seg, skal rose seg av dette: at han har forstand og kjenner meg, vet at jeg er Herren som viser miskunn og øver rett og rettferd på jorden. For det er slik jeg vil ha det, lyder ordet fra Herren.”
Så viste han til 2. Mos. 34, 6-7 hvor Herren sier til Moses: ”Du kan ikke se meg, men jeg vil fortelle om meg selv, slik at du kan vite hvordan jeg er. Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektsledd, han tilgir synd og skyld og brott…” og han sa videre: ”Men for dem som avviser meg, finnes det en annen side.”
Gud ga meg et spesielt lys over 2000 skriftsteder i Bibelen. På et blunk kunne jeg utenat både versene og hvor de stod skrevet. Jeg kan ikke forklare hvordan det skjedde! Jeg må ikke anstrenge meg for å huske dem, men det er som om jeg ser dem for meg hver gang jeg måtte ønske det.
Du synes kan hende det er rart, men det falt meg ikke inn å prøve å se hvordan Gud så ut. Jeg var meg bare bevisst stråleglansen fra hans herlighet. Som Paulus sa: ”Ikke noe jordisk språk kan beskrive himmelens herlighet.”
Kapittel 5: BESØKET I TRONSALEN, FORTS.
Da jeg var i Tronsalen, ga Gud meg en spesiell liste over 120 hendelser som jeg skulle få oppleve. En etter en begynte de å gå i oppfyllelse, i samme rekkefølge som de var skrevet ned. Gud hadde sagt at dette var veimerker som skulle forvisse meg om besøket i Tronsalen!
Mens jeg var der, tok Gud meg i et syn til mitt eget kontor. Han lot meg se en dame som hadde vært innblandet i hekseri. Han fortalte ikke hva hun het, men i løpet av et øyeblikk så jeg denne kvinnen klart og tydelig og merket meg alle detaljene i hennes utseende. Gud ba meg binde åndene, drive dem ut og sette henne fri, og det var akkurat hva jeg gjorde.
Den følgende tirsdag kveld kom en kvinne inn på kontoret mitt. Hun var kledd akkurat slik som Gud hadde vist meg, og hun ble løst og satt fri akkurat slik som jeg hadde sett det i mitt syn. Det var hendelse nummer en på listen.
Mens jeg var i himmelen lot Herren meg også få se meg selv forkynne på et sted hvor det virkelig var nød. Jeg kunne ikke se menigheten som sådan, men jeg så mennesker som var bundet på mange ulike måter, både åndelig og fysisk. På herlig vis ga Herren dem seier og nytt mot. Navnet på stedet var ”Kristent Liv-Senter”, og det var ikke i vår kirke.
Den følgende mandag fikk vi en telefonoppringning fra en pastor i en kirke i en liten by i Washington. Gud hadde lagt det på hans hjerte at han skulle ringe til meg. Jeg sjekket dagboken min, og min hustru ringte tilbake til ham for å gi ham de nøyaktige data. Da han svarte på hennes telefonoppringning, ble hun svært forbauset over å høre ham si: ”Kristent Liv-Senter”. Der var det, akkurat slik Gud hadde vist meg. Det var hendelse nummer to.
En av grunnene til at jeg er så opptatt av dette, er at når Gud sier noe, behøver vi ikke løpe til ham i stadighet og minne ham om det, mase på ham og si: ”Gud, jeg må holde øye med deg for å være sikker på at du gjør det du har lovet!” Gud måtte minne meg om det og si det til meg flere ganger: ”Gjør du det som er din jobb, så skal jeg gjøre min!” Om og om igjen gjentok han de samme ordene for meg. Dersom han ikke gjør som han har sagt, er det lite og ingenting jeg kan gjøre med det, men jeg vet at han holder hva han lover. Jeg stoler på ham, og han har aldri sviktet. Gjør han det ikke i dag, så gjør han det kan hende i morgen, med det vil skje som han har sagt. Jeg behøver ikke bekymre meg det minste om det!
Punkt nummer 4 på listen var en mann som tok i mot Kristus 4. februar 1977 og døde i en flyulykke den 30. mai. Gud frelste ham nøyaktig på den dagen han hadde forutsagt.
Fredag før han døde, deltok han i gudstjenesten. Han ba meg spise lunsj sammen med ham, idet han sa: ”Det er noe jeg må snakke med Dem om!” Mens vi spiste sammen, sa han: ”Pastor, jeg har en underlig følelse av at jeg kommer til å dø snart. Vil De fortelle meg alt De vet om himmelen?”
Jeg måtte bite meg selv i leppa, for jeg visste hva som skulle hende, men det kunne jeg ikke fortelle ham. Gud hadde sagt at jeg ikke måtte gjøre det på grunn av den virkning det ville ha på andres liv! Imidlertid fortalte jeg ham alt det jeg visste om himmelen.
Han ble drept i en flyulykke. Den 30. mai 1977 tok Gud ham hjem til seg, nøyaktig slik han hadde sagt det fire måneder tidligere.
Hendelse nummer 34 på lista angikk en ung mann som hadde solgt livet sitt til Satan og tjente ham som prest. Herren hadde gitt meg navnet hans, og han hadde også latt meg se ham. På den dagen Gud hadde sagt, kom han inn i kirken og jeg kjente ham igjen. Jeg hilste på ham og ba ham komme med inn på kontoret mitt. Gud frelste ham, slettet ut alt det gamle onde som var i ham og ga ham nytt håp og seier!
Her er et brev som jeg fikk fra ham nylig: ”Da jeg den 9. april 1977 fortalte deg om mitt liv, syntes det som om ingen ting av det jeg sa, forbauset deg. Det var som om du allerede kjente til det! Jeg oppdaget senere at det var akkurat det du gjorde, fordi mitt navn var på listen du hadde fått i Tronsalen, av den Allmektige Gud. Du ventet meg , og det var ingen overraskelse for deg at jeg tok imot Jesus som min Herre og Frelser.
I mitt liv har det gått opp og ned. Jeg vokste opp i et prestehjem og har gått til alters mange ganger, men jeg overga meg på sett og vis aldri. Jeg flyttet fra sted til sted, kunne ikke slå meg til ro, var udisiplinert og fant ingen mening med livet mitt. Til slutt havnet jeg i et spiritistsenter. Jeg ble medium, ledet seanser og holdt foredrag. Jeg sant etter hvert så dypt som et menneske kan synke og var helt under kontroll av demoner. Sannelig, mitt hus var forlatt! (Matt. 23, 38). Mens jeg prøvde å bryte ut av dette livsmønsteret, ble hjemmet mitt hjemsøkt av rotter som ikke lot seg drepe! Jeg mistet mitt hjem og min verdighet – og deretter min familie. Jeg visste ikke om noe sted jeg kunne gå. Jeg kontaktet far og mor og oppdaget at de elsket meg ennå! Jeg forlot spiritistsenteret og kom til Idaho. På samme måte som den fortapte sønn, ble jeg ønsket velkommen hjem! I løpet av kort tid ga Herren meg min familie tilbake, og min hustru og jeg reiste en tur til Hawaii. Der møtte vi et ektepar fra Boise, og de tok oss med til din kirke. Priset være Herren!
Det står et hvitt flagg på rommet mitt. På det står det skrevet: ”Jeg har overgitt meg!” Jim Olson
En annen hendelse som Gud tillot meg å se og være vitne til i detalj før det skjedde, er nummer 63. Den angikk en familie som hadde alvorlige ekteskapsproblemer. Mens jeg var i himmelen, så jeg dem komme inn på kontoret mitt, og jeg la merke til datoen dette skulle skje.
Da dagen kom, viste ikke paret seg. Jeg undret på hva som kunne ha hendt, men bestemte meg for å bli en liten stund til på kontoret. Kort tid etter vanlig stengetid ringte telefonen, og en person som ikke presenterte seg, sa: ”Pastor Buck, kommer De til å være på kontoret en stund til?”
Jeg svarte: ”Ja.”
Han sa ikke hvem han var.
Da de kom, hilste jeg dem ved navn og ønsket dem velkommen. Dette sjokkerte dem. Så spurte jeg: ”Hvorfor kommer dere hit?” De sa at de hadde hatt store ekteskapsproblemer, og at de hadde bestemt seg for å gå et eller annet sted for å få klaret opp i dette. Hvorfor de var kommet til Boise, Idaho, visste de ikke.
”Vi kjørte hit og leide et rom på et motell. Da vi kom inn på rommet, la vi merke til at telefonkatalogen lå oppslått. Det var på den siden hvor De har deres avertissement som lyder slik: ”Samtaler etter avtale.” Jeg visste øyeblikkelig at en av englene hadde vært der og åpnet katalogen på riktig sted, og han hadde også vært i resepsjonen og sett til at de kom til riktig rom.
Mens vi snakket sammen, sa kvinnen: ”Vi hadde en fin kjøretur sammen og fikk ordnet opp i saker og ting. Nå er alt i orden, så vi skal ikke forstyrre Dem lenger. Nå vil vi si farvel.”
Jeg sa: ”Nei, det er nok bedre at dere blir her, for dette er ikke sant.” Jeg forklarte dem at Gud hadde latt meg se denne samtalen for mange måneder siden. Jeg sa til kvinnen: ”De har en pistol i vesken Deres, og De har tenkt å skyte Deres mann så snart dere er tilbake på motellet.” Han ble helt forskrekket og utbrøt: ”Du har da vel ikke tenkt å skyte meg!” Hun rystet og skalv voldsomt over hele kroppen.
Jeg sa: ”Åpne vesken og gi meg pistolen!” Hun åpnet vesken og ga meg pistolen slik jeg hadde sett det foregå. Fra dypet av sin sjel ropte hun til Gud. Hun visste at jeg kunne ikke ha kjent til pistolen uten at Gud hadde fortalt meg det, og han hadde latt meg få vite om dette nesten et halvt år før det hendte! Begge to falt nesegrus ned for Gud. Han vasket bort deres synder og helbredet deres ekteskap på et øyeblikk. En tid senere fikk jeg et deilig brev fra dem. De tilhører nå en god menighet i California. De er lykkelige i Herren og tjener Gud.
Gud sa til meg at han ikke hadde skrevet opp alt som skulle skje. Han sa: ”Jeg har bare plukket ut noen få hendelser, slik at du kan få bekreftet at jeg er i arbeid!”- Det var sikkert hundre hendelser mellom hver av de oppskrevne. De han hadde latt meg få se, skulle være som ”veimerker” for meg. Det er noen som har spurt meg om hva som kommer til å skje når alle de 120 hendelsene er oppfylt. Jeg vil gjerne få si at de framtidige hendelsene allerede er planlagt, likeså vel som disse som allerede er oppfylt. Jeg kjenner ikke til dem, men du kan hvile trygt i forvissing om at Gud har alt på sin ”liste”.
Et annet interessant punkt på listen var om en jøde som eier en omfattende restaurant-kjede. Gud lot en rekke store ting hende i hans liv, og det førte til at han møtte Jesus og tok imot ham som sin frelser. På grunn av dette ønsket han at alle de ansatte i restaurantene hans rundt omkring i landet skulle få den samme anledningen. Han sa: ”Jeg er sikker på at Gud bryr seg like mye om alle disse ansatte som han bryr seg om meg!”. Da han fortalte meg hvem han var, frydet min ånd seg, for han var nummer 112!
Nummer 113 av de 120 hendelsene Gud skrev opp for meg den 21. januar 1977, var valget av en ny pave. Gud sa at paven ikke hadde mer innflytelse på ham enn hvem som helst av de minste blant de hellige. Han har ingen spesielle privilegier, men Gud bryr seg om pavevalget fordi paven har stor innflytelse blant menneskene. Gud har derfor valgt ut en mann ved navn Karol Woytyla fra Polen. Gud vil bruke ham som et redskap til å helbrede splittelsen i Kristi legeme. Denne profeti gikk i oppfyllelse 16.oktober 1978 da han begynte sin regjeringstid som Pave Johannes Paul II.
Nummer 116 på listen angår Kina. Gud sa at jeg ikke skulle bli redd når det ble gjenopprettet diplomatiske forbindelser med Kina, mens Taiwan tilsynelatende ble forstøtt. Gud har verken glemt eller sviktet sitt folk. Han har valgt å åpne dørene slik at det klare lyset fra himmelen kan skinne inn gjennom denne lille åpningen og bringe lys og utfrielse fra mørkets lenker.
Da Gud brakte meg tilbake fra himmelen, sa han: ”Jeg vil atter komme til deg!” Hvor jeg elsker ham! Han har kommet til meg om og om igjen gjennom sine engler med budskap til dagens verden.
Om noen tror at englene kommer når jeg kaller på dem, må jeg si nei. Det er ikke mulig. De hører ikke etter hva mennesker sier, for de tar bare imot ordrer fra Gud. Jeg har hørt mange mennesker si: ”Jeg kommanderer englene til å gjøre dette eller hint!” Dette er en fåfengt anstrengelse, for en kan ikke kommandere en engel til å gjøre en eneste ting. De mottar hver eneste ordre fra Gud. Derfor vet jeg at når de snakker, gjengir de ord som kommer rett fra Guds hjerte. Det er også grunnen til at de ikke lytter til menneskenes innvendinger når Gud gir dem ordre om å oppsøke en eller annen. ”For også det ord som var talt gjennom engler, var gyldig, slik at hvert lovbrudd og all ulydighet fikk sin fortjente straff. Hvordan skal vi da slippe unna dersom vi ikke bryr oss om den frelse som er så mye større? Den ble først forkynt av Herren og siden stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham” (Hebreerne 2, 2-3).
Besøket i Tronsalen har forandret livet mitt totalt. Jeg kjenner Gud på en mer virkelig og personlig måte enn noen gang før. Mine bønnestunder er blitt til besøk hos ham. Bibelen fikk en ny dimensjon og begynte å leve. Opplevelsen er blitt hovedsaken i mitt liv, og etter at det hendte, har det fylt alle mine tanker og meditasjoner. Selv om jeg ikke har det himmelske papirarket fordi Gud forvandlet det til aske, er hver eneste bokstav brent inn i mitt sinn som et fotografi.
Mange ganger gikk jeg i tankene over de forskjellige punktene på lista, og jeg undret meg på hvordan Gud skulle få dette til. Mange av hendelsene syntes for meg å være umuligheter. Av og til når jeg grunnet over noen av disse tilsynelatende vanskelige profetiene, skrev jeg ned mine tanker på et ark og puttet det ned i arkivet. For min egen fornøyelses skyld hentet jeg fram noen av dem for ikke lenge siden.
Et av arkene var datert 4. februar 1977, bare to uker etter besøket i Tronsalen. På den tiden var de fleste av profetiene enda fremtidige. Jeg leste: ”Hvordan kan dette skje? Han ble frelst i dag, men profetien viser at han skal dø i en flyulykke 30. mai 1977. Minnedagen. Jeg forstår ikke hvorfor.” Når jeg tenker på den lange lista med hendelser som allerede er oppfylt, kan jeg ikke annet enn å takke ham fordi han har holdt sitt ord. 117 av disse store hendelsene er blitt oppfylt i rekkefølge. De tre andre holder på å bli oppfylt i disse dager mens dette skrives.
Ofte blir jeg spurt om antallet hendelser har noen betydning, og hva det innebærer at alle er blitt oppfylt. Sant å si så er disse 120 hendelsene bare som et minutt i Guds totale plan. Det er merkesteiner langs veien, for å minne oss om at han er trofast. I bibelen har Gud slått fast mer enn 120 hendelser som han forutsa ville hende. Alt som skulle finne sted opp til denne tid, har skjedd akkurat slik som han har sagt det, og det som enda ikke er fullbyrdet, vil komme til å inntreffe. Disse forutsagte miraklene er bevis på at han er Gud! Hans plan vil fortsette å gå i oppfyllelse uavbrutt, selv om jeg ikke har noen spesielle veimerker langs min vei. På denne måten forteller Gud oss det store under at han har planlagt hver eneste dag i våre liv. Når vi vandrer sammen med ham, vil han styre våre skritt. Om veien er ukjent for oss, vil han la det skje som han har bestemt for hver og en av oss. Det er like visst som at han har forårsaket eller vil forårsake at alt som sto på den lista jeg fikk den vidunderlige dagen i Tronsalen, vil gå i oppfyllelse.
Kapittel 6: GUDS PRIORITERING
Under ett av sine siste besøk ba Gabriel meg skrive ned syv ting som han sa var viktige for Gud. Syv er Guds hellige tall. Jeg har mottatt disse sannhetene, og de har vært som mat for meg. Jeg har grunnet på dem mange ganger, og de er blitt så levende og virkelige for meg og er fullstendig i samsvar med og blir understøttet av Guds ord.
Punkt 1: Jesu blod
Hvert eneste budskap som englene har brakt, har pekt på Jesu offer. Hans blod er betydningsfullt, for da dette ble utgytt, ble rettferdighetens krav oppfylt. Guds vrede ble tilfredsstilt og våre overtredelser visket ut.
Hvorfor måtte Guds vrede tilfredsstilles? Han måtte finne en som kunne bære straffen, for verdens synd krenket hans fullkomne rettferdighet. Utgytelsen av Jesu blod avverget at Guds straffende hånd traff oss. Jesus betalte alt det som Guds dom over våre synder krevde av oss.
Da Jesus kom til himmelen, stenket han sitt blod over alt som var der. Boken inneholdt fortegnelsen over alle våre synder og overtredelser, våre mangler og våre feil, og også vår ugudelighet til å forbedre oss, ble bestenket.
Den gamle pakts bok inneholdt Guds krav, men i Den nye pakten skriver han sin lov i våre hjerter. Det heter ikke lenger ”Du skal ikke . . .” men ”Jeg ønsker at . . .” Denne herlige sannheten som Gabriel brakte, omhandlet Jesu fullkomne og fullstendige offer, ikke vår kamp med daglige problemer.
Mange troende vet at det som er mellom dem og Gud er slettet ut, men de bekymrer seg over ting som er mann og mann imellom. Gabriel sa at også dette har Gud visket ut av boken.
I den gamle pakt sa han at han ville huske all synd og overtredelse. I den nye pakt sier han at han ikke vil huske dem mer, for de er strøket ut med Jesu blod. Han smakte døden for hver eneste mann og kvinne, for å sette dem fri fra syndens straff og lenker (Hebr. 2, 9).
Mange mennesker mener at Jesu blod er uten betydning. Noen har til og med uttalt at det blod som ble utgytt ved korsfestelsen ikke hadde noen større betydning enn det blod som følt gjennom hans årer i det daglige liv. Gud sa imidlertid at Jesu blod var så viktig at ikke en dråpe gikk til spille. Det er det eneste blod som noen gang er blitt referert til som uforgjengelig. Det var etter Guds plan. I Hebreerne 12, 24 slås det fast: ”. . . til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blod som taler sterkere enn Abels blod.” Gjennom hele evigheten skal blodet bestå og beholde sin betydning!
Punkt 2: Samfunn og fellesskap med Gud
Gud ønsker at vi skal ha et rikt og vidunderlig samfunn med ham. Gjennom sitt Ord og ved sin Ånd gjør han dette mulig. Han ønsker å ha fellesskap med deg, og han vil at du hver eneste dag skal være deg hans nærhet bevisst!
Gud ønsker ikke bare at de troende skal komme nærmere ham, han vil også at de som er langt borte fra ham, skal komme. Han sa at om du kaller på ham fra det punkt i skaperverket som er lengst borte fra ham, vil han fjerne all avstand mellom ham og deg.
Gud vil ha deg! Han leter ikke etter en grunn til å støte deg bort, men han søker etter måter å hjelpe deg på og bringe deg nærmere ham. ”Om deres synder, om de er røde som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.” (Jesaja 1, 18).
Punkt 3:Jesus lever
Jesus lever! Døden er beseiret! Selv om vi må dø bort fra vårt fysiske liv, er ikke det den virkelige død. Sjelens død, den virkelige død, er beseiret!
Da Kristus smakte den annen død for oss, bar han virkelig Guds dom over synden. Han smakte ikke den fysiske død i stedet for oss, for vi må fremdeles dø, men han vil at vi skal vite at vi ikke behøver å bekymre oss over den annen død. Han har allerede tatt seg av den for alle dem som setter sin lit til ham.
Engelen minte meg om hvor fullstendig Guds plan er. Han viste til Apostlenes Gjerninger 2, 24 hvor det sies om Jesus at det var umulig for døden å holde på ham. Hvorfor var det umulig? Fordi det allerede var nedskrevet i himmelen at han kom ut av dødsriket og helvete. Det var i Guds plan, og derfor var det umulig at helvete kunne holde på ham. Satan var slått!
Den vakre beretningen om hva Jesus gjorde, er fortalt i Hebreerne 2, 9-15. ”Men vi ser at Jesus, som for en kort tid var stilt lavere enn englene, er kronet med herlighet og ære, fordi han led døden. Slik skulle han ved Guds nåde smake døden for alle.
For Gud som er alle tings grunn og opphav, ville føre mange barn til herlighet. Da måtte han la høvdingen som leder dem til frelsen, nå fullendelsen gjennom lidelser. Han som helliggjør, og de som blir helliggjort, har alle samme opphav. Derfor skammer ikke Sønnen seg over å kalle dem brødre. Han sier: ”Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre og lovsynge deg i menigheten.” Videre: ”Jeg vil sette min lit til ham.” Og enda et sted: ”Se, her er de barn Gud har gitt meg.”
Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også han bli menneske som de. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen, og befri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sitt liv.”
Da de som hadde dømt Jesus til døden, så ham leve i dem som tilhørte ham, oppdaget de at i stedet for å ha én Jesus å bekjempe, hadde de nå mange. Faktum var at alle de som tjente ham, reflekterte noe av hans kraft og hans lys. Den beste måten å fortelle andre at Jesus er levende i dag, er å la ham få leve i deg. Da vil refleksen fra hans liv være synlig for andre gjennom deg!
Punkt 4: Løftet om Den Hellige Ånd
Guds plan er alltid foran vår. Han snublet ikke plutselig over den idéen at han skulle gi sine barn kraft. Dette store løftet var planlagt før jorden ble skapt, og vi fikk høre om det gjennom Bibelens profeti lenge før pinsedagen opprant. Det var en hovedsak i den store forløsningsplanen som Gud hadde for sitt folk.
Han ønsker at hver og en av oss skal være i overensstemmelse med bildet av hans egen Sønn, slik at vi, når vi ser Gud, kan bli forvandlet til det samme bildet, fra herlighet til herlighet! For å kunne gjøre Jesu gjerninger på jord, må vi ha den samme kraft som han hadde. For å bli Jesus lik, må vi ha Den Hellige Ånd.
Det er mange i dag som mener at dette ikke har noen betydning, og noen sier: ”Dersom det er sant at en engel ga deg dette budskapet, ville han ikke ha snakket om Den Hellige Ånd, for det er et kontroversielt emne. En engel ville helt sikkert ha holdt seg til nøytrale emner.” Gabriel nevnte aldri noe om at dette eller hint var kontroversielt eller ikke. Han slo det ganske enkelt fast at dette hadde høy prioritet hos Gud i dag.
Punkt 5: Gå ut og forkynn for verden!
En dag snakket Gabriel med meg på kontoret mitt i kirken. Mens han snakket, gikk han fram og tilbake, og han la stor vekt på det han hadde å si. Det var første gang jeg hadde sett ham så alvorlig. Han sa at Gud var veldig opptatt av dette at mennesker hørte hans Ord, ble vekket opp av sannheten, og så sovnet de igjen. Det er en hovedsak for Gud at vi går ut og forkynner for verden! Jesus sa at vi skulle gå ut i all verden og bringe dette glade budskap: Gud sier: ”Nå kan du komme til meg!”
”Hindrene er revet ned!”
”Ved min Sønns død er du blitt forsonet med meg!”
Dette er det budskap om forløsning som vi skal bringe ut til hele verden! Han har gott oss sin plan! Han har fylt oss med sin Hellige Ånd. Han sier: ”Gå derfor . . .!” Nå har han sendt ut spesielle engler for å få mennesker til å vende seg til Gud. Det er viktig for Gud ar menneskene får høre at han ikke vil la noe være uprøvd for å få dem til å gjøre det.
En dag sa Gabriel at disse himmelske skapningene var over alt, på hver bakketopp og under hvert tre, ja, til og med i hulene i jorden, for å lete etter menn og kvinner som prøver å gjemme seg for Gud! De er sendt ut for å gjøre alt som gjøres kan for å nå disse. Vi er så begrenset, men det er ikke de. På denne måten sier Gud: ”Jeg vil at de skal vite at jeg bryr meg om dem, og at jeg ønsker de skal komme til meg.”
Det er mange som har blikket festet på synden i stedet for på Gud. De minner til stadighet andre om verdens forferdelige tilstand og om syndens mørke. Dette finnes overhodet ikke på Guds prioriteringsliste. Han vil at menneskene skal vite at det finnes en måte å bli kvitt syndens fryktelige trelldom på. Menneskene kjenner allerede til syndens ondskap. Dersom de er bundet av den og innviklet i den, ønsker de nok helst ikke å høre det fra andre. Gud sa at han sendte ikke sin Sønn for å dømme verden, men for å åpne utfrielsens dør. Han har til hensikt å gjøre oss til ”Sønn-bevisste” i stedet for ”synd-bevisste” mennesker. Han vil vi skal Jesus som den opphøyede, som kan dra alle mennesker til seg!
Mennesker har kommet til meg nedtynget av veldige byrder. De har følt at Guds engler har nødet, dyttet og puffet dem, og at Den Hellige Ånd har talt til deres hjerter. De hadde slik hunger etter Gud at de gikk fra kirke til kirke, men i stedet for å finne Gud, fikk de bare høre om hvor forferdelig alt var. Verdens ondskap ble framstilt for dem, men de forlot kirkene med tomhet i hjerte og liv.
En mann kom inn på kontoret mitt og spurte om det fantes noe sted han kunne få hjelp. ”Dette er den femte kirken jeg er i. Jeg må finne Gud.”
”Du har kommet til det rette sted.” Jeg spurte ham ikke om hans synd. Jeg sa bare: ”Når du føler hendene mine på hodet ditt, vil jeg at du skal si navnet Jesus så høyt d kan! Han har nødet deg til å komme og ventet på at du skulle kalle på ham.” Denne mannen ropte ett ord; ”JESUS!” og Herren hørte ham og han ble levende i løpet av et øyeblikk!
Punkt 6: Jesu soning varer evig
Dette trenger menneskene å bli minnet om til stadighet. Det verk Jesus gjorde for oss er et evigvarende verk! Det var ikke noe han gjorde – og så gikk hen og glemte. Det er noe som er ment til hjelp for oss, til å bære oss rett inn i himmelen. Det er et budskap om soning, et budskap om en ny begynnelse. Gabriel sa til meg at det var meget viktig at menneskene kjente til og forsto Jesu offer, og at soningens velsignelse er kontinuerlig. Hver dag vi lever, kan vi oppleve disse velsignelsene i vår ånd, sjel og legeme.
Alle våre behov er dekket av forsoningen. Når vi er skjult under forsoningens dekke, kan Gud se oss og godta oss. Uten forsoningen, sa Gabriel, kunne vi ikke bli godtatt. Menneskene er bundet av frykt, og det er om å gjøre for Gud å fortelle dem at før han skapte jorden, planla han at vi skulle dekkes av hans forsoning. Derfor sa han i Ef. 1, 4: ”I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt.”
Gud snakker om dette i det 24. verset i Judas brev: ”. . . Han som har makt til å bevare dere fra fall og føre dere fram for sin herlighet feilfrie og jublende . . .” Forsoningen renser, dekker og tar bort skyld. Vi kan ikke være Gud til behag og tjene ham dersom vi til stadighet lever i frykt for at Gud har en eller annen skjult synd som han vil bruke mot oss. Derfor vil han vi skal vite at våre liv er dekket av hans forsoning når vi tror og stoler på ham!
Grunnen til at dette er så viktig for Gud, er at menneskene ikke kan tjene ham rett uten en ekte fortrøstning om at deres stilling hos Gud er sikker. Å vite dette er virkelig trygghet! Gud sier til menneskene at han ikke vil gi slipp på dem uten kamp, men han vil også at vi skal kjenne til at det er to ting som kan fjerne oss fra hans forsoning. Deres navn er opprør og avgudsdyrkelse. Ikke noe av det som møter oss i livet, kan skille oss fra Guds kjærlighet eller fra den beskyttelse vi eier i forsoningen. De eneste unntak er den opprørske ånd og avgudsdyrkelsen. Du kan leve for ham i trygghet og glede, i vissheten om at han er i virksomhet! Når englene taler, kan de ikke tale på egne vegne. Deres budskap er som et ekko fra Guds hjerte, og han vil at du skal vite at du er trygg.
Punkt 7: Jesu gjenkomst
Gud ber oss forberede oss til den store dag! For den som har sitt navn skrevet i Livets Bok hos lammet, blir det en herlig dag! For dem som ikke har navnene sine der, blir det evig dom. I dag er valget vårt, og det består rett og slett i å velge å tjene Gud eller å følge Satan inn i den evige fordømmelse.
Se på kontrasten mellom resultatene av våre valg: ”Da de sto og stirret opp mot himmelen og så etter ham idet han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær (engler fra Gud) foran dem og sa: Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt opp til himmelen fra dere, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen” (Ap.gj. 1, 10-11).
”Og må Herren gi dere mer og mer av kjærlighet til hverandre og til alle, slik vi også har kjærlighet til dere. Så skal han styrke deres hjerter, og dere skal stå uklanderlige i hellighet for vår Gud og Far når vår Herre Jesus Kristus kommer med alle sine hellige” (1. Tess. 3, 12-13).
”Jeg så en stor hvit trone og han som satt på den. Jord og himmel svant bort for hans åsyn og var ikke lenger til. Og jeg så de døde, både store og små. De sto foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som stod skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet ga nå sine døde tilbake, og døden og dødsriket ga tilbake de døde som var der, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen – og ildsjøen, det er den annen død. Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen” (Joh. Åp, 20, 11-15).
”I Ånden førte han meg opp på et stort og høyt fjell og viste meg den hellige by Jerusalem. Den kom ned fra himmelen, fra Gud. Den hadde Guds herlighet, og den strålte som den skjønneste edelsten, som krystallklar jaspis” (Joh. Åp. 21, 10-11).
”Noe tempel så jeg ikke i byen, for Gud Herren, Den Allmektige, og Lammet er dens tempel. Og byen trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys. Folkene skal vandre i lyset fra byen, og kongene på jorden skal føre sine rikdommer inn i den. Byens porter skal aldri stenges etter dagen, for der er ingen natt. Alt det dyrebare og verdifulle folkene har, skal de føre inn i den, men noe urent skal ikke komme inn, og ingen som farer med hedensk styggedom og løgn, men bare de som er innskrevet i livets bok hos Lammet” (Joh. Åp. 21, 22-27).
For dem som velger ham, er Jesu gjenkomst det øyeblikk som Gud ser fram til med slik fryd at englene i himmelen jubler sammen med ham over det.
Da Gabriel var ferdig med å fortelle meg om disse hovedpunktene, sa han at de var så viktige for helheten i Guds plan, at alt var bestemt før han skapte jorden.
Han ba meg lese det 23. kapittel i 3. Mosebok. Her gir Gud Moses beskjed om høytidsfeiringene i tabernaklet, som igjen er et miniatyrbilde av hans totale plan. Til min store overraskelse forbandt han hvert av de syv hovedpunktene som gjelder for oss nå, med de syv festhøytidene Gud hadde gitt Israel for lenge, lenge siden!
Med undring så jeg hvordan Guds bestemmelser i Det Gamle Testamente direkte kunne knyttes til det han har bestemt for oss nå i våre dager.
Punkt 1: Jesu blod
Høytid: Herrens påske
Denne høytiden er et ”bilde” på Jesu død og offer, og på hans blod som er så dyrebart for Herren. Det ble bestemt før jorden ble skapt.
Guds og hans families slektsbånd er Jesu blod. Det er den linje Guds forløsningsplan følger gjennom hele Bibelen. Utfrielsen av Israels barn ble gjort mulig ved at de stenket blod på dørkarmene og dørbjelken. På den måten visste ødeleggeren hvilke hjem han skulle gå forbi og hvor han ikke skulle drepe den førstefødte i familien. Vår store påske, eller utfrielse, sørget Jesus for da han stenket sitt blod på himmelens bøker. Det dekker over våre synder slik at Gud kan ta i mot oss og la oss få tilhøre hans evige familie.
Det første hovedpunkt Gabriel ga meg fra Gud, var om Jesu blod, og den første av de syv årlige høytidsdager er Herrens påske!
Punkt 2: Samfunn og fellesskap med Gud
Høytid: De usyrede brøds høytid
Denne høytid skulle innledes dagen etter Herrens påske. Da Jesus skaffet til veie utfrielse fra synd ved sitt blod, sørget Gud øyeblikkelig for dekning for våre synder, ikke som en unnskyldning, men han skaffet til veie noe som gjorde at han kunne akseptere oss.
Surdeig er et bilde på synd, og under høytiden skulle de spise usyret brød som et tegn på syndsforlatelse. I Den nye pakt blir det brukt syret brød, for Gud har sørget for rettferdiggjørelse. I stedet for synd, feil og fall, ser Gud på grunn av forsoningen hellighet, ulastelighet og fullkommenhet. De som frivillig velger opprør og avgudsdyrkelse, fjerner seg selv fra hans forsoning. De som velger lydighet i stedet for opprør, forblir under forsoningens ”dekke” fordi de velger å elske og tjene Gud mer enn sitt ego og sine syndige lyster.
”For med et eneste offer har han for alltid gjort dem som helliges, fullkomne.”
Også Den Hellige Ånd vitner for oss om dette. For først sier Herren: Slik er den pakten jeg vil slutte med dem i de dager som kommer. Og deretter sier han: Jeg vil gi mine lovbud i deres hjerter og skrive dem i deres sinn. Og deres synder og all deres urett vil jeg ikke minnes mer.” (Hebr. 10, 15-17).
Punkt 3: Jesus lever!
Høytid: Førstegrødens høytid
Gabriel sa at denne høytiden svarer til Jesu oppstandelse og liv. Ikke bare lever han, men i Guds bok står det allerede skrevet at vi som er hans, skal følge etter ham i den store oppstandelsen.
Punkt 4: Løftet om Den Hellige Ånd
Høytid: Pinsefesten
I pinsen utgjød Gud Den Hellige Ånd over sine barn. Det var ikke noe han plutselig fant på, men det var også med i hans plan fra evighet av. Ordet pinse (på gresk ”pentekoste”) betyr rett og slett femti. Det var 50 dager etter påskefesten. Da disiplene ble bedt om å vente i Jerusalem, var det ikke tilfeldig, men etter Guds plan, og nøyaktig 50 dager etter påskefesten hendte det noe vidunderlig og mektig!
Ved påskefesten var de som individuelle hvetestrå for Herren. Da disiplene var samlet i Jerusalem, var de der som enkeltindivider. De var ikke smeltet sammen, de var ennå ikke en menighet.
Gud sa om pinsefesten: ”Ta kornet, mal det til mel og bak brød av det. Ha i litt surdeig, for kirken (menigheten) vil aldri være fri for synd og ondskap.” Gud har nok dekket kirken med sin forsoning, men på undersiden, der vi lever, hender det nok at synden spirer frem.
Ja, han dekker sin kirke, selv om der finnes synd (surdeig) i den. Med sin Ånd og Jesu blod renser han den. Med dette ville han si: ”Jeg vil at du skal male hveten til mel og bake brød av det. Lag en sterk enhet. Den skal være mitt legeme av troende i stedet for å være enkeltstående, separate troende. Mitt legeme skal samles og dannes ved Den Hellige Ånd. Han skal samle dem til ett. Noen tror dette er et fullkomment legeme, men det er det ikke. Sett derfor til litt surdeig, det gjør bildet av kirken riktigere.”
Jeg unnskylder ikke synden, men jeg er glad for at Gud har sørget for oss på tross av den. Hans plan er å ta seg av alle ting.
Ifølge Guds plan er dåpen i Den Hellige Ånd for alle hans barn. Den er nødvendig for å hjelpe oss til både å leve og å virke.
Guds Ånd må være i oss, og den må ikke slokkes ut. Den Hellige Ånds kraft må ikke hindres. ”Utslokk ikke Ånden” (1. Tess. 5, 19).
Dåpen i Den Hellige Ånd fyller oss med kraft til å bli lik Jesus. Det er en vital del av Guds plan. Du kan ikke radere den ut. Den står fast for alltid.
Punkt 5: Gå ut og forkynn for verden!
Høytid: Hornblåsingsfesten
Hornblåsingsfesten var dagen etter pinse. Da samlet folket seg, og ved hjelp av lyden fra hornene, ble budskapet om Gud forkynt. Også vi har et budskap å forkynne, et budskap om ”godt nytt”. La oss gå ut til dem som ikke kjenner Jesus og være som trompeter som forkynner den gode nyhet at Jesus frelser! Hans verk er fullbrakt!
Dette er godt nytt. Du kan komme nå, for Kristus har beseiret djevelen. Kampen er over og vi kan gå ut med trompetene. Det var det han mente da han sa: ”. . . dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner . . .” (Ap.gj. 1, 8).
Punkt 6: Jesu soning varer evig
Høytid: Forsoningsdagen
Forsoningsdagen skulle minne Israels barn om at paktens gyldighetsperiode var til ende og at deres soning måtte fornyes. Tiden var inne for det årlige soningsofferet for deres synder. Det var den tid da Gud tok et overblikk over alle ”tiltalepunktene” mot menneskene, som stod der hjelpeløse og uten håp innfor Den Allmektige Gud som ser alt og vet alt.
Av den grunn hadde menneskene fått visse retningslinjer å leve etter. De var basert på absolutt lydighet med en tidsbestemt prøvetid. Dette årlige offer kunne aldri gjøre mennesket fullkomment, men det ga det et nytt prøve-år. (3. Mos. 23, 27 og Luk. 1, 8-12).
Når vi blir født på ny og Guds Hellige Ånd gir oss nytt liv fra himmelen, går dette med prøvetid ut, det blir opphevet. Soningen blir ikke bare fornyet for en tid, men vi eier en evig forsoning ved Jesu offer.
Hva da med dem som synder, som selv fjerner seg fra Guds beskyttende forsoning? Likesom Gud sørget for en utvei for dem som var under loven, har han også sørget for en utvei for oss. Det finnes ikke noe annet offer eller noen annen utvei enn å angre og vende tilbake til fellesskapet med Gud.
”Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett” (1. Joh. 1, 9). Og det er helt riktig av Gud å gjøre dette, for Kristus døde for å rense oss fra all vår synd.
Punkt 7: Jesu gjenkomst
Høytid: Løvhyttefesten
Guds ønske er at vi skal bo hos ham for evig og alltid. Denne festen var en gledesfylt feiring. På den første dagen skulle folket bygge løvhytter av grener av frukttrær med fruktene på, av palmegrener og grener av løvrike klær, mens de frydet seg i Herren, deres Gud. I disse hyttene ville Gud bo sammen med dem.
For lenge siden sa Gud: ”Jeg vil ta deg dit hvor jeg er. Jeg vil leve sammen med deg ved min Ånd, og deretter vil jeg ta deg til meg for alltid.” Dette er ikke noe som skjer tilfeldig eller er blitt bestemt av en eller annen komité av teologer. Han ba Moses innstifte denne festen og sa: ”Jeg vil reise mitt telt midt iblant dere!” Du kan ikke komme unna budskapet om Kristi gjenkomst og om at Gud vil ta oss til seg for at vi skal leve hos ham, for det er allerede bestemt i himmelen. Det kommer til å skje, akkurat slik Gud har sagt!
Vi har Guds forsikring om at han dekker oss med sin nåde, og at han ikke ser vår synd, våre fall og våre mangler. Han ser oss slik som Jesus er – hellig, uangripelig og uten feil (Kol. 1, 22). Vi kan hvile i hans fullbrakte verk. Vår fortrøstning til hans fullkomne plan vil hjelpe andre til å berede seg for den store dagen når han kommer for å hente sine hjem til seg.
Dette er den siste av de syv høytidene Moses fikk beskjed om. Sammen fullender de bildet av Guds store forløsningsplan.
Disse høytidene var så viktige for Gud at Israels barn måtte gjenta dem hvert eneste år. De er som et symbol på utfrielsen fra denne verden under den store trengsels syv domsår. Priset være Herrens navn!
Kapittel 7: HAN SMAKTE DØDEN
Tidlig en morgen opplevde jeg at Den Hellige Ånd sa:
”Skriv ned og ta vare på de ord jeg har talt til deg. De skal bringe lys til mange. Jeg vil ikke bare forkynne gjennom deg, men jeg vil følge disse ordene og gjøre dem levende hvor enn de blir sendt, på samme vis som jeg allerede har gitt vinger til de budskapene Herrens engler har brakt deg. Frykt ikke for å tale i hans navn, for de ordene jeg gir er ikke dine, men hans ord, fastsatt for all evighet. Finnes de ikke i hans evige, levende Ord? Gjennom stengte dører både hos personer og nasjoner, skal disse levende ord trenge gjennom. Jeg leder Herrens hærskarer som han har sendt ut i denne tid. De skal skynde seg med å samle sammen et folk i hans navn, forå gjøre dem rede til Herrens store dag. Englene skal både gå foran og følge etter disse ord fra Faderen for å gjøre hans folk rede, spre mørkets makter og ta seg av de mange som vil høre.”
Når en snakker om det overnaturlige, reagerer menneskene forskjellig. Det har vært mange ulike reaksjoner på englenes besøk og på noen av budskapene fra Gud, fordi det uvanlige ryster en litt. I de aller fleste tilfellene forsvinner skepsisen når de lytter til budskapet. Dypt i sitt hjerte håper menneskene virkelig at Gud nå besøker sitt folk på en slik spesiell måte.
Etter denne morgenen har jeg grunnet på de ordene han ba meg skrive ned og ta vare på. Jeg har spurt: ”Hva er kjernen i dette budskapet? Hvilken sannhet er det Gud nå bringer verden? Er dette så viktig at han må bruke himmelske budbringere for å gjøre Ordet levende for mennesker som ikke har forstått hva han virkelig sier?”
Han gir oss ikke et nytt Ord. Han tar Ordet, Bibelen, og opplyser det innenfra og gjør det levende.
Spørsmålet var til stadighet i tankene mine: ”Gud, hva er kjernen i ditt budskap til verden i dag?” Når jeg tenker på alle de fantastiske budskap Herren har gitt meg gjennom englene, ser jeg at alle sammen peker tilbake på et sentralt punkt. Det har vist seg å være det absolutte kjernepunkt for Gud, i Bibelen og i historien. Den absolutte kjerne i Guds budskap til oss er Jesu offer!
Jesus kom fra Faderen. Ordet forteller oss at han var Lammet som var slaktet før verdens grunnvoll ble lagt (Joh. Åp. 13, 8). Da Gud ofret Jesus, viste han menneskene sitt hjerte. Alt Gud har gjort, dreier seg omkring Jesu fullkomne verk og det øyeblikk da han hang på korset og hvisket ordene: ”Det er fullbrakt!” Jesu offer er kjernen i Guds vesen og i hans budskap.
Kristus er blitt midtpunkt i samfunn og historie. Historien daterer alt før og etter Kristus. Alle steder hvor Kristus og hans evangelium er blitt forkynt, skinner Lyset. Der han ikke har fått gjennomsyre menneskenes liv med sitt budskap, hersker mørket. Han er livets midtpunkt. Uten Jesus, det sanne liv, ville alle ting miste selve hjerteslaget.
Å, Gud, måtte vi aldri bli de samme som vi var, da vi nå kan se, vite, føle, ha og leve på grunn av det Kristi død har tilveiebrakt for oss! Måtte dette bli stunden i vårt liv da vi tar fram den avtalen du gjorde med oss, den som er skrevet med Jesu blod, og vi ser og erkjenner at da fant noe meget spesielt sted.
Det var ikke bare hans livspust som ble blåst ut, eller hans menneskelige legeme som ble overgitt til døden. Tusener av mennesker har lidd fysisk død og pine. Det er ikke denne død han viser til. Den døden han snakker om, er ikke bare det at hans hjerte stoppet. Det var ikke det at han sluttet å puste og hans livskraft forlot ham. Det var ikke bare atskillelse – det var noe mer. Vi kjenner veene ved den jordiske død. Vi vet om den smerte det er å bli atskilt fra våre kjære og våre venner, fra det vi er opptatt med her på jorden. Men hans død var ikke bare atskillelse fra de kjære ting.
Gud sa til Adam og Eva at den dagen de åt av frukten, måtte de dø. Ordet sier også at den som synder, skal dø.
Guds øyne ser hver eneste en som har levd, og han ser om de kjenner Jesus eller ikke. Gud bryr seg til og med om ugudelige. Han rekker sine hender ut til mennesker som lever i synd. Gud sier at da vi var fiender, elsket han oss så høyt at han ga Kristus til å dø for oss, endog før vi kjente ham. Dette var ikke for å opprettholde det liv vi lever her på jorden. Vi må nok gå gjennom den jordiske død eller bli forvandlet på annen måte, slik at vi kan bli befridd fra dette dødelige.
Den andre død som mennesket må møte, skaper frykt, redsel og pine i alle mennesker. Det var den døden Jesus led for oss. Da han hang der på korset, følte han nok all den fysiske pine som vi overhodet kan føle, og han delte vår smerte over å måtte forlate sine kjære, men det var ikke alt. Jesus led også de smerter som ikke en gang de ugudelige, de som er totalt atskilt fra Gud, har lidd, for de ugudelige har enda ikke følt den smerten det vil bringe med seg når det siste lille blaff av håp er borte, og de hører ordene: ”Gå bort til evig fordømmelse.”
Mens de levde her på jorden, følte de aldri tyngden, håpløsheten og skrekken ved å merke at Gud snudde ryggen til dem. Jesus led slik den fortapte sjel må lide. Fra sitt hjertes dyp ropte han ut: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!” Smerten og gufset fra den evige fortapelse grep som iskalde fingre som ham, og Jesus led under Guds dom. Han var helt og holdent atskilt fra Gud i det øyeblikket.
Å, Gud! Å, Gud! Jeg ønsker å bringe denne sannheten til menneskene. Tegn i dette øyeblikk et bilde for våre øyne, så vi kan se hva du har gjort. Åpenbar din kjærlighet for oss, den kjærligheten som var så stor at du ga din enbårne Sønn for våre synder og lot ham være vår stedfortreder.
Ånden ba meg si deg at dine synder allerede er dømt. Det som skilte mennesket fra Gud, er revet ned. Du er fri. Hans kraft har satt deg i frihet. Du kan bli flyttet inn i total uskyld, inn i menneskets opprinnelige forhold til Gud, hvor du får være nær Gud og ha samfunn med ham.
Jesu offer har den aller største betydning. Det kan en forstå av det faktum at englene i alle sine budskap pekte på dette offer. Jeg husker tydelig første gang Gabriel kom. Han forklarte for meg det 3. kapittel hos Sakarja. Han sa: ”Du har nok vært oppmerksom på Kristi offer sett fra jorden, dvs. fra menneskets synsvinkel. Kunne du nå ønske å se det som hendte fra Guds synspunkt?”
Jeg fikk se Jesus, Guds lytefrie Lam, fullstendig uten synd. Som i et levende panorama så jeg ham komme fra Faderen til jorden. Gabriel sa: ”Se ham slik han er idet han vender tilbake til Faderen.” Jeg så Jesus fornedret. Hans prestedrakt var revet i stykker, tildekket av søle, skitnet til av denne verdens råttenskap. Han kom inn i Guds nærvær med bøyd hode. Mitt hjerte brast da jeg så det. Jeg så Jesus i et helt annet lys enn jeg noen gang tidligere hadde sett ham. Jeg så ham komme inn i himmelen fra mørket i helvetes avgrunn. Han bar hele verdens synd.
Mens Jesus stod der med bøyd hode, og Gud vendte ryggen til ham, talte Gabriel, Herrens engel med høy røst og sa: ”Ta av ham de skitne klærne, bring dem til et sted hvor de aldri kan bli funnet igjen. Kle ham i nye kongelige klær, i yppersteprestlige klær.” Englene som stod foran ham, kledde ham i de nye klærne, og Gabriel sa: ”Ta kronen stod det budskapet som steg opp til Gud: ”Helliget Herren!” Regn alle som etterfølger meg, som hellige. Ta imot dem på grunn av det jeg har gjort! Der stod det – skrevet på tvers av kronen. Slik ble Jesus vår Konge og vår Yppersteprest!
Jeg hadde lest Sakarja 3 mange ganger, men først da engelen minte meg på det, gikk det opp for meg at på gresk er navnet Josva det samme som Jesus. Jeg hadde aldri før sett sannheten om hvordan Jesus vendte tilbake til himmelen. Hele Sakarja 3 er gjengitt her, slik at du kan se profetien oppfylt nøyaktig slik Gud lot meg se det i det veldige synet: ”Deretter lot han meg se øverstepresten Josva, som stod for Herrens engel, mens Satan stod på hans høyre side og førte klagemål mot ham. Herren sa til Satan: ”Måtte Herren vise deg til rette, Satan! Ja, måtte Herren som har utvalgt Jerusalem, vise deg til rette! Er ikke denne mannen en brann, revet ut av ilden?” Josva var kledd i skitne klær der han stod foran engelen. Og engelen sa til dem som stod foran ham: ”Ta de skitne klærne av ham!” Til Josva sa han: ”Se, jeg tar bort din syndeskyld og vil kle deg i høytidsklær! Da sa jeg: ”Sett en ren turban på hans hode!” Og de satte en ren turban på hans hode og tok på ham klærne, mens Herrens engel stod der. Så sa Herrens engel dette tilsagn til Josva: ”Så sier Herren, Allhærs Gud: Hvis du går på mine veier og retter deg etter det jeg har fastsatt, skal du få styre mitt hus og vokte mine forgårder, og jeg vil gi deg adgang sammen med dem som gjør tjeneste her. Hør nå, Josva, øversteprest! Du og dine embetsbrødre, som sitter foran deg, dere er varselmenn. For se, jeg lar min tjener Spire komme. Ja, på den stein jeg har lagt foran Josva, på denne ene stein med sju øyne risser jeg den innskrift som skal stå, lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud. På en eneste dag vil jeg ta bort den skyld som hviler på dette landet. Den dagen, lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud, skal dere innby hverandre til gjestebud under vintre og fikentre.”
Deretter viste engelen til Jesaja 53, og han gjorde noe av innholdet så levende for meg at jeg aldri kommer til å glemme det. Han begynte med vers 3: ”Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom. Vi for alle vill som sauer, vi vendte oss hver vår vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham.” Det er de skitne klærne han var kledd i. ”Han ble mishandlet, men bar det ydmykt, han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes, lik sauen som tier når den klippes. Han åpnet ikke sin munn. Gjennom trengsel og dom ble han revet bort. Men hvem i hans samtid aktet på det? Han ble utryddet av de levendes land, måtte dø for sitt folks overtredelse. De ga ham en grav blant ugudelige, blant rike menn da han var død, enda han ikke hadde gjort noen urett, og det fantes ikke svik i hans munn.”
I versene 10 og 11 står de ordene som kom rett fra Guds hjerte, og min bønn er at de må gripe deg på samme måte som de grep meg: ”Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom.” Gud tok hans udødelige sjel og tillot at han fikk smake døden, ikke bare litt av den, men døden i stedet for alle mennesker. Hans evige sjel ble gitt som et soningsoffer for synd.
Da Jesus bar denne smerte, da han ble såret, da hans sjel ble gitt som offer for synd, sier Bibelen: ”Se på ham nå, se, ved ham skapes en ny rase!” Han var i pine – hans sjel pintes. Vers 11 sier: ”Etter all sin møye og sjelenød skal han se lys og mettes.” Siste del av vers 10 sier: ”Men fordi han ga sitt liv til soning, skal han få etterkommere og leve lenge, og ved ham skal Herrens vilje ha framgang.” Ved å gi sin sjel som et soningsoffer for synd, gjorde Jesus en evig forløsning mulig for alle, for hele verden!
Ut av den fortaptes sjelepine spirte hans etterkommeres liv! ”. . .Han skal få etterkommere . . .” Han så sin kirke bli til, og i dag ser han etter det han sådde, sine etterkommere, sine forløste, frikjøpte og befridde som har vokst fram fra hans død. Når han ser ned på sine, sier han: ”Jeg kommer i hu min pine og sjelenød, men det jeg ser, tilfredsstiller og behager meg. Dere er familiemedlemmer, dere er forløste, dere er Guds barn. Dere tilhører en ny rase. Dere tilhører et himmelsk kongerike, en himmelsk rase, et kongelig presteskap!”
Da Jesus døde, slo Gud ham med straff for hele verdens synder. I det øyeblikket gikk Jesus inn i en fryktelig skilsmisse fra Gud, og Gud vendte ham ryggen på grunn av synden.
Guds store budbringer viste meg denne sannhet så sterkt og klart at jeg lå i sengen og gråt. Jeg kunne ikke hjelpe for det. Jeg gråt så sengen ristet ved å se den pris Jesus måtte betale ved sitt offer, og hva dette egentlig innebærer for oss.
For de mange som ikke har vedkjent seg Jesus og som ikke vet at han allerede har smakt døden i deres sted og allerede er dømt i stedet for dem, kommer det en dag da de vil høre ordene: ”Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler” (Matt. 25, 41). Da vil de kjenne den samme smerte og pine som Jesus opplevde, men de hadde ikke behøvd det! Gud og himmelens hærskarer arbeider på heltid for å redde menn og kvinner fra denne skrekkelige dag.
Si det høyt – eller lavt i ditt hjerte: ”Jesus, jeg takker deg for at du gikk i døden for meg! Takk for at du ødela alle de bevis på synd som kunne brukes mot meg. Takk for at du har fjernet mitt skyldbrev!” Så enkelt er det!
Videre så jeg Jesus ligge der som et lam i døden. Deretter så jeg at det lille lammet tok til å reise seg, og mens det reiste seg opp, ble det til en veldig bukk med syv horn på hodet, og det hadde syv øyne. Engelen spurte meg: ”Vet du hva hornene står for?” Han forklarte for meg at hornene er et uttrykk for kraft, og at guddommen, himmelens fullkommenhet, de hellige ting alltid blir forbundet med tallet syv.
”Du har sett ham dø som et lam, men nå ser du ham reise seg som den store seierherre som er gitt all makt i himmel og på jord.” Gabriel viste meg så Matt. 28, 18 og 20 og sa: ”Se ham nå sammen med sine disipler og hør hva han sier: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord . . . Se, jeg er med dere alle dager . . .”
Vår konge har all makt, og hans storhet har sitt sentrum i hans offer. Gabriel pekte på lammet som ble etterfulgt av væren (Joh. Åp. 5, 6). Deretter sa han: ”Du skal få se den ære som er gitt ham.” Han lot meg se engler så langt øyet rakk i alle retninger. De bøyde seg ned for ham og ropte ut at han var kongenes Konge og herrenes Herre, og at han skulle herske i all evighet. Ingen ting kan noensinne stoppe ham. Han er lammet som ble slaktet, men nå er han levende i all evighet. Halleluja!
Deretter snakket engelen atter om Jesu legeme som ble forberedt av Gud til å ofres. Dette blir viktig når vi ser hensikten med dette syndfrie legemet. Fordi han var uten synd, kunne han bære andres synder. Han ble slått, ikke for sine synder, men for våre!
Daniel 9, 21-25 forteller oss at Daniel fikk anledning til å se dette:
”Ved tiden for kveldsofferet kom Gabriel, som jeg tidligere hadde sett i synet, til meg og sa: ”Daniel, jeg er her for å hjelpe deg til å forstå Guds plan. Da du begynte å be, gikk det ut en befaling. Og jeg er her for å fortelle deg hva den går ut på, for du er høyt elsket av Gud. Lytt nå og prøv å forstå meningen med det synet du så. Herren har befalt at Jerusalem og dets innbyggere ennå skal straffes i 490 år. Da vil de endelig lære å avstå fra synd. Deres skyld vil ble renset bort. Da vil det evige rettferdsriket begynne og det aller helligste (i templet) vil bli gjeninnviet slik som profetene har sagt. Lytt nå! – Det vil gå 49+434 år (483 år) fra befalingen er gitt om å gjenoppbygge Jerusalem og til Den Salvede kommer. – På tross av farlige tider vil Jerusalems gater og murer bli oppbygd (Fra The Living Bible).
Den Gabriel som var i mitt hjem og viste meg dette, var den samme som fortalte Daniel at det ville gå 483 år før Jesus kom for å gi seg selv som et offer for synd, ikke for sine synder, men for menneskenes. Gabriel fortalte Daniel når han kunne begynne å telle disse 483 årene, og alt dette stemmer. Han sa at når Kyros ga ordre om at Jerusalem skulle gjenoppbygges, begynte klokken å tikke. Gabriel sa at hans oppgave er å være med å sette Guds plan i verk. Han var den engelen hadde gitt i oppdrag å få starte denne byggingen.
Videre sa han at han også var den engelen Sakarja nevner i kapittel 1, 12-17: ”Herrens engel tok da til ordet og sa: Herre, Allhærs Gud, hvor lenge vil du dryge med å vise miskunn mot Jerusalem og Judas byer, som du har vært harm på i 70 år? Og Herren ga engelen som talte med meg, gode og trøstefulle ord til svar. Engelen som talte med meg sa: Rop ut disse ord: Så sier Herren Allhærs Gud: Jeg er nidkjær, jeg er full av brennende iver for Jerusalem og Sion, og stor er min harme mot de trygge hedningefolk, for mens Jeg bare var litt harm, gjorde de ulykken større. Derfor sier Herren: I barmhjertighet vender jeg tilbake til Jerusalem. Der skal mitt hus bli bygd, lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud, og målesnor strekkes over Jerusalem. Rop ut på ny og si: Så sier Herren, Allhærs Gud: Enda en gang skal mine byer flyte over av det som godt er. Herren skal igjen ha medynk med Sion og velge ut Jerusalem enda en gang.”
En annen gang fikk jeg se Jesus gå inn i himmelen med sitt blod, ikke iført urene klær som ved ofringen, men som presten med paktens blod. Jeg kunne se ham trede inn i det han tok blodet og stenket det på Guds hellige ting. Jeg hadde aldri forstått dette slik, men blodet måtte stenkes på alt for Gud i himmelen. (Hebr. 9, 19-28) Jesus gikk inn i himmelen med sitt blod og stenket det over alteret som et endelig offer, den endelige tildekking av synden.
Vi leser i Hebreerne 10, 16-23: ”Slik er den pakten jeg vil slutte med dem i de dager som kommer. Og deretter sier han: Jeg vil gi mine lovbud i deres hjerter og skrive dem i deres sinn. Og deres synder og all deres urett vil jeg ikke minnes mer. Men der det er tilgivelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for synd. Så kan vi da, brødre, i kraft av Jesu blod med frimodighet tre inn i helligdommen. Han har innviet en ny og levende vei for oss ditt inn gjennom forhenget, det vil si hans jordiske legeme. Når vi har så stor en prest over Guds hus, så la oss tre fram med oppriktig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset for vond samvittighet og legemet badet i rent vann. La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for han som ga løftet er trofast.”
I dette sannhets panoramaet som Herren lot meg se, viste han meg boken flere ganger, fordi den var viktig. Gabriel sa at den boken Gud lot blodet bli stenket på, angikk menneskenes forhold til hverandre. Han gjorde meg oppmerksom på 2. Mos, kap 21-23. De andre lovene angikk menneskets forhold til Gud og omhandlet blant annet menneskets holdninger.
Gud ga Moses pakten like før han gikk opp på fjellet for å få de 10 bud. Og han sa til Moses: ”Skriv det i en bok, og les det opp for Israels barn.”
”Da Moses kom og bar fram for folket alle Herrens bud og alle rettsreglene, svarte de samstemmig: Alle de bud Herren har gitt oss, vil vi holde.”
De ville gjerne adlyde loven, men det daglige livs gjøremål fikk deres gode intensjoner til å svinne hen. Folk er i dag akkurat likedan. De lar problemer og verdslige interesser fjerne hjerte og sinn fra Guds velsignelser.
Så vokser skyldfølelsen, og de sier: ”Jeg vet at Gud har tilgitt meg de store gamle syndene jeg bar på, men så er det alle disse små tingene som plager meg, slikt som mine holdninger overfor familien og mennesker som jeg arbeider sammen med hver dag.” De sier: ”Jeg ønsker virkelig å leve for Gud, og hver dag overgir jeg meg i Guds omsorg, men disse små tingene plager meg. Jeg er redd for jeg klarer ikke å beseire dem.” Herren lot meg se Jesus, Ypperstepresten, stenke sitt blod over boken, slik at disse tingene er dekket. De er absolutt fullkommengjort i Jesus. Gud ser blodet, ikke våre mangler, og vi er akseptert.
Jeg tror at mye av den lidelse og frustrasjon de troende plages av, kommer av at de ikke ser fullt ut hva Jesu legeme betyr. På grunn av Satans beskyldninger, og den daglige påminnelse om vår synd, våre feil og våre menneskelige svakheter, glemmer vi ofte hva Jesus har gjort. Vi er så opptatte av dette andre, at vi må bli minnet om at Gud i sin visdom har sørget for å få dette ut av verden på en annen måte.
Når du deltar i nattverdfeiringen, minnes du Herrens død inntil han kommer. Han smakte den annen død. Han følte hele den smerte. Ordet sier at han bar alle våre synder på sitt legeme opp på treet. Han ber oss se på dette legemet. Se at Gud har lagt vår synd, all verdens synd på dette legeme. Hver eneste løgn, er synd mot oss selv og mot andre, mord, hor, all umoral, all uærlighet, all avgudsdyrkelse, alt fiendskap på grunn av hekseri og satanisme, ja, alt vi overhodet kan anklages for, ble lagt på ham. Han ble gjort til synd, han bar alt bunnfall fra milliarders råttenskap.
Se ham som et bolverk mot Satans angrep. Gud sier: ”Se på ham, kjenn ham, for dersom du ikke gjør det, er du ofte svak og sykelig og faller for angrepene. Det fører til motløshet og din åndelige styrke tørker ut. Se ham, ikke som noe vakkert, men som et offer, med all råttenskapen lagt på seg, med hvert mord, hver løgn, all umoral, all ondskap som overhodet eksisterer, all urenhet i homoseksualiteten, alt ble lagt på ham! Og når du ser på ham, vil Gud at du skal se at på det legemet ble alt dette lagt, din synd, din svakhet, dine feil, ja, alt som du har vært bekymret over!
Det er der, men det har ingen styrke. Det er bare som en skygge av synden. Lik aske. Når du ser dette, mister synden sitt grep på deg og sin makt til å skade deg. Dine synder er bare aske, fordi Guds flammende vrede og dom falt på det legeme. Med all vår synd lagt på ham, og med all Guds godhet utøst i oss, kan vi stå for Gud og vite at synden har mistet sin makt over oss.
Så kan vi følge med mens Jesus, vår Yppersteprest, bærer blodet inn foran Gud for oss, og dekker, og ødelegger og fjerner totalt all vår synd. Dette var nøyaktig det som skjedde da han dekket oss med sitt blod. Det slettet ut alt som var i mot oss, slik at Guds plan med oss kunne fullføres. Den planen går ut på å føre oss tilbake til total uskyld og til et slikt samfunn med Gud som Adam og Eva nøt i hagen før synden kom inn.
I Hebreerne 10, 5 taler Jesus om det arbeid Gud ga ham å gjøre, nemlig å bli ofret til soning for synden, og han sa: ” . . . et legeme gjorde du i stand til meg.” Litt lenger nede, i vers 20, sier han at vi kan nå komme inn i dette nære samfunnet gjennom hans jordiske legeme.
Gabriel minnet meg om at tabernaklet måtte være nøyaktig slik Gud hadde befalt, og at ofringene måtte utføres nøyaktig i hver minste detalj, fordi de representerte Guds plan om forløsningen for hele menneskeheten. Det var et bilde på Jesus og hans offer. Han forklarte disse sannhetene for meg på en slik måte at Jesu offer ble enda mer betydningsfullt for meg
Det viktigste inne i tabernaklet var bronsealteret hvor ofringene fant sted. Offeret ble brent til aske, og asken ble så stenket på hver enkelt for at Gud skulle kunne kjennes ved dem. Israels barns synder ble lagt på offeret. Deretter ble offeret, som var blitt gjort til synd, brent i den fortærende ild. Når så Israels barn ble stenket med asken og blodet, kunne Gud si til dem: ”Dere har gitt meg syndene deres. Nå gir jeg dem tilbake til dere, slik at dere kan se at det bare er et tomt skall tilbake, asken av noe som har mistet sitt liv og sin kraft. De er blitt redusert til intet fordi dommens ild har rammet en stedfortreder, og syndene som ble lagt på stedfortrederens legeme er brent opp.”
Gabriel begynte med Hebreerne 9, 13-14, da han snakket til meg om ofringene og meningen med dem: ”Riktignok er det slik at blodet og bukker og okser gjør hellig og ren i det ytre, likeså vann med asken av en kvige, når det blir stenket på dem er blitt urene. Hvor mye mer skal da ikke Kristi blod rense vår samvittighet fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud. Kristus har jo i kraft av en evig ånd båret seg selv som et lyteløst offer for Gud.”
Disse ofringene var virkekraftige i Israel og renset deres liv, slik at folk kunne si: ”Det er gjort. Mine synder som ble lagt der, er det bare aske igjen av. De skal ikke lenger herske over meg. De har mistet sin brodd og sin kraft.” Dersom de kunne oppnå frihet for et helt år ved å ofre dyr, hvor mye mer skal da Kristi blod og offer rense og fjerne synden for alltid fra våre sinn, vår samvittighet og våre følelser?
Jesus fikk bokstavelig talt smake helvete i stedet for oss. Hans legeme ble rammet av Guds rettferdige dom. Når fienden anklager oss, kan vi si: ”De syndene som du prøver å skremme meg med, er ikke annet enn utbrent koks, og syndens makt er opphevet!” Glade kan vi si: ”Hans vrede er blitt vendt fra meg til Jesus, og da han ble dømt, ble mine synder dømt!”
Se på Jesus, Ypperstepresten, som bærer sitt blod og trer inn i Guds tabernakel i himmelen hvor syndens regnskap finnes. Gabriel sa: ”Se ham når han stenker blodet på boken med lovene som er overtrådt, og på alteret med budene som vi ikke har overholdt. Det er som en tykk sky som for evig visker ut alt det som er skrevet i himmelen som en anklage mot deg. Når vi ser ham gjøre dette, ser vi ham bringe oss en ny pakt.”
I Hebreerne 10, 16-17 står det: ”Slik er den pakten jeg vil slutte med dem i de dager som kommer. Og deretter sier han: Jeg vil gi mine lovbud i deres hjerter og skrive dem i deres sinn. Og deres synder og all deres urett vil jeg ikke minnes mer.”
Han har forvandlet sinnet til aske. Han slettet ut skyldbrevet og ga oss en ny pakt. Vet du hvorfor han gjorde det? Det er fordi at han ønsker at vi skal komme til ham! Han leter ikke etter en årsak til å ødelegge oss, men til å frelse oss.
Se ham som Guds lytefrie lam – forberedt fra jordens begynnelse. Se ham som den som bærer synden og kommer fram for Guds trone med istykkerrevne klær, slått av Gud, mens han stenker sitt blod i himmelen, stenker paktens blod, den pakt som nå er oppfylt. Alle de feiltrinn som det er mulig for menneskene å begå, er dekket med det blod som taler til Gud og sier: ”Det er fullbrakt!”
I Israel ble synden erindret år etter år. Mennesket ble frikjent, men synden ble husket. Mitt hjerte ble så beveget da Gabriel talte til meg i en bydende tone og sa: ”Da Jesus kom, ble behovet for tilgivelse fjernet, for den minner Gud om den synden han allerede har tilgitt. Han har fullstendig fjernet fortegnelsen over all urenhet og skyld. Jesu blod taler og sier: ”Rettferdiggjort – gjeninnsatt i total uskyld på grunn av Kristus!” Vi har vendt tilbake til den stilling vi var i før synden kom inn i verden.
I det gamle testamentet mottok en tilgivelse ved å tro på offeret. Men Gabriel sa at da Jesus kom, VAR han det offeret som fjernet all synd. ”På grunn av dette blir ingen i Guds øyne tilgitt mer. Etter at Jesus ofret seg selv, er ingen blitt tilgitt. Gud ønsker ikke at synden skal erindres mer slik den tidligere ble det år etter år. Han sier at den aldri mer skal kommes i hu!”
Gabriel sa: ”Derfor finner du egentlig ikke noe budskap om tilgivelse i det nye testamentet. Det er ikke lenger noe behov for det. Det er allerede gjort!"
Kapittel 8: DU ER DEKKET (FORSONINGEN)
Budskapet om forsoningen er et kraftfylt og frigjørende budskap for de kristne. Det er et budskap som er innbefattet i Guds plan for oss, og det gjelder for alle som lever på jorden nå og inntil Herren kommer igjen. Forsoning betyr å dekke (Hebraisk: kafar = bytte ut, forlikelse).
Gabriel viste meg hvordan jeg skulle tegne diagrammet som forklarer betydningen og virkningen av forsoningen.
Dette trefoldige budskapet er for dem som lever for Gud, for dem som ikke tror og for dem som er likegyldige, for at de skal vite hvor veldig Gud er. Dette budskapet er så viktig at det er blitt berørt under alle englebesøkene. Det er brennpunktet for alle mennesker og all historie – det er kjernen i Guds plan for menneskehetens gjenløsning. Det er en basis for det som skal skje i evigheten.
Det er tydelig at dette er et viktig budskap som det haster med. Jeg føler meg utfordret av Gud til å be deg ta det inn i ditt hjerte og å snakke om det til alle mennesker du møter. La menneskene få vite hva Jesus har gjort og hva han kan gjøre.
Midt på diagrammet er det en bue, som en regnbue. Denne buen av forsoning er Gud – og den måten han ser på oss på. Det som er under buen, viser oss hvordan menneskene ser på oss. De ser på oss som syndige, feilende og sviktende, men Gud ser oss gjennom dette dekket – forsoningen. Han ser hellighet i stedet for synd, for han har allerede tatt seg av synden. I stedet for feil ser han lytefrihet, og i stedet for svikt ser han ulastelighet. Han ser ikke noe som vi kan bli lastet, anklaget eller irettesatt for (Kol. 1, 22).
På grunn av sin natur kan Gud ikke tåle synd. Fra hans synsvinkel må vi være fullkomne for at han skal kunne godta oss. Vi ser det hele ut fra vår jordiske synsvinkel, og leter etter en måte å frigjøre oss selv fra synden på. Vi prøver å løfte oss selv etter håret, men Gud forklarte hellighet for meg på en helt ny måte.
Hellighet likner på Guds herlighet. Det er utstrålingen av hans person og hans nærvær. Det å være uten synd er et resultat av hellighet, ikke selve helligheten. Hellighet er bokstavelig talt Guds karakter og vesen. Gud er hellig!Gud taler om hellighetens vei som rekker helt ned til jorden. Gjennom nåden, den ufortjente gave fra Gud, kan mennesket nærme seg ham på denne veien. Jesus var og er den Guds hellighet som når ned til oss, og han skaffer oss denne veien, fordi han er veien. Gud godtar oss fordi Jesus var hellig. Da er vi skjult i hans rettferdighet og Gud ser oss akkurat slik han ser Jesus.
Vi befinner oss på undersiden av forsoningens regnbue, og ser det hele fra menneskets synspunkt. Menneskene ser på vår synd, våre feil og våre svakheter fra undersiden, og anklagene kommer mot oss både fra andre mennesker og fra Satan. Gud vil at vi skal se våre medmennesker slik han ser dem. For å virkeliggjøre dette har han gitt oss sitt Ord, sin Ånd og sin enbårne Sønns, Jesu blod.
Gud kan ikke tåle synd, og han tåler heller ikke ufullkommenhet. Når lammet ble ofret under loven, måtte ikke bare lammet være feilfritt, uten mangel og lyte, men presten som stod for ofringen, måtte også være lytefri for å kunne fungere som prest. Han måtte ikke ha en eneste flekk på kroppen sin. Gud er fullkommenhetens Gud!
Gud ga Aron, ypperstepresten, strenge og nøyaktige påbud med hensyn til hvordan han skulle bære fram soningsofferet for Guds utvalgte familie, Israels barns synder. Gud lot meg få se den gammeltestamentlige presten gå inn med offeret for folkets synder, slik at de skulle være skjult under forsoningen for ett år om gangen. Tidligere hadde jeg tolket skriften slik at nå var presten rede til å gå inn bak forhenget, inn i det aller helligste, fordi han på forhånd hadde gjort alt det som var foreskrevet. Han hadde oppnådd fullkommenhet fordi han hadde fulgt alle Guds instrukser. Jeg hadde alltid trodd at det var tilstrekkelig forberedelse. Gud lot meg forstå at det ikke var en full forståelse av hva hensikten med ritualene var.
Aron, ypperstepresten, og hans etterfølgere, kunne bare gå til et visst punkt i ofringene før de fullførte sine forberedelser til å kunne gå gjennom forhenget og inn i det aller helligste. Dette stedet i tabernaklets indre ble kalt så på grunn av dets hellighet. Arken med nådestolen ble oppbevart bak forhenget i det aller helligste. Gud sa: ”Jeg er selv til stede i skyen over nådestolen.” Den eneste person i hele verden som kunne kalles fullkommen rettferdig, forberedt og rede, måtte da være ypperstepresten.
Gud lot meg få se denne scenen som et levende panorama. Jeg så Aron, ypperstepresten, komme inn. Han hadde med seg en ung okse, som måtte slaktes bare for at ypperstepresten skulle bli renset. Blodet fra denne kalven måtte stenkes på Aron og på alt som fantes i rommet. Men han kunne ikke gjøre det han skulle gjøre i det aller helligste før også noe annet hadde funnet sted.
Gud hadde sagt at han skulle ta en håndfull røkelse som var blitt banket og knust til fint pulver. Dette var et bilde på hvordan Jesus ble pisket og plaget for vår skyld. Så tok Aron glødende kull direkte fra ilden. Han gikk inn i det aller helligste og la hurtig røkelsen på de glødende kullene. Øyeblikkelig steg en sky opp fra røkelsen og dekket nådestolen over Arken. Aron ble omgitt av røken som duftet søtt og steg opp til Guds velbehag. Da Gud nå så ned på Aron, så han ham gjennom skyen, som var et bilde på Jesus Kristus og hans lidelser. Bare på denne måten kunne Aron redde sitt eget liv. Arons liv ble reddet fra Guds vrede på grunn av et stedfortredende offer. Hans håp om å bli godtatt hvilte på det røkelsen stod for, nemlig Jesus. Aron var skjult i forsoningen fordi dommens ild traff stedfortrederen, og Israel fikk et nytt nådeår.
Jesus, Guds syndfrie sønn, gikk inn som yppersteprest for å gjøre soning for verdens synder, men han hadde ikke noe forsonende dekke over seg selv. Han var tomhendt! Han hadde ikke noe å skjule seg under. Guds vrede ble overført fra mennesket til ham, og Guds dom falt på Jesus!
En sky steg opp fra den brennende røkelsen som var Jesus. Den spredte seg utover hele jorden. Den gikk bakover i menneskets historie helt til begynnelsen. Den gikk framover fra Golgata til den store dag da han kommer igjen! Mens den spredte seg gjennom tid og rom, dekket den alle mennesker til alle tider, dem som satte sin lit til den evige forsoning i Guds offer, Jesus.
Etter at jeg hadde sett dette vidunderlige panorama, sa Gabriel at hvis jeg ville, kunne jeg lese om dette i 3. Mosebok 16, 6 og 11-12. Så sa han at jeg også kunne lese om hva som skjedde med folket etter at Aron hadde båret fram offeret. Blodet av den ene geita (også et bilde på Jesus), som var ofret for folkets synder, skulle bringes inn bak forhenget, inn i det aller helligste, og stenkes oppå og foran soningslokket. Det var for alle folkets synder, de budene de hadde overtrådt, og som lå i Paktens Ark.
Etter at soningsritualet var til ende, ble den levende geita brakt inn. Aron la begge hendene på hodet til geita og bekjente folkets synder. Deretter sendte han geita som alle syndene nå var lagt på, ut i ørkenen hvor ingen bodde. Dette var ”syndebukken”. Den fjernet alle syndene. Etter at Gud først hadde skjult alle syndene til folket, slik at han kunne akseptere dem, fjernet han på denne måten alle bevis på synd.
Gud vil at vi skal vite at når han skjuler vår synd, vil han ikke la noe ligge igjen og råtne eller ulme. Han dekker oss først slik at han kan godta oss, deretter fjerner han all synden og bringer den til et sted hvor ingen kan finne den igjen. Våre synder er ikke bare sonet, men de er fjernet så langt bort som øst er fra vest. På grunn av Jesu offer, som er soningen for våre synder, kan Gud se ned på oss og på alt det som skjer i et normalt liv, og våre synder er skjult for ham. Slik er det mulig for ham å godta oss i det aller helligste, der han er nærværende i skyen over nådestolen.
Da jeg fikk se dette panorama over hvordan vi er dekket, brakte Gabriel meg dette budskapet fra Guds hjerte. Han sa at som kristne kan vi være fullstendig rolige i den herlige vissheten om at han på en utmerket måte tar vare på alt i sitt kongerike. Troende skal ikke føle seg nedtynget når bare de forstår sin stilling i Gud. Han fortalte meg at når Gud ser ned på oss og vår tro på Jesus og hans offer, ser han oss nøyaktig lik Jesus! Vi er godtatt på grunn av blodet og innsvøpt i hans kjærlighet. Han viste til Efeserne 1, 4-5, og sa at det var Guds vilje at mennesket skulle være hellig og lytefritt i hans øyne. ”I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt. ”I kjærlighet har han, av sin egen frie vilje, forutbestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus …” (Ef. 1, 4-5). Priset være Herrens navn!
Gud har gitt oss sitt Ord og sin Hellige Ånd fordi han vil at verden skal se oss på samme måte som han gjør, det vil si lik Jesus!
Det står skrevet i Titus 2, 11: ”For Guds nåde er blitt åpenbart for å gi frelse til alle mennesker.” Alle mennesker har ikke tatt imot frelsen, men den er gjort ferdig for alle. ”Og hans nåde oppdrar oss til å si fra oss ugudeligheten og de verdslige lyster og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verden som nå er” (Titus 2, 12).
Gabriel minte meg om at siden vi nå er rettferdiggjort, har Gud allerede godtatt oss. Disse andre tingene som vi prøver å oppnå og vår åndelige vekst, er ikke for at Gud skal kunne godta oss, men for at mennesker skal kunne se ham i oss. ”Alt dette er godt og gagnlig for menneskene” (Titus 3, 8). De trenger å se Kristus i oss, akkurat slik som Gud gjør det. Slik formidler vi Kristi skjønnhet til andre!
Han ga meg henvisning til Kolosserne 1, 21-22. I de korte versene har Gud åpenbart det samme som diagrammet over forsoningen viser. ”Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke på grunn av deres onde gjerninger. Men nå har han forsonet dere med seg selv, da Kristus led døden med sitt jordiske legeme. Hellige, uten feil og uangripelige ville han stille dere fram for seg.” Se tilbake på diagrammet over forsoningen – fra Guds synsvinkel. Så setter Gud opp betingelsene for at det skal være slik sett med Hans øyne. Kolosserne 1, 23. ”Dere må bare bli stående i troen (under forsoningens dekke), grunnfestet og faste, uten å la dere rokke i det håp som evangeliet gir.”
”Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også bestemt til å bli formet etter hans Sønns bilde, så han skulle være den første blant søsken. Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, og dem som han har erklært rettferdige, har han også gitt herlighet” (Rom. 8, 29-30).Han sier at han vil la himmelens atmosfære skinne ned på oss, og derved gi oss en liten forsmak av hvordan det er der. Derfor er troende mennesker glade. Herren har bokstavelig talt gitt oss en smaksprøve. Den lar oss ane hva han har gjort ferdig for oss. Han har lovet oss sin herlighet!
”Hvem kan anklage dem som Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner, hvem kan da fordømme? Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Det står skrevet: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss” (Rom. 8, 33-37).
På grunn av sin store kjærlighet verken kan eller vil Gud fordømme oss. Jesus sa med sine egne ord i Joh. 3, 16-17: ”For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.”
Mange mennesker tror at Jesus kom for å fordømme dem, men sannheten er at ”Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn” (Joh. 3, 18). Gud sier i dette skriftord at denne verden hadde gått seg vill og trengte en vei ut. Formålet hans med å sende Jesus, var å lage en vei som vi kunne gå på for å komme tilbake til Guds nærhet og bort fra fordømmelsens skygge.Mektige engler fra himmelen omgir oss for å ta seg av oss og bære oss så vi ikke snubler og glir (Se salme 91, 11-12). Gud har ikke frelst oss for å fordømme oss, men for å gi oss liv. Han ønsker på ny å sette oss inn i fellesskap og forening med seg selv. Det er Guds plan!
Fordi vi er hans, flyter forsoningens blod og renser oss uavbrutt. Vi renses ikke ved bare å bekjenne med ord, for våre lepper kan si ord som vi ikke mener. Vår sanne bekjennelse kommer fra hjertet når våre dypeste begjær er å behage ham. Gud elsker oss så høyt at han vil vi skal vite at vi ikke behøver å stå som nåler foran ham, plaget av frykt for å falle i tanker, ord og gjerninger. Når små ting forstyrrer vår oppmerksomhet, når vi fyker litt opp i sinne eller vi forholder oss galt til et eller annet, og vi så glemmer å be Gud om tilgivelse for dette, da ser han til vårt hjerte og på våre intensjoner. Vi er rettferdiggjorte under den nye pakt på grunn av det Jesus gjorde for oss da han døde på korset. Hans dyrebare blod fortsetter å rense oss så lenge vi ønsker å forbli under det forsoningsdekke som Gud har sørget for. Han rettleder oss med sin Hellige Ånd, som alltid er til stede for å bevare oss under forsoningens dekke.I denne tiden – før trompeten kaller oss til å stige opp herfra – er forsoningens budskap det viktigste. Det er i pakt med den frelsesplan Gud la før han skapte jorden. Han vil at dagens mennesker alle skal forstå at de er skjult under forsoningen. Synderne trenger å få vite hva Gud har bestemt for dem for å gjøre det mulig for dem å komme til ham og ha fred med ham.
Selv om du fornekter ham og ikke vil ta imot ham, kan ikke noe skille deg fra hans kjærlighet. Han elsker endog den mest ugudelige, men han sier også i 2. Mos 34, 7 at selv om hans barmhjertighet og hans miskunn strekker seg over generasjon etter generasjon, vil ikke det kunne frikjenne den skyldige. Det alene kan tro på hans offer gjøre. Han elsker syndere som er langt borte fra ham, og de kjenner nok varmen fra denne hans kjærlighet. Men dette alene gir dem ingen billett til himmelen. Det betyr at Gud elsker deg og gir deg muligheten ti å velge ham, men det eneste som kan fjerne din skyld er å ta imot det Jesus har gjort for deg.
Vi trenger også å huske på at Gud ikke bare er en kjærlig Gud, men han er også vredens Gud. Noen ganger leter mennesker etter tillatelse og unnskyldning for å synde, fordi de egentlig ikke ønsker å avstå fra synden. Likevel vil de gjerne ha forsoningens dekke, og så prøver de selv å ”trekke” det over seg. Gud vil at alle skal vite at selv om han har sørget for en trygg plass, er det dog en grense for hvor langt dette dekket når…
Det som skaper de største vanskelighetene for de troende, er ikke deres synd mot Gud, men deres holdninger og feil overfor andre mennesker i det daglige liv. ”Det som går ut fra mennesket, det gjør mennesket urent. For innenfra, fra menneskehjertet kommer de onde tankene . . .”(Markus 7, 20-21). En feil som vi holder fast ved, blir til synd, som er opprør mot Gud, den dekkes ikke av blodet. En feil som en gir slipp på, blir til lydighet mot det Gud ønsker, den dekkes av blodet. ”…Dere blir enten slaver under synden, og det fører til død, eller under den lydighet som fører til rettferdighet” (Rom 6, 16).
Moses og Aron levde i leiren sammen med Israels barn. Fra det jordiske plan så de ondskap og synd i leiren, men fra Guds synsvinkel – som er fra oversiden av forsoningens dekke – så han deres lydighet i stedet for deres synder. ”Det er ingen ondskap å se i Jakob, ingen ulykke i Israel . . .” (4 Mos. 23, 21). Gud sa til Bileam at han hadde betraktet Israel fra menneskets synsvinkel, men nå ville han at han skulle se dem slik Gud så dem. I 4. Mosebok 24 sier Bileam at han så noe helt annet nå når hans øyne var blitt åpnet og han kunne se på samme måte som Gud. ”Så sier Bileam, Beos sønn: Så sier mannen med de lykte øyne, han som hører ord fra Gud og får syner fra den Allmektige, hensunken, med klarsynte øyne: Jakob, hvor fagre teltene dine er, hvor fine dine boliger, Israel. De er som vide daler, som hager langs en elv, lik alöe-trær som Herren har plantet, lik sedrer som vokser ved vann.”
Gud har ikke skapt et stort overrislingssystem slik at han kan åpne demningene og ”vanne” alt på en gang. I kjærlighet tar han seg av hvert individ. Han ønsker at vi skal vokse oss sterke og sunne i ham.
Da Herren talte om dette, sa jeg: ”Gud, hva da med Israel? Når du skjulte dem så vakkert under forsoningen, hvorfor ble de da straffet om og om igjen mellom disse ofringene?”
Gud forklarte at opprør og avgudsdyrkelse er de to ting som fjerner mennesket fra forsoningen. Det er ikke Gud som fjerner dekket, og det betyr ikke at han stiger ned og ser under det, men det er mennesket selv som fjerner seg. Når du leser om Israel, vil du se at hver gang Gud måtte straffe og slå dem, var det på grunn av opprør og avgudsdyrkelse.
Når noen setter sin lit til et eller annet utenom det Jesus har gjort, velger de frivillig å være utenfor forsoningens dekke. Dersom de bestemmer seg for det, står de avkledd innfor Guds åsyn, og han ser deres synder, deres feil og deres nederlag. Våre synder ble vasket bort av Lammets blod, og den eneste måten Gud ser på oss, er gjennom Jesus rensende blod. Da ser han: Hellighet i stedet for synd. Ulastelighet i stedet for mangler. Fullkommenhet i stedet for nederlag.
Vi kommer inn under forsoningen når vi angrer våre synder.
Vi forblir under forsoningen når vi ønsker å behage Gud og av hjertet er lydige mot ham i våre tanker og med våre hensikter.
Vi fjerner oss fra forsoningen ved opprør og avgudsdyrkelse.
”Jeg og min ætt, vi vil tjene Herren!” (Josva 24, 15).
Kapittel 9: GUDS VARSELSKILT
Gud vil at vi skal fryde oss over å løpe på livets vei, men han vil også at vi skal holde oss borte fra de områdene som er merket ”Tynn is”! Dette er enkelt, for han har gitt oss klare varselsignaler i Bibelen.
Vi skal ikke bekymre oss og streve for å leve som en kristen. Når vi vandrer med ham i hans lys, eier vi en fullkommen frihet fra frykt, og vi behøver aldri å være redde. Hans hjerte banker 24 timer i døgnet, og så lenge det slår – og det vil si i all evighet – er vi fullkomment beskyttet mens vi tjener ham.
Gud elsker oss så høyt at han tilbyr oss alt i himmelen og på jorden. Han gjør endog til medarvinger med Jesus. Allikevel finnes det noen som frivillig velger å fjerne seg fra forsoningens dekke (Jesu blod) ved opprør og avgudsdyrkelse.
Å gjøre opprør vil si å nekte å være lydig eller å sette seg opp mot en annens myndighet. Gud er vår autoritet. Å gjøre opprør mot ham er å snu ryggen til alt det han tilbyr oss: Hans løfter, beskyttelse, velsignelse og kjærlighet. Gjennom hele Bibelen forteller Gud oss om de overveldende velsignelsene som kommer når vi underkaster oss hans absolutte kontroll. Men Bibelen forteller også om de forbannelser som opprør og motstand mot ham fører med seg.
Avgudsdyrkelse er en overdreven hengivenhet eller ærbødighet for en person eller en ting, en beundring som grenser til tilbedelse. Avgudsdyrkelse er ikke bare å tilbe et bilde eller en gud utenom Gud, det er også å hengi seg til sine egne ønsker og fornøyelser i stedet for å gjøre det han vil at vi skal gjøre for ham.
Når vi advares mot opprør og avgudsdyrkelse, er dette guddommelige varselsignaler som vi bør legge merke til. Bare på den måten kan vi bli beskyttet mot å gli bort fra Gud. Gabriel viste til 1. Kor. 10 og han lot meg se Moses og Israels barn, som var Guds utvalgte folk. Han viste meg hva det var som fjernet dem fra å være under skyen, som er et bilde på det å være under hans blods dekke i dag. Vers 1 sier: ”Brødre, dette vil jeg at dere skal vite: Våre fedre i ørkenen var alle under skyen, og alle gikk de gjennom havet.” Alt var såre vel. De var utskilt fra Egypt, som var et bilde på verden, de var beskyttet og spart, og de hadde dette vidunderlige dekke over seg, - skyen!
Så står det: ”Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet, og de spiste alle den samme åndelige mat og drakk den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, denne klippen var Kristus. Likevel godtok ikke Gud de fleste av dem, for de ble slått ned der i ørkenen.” Legge merke til at selv om de hadde hatt overnaturlige opplevelser og skyen dekket dem, behaget de ikke Gud. Hvorfor behaget de ham ikke? ” . . . For de ble slått ned der i ørkenen.” Hvorfor? Fordi de begjærte onde ting. De gjorde opprør mot det Gud hadde for dem og tilba den avgud som heter selvbehag!
Hva er en ond ting? Det er å hige etter slikt som Gud sier vi skal la være, for han vet at de uunngåelig vil bringe ødeleggelse.
Se dette i lys av Guds skrevne Ord: ”Disse hendelsene er eksempler for oss. De skal lære oss ikke å ha lyst til onde ting, som de hadde. ”Dere skal heller ikke bli avgudsdyrkere slik som noen av dem. For det står skrevet: Folket satte seg ned for å spise og drikke, og så stod de opp for å danse. Heller ikke må vi drive hor, slik som noen av dem gjorde, så 23.000 mennesker ble drept på en dag” (1. Kor. 10, 6-8).
De falt i avgudsdyrkelse og satte noe annet i Guds sted. De kalte ham Herre, men lot gladelig være å gjøre det han ba dem om. Det samme skjer i dag. For en falsk lære blir forkynt rundt om i verden. Den sier at det ikke er noe galt i utukt! Disse falske lærere som Bibelen advarer mot, sier at dette er gammeldagse ideer, laget av en annen generasjon for å hindre den nåværende å ha det moro!
Dette budet ble ikke gitt for en eller to generasjoner siden. Gud ga det til israelittene for over 3000 år siden. Han tok det med i sin plan og i sitt Ord, fordi han hater denne synd. Han lar oss få vite at vår vi gjør opprør mot ham, begynner vi på den veien som leder bort fra forsoningens dekke.
Et ungt par som hadde ”levd sammen” etter disse nye morallovene, overga seg nylig til Herren. De ble veldig glade da de hørte at deres synder ble tilgitt, og de trodde først at de kunne fortsette å leve i synd. I likhet med så mange unge i dag var de blitt fanget i en livsstil som godtar utukt og andre former for opprør og avgudsdyrkelse. Priset være Gud, de forstod at de hadde tatt feil og giftet seg kort tid etter!
Noen mennesker viser en uhørt mangel på respekt for hva Gud har sagt. ”La oss heller ikke friste Herren, slik noen av dem gjorde, de som ble drept av slangene” (1. Kor. 10, 9). Gud viste sitt hat over det de gjorde da de var ulydige mot hans ønsker for dem. Og da de murret mot ham, sendte Gud sin engel som slo ned 23.000 av dem!
Advarsel! ”Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller! Dere har ikke møtt noen overmenneskelig fristelse. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan klare det. Hold dere altså borte fra avgudsdyrkelse, mine kjære!” (1. Kor. 10, 12-14).
Kan du se hvordan Guds forsoningsdekke virker? Han overser og godtar ikke synden, men han vil at menneskene skal få høre den Gode Nyhet, slik at de kan søke og finne den kraft som kan løfte dem ut av disse syndene. Bare de som trosser ham og går sin egen vei, befinner seg på tynn is fordi de ikke har tatt hensyn til hans varselskilt. Gud leter ikke etter grunner til å fordømme deg, derfor har han satt opp disse varselskiltene. Hans hjertes rop er: ”Jeg vil så gjerne frelse deg, jeg vil at du skal ha liv og det i overflod!”
Advarsel! I Guds ord finnes det noen uforanderlige anvisninger hvor Gud åpenbarer sin plan, om hvordan han godkjenner sitt folk og dekker dem. Han stryker ikke ut sine advarsler og sitt kall til sitt folk om å vandre med ham og å leve for ham. De advarslene han har gitt står alle like fast, men han vil at de skal settes inn i sitt rette perspektiv. Han vil at de som elsker ham og ønsker å leve for ham, skal vite hvor trygge de er. Han vil imidlertid også at menneskene skal vite at den stien de vandrer på, kan lede dem ut i virkelige vanskeligheter dersom de ikke tar ham alvorlig.
Det faktum at byen har et fengsel, gjør ikke lovlydige mennesker bekymret. De kan enda vandre rett bort til en politibetjent, se ham inn i øynene, ta ham i hånden og hilse vennlig på ham. De behøver ikke bekymre seg, for de adlyder loven. På nøyaktig samme måte ønsker Gud at du skal kjenne det overfor ham.
Advarsel! Vær på vakt når de åndelige ting ikke lenger er så viktige! Det er mange, mange troende som befinner seg på sløvhetens vei. For sløvheten er ingen ting betydningsfullt. Det er en søvnig likegyldighet overfor Gud, en mangel på åndelig energi, dovenskap. Det er sløvheten som taler ut fra vårt indre vesen når vi sier: ”Det er enklere å bli hjemme. Det er så vanskelig å opparbeide begeistring og iver for det som hører Gud til. Jeg har noen andre ting jeg har lyst til å gjøre, så jeg vil ikke gå på møte i kirken i dag!”
Guds botemiddel: ”La oss ikke holde oss borte når vår menighet samles, slik noen pleier å gjøre. La oss heller oppmuntre hverandre, så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg” (Hebr. 10, 25).
Husk – dersom du føler deg vissen og kald innvendig og det føles som en tung byrde bare å tenke: ”Nå står jeg foran en ny helg – og jeg er nødt til å gå i kirken. For et ork det er!” Vær på vakt! Fare! Tynn is! Advarsel! Vantro!
Gud vil at vi skal ha en levende fornemmelse av hva han gjør. Han vil at vi skal tro på det overnaturlige, for han er det overnaturliges Gud. Dersom du i ditt hjerte inntar en reservert holdning, vær på vakt! ”Brødre, se til at ikke noen av dere har et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud” (Hebr. 2, 12).
Du har kanskje virkelig vært interessert i kirken og i å arbeide for Gud, men i tankene dine har en skeptisk ånd sneket seg inn. Du er reservert og er fylt av tvil og vantro. Begge deler er Guds fiender. Sier du at du tror på det overnaturlige og gir en grunn for å tro og ni grunner for ikke å tro, da er dine ord hule og tomme. Advarselen sier at du egentlig ikke tror på det overnaturlige, og at du i ditt sinn setter spørsmålstegn ved Guds handlemåte, uten at du er klar over det selv.
Det er lett å plassere seg litt på avstand som en reservert tilskuer og si: ”Jeg kan ikke engasjere meg for mye. Jeg er mer eller mindre nøytral.” Det finnes bare ikke noen nøytral plass. Enten trekker du den ene eller den andre veien.
Vi trenger å bli lik Peter og Paulus og noen av de andre disiplene som fulgte Jesus og var villig til å gi Gud hele sitt liv! Det gleder meg å kunne si at jeg tror ikke det har vært noen tid i verdenshistorien da Guds folk viet sine liv til hans gjerninger slik som nå.
Advarsel! ”Den frafalne får igjen for sin ferd!” (Ordspråkene 14, 14).
Når du begynner å falle fra, lenge før du har fjernet deg helt fra Gud, er du bare opptatt av det som angår deg selv, ikke av det som angår Gud. Dette er et advarende tegn.
Advarsel! ”Hva skal vi da si? Skal vi fortsette å synde, for at nåden kan bli enda større?” (Romerne 6, 1).
Guds nåde er et vidunderlig skjulested, men den gir ingen tillatelse til å synde. Guds nåde er noe vi ikke har fortjent, noe vi ikke kan kjøpe. En person som tror han kan gjøre hva han vil, gjør opprør mot Gud og befinner seg på tynn is!
Advarsel! ”Som hans medarbeider formaner vi dere nå at dere ikke forgjeves tar imot Guds nåde” (2. Kor. 6, 1). Guds nåde er en gave, og den skulle vi ikke ta imot forgjeves. Paulus sier dette i forbindelse med hva Gud gjorde for å bringe forsoningens dekke til oss, og han gir denne advarselen: ”Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. Som hans medarbeidere formaner vi dere nå at dere ikke forgjeves tar imot Guds nåde.” Gud gjorde dette for oss og hans ord gir oss en herlig visshet. Men han advarer oss mot å kaste vrak på det til fordel for verdslige fornøyelser. ”For han sier: Jeg bønnhørte deg i rette tid og hjalp deg på frelsens dag. Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag!” Så forteller han oss hvordan vi unngår å kaste vrak på Guds tilbud: ”Vi vil ikke i noe gi mennesker en grunn til å bli støtt bort, for at ikke vår tjeneste skal bli spottet. I alt søker vi å vise oss som Guds tjenere.” (2. Kor. 5, 21 og 6, 1-4). Tenk deg at du nettopp har kjøpt en ny oppvaskmaskin til hjemmet ditt. Du fryder deg ved tanken på hva dette vil bety for ditt hjem og over alle timene du vil bli spart for når det gjelder kjøkkenarbeid. Så leser du rettledningen om hvordan du best skal utnytte den. Du oppdager et lite skilt der det står: ”Advarsel! For riktig og mest effektivt bruk gjør sånn og sånn!”
Hva ville skje dersom du plutselig tenkte: ”Jeg kan ikke ha denne maskinen i hjemmet mitt! Det er ikke sikkert at den virker slik den skal.” Et lite øyeblikk så du ikke lenger alle fordelene, men festet blikket på det lille varselskiltet. I tanken ble dette forstørret og overskygget fullstendig alle fordelene. På samme måte er det med Guds løfter for den som er åpen for det Gud har gjort og vil gjøre. Vi kjenner Guds løfter og hans velsignelser, og utstyret er førsteklasses. Vi gleder oss over Guds godhet og over at hans løfter vitner om at han bryr seg om oss. Han har aldri sviktet eller brutt et eneste ord i sine løfter. Hans garantier er uten grenser. Likevel finnes det et varselskilt, og det er satt der for å hjelpe deg.
Et rødt lys blinker ved jernbaneovergangen når toget kommer, for å forhindre at vi blir drept! En brannbil har sirenen på for å varsle oss om at den kommer! En ambulanse eller en politibil bruker blinklys når det er fare på ferde, og ulet fra sirenene advarer oss slik at vi kan svinge ut og ikke være i veien. Feberen forteller oss om sykdom eller infeksjon.
Alle disse signalene er gode, og det er også Guds varselskilt. De bevarer oss like effektivt fra å bli drept åndelig, som det røde blinklyset ved jernbaneovergangen bevarer oss fra å bli drept fysisk. Gud elsker oss så høyt at han har satt opp varselskilt langs hele livets vei – for å bevare oss!
Kapittel 10: NÅR GUD SIER TAKK
Mitt hjerte er fylt av glede over å vite at Gud bryr seg så mye om sitt folk at han leder og veileder det. Jeg føler det også som et stort ansvar å bringe verden det Gud har lagt på mitt hjerte. Dette er bibelske fakta som mange av oss kjenner, men når Gud uttaler dem så klart og gjør oss oppmerksomme på dem ved å sende engler, eller på andre overnaturlige måter, da får de ekstra betydning for oss.
Dette som Herren har latt meg få oppleve og dele med andre, har ikke vært tomme drømmer eller innbildninger. Hver gang Gud har talt til meg, har han brakt meg sitt eget Ord med kraft og stor styrke.
Første gang engelen kom, snakket han om tre hovedområder. Det første var Guds vesen, hvordan han virkelig er, hans hjertes ønsker for menneskene og hva som er viktig for ham. Det andre var vår stilling i Gud, og det tredje han ville jeg skulle minne dere om, var forberedelsen til den store dommens dag!
Det første området er samlet i kapitlet ”Godt nytt for deg og familien din”.
Det andre området omhandler den stillingen Gud ser oss i. Det står om det i kapitlet om ”Forsoningen”. Jeg spurte ham: ”Hvor i Bibelen kan jeg se hvordan dette virker?” Og hans sa: ”Du kan lese om det i 4. Mosebok, 23 og 21, og han fortalte meg nøyaktig hva det betydde. Han lot meg få vite at det offeret som Israel hadde satt sin lit til, var et bilde på Kristi store offer som vi tror på. Det gjorde at Gud kunne godta dem mellom de årlige ofringene.
Jeg hadde lest gjennom Bibelen mange ganger, men jeg hadde aldri sett dette vidunderlige at Gud ser på mennesker fra et helt annet nivå enn mennesket selv gjør. Gud ser på oss fra oversiden av forsoningsdekket, mennesket befinner seg under den.
Dette er det blitt referert til praktisk talt hver gang Gud har talt til meg. Gud vil at vi skal kjenne den stilling vi har i ham. Når vi ønsker å leve for ham, og vi vil at han skal være Herre, da dekker blodet oss. Gjennom forsoningen ser han oss som de blomster og trær han selv har plantet. Han ser oss lik Kristus, fordi vi er godtatt i ham, omgitt og dekket av hans kjærlighet. Han vil vi skal kjenne til den stilling vi har når vi tror på ham. Han vil vi skal vite at den dagen kommer, som apostelen Paulus talte om i 2. Tim. 1, 12, hvor han sa: ”For jeg vet hvem jeg tror på. Jeg er viss på at han har makt til å ta vare på det som er meg overgitt, helt til dagen kommer.” Det blir en skjønn dag og en belønningens dag!
Gud vil vi skal vite hva som er viktig for ham. Når vi vet hvor mye han bryr seg om visse ting, vil også vi bry oss om dem. Han sier: ”Nei, slik er fasten som jeg vil ha: at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja, bryter hvert åk i stykker.”
Gud vil vi skal interessere oss for det som interesserer ham, og det er mennesker . . ”at du deler ditt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus, at du sørger for klær når du ser en naken, og ikke svikter dine egne” (Jesaja 58, 6-7). Det gir oss et bilde av innsiden av Guds hjerte. Han forteller oss om det som virkelig er av betydning.
Han sa at menneskene gjør mange ”gode ting”, nødvendige ting, ting som hører dette livet til, og ting en er nødt til å gjøre. Det har sin verdi i dette livet. Det er ikke verdiløst. Her har det betydning, men det er ikke slikt som kommer til å vare ved. Han nevnte spesielt visse bøker som mennesker bruker all sin tid til å skrive, bøker som nok kan ha verdi, men som ikke møter menneskenes behov.
Framføringen av sang som ikke er rettet mot livets behov, er timelig og vil ikke vare ved. Han nevnte endog prekener som nok kan gi opplysninger, men blir rettet mot en ansamling av mennesker og ikke mot menneskenes behov. Det kan nok hjelpe til å lede, motivere og styre mennesker i en viss retning, men det vil ikke være noe som virkelig består.
Bygninger har stor betydning for oss, men Gud trenger dem ikke. Han har selv bygninger som stiller alle bygninger i denne verden i skammekroken. Han talte om å ”lage” kampanjer.
Dersom du starter en kampanje for å tjene penger, får du din lønn her, og ikke i himmelen. Ofte har en eller annens misjonsvisjon blitt skadet på grunn av ønsket om penger og anerkjennelse. Det er ikke noe galt i at mennesker blir oppfordret til å gi, men den slags gaver blir ikke skrevet ned i Guds bok. Han vil at vi skal gi av hjertet. Dette er nøyaktig hva engelen sa: ”Disse ting kan gi lønn på den måten at de møter et behov i dette livet. De er viktige, men de vil ikke bestå.”
”Hva vil da bestå?” spurte jeg.
Han viste til Fil. 4, 17-18 hvor Paulus ber dem gi en gave etter indre trang. Det var ikke fordi han ønsket å de skulle gi noe til ham, men han sa: ”Jeg tenker på frukten av gaven, som skal bli rikelig godskrevet dere i regnskapet.” Når den boken blir åpnet, vil den vise at disse menneskene gjorde noe spesielt, ikke for å lønnes her, men for Herren.
I Joh. 15, 16 er Jesu bønn at frukten i ditt liv skal vare ved. Gud ønsker at vi skal ha noe stående i boken for evig, for han elsker oss så høyt!
Jeg er sikker på at denne tjenende engelen har vært hos meg mange ganger før. Da jeg lå på sykehuset for mange år siden, hørte jeg en stemme mens jeg var meget, meget syk. Nesten hver dag hørte jeg det samme: ”Styrk de ting som skal bestå!” I dag snakker han om det samme. Han vil vi skal legge vekt på det som skal bestå for evig.
Menneskene betyr noe helt spesielt for Gud. Dersom du vil vite hvor Gud lever på jorden, skal du bare lete etter menneskene. Da finner du Guds adresse. Gud lever blant lidende mennesker, og han ønsker å hjelpe dem. Han bryr seg om menneskenes behov. Det er når vi bøyer oss ned til et menneske i nød, tar det inn i vårt hjerte og virkelig møter dets behov, at noe blir skrevet ned i boken vår i himmelen.
Det finnes mange måter å hjelpe på, men den frukt han ønsker å finne, er din personlige kjærlighet, din personlige hjelp og omtanke. Når du ser noen som har det vondt, og det virkelig gjør vondt også i ditt hjerte, da bryr du deg om vedkommende.
For ikke lenge siden spurte jeg barna i kirken: ”Hvordan er Jesus?” Se på svarene deres:
”Jesus er en som elsker å hjelpe deg.”
”Dersom du er sulten, vil han sørge for mat til deg.”
”Dersom du er syk, vil han at du skal bli frisk igjen.”
”Han elsker deg!”
Slik forstår små barn budskapet fra Gud.
Gud lengter etter at vi skal likne Jesus og ham finner vi alltid i aktivitet der det er menneskelig nød.
Engelen snakket om det å være personlig opptatt av vår egen familie, vårt eget kjøtt og blod. Ikke om hva vi gjør for dem, men hva vi er for dem, hva de betyr for oss! Noen i familien kan godt være rene ”stinkdyr”. De kan ha utnyttet oss eller løyet for oss, og så sier vi: ”Jeg vil ikke ha noe med ham (eller henne) å gjøre.” Gud vil ikke at vi skal såre vedkommende. Han vil at vi skal gå dem i møte, elske dem av hjertet og hjelpe dem på alle mulige måter. Slik er Guds vesen.
Dette gjelder ikke bare for vår egen familie, men også for Guds familie. I Gal. 6, 10 står det skrevet at Gud vil vi skal gjøre godt mot alle mennesker, spesielt mot Guds folk. Han vi at vi skal representere Jesus og være lik ham. Det er dette som blir notert i vårt himmelske regnskap. Vi kan hjelpe den som er ensom, den som er såret, den som kanskje er nedslått og skuffet. Jesus sa: ”Det dere gjorde mot en av disse minste mine brødre, gjorde dere mot meg” (Matt 25, 40). Det er slike gjerninger som blir skrevet ned i vår bok.
Engelen sa at det var viktigere å møte et menneskes nød med Jesu sinnelag, enn å vitne om frelsen for menneskene. Det forbauset meg. Vanligvis tenker vi at dersom vi ikke går ut og vitner og er flinke til å bruke Guds Ord, gjør vi ikke noe for Gud. Men engelen sa: ”Når du hjelper noen, blir de selv et levende ord for dem som sier: ”Jeg bryr meg om deg og Gud bryr seg om deg!” Det betyr ikke at vi opphøyer oss selv som en Jesus. Det betyr ganske enkelt at Jesus lever sitt liv ved og gjennom oss. Vi blir et levende ord for dem, ikke et dødt, trykket ord, men et levende ord. Dette er noe vi kan gjøre, og det er viktigere enn å vitne, sitere bibelvers og undervise. I stedet for å vitne, blir vi vitner om hvordan Jesus virkelig er.
Dette er noe alle kan gjøre! Vi behøver ikke å ha et spesielt talent for å samle oss skatter i himmelen. Alle kristne kan sette noe inn i himmelens bank hver eneste dag, for det er alltid noen som trenger hjelp. Når vi har omsorg for dem, bringer vi Guds hjerte til dem i deres nød. Når vi gjør dette for Gud, går noe inn på vår ”konto”!
La oss gå ut og fylle boken vår mens vi venter på at Jesus skal komme igjen, ikke for å belønnes, men fordi det er på den måten Guds hjerte slår for menneskene. Når vi holder oss nær ham, vil vi kjenne det på samme måten. Det som vi gjør fordi hans kjærlighet og hans Ånd er i oss, blir satt inn på vår ”konto” i de himmelske arkiver!
I Matt. 25, 35-40 lærer Jesus oss at når vi gir mat til den sultne, vann til den tørste og gjør noen en tjeneste, gjør vi det som det var for ham. Dette inkluderer et besøk på et hvilehjem for å oppmuntre en som er nedtrykt, eller å ta seg av et lite barn fordi dets mor er så utslitt at hun knapt orker å stå på beina. Når vi selv var slitne, men likevel sa: ”Jeg vil hjelpe deg med å bære denne byrden”, og ikke tenkte på noen belønning, gjorde vi dette mot Jesus. Slike gjerninger skrives ned i boken!
Vi handler slik Jesus gjorde, når vi viser godhet mot en eller annen som er nedslått og nedtrykt, og hjelper dem til å føle at de er verdifulle når deres selvfølelse og selvaktelse er knust.
Gud bryr seg om menneskene, men dersom de skal få vite det, må det skje gjennom deg og meg. Derfor er det så viktig at vi vet hvordan han er. Gud sa at vi ikke skulle rose oss av rikdom, visdom, makt eller andre verdslige ting, men over at vi kjenner Gud og vet at han er en rettferdig Gud og en Gud full av godhet.
Når det gjelder dette, er mange forvirret. De tror at det eneste de gjør for Gud, er det de gjør på det åndelige området. Når vi skal hjelpe en annen, kan det ofte være vanskelig å nå inn til vedkommendes ånd, men det er ikke vanskelig å nå deres fysiske behov, deres legeme og deres følelser. Jesus tok seg alltid av de åndelige så vel som de legemlige behov.
For eksempel: En dag kom det en mann inn på kontoret mitt. Han var innblandet i homoseksualitet, en livsstil som jeg hater. Jeg hadde virkelig en kamp med meg selv. Han ville ikke at jeg skulle be for ham, og han ville ikke en gang innrømme at han trengte å bli utfridd fra homoseksualiteten, men han var sulten. Han hadde ikkespist noe på lenge. Jeg måtte spørre meg selv: ”Hva ville Jesus ha gjort?” Jeg visste at Jesus ville ha fridd mannen ut fra hans synd, så jeg gjorde det samme. Mens jeg skrellet vekk sjofelheten, fant jeg Guds påtegning: Denne mannen var sulten!
Jesus sa: ”Hvis din fiende sulter, da gi ham å ete.” Jeg må tilstå at jeg hadde det vanskelig, for jeg tenkte på mennesker som fortjente maten bedre enn ham, så jeg sa til ham: ”Jeg vet hvordan livet ditt er. Det kan du ikke skjule, men du er sulten, og det bryr Gud seg om, og jeg bryr meg om det. Så sørget jeg for at han fikk mat.
Jeg gjorde det ikke for å få noen belønning, men jeg vet at den gode gjerningen er å finne i Guds bok. Det var ikke det som drev meg, men når du kjenner at Den Hellige Ånd er virksom i deg, og han gir deg kjærlighet til menneskene, da blir det ditt motiv. For ”Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse.” (Gal. 5, 22). Alt dette er Guds karaktertrekk rakt ut mot menneskene.
Jeg ønsker at jeg for lenge siden hadde visst hvordan Gud føler overfor menneskene og hvor høyt han elsker dem. Da Jesus vandret her på jorden, lette han etter mennesker i nød, og han gjør det samme i dag. Han har mange utsendinger som vandrer omkring og han sier til dem: ”Jeg vil at dere skal gå dit hvor nøden finnes.” Når vi i kjærlighet har laget et måltid mat til en syk, og med vår omsorg brakt litt lys inn i tilværelsen, da skrives det noe i boken.
Det er også viktig å ha omsorg for dem som ikke tilhører Guds familie. Vi viser omsorg når vi hjelper enkene og de farløse som ikke kan finne noen utvei hvor de enn vender seg. Gud sa gjennom sin engel: ”Dette er sann religion, og det er ubesmittet. Dette er det som vil bestå og som blir skrevet ned i de himmelske arkiver.”
Jeg husker noen evangelister som talte om helvete, ild og svovel, slik at håret reiste seg på tilhørernes hoder. De prøvde å skremme menneskene inn i himmelen. En gang hørte jeg en mann si: ”Gud tar alle de syndene han har gjemt på og holder dem over hodet på deg for å få deg til å leve rett!” Og han tordnet i vei: ”Du skal møte igjen alle syndene dine, for de er skrevet ned i boken din og gjemt. På dommens dag vil Gud vise verden alle syndene dine på et stort filmlerret. Din familie og dine venner vil også få se dem!” Derpå sa han: ”Det gale du gjorde før du ble frelst, har Gud tilgitt, men alt du gjør etter at du er blitt frelst, blir gjemt for å brukes mot deg.” Menneskene krympet seg når de hørte et slikt budskap. Tilsynelatende fikk det noen mennesker til å søke Gud. Men priset være Gud, budskapet er ikke sant!
Da engelen snakket om dette, sa han at dette er i strid med Guds vesen som er det helt motsatte. Når du bekjenner dine synder, tilintetgjør han dem, visker dem ut og sier at han aldri mer vil huske dem. Dersom du er blitt narret til å tro at du på dommens dag vil bli møtt av en mengde fordømmelser, da har jeg gode nyheter til deg. Det vil slett ikke bli slik. I stedet for en fordømmelsesdom vil du på den herlige dagen få oppleve at Gud sier: ”Takk!”
Kristus er vår grunnvoll. Intet kan forandre det. Din tro og tillit til Jesus setter deg på en klippefast grunnvoll, som aldri kan rokkes. Gud sier at alt vi har gjort slik Jesus ville ha gjort det, vil bestå og vare evig.
Lukas sa (Luk. 3, 17) at på den dag skal Gud skille agnene fra hveten. Han ser etter kornet som skal bestå. Engelen sa virkelig: ”Gud er ikke interessert i agnene.” Han har ikke bruk for dem. Han fjerner dem fra ditt liv, slik at bare det som er fullkomment, det som er lik Jesus, vil bestå. Alt han er interessert i, er det som er inne i agnene. Han ønsker det lille kornet og fjerner skallet for å finne livet inni, det livet som skal vare evig!
I 1. Kor. 3, 12 refererer apostelen Paulus til den grunnvoll som skal bestå i all evighet: ”Om noen bygger på grunnvollen med gull, sølv, edelstener eller med tre, høy eller halm, så skal det en gang vise seg hva slags arbeid hver enkelt har gjort. Dommens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er”. Han snakker her om at agnene skal fjernes og brennes og det som skal bestå i evigheten blir åpenbart.
På dommens dag vil det som hører dette livet til, forsvinne. For den troende vil dette bli en lønningsdag, den dagen Gud roser sitt folk. Ikke en av dem som kommer fram til de troendes domstol, vil få høre ett fordømmende ord, fordi Jesus allerede har betalt vår straff ved sin død.
Når himmelens lys tar til å stråle fram foran oss og alt det jordiske begynner å smelte og falle bort, vil det dukke fram et legeme av troende fra alle de forskjellige stadier av åndelig liv og vekst. Alt det forgjengelige forsvinner, og de som har behaget Gud vil stå på en fast grunnvoll for Guds åsyn.
For Gud er dette en spesiell dag, en dag han lenge har sett fram til. Det er denne dagen Paulus snakker om når han sier at han er sikker på at Gud har makt til å ta vare på det som er han overgitt inntil dagen kommer. I 1. Kor. 4, 5 fortsetter han og sier: ”Døm derfor ikke før tiden, før Herren kommer. Han skal bringe fram i lyset det som er skjult i mørket, og avsløre alt som menneskene har hatt i sinne. Da skal Gud gi enhver den ros han har fortjent.”
Alle vil få høre disse ord: ”Takk! Takk! Du gjorde en god jobb!” Noen har gjort mer enn andre, men alle vil bli rost av Herren.
”Da skal Gud gi enhver den ros han har fortjent.” Apostelen Paulus sa at dagen skulle åpenbare dette. Alt det vakre som Gud har skrevet ned om deg, skal bli kjent på den herlige dagen. Gud gjør ikke noe som ikke er viktig, så tenk på hva det vil bety for ham når du står foran ham og han tar hånden din, ser deg inn i øynene og sier: ”Takk! Takk! for alt du gjorde for meg!” Alle kristne kommer til å få høre disse ordene: ”Takk! Du gjorde en god jobb.”
Min menneskelige forstand kunne ikke skjønne hvordan Gud noen gang skulle kunne si takk til meg. Jeg skal aldri glemme hvor overveldet jeg var da engelen fortalte meg om denne herlige dagen. Å forstå og fatte at Gud i sin kjærlighet noen gang skulle komme til å si: ”Takk, Roland Buck,” det gikk over min forstand og fatteevne.
Jeg ba engelen forklare meg hva det mentes med ”det som er skjult i mørket” og ”det som mennesker har hatt i sinne”. Han svarte: ”Gud vil la sitt lys skinne inn i hver krok i hjertene til dem som har tjent ham fordi de elsket ham og ikke ventet seg noen takk. Og for de tingene vil de få høre Gud si: ”Takk!” Dette ordet fra 1. Kor. 4, 5 sikter ikke til de onde gjerningene. Engelen holdt fram at det sikter til de gode, men skjulte ting i ditt liv – ting som ingen visste om. Gud kommer til å fortelle deg om gode gjerninger som du ikke en gang vet om selv. Han kjenner alle dine tanker, og endog de gode tankene er verd hans ros!
Jeg vet ikke når Jesus kommer igjen. Jeg skulle ønske englene hadde gitt meg noen hentydninger, men det gjorde de ikke. Hendelser som peker fram mot hans komme skjer imidlertid hurtig, og englene arbeider med å fjerne alle hindringer. Mennesker blir ført av sted og berørt av Gud mer enn jeg noen gang tidligere har vært vitne til.
Mange flere kommer til å bli frelst og omvendt til Gud når de får se oss gjøre Guds gjerninger ved å ta oss av deres behov, enn om vi maser på dem om frelsen. Menneskene er åndelige hungrige. De ser etter noen som kan være et levende ord ”skrevet” rett foran dem. Det er noe alle kan gjøre, ikke bare noen få ekstra dyktige mennesker. Vi kan alle utstråle Guds kjærlighet til vår neste.
Når du vet at Gud en dag vil si ”takk” til deg, får du da ikke lyst til å gå til noen som er i nød og hjelpe dem?
I de budskapene som englene kom med, la Gud stor vekt på familieforholdene. Du har kanskje noen medlemmer i din familie som du ikke har snakket med på lenge. Hvorfor ikke ringe til dem og si: ”Jeg er så glad! Jeg tror at vår familiesirkel i himmelen skal forbli ubrutt, for Gud arbeider for å få hele familiene hjem til seg!” Noen ganger synes det som om de som tilhører vår egen familie er de det er vanskeligst å snakke med, men det er blant dem det er lettest å vise Jesu kjærlighet.
Det denne verden trenger, er Jesus! – Om så bare et glimt av ham og det er gjennom oss de kan se ham!
Det siste engelen sa angående dette var at når vi tar oss av andre i Jesu sted, vil alt det vi dypest sett lengter og higer etter i dette livet, bli oppfylt. I kapittel 58 hos Jesaja kan vi finne hva Gud er interessert i. Der står det skrevet akkurat slik som engelen fortalte meg.
”Nei, slik er fasten som jeg vil ha: at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, bryter hvert åk i stykker, at du deler ditt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus, at du sørger for klær når du ser en naken, og ikke svikter dine egne. Da skal ditt lys bryte fram som når dagen gryr, fine sår skal snart leges og gro. Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg. Da skal Herren svare når du kaller på ham, når du roper om hjelp, skal han si: ”Her er jeg!” Når du tar bort hvert tyngende åk, når du holder opp med å peke fingrer og tale ondskapsfullt om andre, når du deler ditt brød med den som sulter, og metter den som lider nød, da skal lyset renne for deg i mørket, og natten skal bli som høylys dag. Herren skal alltid lede deg og mette deg i det tørre land. Han skal gi deg nye krefter, så du blir lik en vannrik hage, ja, som et kildevell der vannet aldri svikter” (Jesaja 58, 6-11).
Samtidig som du utstråler Jesus ved å gjøre kjærlighetsgjerninger, så la frelsens budskap boble ut fra deg som fra ”en vannrik hage”, ja, som fra ”et kildevell der vannet aldri svikter”. Det var det Jesus gjorde. Han glemte aldri menneskenes åndelige behov. Det kan heller ikke vi. Begge deler er livsviktige.
Når vi gir menneskene vår kjærlighet og vår omsorg, er det slike gjerninger som Gud skriver ned i de himmelske arkiver, og som han på den store dagen vil takke hver enkelt av oss for.
Det er nesten mer enn vår begrensede forstand kan fatte og forstå at på denne store dagen vil Gud hilse oss med et stort velkommen og si: ”Det er bra, du gode og tro tjener. – Takk, takk!”
Kapittel 11: OPPDRAG FILIPPINENE
Det var med en merkelig følelse jeg satt på San Francisco Lufthavn på vei til et fremmed land. Jeg satt der denne lørdagskvelden og følte meg tvunget til å dra til Filippinene og undret meg på hva som ville skje når jeg kom fram.
Uken før jeg skulle av gårde i dette oppdraget, møtte engelen Gabriel meg og snakket om at dette var noe Gud hadde planlagt. Han ga meg navn på personer som han hadde hjulpet, og som jeg skulle komme til å treffe. Noen av dem hadde ingen betydning for mitt oppdrag, men Gud lot meg få vite at jeg kom til å treffe dem, for at jeg skulle forstå at denne reisen var planlagt av ham.
Flyet skulle ta av ved midnatt, så jeg hadde seks og en halv times ventetid. Ca. kl. 23.00 gikk jeg og fikk ordnet med min plassbillett. Deretter satte jeg meg i ventehallen og betraktet menneskene som gikk rundt omkring. Åndelig sett var jeg hele tiden innstilt på å legge merke til hva Gud ville gjøre, og jeg var full av forventning.
Det var en ledig plass ved siden av meg, og en ung filippiner kom og satte seg der. Vi hadde en interessant samtale, og da vi kom om bord i flyet, oppdaget jeg at han hadde fått plass ved siden av meg. Jeg tok med en gang fram lista over navn som Gabriel hadde gitt meg. Det første navnet på den var Sariano. Jeg dro pusten dypt inn og spurte den unge mannen om Sä-ree-on-o var korrekt uttale av navnet hans! Jeg skulle ønske du kunne ha sett ansiktsuttrykket hans! Han var meget bestyrtet over at jeg visste navnet hans, og han så seg omkring for å finne ut om det var heftet noe et eller annet sted på ham som kunne fortelle hva han het, men han fant ikke noe. Så spratt han opp og skyndte seg å finne en plass et annet sted i flyet, for det var ikke fullt. Jeg fikk derfor begge setene alene, og sov hele veien til Hawaii.
Før vi skulle forlate Hawaii sa flyvertinnen at alle måtte innta de anviste plassene, fordi det nå kom flere passasjerer på. Nølende kom den unge mannen tilbake og satte seg ved siden av meg. Jeg tenkte det var best å berolige ham litt, for jeg ville slett ikke at han skulle være urolig hele den ti timer lange flyturen. Det er lang tid å føle seg uvel.
Jeg fortalte ham enkelt og ærlig at jeg kjente til navnet hans fordi engelen Gabriel hadde fortalt det til meg. Da jeg sa dette, så han seg omkring igjen, men det fantes ingen ledige seter, så han kunne ikke flytte seg! Jeg fortalte ham at Gud elsket ham, og at denne turen ville bli mer enn et vanlig besøk, for Gud hadde utvalgt ham til å bringe familien de gode nyheter. Jeg fortalte ham også at Gud våket over ham, at han kjente ham og hadde omsorg for ham.
Han svarte meg: ”Hvordan kan Gud kjenne meg? Jeg kjenner ikke ham. Jeg går til presten og han forteller kanskje Gud om meg, men jeg kjenner ham ikke.” Jeg forklarte for ham at Gud kjente ham, at Gud hadde forberedt ham og ledet hele turen hans. Gud hadde til og med gitt meg hans navn. Derpå sa jeg at Gud også hadde sørget for å gi ham plass ved siden av meg i dette stappfulle flyet med 300 mennesker om bord!
Han gjorde store øyne av forbauselse da jeg fortalte ham dette, og sa: ”Prøver du å fortelle meg at Gud virkelig er interessert i meg, enda så mye han har å gjøre? Mener du virkelig at Gud bryr seg om mennesker som ikke kjenner ham?” Jeg svarte: ”Ja, det mener jeg. Gud ønsker at du skal overgi livet ditt til ham, slik at han kan vite at du er takknemlig for at han har omsorg for deg, enda så stor han er og så ubetydelig du er.”
Den unge mannen tok imot Jesus som Herre og Frelser der i flyet. Han utbrøt begeistret: ”La meg forteller deg om min far og om familien min. Jeg kan huske at min far mange ganger så opp mot nattehimmelen og betraktet stjernene. Han brukte å si: Det må sikkert være en Gud et eller annet sted, hvis vi bare kunne finne ham. Nå kan jeg gå tilbake og si at han hadde rett, at det fins en Gud og at jeg har funnet ham.”
Jeg spurte ham ut om familien. Da han snakket om den, tenkte jeg på hans aller nærmeste familie. Han sa: ”Hele familien vil være samlet, for de bor alle på samme sted. >Da jeg reiste til USA for fjorten år siden, var det 400 medlemmer i min familie. Jeg vet ikke hvor mange det er nå, kanskje 700, kanskje flere, men jeg skal fortelle dette til alle sammen. De skal få vite at Gud elsker hver eneste en av dem.”
Deretter sa han til min store glede: ”Dersom englene interesserer seg for meg, tror du ikke at de også er interessert i familien min? – Kan jeg si det til dem?”
”Naturligvis! Det er nettopp det Gud vil at du skal gjøre. Gud bryr seg så mye om familien din at han ga meg navnet ditt. Du reiser tilbake som Guds representant.”
Han var meget beveget da han så meg inn i øynene og sa: ”Dette er den alvorligste og mest betydningsfulle oppgaven jeg noen gang har fått.” Han visste dette var noe helt spesielt, for jeg kunne ikke kjenne til navnet hans uten at Gud hadde gitt meg det. Han ble øyeblikkelig en misjonær.
Denne turen til Filippinene var på listen over de 120 hendelsene Gud sa ville komme til å inntreffe, men det hendte ikke noe i den retning før to måneder før jeg dro av sted. Da fikk jeg innbydelse til å komme til Filippinene. Jeg undersøkte prisen og fant ut at det ville koste omkring 1730 dollar. Hvordan ville Gud skaffe til veie de pengene? Det tok ikke lang tid å finne ut det, for allerede neste dag fikk jeg en sjekk på 1730 dollar fra en uventet kilde!
Gabriel hadde møtt meg på kontoret i kirken for å gi meg instrukser angående oppdraget på Filippinene. Han så alvorlig ut og vandret fram og tilbake som om han var urolig. Han sa at Gud var opptatt av at menneskene nok hører budskapet om å gå ut i all verden, men så går de tilbake igjen for å sove. Denne turen var så absolutt ikke noe som kom i stand på stående fot, men det var en del av Guds plan.
Han sa at mitt budskap skulle være Salme 96 og 97, 1-2: ”Syng en ny sang for Herren! Hele jorden syng for ham! Syng for Herren, pris hans navn, forkynn fra dag til dag hans frelse! Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folk om hans under! Ja, stor og høylovet er Herren, mer fryktinngytende enn alle guder. Alle folkenes guder er ingenting verd. Det var Herren som skapte himmelen. Høyhet og herlighet er foran ham, det er makt og prakt i hans tempel. Gi Herren ære og makt, gi ham ære og makt alle folkestammer! Gi Herren den ære hans navn skal ha, kom med offergaver til hans tempelgårder! Bøy dere ned for Herren og tilbe ham i hellig skrud! Skjelv for hans åsyn, hele jorden! Fortell blant folkene: Herren er konge, fast står verden, den kan ikke rokkes. Han dømmer folkene med rettferd. Himmelen skal glede seg, jorden skal juble, hvert tre i skogen skal rope av fryd. De skal rope for Herren, han som kommer, han kommer for å dømme jorden. Han skal dømme verden med rettferd og styre folkene med troskap. Herren er konge! Jorden skal juble, kyster og øyer skal glede seg. Sky og skodde er omkring ham, rett og rettferd er hans trones grunnvoll.”
Søndag var en uvanlig dag. Min første gudstjeneste ble holdt på hotell Holiday Inn, og den var arrangert av ”International Hotell Ministries”, en verdensomspennende organisasjon. Salen var pakkfull av mennesker som så ut som om de tilhørte toppsjiktet i samfunnet. Dette overrasket meg, for jeg hadde trodd at Filippinene var et land i fattigdom, et land hvor jeg skulle få se evangeliet virke i jomfruelig jord. Her var så mitt første møte med filippinerne, og det fant sted i en av de flotteste og mest elegante bygninger jeg har sett i hele mitt liv. Mennene hadde nydelige dresser og slips. Damene var utsøkt kledd, med det mørke håret høyt oppsatt, og de så så verdensvante ut at jeg tok til å lure på om flyet bare hadde sirklet rundt en av de store amerikanske byene og landet der. De så ut som om de kunne være hvor som helst fra unntatt fra Filippinene.
Den andre gudstjenesten holdt jeg i ”Faith Assembly” i Manila. Da jeg gikk inn i kirken, så jeg ikke noe av den rikdommen jeg hadde sett ved morgengudstjenesten, men jeg så mennesker som virkelig elsket Gud på tross av sin fattigdom. Denne bygningen sto midt i et område hvor det hersket vold og kriminalitet. Alle vinduene hadde gitter akkurat som i fengslene. Hvilken forskjell fra omgivelsene ved morgengudstjenesten!
Jeg bodde på pensjonatet til Wycliffe Translators. De hadde et stort innhegnet sted, og de har omkring 70 gjester om gangen. Gud lot meg få bo der, ha fellesskap med og tale til disse menneskene som har viet sine liv til å lære språket til stammene som ikke har noe skriftspråk, gi dem et og oversette Bibelen til dette språket. Gud lot meg få møte den mest betydningsfulle gruppe her når det gjelder å nå de fjerntboende stammene. Det var doktorer, flygere, universitetslektorer, lærere og andre ledere som med forente krefter prøvde å nå befolkningen på øyene.
Senere på kvelden talte jeg til en gruppe misjonærer om englebesøkene. Mens jeg talte, skjønte jeg at for dem var dette så uvant at det var vanskelig å ta imot. Det visste også Gud, men han visste nøyaktig hva han skulle gjøre med det. Under bønnestunden følte lederen for bibelskolen en tung hånd på skulderen sin. Han trodde at noen hadde lagt hånden sin på ham for å be for ham. Han så seg om for å finne ut hvem det var, men det var ingen der! Han sa til de andre: ”Dette er virkelig, dette er virkelig! Gud har bekreftet det. Selv om jeg ikke kan se ham, vet jeg at denne engelens hånd er på skulderen min.” Han og hans hustru satt oppe nesten hele natten og snakket sammen om hvordan han hadde følt Herrens hellige hånd da engelen grep ham i armen. Jeg hadde ikke sett Gabriel der, men det var interessant å vite at han var til stede, og at han hadde funnet veien til Filippinene!
Først etter at jeg kom fram, fikk jeg vite hvordan min timeplan så ut. Jeg ble litt urolig da jeg fikk den og så at på syv dager skulle jeg bare tale i to kirker. Jeg hadde ikke på forhånd tenkt gjennom hva jeg skulle gjøre her, men denne opplysningen forbauset meg virkelig. Jeg undret meg på om jeg skulle ha reist så lang vei bare for dette. Dersom det eneste jeg skulle gjøre her, var å tale i to kirker, kunne jeg like godt ha gjort det hjemme i Idaho.
Jeg hadde snakket med noen av dem som bodde på Wycliffe-pensjonatet, og de fortalte meg spennende historier om det å være blant stammer som ikke kunne engelsk. De var helt usiviliserte, og for mange av dem utgjorde et lendeklede hele påkledningen. De brukte fremdeles bue og giftpiler som våpen. Jeg ble veldig interessert og tenkte at dette kanskje var hensikten med reisen min. Det viste seg å være en del av den, om enn på en annen måte enn jeg hadde tenkt.
Mandag traff jeg en lege, en høyskolelærer og to flygere. De var nettopp kommet tilbake fra Mindanao, hvor det finnes en stamme som ble oppdaget så sent som for omtrent to og et halvt år siden. Den holdt til langt inne i jungelen, og mens denne gruppen var der, hadde høyskolelæreren greid å få til en slags kommunikasjon med dem. Da jeg forklarte dem at Gud hadde sendt meg til Filippinene, sa de: ”Vi kom hit for å hvile litt, men vi trenger der ikke. La oss dra tilbake i morgen. Vi vil ta deg med oss dit! Gud er i dette!”
Jeg var full av begeistring helt til det gikk opp for meg at det var umulig for meg å være med dem, fordi jeg hadde andre avtaler. Jeg tenkte og spekulerte litt på hvordan jeg skulle kunne få forandret litt på ”timeplanen” min, slik at jeg kunne være med dem. De hadde et fly som skulle føre meg til den landingsplassen som var nærmest denne stammen, og der sto et helikopter klart til å frakte meg helt fram. De sa om og om igjen: ”Du må absolutt bli med!” Jeg kunne imidlertid ikke, for det sto ikke på den reiseruta som jeg var bundet til.
Rommet var varmt og kvalmt og samvittigheten plaget meg så det var umulig for meg å få sove. Lakenet var til slutt helt sammenkrøllet mens jeg kjempet og kjempet med dette problemet. Først ved totiden falt jeg i søvn.
Ca. klokka fire om morgenen ble det lyst i rommet, og jeg åpnet øynene. Pensjonatet var meget enkelt møblert, og det var bare to køyer i rommet. I den ene lå jeg, og da jeg så over mot den tomme køyen, så jeg at Gabriel satt der sammen med Chrioni, engelen som drar ut sammen med ham. Jeg var så søvnig at jeg sa: ”Hvordan fant dere meg her?” Normalt ville jeg ikke ha snakket til dem på det viset, men jeg var så søvnig at jeg glemte helt at slik snakker man ikke til en som Gud har sendt ut i oppdrag som sin representant.
Gabriel svarte: ”Vi hadde ikke noen vansker med å finne deg, for det er vi som har ordnet det slik at du skulle være her! Og vi hadde en mening med det. Vi vil at du skal være sammen med disse menneskene, slik at de virkelig griper budskapet og bringer det videre.” Jeg følte meg allerede bedre, og han sa videre: ”Grunnen til at vi er her, er at Gud har sett at du i ditt hjerte er bekymret for at du kaster bort tiden med å tale i disse kirkene. Han ber oss si det at du ikke skal bekymre deg over dette. Alle du kommer til å møte, er utvalgte. Gud har personlig utvalgt dem til å høre hva du har å si dem.”
Det var godt å få vite at uansett om jeg var på det ene eller det andre stedet, ville Gud selv lede det hele. Nå slapp jeg tenke mer på det. Jeg undret meg på hvem Gud ville lede til møtene, så jeg begynte å se meg om med forventning. Jeg var nok fristet til å planlegge litt selv, men jeg gjorde det ikke. Jeg forsto at jeg lett kunne bli opptatt med å gjøre noe annet, i stedet for å vente og legge merke til hva Gud ville gjøre.
Mens jeg var i Manila, talte jeg på ”The Far East Advanced School of Theology”, og jeg oppdaget at også dette var i Guds plan. De unge menneskene som går på denne bibelskolen, er fra Sydøst-Asia, og skolen har innflytelse i hele denne delen av verden. Gud hadde latt sitt budskap slå rot og vokse fram fra Filippinene ved Wycliffearbeiderne, og nå sendte han det videre ut til ulike steder i Asia. Her var også studenter fra Burma, et land som nå er stengt for misjonærer fra Vesten.
Jeg reiste til Iloilo, hvor mine oppdragsgivere plasserte meg på det beste hotellet som fantes. Det var mange kilometer til forretningsstrøket, eller markedsplassen, som de sier, og jeg undret meg på hva som skulle hende her. ”Vel,” tenkte jeg, ”hvis det englene sa, er sant, (og hvem våger vel å tvile på engler?) så sender de nok noen mennesker i min vei. Jeg vet ikke hvem de vil sende, men de vet i alle fall hvor jeg er.”
Jeg ble ikke lenge på rommet mitt, men gikk ned i lobbyen. Der satt jeg og betraktet alt og alle. Jeg ønsket å være på rett sted til rett tid, men den første kvelden var det ikke mye som hendte.
Neste morgen gikk jeg ned til frokost, og nå begynte Guds plan å utfolde seg. To forretningsmenn satt ved et bord, og de sa: ”Vi så deg her i går kveld og lurte på hva du gjør her. Vi synes ikke at du ligner en turist, så sett det her sammen med oss og fortell oss hvorfor du er her.”
Jeg satte meg og begynte samtalen med å si: ”Mine herrer, jeg vet ikke noe om deres bakgrunn, så jeg vet ikke om dere vil høre på dette eller ikke, men en engel sa til meg at alle som snakker med meg, er spesielt utvalgt av Gud til å høre på det jeg har å si, så nå tror jeg at dere to er utvalgt av Gud.”
De så på meg som om de ikke helt trodde på det jeg sa, så jeg fortsatte: ”Det at dere er blitt utvalgt, henger sammen med deres utdannelse og bakgrunn. Hva den enn består i, er den blitt bestemt av Gud, og nå kaller han dere til noe spesielt. Jeg vet ikke hva det er, men jeg vet at han har utvalgt dere. Etter sin plan og hensikt ønsker han nå å få det dere har, det han har gitt dere. For alt dere har, er gitt dere av Gud, enten dere vet det eller ikke.”
De så på hverandre, og den ene sa: ”Det lyder merkelig, men vi tror deg. Dersom vi er utvalgt, hva er da neste skritt?”
Jeg visste hva det neste skrittet var. Jeg hadde trodd at jeg måtte argumentere litt til med dem, men de var begge villige til å gå videre. Derfor sa jeg: ”Gud vil dere skal si: All right, Gud, her er jeg: Jeg er glad for at du bryr deg så mye om meg at du ønsker å bruke livet mitt. Jeg er klar til å gjøre hva du vil. Her er livet mitt. Jeg tar imot deg!”
Uten å spørre om noe følte disse mennene at det jeg sa var fra Gud. Uten å nøle løftet de sine hender og sa: ”Gud, vi legger våre liv i din hånd. Dersom vi har noe som du har gitt oss, så gir vi det tilbake til deg. Vi vil at du skal bruke oss.”
Jeg snakket med dem noen få minutter, og deretter talte vi sammen om Gud. Vi priste og tilba ham for den underfulle måten han arbeider på. Deretter fortalte de meg: ”Vi er her i et spesielt oppdrag. All vår utdannelse ligger på det felt som angår politikk og samfunnsmessig styring. Resten av våre liv gir vi til Gud, og vil bruke vår tid til å hjelpe mennesker.”
Jeg nevnte for dem at engelen hadde sagt at min tjeneste ville ha med befrielse å gjøre, og jeg sa: ”Gud smiler til de filippinske øyene, og han bringer befrielse til dem både for ånd, sjel og legeme. Han oppreiser hyrder som vil hjelpe til med å befri menneskenes ånd.” Jeg la til: ”De er utpinte og undertrykte. Disse menneskene har vært under undertrykkere i hundreder av år. Først av kineserne, så spanjolene og amerikanerne, deretter av Japan, atter en gang av Amerika, og nå av den filippinske regjering. De har lenge vært undertrykt – og Gud ønsker å sette dem i frihet!”
”Vi er i en slik stilling,” svarte mennene, ”at vi kan gjøre noe med det. Vi vil prøve å få satt noen hjul i sving for å sette folket i frihet.” Jeg kunne ikke la være å utbryte ”Halleluja!” Jeg hadde ikke tenkt å si det, men jeg visste at Gud var opptatt med alle sider av disse menneskenes behov, og at han smilte ned til dem.
Mandag morgen møtte jeg en mann i hotellobbyen. Han stirret vedvarende på meg, så jeg tenkte at jeg fikk gå bort til ham for å finne ut om han var utvalgt av Gud. Han så ut som om han var amerikaner, så jeg gikk bort til ham og sa: ”Jeg synes De ser ut som om De kan være amerikaner?” Han svarte at han var tysk, hvorpå jeg sa at mange amerikanere er av tysk avstamning. Så spurte han meg: ”Hva gjør De her?” Halleluja! Gud ga meg den samme muligheten som jeg tidligere fikk overfor de to forretningsmennene.
Jeg begynte på samme måte som sist: ”Jeg vet ikke om De vil tro dette eller ikke, men en engel fortalte meg at de menneskene jeg kom til å snakke med på Filippinene var utvalgt av Gud til et spesielt oppdrag. Jeg vet ikke hvordan De kommer til å ta dette, men De er blitt utvalgt til å høre det jeg har å si.”
Jeg fortsatte, og fortalte ham det samme, at Gud hadde bruk for hans utdannelse og bakgrunn. Mannen åpnet hjertet sitt og sa: ”Jeg har aldri vært klar over at Gud bryr seg så mye om hva jeg gjør, men jeg skulle gjerne leve et liv som var litt mer meningsfylt.”
Jeg sa til ham at Gud hadde bruk for hans evner, hans utdannelse og hans dyktighet, og at Gud ønsket at han skulle overgi sitt liv til ham. Uten å stille noen spørsmål tok han imot Herren, og jeg oppdaget at han gråt og snakket lavt med Gud. Han løftet sine hender og så opp idet han sa: ”Gud, jeg har bare vært en dag på Filippinene, og se, jeg har allerede fått en ny sjef!”
Jeg spurte ham om hva som hadde ført ham til Filippinene. Han var utsendt av De Forente Nasjoners verdenskomité for å utvikle næringsgrunnlaget for landets fattige og underernærte befolkning. Jeg sa til ham at de personene som Gud valgte ut, skulle ta del i arbeidet med å frigjøre disse fattige menneskene. ”I din stilling kan du hjelpe til med å fri dem ut fra hungersnød.” ”Ja,” sa han, ”det er akkurat det jeg er dyktiggjort og utdannet til, og jeg vier mitt liv til å gjøre dette for Herren.”
Fra Iloilo reiste jeg med båt til øya Negros. Hotellet mitt lå midt i byen, og jeg fortalte ikke en gang pastoren hva jeg gjorde om dagen. Jeg betraktet innbyggerne, og jeg forsøkte å få kontakt med dem. Jeg kunne imidlertid ikke snakke med dem. Selv om mange snakket en slags gebrokken engelsk, traff jeg ikke noen som jeg virkelig kunne samtale med. Til slutt fant jeg endelig en ung mann som kunne tålig bra engelsk, i hvert fall så pass bra at det greide seg. Han var bare 21 år, og han var med meg hele tiden mens jeg var der. Om jeg kom ut av hotellet kl. 5.30 om morgenen, sto han på trappa og ventet på meg. Gud ga meg ham som tolk, slik at jeg kunne samtale med innbyggerne, for de som jeg virkelig ønsket å nå, kunne jo slett ikke forstå meg.
Den første dagen vi vandret nedover gaten, la jeg merke til at en velkledd dame sto og gråt mens hun dekket ansiktet med et tørkle. Jeg kunne se at hun gråt så skuldrene ristet. Jeg fikk vite at hun eide en av butikkene der.
”Frue, hvorfor gråter De?” spurte jeg.Hun svarte ikke, men fortsatte å gråte, så jeg sa: ”Jeg er her for å hjelpe Dem. Jeg er prest og jeg vil gjerne si Dem at Gud elsker Dem og bryr seg om Deres behov.” Jeg ventet mens tolken oversatte. ”Si til mannen at det ikke er noe viktig.”
Gutten oversatte, og jeg sa: ”Alt som er viktig for Dem, er viktig for Gud.” Hun tok tørkleet bort fra ansiktet. Det var tydelig at hun hadde grått en tid, for øynene var rødkantede. Jeg tok hånden hennes og ba Gud legge sine sterke armer omkring henne og hjelpe henne hva det enn var hun trengte. Da hun løftet hodet, var det som om skyene var visket vekk og solen skinte.
”Spør om han heter Jesus! Jeg har grått mange ganger før, men ingen har brydd seg om det, slik som denne mannen!”
Jeg brøt reglene en blir pålagt som turist eller misjonær. En får en mengde ”du skal, du skal ikke” og en bør ikke blande seg bort i andres affærer. Jeg la ikke merke til det, men fra den travle markedsplassen begynte folk å flokke seg omkring oss for å se hva som gikk for seg. Det var ikke gått lang tid før alle på markedsplassen visste at jeg tok meg av og hjalp denne kvinnen.
Neste gang jeg brøt reglene, var da jeg så en kvinne som bar en stor sekk med ris. Den så ut til å veie minst 35 kg. Hun var veldig gammel og kroket, så jeg spurte henne hvor langt hun måtte bære sekken. Hun sa at det var omtrent 3 km. Jeg kunne kanskje ha bedt den unge mannen bære sekken for kona, men jeg tok den selv og bar den for henne. Dette så menneskene, og det tok til å hviskes blant byens 360.000 innbyggere.
Da jeg gikk tilbake over markedsplassen, tok folk til å følge etter meg. De stoppet og ba meg være så snill å tale til dem. Mange ganger når jeg ganske enkelt fortalte dem om Guds kjærlighet og omsorg, la jeg merke til at de ble helbredet fra forskjellige slags sykdommer. Dette skjedde også med noen som var helt forvridde av leddgikt. Jeg snakket ikke til dem om helbredelse, og jeg ba ikke for dem, jeg fortalte dem bare om Jesus og om hvor mye han bryr seg om oss alle. Det var noen døvstumme som ble helbredet uten bønn av noe slag. De hørte ikke hva jeg sa, for de var døve, og de kunne ikke ha fortalt noen om det, for de var stumme, men Herren helbredet dem så de kunne både høre og snakke.
Gud viste at disse menneskene var utvalgt av ham, for etter dette ble det rene invasjonen på hotellet, så det ble et travelt sted. De kom dag etter dag så lenge jeg var der. Jeg tok meg av dem og ba for dem i hotell-lobbyen.
Nå kom det plutselig varsel om at en ”morder”-tyfon var i anmarsj. Den var beregnet å treffe Bocolod ca. kl. 20.00 om kvelden. Regnet flommet allerede ned. Jeg ba menneskene bli i kirken, for den var mye mer solid bygget enn de små hyttene som jeg følte ville blåse over ende. I et par timer trodde jeg at tyfonen virkelig hadde truffet oss. Det lød som om hundre jetfly passerte over hodene våre, men den lyden kom fra vinden foran selve tyfonen.
Jeg ba menneskene slutte å bekymre seg, for det var ingen sak for Gud å temme denne tyfonen og å få den til å snu. Disse menneskene har alltid levd i frykt, for det kommer omtrent tjue tyfoner året. Denne var den verste på mange år. Den ble kalt ”morder”, og de var vettskremte. Men Gud er fortsatt Gud.
Omtrent klokka 19.30 samlet vi oss framme i kirken og priste Gud. Vi ba Herren lede tyfonen en annen vei, for nå var den ikke langt unna. Priset være Gud! Herren grep inn og den dreide inn over et ubebodd område. Priset være Herrens navn!
Tyfonens sentrum som ville ha slått over ende alle hus og bygninger på sin vei traff ikke vårt område. Den rammet heller ikke Manila, men beveget seg over et strøk hvor det bodde få mennesker. Det var som om en guddommelig hånd hadde styrt dens vei. Hadde den truffet den tett befolkede Manila, ville hundretusener ha mistet livet. Regnet og vinden gjorde over 270.000 familier hjemløse, men den drepende kraften traff dem ikke. Den gikk over rismarkene og brøt ned risplantene, men menneskene var i live! Det er å se Herren i aksjon!
Jeg holdt på å gjøre meg ferdig til å reise hjem via Manila, da jeg fikk beskjeden: ”Flyet er innstilt.” ”Hvor lenge vil tyfonen ”Rita” vare,” tenkte jeg, ”og hva med min billett herfra til Manila? Er den nå foreldet? Og hva med billettene fra Manila?” Det tok meg ikke lang tid å få greie på det. Min plassbestilling var nå foreldet, og alle fly var fulle helt til onsdag. Plassbilletten på flyet fra Manila var også ugyldig. Først undret jeg meg på hvor lang tid det ville ta før jeg kunne få en ny, men så tenkte jeg: ”Hvorfor bekymre seg? Gud vet! Det var han som brakte meg hit.”
Klokka ett ringte jeg til Manila Flyhavn. Gatene var fulle av vann, og enkelte vindkast var så sterke at de gikk opp i 300 km/t. Det var ingen mulighet for å få plass. Jeg måtte nok regne med å vente syv til ti dager.
Jeg kom til å tenke på en av de mennene Gud hadde latt meg møte. Han hadde gitt meg visittkortet sitt. Om jeg noen gang kom i vanskeligheter, sa han, skulle jeg bruke hans navn og hans kort. Nå trengte jeg hjelp, og jeg bestemte meg for å prøve det. Da jeg nevnte hans navn og refererte til det han hadde sagt, begynte hjulene å rulle. På få minutter skaffet de meg plass og det ble gitt første prioritets klarering. Gud visste at jeg kom til å trenge denne hjelpen. Jeg kom til Manila omkring klokka tolv om formiddagen. Trær og hus var blåst overende. Oversvømmelsene var så store at fra luften så det ut som om byen lå midt ute i sjøen. Titusener av mennesker prøvde å komme med flyene. Av dem som ikke hadde forhåndsbestilt, var jeg den eneste som fikk plass til USA. Takket være at Gud sendte denne embetsmannen i min vei, fikk jeg billett som en spesiell passasjer, utenom passasjerlistene. PS! Alle navnene Gabriel ga meg på forhånd, ble identifisert den tiden jeg var på Filippinene.
Kapittel 12: MIKAEL OG ENGLENE HANS
En mandag morgen ca. klokka to ble jeg vekket av støy nedenfra husets første etasje. Jeg gikk straks ned for å se etter hva det var. Da jeg kom ned, fikk jeg se et av de mest overveldende syn jeg noen gang har sett. I dagligstuen sto fire store kampengler, og det var en voldsom aktivitet i huset. Hver gang Gud hadde åpenbart seg for meg ved sine engler enten hjemme eller på kontoret, hadde det vært overveldende. Denne gangen syntes det meg å være enda veldigere, for i min ånd var det en dyp forståelse av hvor viktig det var, dette som Gud her gjorde.
Gabriel møtte meg ved foten av trappa og ba meg komme med ham i dagligstuen. Han sa: ”Jeg vil ikke at du skal være redd eller fryktsom, men sataniske krefter har satt i gang et angrep mot deg. Akkurat som Gud har sin englehær, har Satan sin hær dirigert av mørkets fyrster, men de er ikke så mange og så mektige. De er ikke alle steds nærværende, og de kan derfor ikke være over alt på en gang. Dommen over dem er allerede felt.”
Jeg lyttet oppmerksomt til Gabriel. Han ville gi meg denne vissheten, slik at jeg kunne styrke Guds folk og minne dem om den spesielle tiden vi lever i. Han sa at Satan var klar over at Gud gjør noe spesielt her i Boise. Nå hadde han sendt ut mørkets fyrster i et forsøk på å skade og røve menneskene, og ved å fylle deres sinn med denne verdens ting, forsøkte han å forhindre Guds verk.
Han minte meg om den gang Israel skulle utfris fra Egypt. Da prøvde mørkets fyrster å forhindre Guds verk ved å drepe alle guttebarn. Derved håpet de også å drepe Moses. De gjorde det samme da Jesus ble født.
Det var veldig interessant å høre Gabriel si at Satan ikke vet hva som skal skje. Han kjenner ikke framtiden, og han kan ikke lese menneskenes tanker. Han er umåtelig nervøs, for han vet ikke nøyaktig hva som skjer. Han håper på en eller annen måte at han greier å forsinke og hindre Guds verk. Gabriel sa at siden Den Hellige Ånd har oppsyn med alt på jorden, vil han ikke tillate Satan å gjøre det. Når han ser at Satans aktivitet blir farlig, sender han ut hærskarer av engler for å ordne opp.
Jeg ble oppmerksom på en spesiell engel som var enorm og så veldig krigersk ut. På tross av sitt tøffe utseende, var han veldig lik Gabriel. Jeg glemmer aldri øynene til denne digre engelen, de var som ildsjøer. Jeg la merke til hans makt og velde, mens Gabriel enkelt og liketil sa at Gud hadde sendt sin mektigste kampengel for å slå tilbake angrepet og rydde bort disse mørkets fyrster. Det fylte meg med slik ærefrykt at jeg torde nesten ikke puste. Slik ble Mikael presentert for meg!
Det er absolutt umulig å beskrive hvordan det glødet og strålte ut fra englene. Jeg merket en atmosfære av medlidenhet og kjærlighet og Den Hellige Ånds frukt, for himmelens atmosfære er Jesu natur. Alle disse himmelske vesener har den samme natur og er fulle av kjærlig medlidenhet.
Gabriel sa at Gud hadde gitt Mikael noen ord til meg. Jeg lyttet med ærefrykt. Dette var virkelighet! Jeg kunne ikke betvile det! Jeg var der!
Gabriel fortalte meg at det ble kjempet et slag den samme natt og at englene i dagligstuen min var der for å dirigere de himmelske hærskarer som drev mørkets krefter tilbake. Mikael og hans tre feltherrer mottok budskap fra Den Hellige Ånd som overvåket alt som skjedde. De ga så beskjeder videre til de engler som ledet slaget, men jeg kunne ikke forstå det språket som de talte.
Inntil den tiden kommer da Satan blir kastet ut for alltid, fortalte Mikael, tillater Gud dette. Derfor er skytsenglene konstant opptatt med å splitte og spre de onde hæravdelingene. Vi hadde ingen ting å frykte, for englene vant over fienden, og de voktet og beskyttet oss. Priset være Herrens navn!
Mikael snakket lenge om noe som jeg aldri før hadde sett i rette perspektiv. Når Gud forteller oss en sannhet, bør vi snarest glemme våre små esker med læresetninger, for Gud kan GJØRE hva han vil, og han vet hva han vil gjøre.
Mikael sa: ”Inntil dommens dag er ikke vår oppgave å ødelegge Satan, men å splitte mørkets makter, holde dem i sjakk, vinne over dem og holde dem borte fra Guds folk. Jeg venter imidlertid med lengsel på et spesielt oppdrag. Når jeg får det, skal jeg ikke lenger vise noen respekt for Lucifer. Det oppdraget er å rense himmelen for Satan og alle hans engler for alltid. Vi kommer ikke til å la en eneste en bli tilbake! Dersom du ikke allerede vet det, kan jeg fortelle deg at 24 timer i døgnet anklager onde krefter Guds folk for noe Gud allerede har tilgitt og glemt. Satan ser ikke tingene slik Gud ser dem. Han vet at de er tilgitt, men han fortsetter likevel med sine anklager. Men en dag skal alt dette renses bort. Lucifer vil nok prøve å kjempe, men han har ingen sjanse. Dersom du vil lese om det som kommer til å skje, finner du det i Åpenbaringsboken 12. kapittel, versene syv til ti.
For første gang ble jeg klar over at Mikael har engler under seg som han kommanderer. Ordet sier: ”Da brøt det ut krig i himmelen: Mikael og hans engler gikk til krig mot dragen. Dragen kjempet sammen med sine engler, men ble overvunnet, og de kunne ikke lenger ha noen plass i himmelen. Den store drage ble styrtet, den gamle slange, han som kalles djevelen og satan og som forfører hele verden, han ble kastet ned på jorden og hans engler med ham. Og jeg hørte en høy røst i himmelen som sa: Seieren og kraften og riket tilhører fra nå av vår Gud, og hans Salvede har herredømmet. For våre brødres anklager er styrtet, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. De har seiret over ham i kraften av Lammets blod og det ordet de vitner om: de hadde ikke sitt liv så kjært at de ikke ville gå i døden. Derfor skal dere juble, himler og dere som bor i dem! Men ulykkelig jord og hav! For djevelen er kommet ned til dere, og hans vrede er stor, for di han vet at han bare har en kort tid igjen” (Åp.12,7-12).
Satan og hans tropper kan ikke gjøre noe som kan ødelegge Guds plan. Den store trengselstiden vil være grusom, for alle de falne englene er da på jorden. Priset være Gud som tar oss bort herfra før dette skjer!
”I hele himmelen vil det ikke være plass for en eneste av disse demonene, ikke en,” sa Mikael. Han understreket det og sa at dette er hans oppdrag, og han er rede til å gå til verket så snart han får vite dagen!
Gabriel ba meg forkynne dette for å gi Guds folk nytt mot. Gud holder øye med dem. Han holder øye med hele verden. Han har ikke overgitt den til Satan, og han vil vi skal se det hele med hans øyne. Vi synes kanskje at alt ser mørkt ut, men Gud vil at vi skal vite at han har alt under kontroll.
Gabriel og Mikael fortalte at forrige søndag hadde mørkets fyrster vært meget nær. Kampenglene plasserte seg i kirken under gudstjenesten for å være sikker på at fienden ikke kom inn. Priset være Herrens navn! Jeg frydet og gledet meg over å høre at han ville la englene være til stede så lenge det var bruk for dem.
Mikael kom rett fra Guds nærhet, og kraftutstrålingen i mitt hjem var så sterk at jeg trengte nesten hele dagen for å komme til krefter igjen. Den menneskelige kroppen er ikke laget slik at den kan tåle en kraft som den som stråler ut fra en engel lik Mikael. Det fikk jeg sannelig merke.
Det er vanskelig for et menneske å forstå hva som egentlig skjer, og det høres rart ut, men Skaperen av himmelen og jorden gjør nå noe helt spesielt. Disse mektige englene kan ikke komme, vise seg eller snakke før Gud sier: ”Gå!” I dag gir han dem denne ordre.
Selv om Gabriel og Mikael var lik hverandre, gjorde Mikael et mer krigersk inntrykk på meg. Han hadde fine, meislede trekk, og den beskrivelsen Daniel ga av englene, ble enda mer treffende da jeg så Mikael var kledd omtrent som Gabriel. Hans hvite tunika hadde et slags elegant gullbroderi, og han bar et bredt gullbelte. Han gikk i en slags sandaler, og føttene så ut som om de var brunet i solen. Daniel sa at de var som skinnende kobber. Hendene og armene skinte også. Utstrålingen som fulgte av at han hadde vært i Guds nærhet, ga den kobberfargede huden hans en uvanlig glød. Han utstrålte også en slik myndighet at det var lett å tenke seg hvordan det ville være å prøve å kjempe mot ham.
Håret hans var lyst som lin. Han så ut som om han var 25 år, så det var vanskelig å forstå at han er eldre enn jorden.
De andre kampenglene bar en brun tunika eller skjorte. Den var knyttet igjen i halsen med en lisse. Under hadde de løstsittende bukser.
Guds engler har ulik rang. Gabriel er den første av rang, og han står i Guds nærhet som en koordinator. Guds hær har den høyeste og fineste form for oppbygning og er fullkommen i sin skjønnhet.
Tjenende ånder er engler som bor iblant oss her på jorden. Gud sier at de slår leir omkring oss. De hjelper oss hele tiden ved å ta seg av oss og fjerne det som smerter og volder oss bekymring. De kjenner til det som går imot oss, til presset og påkjenningene i livet, og de er omkring oss for å hjelpe. De er utsendinger som bringer oss Guds hjerteslag, hans omsorg, kjærlighet og omtanke. De lever i englesamfunn, og de kan opptre som vanlige mennesker. De har ikke den sterke utstrålingen som englene i himmelen har. Serafer og kjeruber er to andre slags engler. Akkurat nå fins det en helt spesiell arbeidsstyrke blant englene. De har et spesialoppdrag, og de hører ikke på noen innvendinger. Gabriel leder dem. De har en virkelig travel tid med å føre de fortapte i kontakt med troende som kan fortelle dem om Guds frelsestilbud.
Mikael er leder for alle de store kampenglene som kjemper mot mørkets makter. Chrioni er en av de ledende kampenglene og feltherre i Herrens himmelske hær.
Mange engler har rang eller stilling i den himmelske hær lik general eller feltherre. Hver av dem har sine ansvarsområder med en kommandokjede under seg. Da Lucifer falt, tok han med seg en del engler av ulik rang, så han har også en kommandokjede under seg. Det betyr at også demonene har ulik rang.
Ordet taler om mørkets fyrster. Det er de øverste i Satans hær. Hver eneste gang i historien når Satan visste at Gud ville gjøre noe spesielt, samlet han mørkets fyrster og brukte all tenkelig strategi for å forsinke og skade Guds verk.
Vi vet for eksempel at så sant det hadde vært mulig, ville mørkets fyrster gjerne stoppe det budskapet som Gud sendte Daniel. Gabriel kjempet i 21 dager, og han ble forsinket fordi demonene hindret ham. Til slutt sendte Den Hellige Ånd Mikael, den mektige engel som har kommandoen over kampenglene.
På grunn av Mikaels veldige åndelige kraft var han i stand til å slå tilbake alle disse mørkets makter. Da kom Gabriel igjennom. Da han talte til Daniel, sa han: ”Daniel, i 21 dager kunne jeg ikke komme igjennom, men så kom Mikael meg til hjelp, og vi drev dem tilbake.”
I disse dager gjør Gud noe spesielt. Han har valgt seg et sted hvor han forkynner sitt budskap, sitt Ord og en spesiell innsikt angående denne tidsepoke, akkurat som han gjorde det på Daniels tid. Det er ingen tvil om at Boise, Idaho, er et kontaktsted for himmelske vesener. Satan har lagt merke til det. Han vet ikke hva det dreier seg om, men han vet at noe skjer, og han har derfor brakt mørkets fyrster til dette området for å prøve å legge hindringer i veien. Men han kan ikke vinne.
Senere på natten da de skulle forlate huset vårt, åpnet Mikael og en annen engel skyvedøren ut til bakgården. Det hadde falt ca. 15 cm snø mens de var her. De tok tre steg som presset snøen sammen helt til jorden. Disse tre stegene førte dem 4,5 m fra huset, nesten 1,5 m pr. skritt – og plutselig var de borte – fullstendig forduftet.
Alt de etterlot seg var noen enorme fotavtrykk i snøen…
Kapittel 13: ENGLER I OPPDRAG
Vi lever i en tid med fornyet åndelig aktivitet. Underlige ting skjer. Mennesker blir vakt. Kristi fiender forlater den fiendtlige leiren og går over på Guds side. Nye røster høres forkynne Det glade budskap. Det vi ser, er tegn på at en himmelsk hær har satt seg i bevegelse.
Jeg har hørt mange vitnesbyrd av mennesker som tidligere var totalt borte fra Gud. Venner har snakket til dem, familien har snakket til dem og andre har bedt for dem, men i stahet motsto de Guds kall.
Sannsynligheten for at de skulle komme til Jesus, syntes å være lik null, men Gud har sin plan og sin mening med oss. Han sendte sitt Ord til dem ved en guddommelig utsending, og snudde dem rundt. Dette hender i sportsmiljø, i forretningsverdenen og i den politiske verden. Mennesker omvender seg og finner ut at Gud er virkelighet. Himmelens hærskarer av engler har satt seg i bevegelse.
Det er vidunderlig å lese om engler. Det trettende kapittel i Dommernes bok gir oss et herlig bilde av dem.
”Israelittene gjorde igjen det som var ondt i Herrens øyne. Da lot Herren filisterne få makten over dem i førti år. I Sora bodde det en mann av Dan-sønnenes ætt som het Manoah. Hans kone var barnløs, hun kunne ikke få barn.”
Gud hadde i sin plan bestemt disse førti år i undertrykkelse, men i løpet av den tiden forberedte han den familien som han ville bruke til å bringe utfrielse til sitt folk. ”Herrens engel viste seg for henne og sa: Jeg vet at du er barnløs og ikke kan få barn. Men nå skal du bli med barn og få en sønn. Nå må du akte deg, så du ikke drikker vin eller sterk drikk og ikke spiser noe urent. For du skal bli med barn og få en sønn. Det må aldri komme rakekniv på hans hode, for gutten skal være en Guds nasareer helt fra mors liv. Han skal ta til å berge Israel fra filisternes hånd. Kvinnen fikk da og sa til mannen sin: Det kom en gudsmann til meg. Han så ut som en Guds engel og var meget fryktinngytende. Jeg spurte ikke hvor han var fra, og han fortalte meg ikke hva han het. Han sa til meg: Du skal bli med barn og få en sønn. Nå må du ikke drikke vin eller sterk drikk og ikke spise noe urent. For gutten skal være en Guds nasareer helt fra mors liv til den dagen han dør. Da ba Manoah til Herren. Hør meg, Herre, sa han. La den gudsmannen du sendte, komme hit igjen og lære oss hvordan vi skal bære oss av med det barnet som skal fødes. Gud hørte Manoahs bønn. Enda en gang kom Guds engel til kvinnen. Hun satt da ute på marken, og Manoah, mannen hennes, var ikke med henne. Da skyndte hun seg og løp av sted og fortalte det til mannen sin. Hun sa: Nå har han vist seg for meg igjen, den mannen som kom til meg her om dagen. Manoah reiste seg og fulgte kone. Da han kom ut til mannen, spurte han: Er du den mannen som talte til min kone? Herrens engel svarte: Alt det jeg nevnte for din kone, må hun passe seg for. Hun skal ikke nyte noe som kommer av vintreet, ikke drikke vin eller sterk drikk og ikke spise noe urent. Alt det jeg bød henne, skal hun rette seg etter.
Da sa Manoah til Herrens engel: Kan vi ikke få deg til å bli en stund, så vi kan gjøre i stand et kje til deg? Herrens engel svarte: Om du får meg til å bli, spiser jeg likevel ikke av maten din. Men vil du stelle til et brennoffer, skal du ofre det til Herren. Manoah visste ikke at det var Herrens engel. Derfor sa han til ham: Hva er navnet ditt, så vi kan ære deg når det går som du har sagt? Da sa Herrens engel: Hvorfor spør du om navnet mitt? Det er et underfullt navn!
Manoah tok nå kjeet og grødeofferet og ofret det der på berget til Herren, han som handler på underfullt vis. Mens Manoah og hans kone sto og så på, hendte det noe. Da flammen steg fra alteret opp mot himmelen, fór Herrens engel opp i flammene fra alteret. Da Manoah og hans kone så det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden.” (Dommernes bok, 13, 1-20)
Det er en vakker fortelling som også er aktuell for oss. Gud passet på at det budskapet engelen brakte, gikk i oppfyllelse.
Engler kan opptre i menneskers skikkelse, men det er ikke nødvendig for deres nærvær at en ser dem. I denne fortellingen viste engelen seg for dem slik at de kunne se ham med sine egne øyne.
Bibelen forteller oss at englene er Guds budbringere og at de roper ut ordren til dem. Derfor sa Manoah i sin bønn: ”Gud, send engelen!” Dette eksempelet viser oss klart at vi ikke skal be til engler, og vi kan heller ikke kommandere dem til å gjøre noe som helst. Det viser også at engelen ble hos dem en god stund og snakket med dem og underviste dem.
Engler skal aldri tilbes. De er skapt slik at det ikke fins noe i hele deres vesen som vil ta imot pris og ære. De kalles Herrens hærskarer, og de er bestemt til å tjene den evige Gud.
I Bibelen er det mange avsnitt som forteller om engler. Siden Chrioni hadde tatt del i mange av disse hendelsene, fortalte han meg noen av dem og gjorde dem levende for meg.
I Josva, 5, 13-14, hadde Israels barn nettopp krysset Jordan og var rede til å gå inn i det lovede land. Josva gikk ut og møtte en mann med et sverd i hånden. Han spurte ham om han var på israelittenes eller på motstandernes side.
Dersom en engel kom og sa det samme til en troende i dag som han sa til Josva, ville han nok bli litt nedtrykt med det samme, for engelen svarte: ”Begge deler er galt. Jeg er ikke med fiendene dine, men jeg tilhører heller ikke hæren din. Jeg tilhører en annen hær, og er kommet på Guds befaling. Rundt meg og bak meg i uendelige rekker står myriader av engler. Du kan ikke se dem, Josva, men det er en hærskare til stede her, og jeg er deres feltherre."
Noen hadde spurt meg om Skriften mente at denne engelen var Jesus. Jeg spurte derfor Chrioni, men han sa at det ikke var riktig. Han – Chrioni – var til stede og ledet Herrens hærskarer. Da Josva falt på sitt ansikt for å tilbe, ba Chrioni ham ta av seg skoene ”for det stedet du står på, er hellig”. (Josva, 5, 15) Det er akkurat det samme som Herrens engel sa til Moses fra den brennende busken. (2. Mos. 3, 4-5)
Chrioni sa at Gud forut hadde tegnet inn alt det som skulle skje i sin store plan. Jeriko var den første byen de kom til. En stor seier for Gud her, ville få de andre kongene og hærene til å frykte israelittene. Når de fikk seg et stort mirakel, ville de forstå at Gud var på israelittenes side. Derfor sendte Gud ut Chrioni og en avdeling engler med ordre om at det som skulle skje ved Jeriko. Gud visste nøyaktig hvordan byen skulle bli beseiret.
Dersom vi var i stand til å gå tilbake i tiden og se på Guds slagplan for sin englehær, ville den antakelig se omtrent slik ut: ”Israels barn er våre allierte. De kommer til å marsjere rundt bymuren i syv dager, og den siste dagen skal de gå rundt byen syv ganger. Det har jeg allerede gitt ordre om, så vi må koordinere våre planer med deres. På et gitt signal skal prestene blåse i trompetene sine, og folket skal rope. Når dere hører ropet, skal dere trykke murene ned!”
Chrioni sa at englene hadde plassert seg oppe på murene, mens de ventet på ropet. Israel visste ikke en gang hva som foregikk, men Gud visste det, og englene likeså. De ventet til de hørte ropet: da dyttet englene av all makt – og de store tykke murene raste sammen. Disse murene var så tykke at en kunne bygge et hus på toppen av dem. Hadde de blitt veltet eller vippet over ende, ville det fortsatt vært en mur, for de var omtrent like tykke som de var høye. Gud sa til englene: ”Trykk dem ned!” og Bibelen forteller at murene ble jevnet med jorden (Josva 6, 20 eng. oversettelse). De behøvde ikke en gang bane seg vei gjennom sprekker og over murblokker, for murene var slettet med jorden.
Dette var englenes verk. Jeg kan se for meg Chrioni som står under og studerer ordrene sine og merker seg en spesiell bestemmelse fra Gud angående en liten del av muren. Da Rahab beskyttet de to speiderne som var sendt ut for å observere i det lovede landet, ga Gud henne et løfte og forsikret henne om at han ville beskytte henne og ta vare på hennes familie. Jeg synes jeg ser Chrioni gi ordre til noen av englene om å gå dit bort og vokte og bevare den delen av muren, mens de andre trykket ned resten.Nylig ble det meg fortalt at utgravningen av muren viser at den ble trykket ned som i en elevatorsjakt! Tenk på det trykket som englene måtte legge på den. Jeg har også hørt at i de arkeologiske funnene som er gjort i utgravningene ved Jeriko, har en også funnet rester av den delen av muren hvor Rahabs hus var. Priset være Herrens navn!
Bibelen blir sannelig levende for oss når vi vet at de englene som hjalp til ved Jeriko, fortsatt er omkring oss og arbeider blant oss under Den Hellige Ånds ledelse.
Herrens engel hindret Bileam i å forbanne Israel. For noen penger var Bileam fristet til å gjøre det, men Gud befalte engelen å forhindre det. Jeg ser for meg Bileam som prøver å forbanne Israel, men hver gang han begynte, rørte engelen ved tungen hans, og Israel ble velsignet. Antakelig sa Bileam til seg selv: ”Hva er det i veien med meg? Jeg tror jeg mister forstanden.” Så prøvde han igjen å forbanne, men igjen fløt munnen hans over med velsignelser. Han visste ikke at det sto en diger engel ved hans side og la andre ord i munnen på ham, slik at Israel ble velsignet. Dette var en så streng befaling fra Gud at han til og med satte eselet i stand til å snakke. Det skremte Bileam, og han prøvde å tvinge eselet til å gå, men eselet var sta. I stedet snudde det seg og sa: ”Bileam, har jeg ikke tjent deg trofast i alle disse år?
Hvorfor tillot Gud at en slik fortelling ble gjengitt i Bibelen? Fordi det skjedde slik. Eselet snakket fordi Guds engel var til stede enda det i seg selv ikke var i stand til det.
Her er noen skrifthenvisninger som kan vise oss hva det betyr for oss at englene er med oss. De vil også hjelpe oss til å fornemme deres nærvær og til å vite at også vi kan vente Guds hjelp via hans himmelske hær.
En engel kom til Sakarja og Elisabet med budskapet om at Johannes Døperen skulle bli født (Luk. 1, 11-20).
Engelen Gabriel kom til Maria og fortalte henne at hun skulle føde Jesus, Guds Sønn. Den plan Gud hadde lagt, forberedt og skrevet ned før han skapte jorden, ble oppfylt da tiden var inne (Luk. 1, 26-35).
Han lar alt skje til rett tid, slik at alt er rede til den fastsatte dagen. Jesus ga seg selv hen som et offer nøyaktig på den dag Gud hadde planlagt. Det var så visst ikke noe Gud bestemte seg for noen få år før det skjedde.
Han lot Daniel få se over skulderen sin og sa: ”Daniel, jeg vil vise deg noe av det jeg har planlagt. Israel skal holdes i fangenskap i sytti år. Når de sytti år er omme, vil det gå ut en befaling fra en konge om å gjenoppbygge Jerusalem. Hvis du teller 483 år fremover, vil du oppdage en mann som enda ikke er født.”
Han snakket om Aleksander den stores felttog, og om de fire generalene som skulle overta etter ham i stedet for hans fire sønner, fordi Gud hadde planlagt det slik. ”Men,” sa han, ”ved slutten av de 483 årene skal Jesus gi sitt liv for verden. Han skal dø, ikke for sin egen skyld, men for verdens synd.” Nøyaktig til fastsatt tid døde Jesus for verdens synd.
I alt det Gud gjør, forteller han oss at han elsker oss og har omsorg for oss, at han har bruk for oss og at han vil hjelpe oss.
En engel advarte Josef. ”Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: Stå opp, ta barnet og morgen med deg og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra. For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.” (Matt. 2, 13)
Om det som skjedde etter at Jesus var blitt døpt i Jordan-elven, sier Ordet: ”Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å fristes av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød! Jesus svarte: Det står skrevet: Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.
Deretter tok djevelen ham med til den hellige by og stilte ham på det ytterste hjørne av tempelmuren og sa: Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra. For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, de skal bære deg på hendene, så du ikke støter din fot mot noen stein.
Men Jesus svarte: Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.
Så tok djevelen ham opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du faller ned og tilber meg. Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, satan. For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.
Da forlot djevelen ham, og engler kom og tjente ham” (Matt. 2, 1-11).
I Lukas 22, 43 leser vi at en engel fra himmelen kom ned og styrket Jesus og tjente ham i hans trengselstime i Getsemane.
Englene er nevnt i Bibelen helt fra 1. Mosebok til Åpenbaringsboken. I 1. Mosebok 24, 7 sendte Gud en engel for å finne en brud til Isak. Dette var også planlagt av Gud. I 2. Mosebok 23, 20 står det: ”Se, jeg sender en engel foran deg. Han skal vokte det på veien og føre deg til det sted som jeg har utsett.” Ved utgangen fra Egypt sendte han engler for å rydde veien for Israels barn.
I Salme 34, 8 lot Den Hellige Ånd David skrive disse ord: ”Herrens engel slår leir til vern om dem som frykter Herren, og frir dem ut av fare.”
Tenk på Daniel da han ble kastet i løvehulen (Dan. 6, 23). Kongen var sikker på at Daniel ville bli spist opp og at det ikke ville være stort igjen av ham om morgenen. Kongen fikk ikke sove hele natten, for tanken på at Daniel ble spist opp av løvene, plaget ham. Han tenkte på det skrekkelige han hadde gjort da han kastet Daniel i løvehulen. Det første han gjorde neste morgen var å springe bort og rope ut: ”Daniel, du som er en tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet frelse deg fra løvene?” Han ventet nok ikke å få noe svar, men han ville i hvert fall prøve. Daniel svarte ham: ”Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort meg noe vondt” (Dan. 6, 20-23).
Guds engler er mektige. Siden de utfører Guds verk, har de ubegrenset makt. Dersom en eneste engel kunne gjøre så mye, hva kan da ikke himmelens hærskarer utrette når de marsjerer fram i dag. Tenk på hva de kan utrette. Hver gang et nytt kapittel i fullførelsen av Guds plan tok til, ble englene synlige og brakte budskap. I våre dager har mennesker over hele jorden hatt besøk av synlige engler.
Dette skulle fortelle oss noe. Gud lar ikke verden forfalle uten at han ser det og er oppmerksom på det. Et nytt kapittel er under utfoldelse. Jesus er snart rede til å komme igjen. Priset være Herrens navn! Snart kommer den største redningsaksjonen som noen gang har funnet sted i hele universet. Hans engler er nå ute og arbeider. De har ikke bare blitt sett på noen få steder, men det kommer stadig meldinger fra hele landet om at det er sett engler.
Jeg ble henrykt da en kristen bror, John Weaver, pastor ved Christian Center, Bozeman, Montana, fortalte at han hadde hatt to englebesøk. Ved det første besøket ga engelen ham instruksjoner. Han trodde det var en drøm og at folk ville le av ham, men engelen møtte ham to uker senere. Da kjørte han i bilen sin på vei hjem fra et møte. Bilen var i fart, dørene og vinduene var lukket igjen og plassen ved siden av ham i førersetet var tom. Plutselig satt en engel ved siden av ham. Han snakket en stund med ham og minnet om det oppdraget Gud hadde gitt ham. Da pastor Weaver sa at han ville gjøre det Gud hadde bedt ham om, forsvant engelen på samme måte som han kom inn i bilen. Selv om bilen holdt en fart på ca. 80 km/t, ble engelen ganske enkelt borte. Når engelen som besøkte Manoah kunne stige inn i ilden og forsvinne, kan nok en engel forlate en bil i fart uten å komme til skade.
Bibelen forteller oss at Gud ikke har forandret seg. Ordet sier at noen har tatt imot fremmede og ikke vært klar over at det var engler. Det er ikke alltid at du kjenner dem når du møter dem, dersom de ikke vekker deg midt på natten eller du ikke får se dem gå rett inn i varmen og forsvinne, eller hoppe ut av en bil i fart uten å falle og slå seg mot veibanen. Men de er til stede. Engler dør ikke. De har ikke mistet noe av sin styrke. De er fortsatt mektige. De sendes ut for å sørge for oss og hjelpe oss å slå leir omkring oss. Salme 91, 11 sier at Gud har gitt englene ansvar for oss. De kommer like hurtige som Guds befaling eller Guds tanke. De kan vise seg som et alminnelig menneske på gaten, eller som en vag, nesten usynlig skikkelse. De kan også være like tydelige og virkelige som du og jeg. En ting kan du imidlertid være sikker på: Du kan klart skille mellom en virkelig engel og din egen innbildning. Du behøver ikke anstrenge deg for å skjønne at de er virkelige. De vil overbevise deg, dersom det er deres oppgave.
Englene legger til rette vår livsvei på samme måte som de gjorde det for de menneskene vi leser om i Bibelen. Gud vil at vi skal være viss på at vi ikke blir sittende hjelpeløse om vi er i en avkrok, men at hans engler blir sendt ut for å hjelpe hans folk.
”Etter at de hadde båret fram sitt vitnesbyrd og talt Herrens ord, vendte de (Peter og Johannes) tilbake til Jerusalem, og underveis forkynte de evangeliet i mange av Samarias landsbyer. En Herrens engel talte til Filip og sa: Gjør deg klar og dra sørover på veien fra Jerusalem til Gaza. Dette er en øde strekning. Filip gjorde seg i stand og dro av sted…” (Apg. 8, 25-27). Hvorfor ba engelen ham få en annen vei? Jo, fordi han skulle møte den etiopiske hoffmannen og vise ham Kristus. Gud gjør det samme i dag.
Tenk hvor spennende det ville være om vi kunne se hva englene gjør i denne stund overfor dem av våre kjære som ikke er frelst. Kanskje du tenker at intet på jorden eller i himmelen kan få dem til å omvende seg til Gud, men det fins allerede engler som er i ferd med å dra i dem og følge dem på deres vei, fordi Gud ønsker at de skal bli hans. Engler er ute i spesielle oppdrag fra Gud for å hjelpe deg og dine venner og slektninger til å finne ham.
Gud elsker oss og han er rede til å gi oss sin fullkomne hjelp og redning. Han har sendt Den Hellige Ånd for at han skal være hos oss, lære oss og vokte over oss. Englene leirer seg om oss. Hvordan skal vi kunne tape?
Englene virker i dag! Priset være Herrens navn!
Kapittel 14: HAN KOMMER IGJEN
Hvor befinner vi oss på Guds kalender?
Dersom menneskets tid på jorden, fra Adams og Evas tid og til nå, ble fordelt på 12 klokketimer, tror jeg at vi ville befinne oss på slutten av den tolvte time, like før klokken slår tolv. Det er mye som indikerer at vi hurtig beveger oss mot slutten av den tidsepoke vi kjenner.
Jesus kommer igjen. Han sa ikke når, men han sa at vi ville forstå tidens tegn. Vi kjenner årstidene fordi hver av dem har sine spesielle kjennetegn. Når våren kommer, begynner gresset å bli grønt og det kommer spirer fra de små røttene. Når sommeren kommer, blomstrer det omkring oss. Om høsten forandres alt til oransje og brunt. Vinteren bringer snø og kulde. Du ser tegnene og vet hvilken årstid det er.
Vi vet ikke hvor lang tid vi har igjen, men er ting vet vi og det er at Gud har latt oss få leve i historiens mest spennende dager. Dette er en tid da mennesker rundt om på jorden tar imot og åpner seg for Gud og det han gjør. Mennesker fra alle trosretninger, fra alle slags yrker og nasjonaliteter hører hans kall og våkner.
Mennesker oppdager at det viktigste i livet er å bygge på Guds evige Ord. En økende sult skapes i hjerter over hele jorden, en hunger etter en bedre forståelse av Guds løfter. Mennesker skjønner at Gud aldri vil fornekte sitt vesen og at han aldri vil fornekte sitt Ord!
”…For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er” (Joh. 14, 2-3). Jesus sa at han ville komme igjen.
”Det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenning bruser. Mennesker skal forgå av redsel og gru for det som kommer over jorden. For himmelrommets krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær” (Luk. 21, 25-28).
”Da de sto og stirret opp mot himmelen og så etter ham idet han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt opp til himmelen fra dere, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen” (Apg. 1, 10-11).
Engler besøkte jorden på Jesu tid. De gjør det samme i dag. La du merke til at engelen sa: ”Denne Jesus…?” Englene snakker i dag på samme måte som de gjorde da, og de bringer evangeliet om hans gjenkomst. Denne Jesus kommer til jorden. Jeg vet slettes ikke hvordan eller når, men jeg vet at han vil komme igjen. Gud har en hel evighet full av hemmeligheter som han ikke har fortalt oss noe om. Men en ting har han gjort klart: Jesus kommer igjen.
Disiplene hadde en sterk følelse av at det hastet med å forberede seg til Jesu gjenkomst. De så fram mot den dagen. ”For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen…” (1. Tess. 4, 16).
Paulus sier at dersom du tror at Jesus døde og sto opp igjen fra de døde, må du også tro at han kommer igjen. Han oppmuntret oss til å ”trøste hverandre med disse ord” (1. Tess. 4, 18). Vi har noe virkelig oppløftende å fortelle andre mennesker. Når du ser at de ser noe nedtrykte ut, si da: ”Vær ved godt mot, Jesus kommer snart!”
Denne positive tro finner vi flere steder i det Paulus har skrevet. Han sa at det er en del av evangeliet, det at Gud tar seg av det som hender, så du ikke behøver å bekymre deg eller være konstant ute av balanse eller undres på om du vil være rede når Jesus kommer. Det kan godt gå opp og ned på din vei, men dersom du vandrer sammen med Jesus og tjener ham, er du i Guds familie. Han vil bevare sine slik som Paulus uttrykker det i 1. Tess. 5, 23-24: ”Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bli bevart uskadd, så dere kan være uklanderlige når vår Herre Jesus Kristus kommer. Han som kaller dere, er trofast, han skal gjøre det.”
Noe av det vidunderligste ved budskapene disse englene bringer fra Gud, er at de gjør det mulig for mennesker å vinne nye seire. Vi kan slappe av, slutte å kjempe i egen kraft og la hans liv flyte gjennom oss. Når hans liv får gjennomstrømme oss, tar han seg av alle våre problemer og alt det som plager oss. Holder du blikket festet på svaret, som er Jesus, og ikke på problemet, vil du oppdage hvor enkelt det egentlig er å la hans liv flyte inn i ditt.
I Jakob 5, 7-8, står det: ”Vær da tålmodige, brødre, inntil Herren kommer! En bonde venter på jordens dyrebare grøde, han må ha tålmodighet til både høstregnet og vårregnet har falt. Så må også dere være tålmodige og ved godt mot, for Herrens komme er nær.” Han kommer kanskje ikke når du tror han kommer, for enda er det noe han må fullføre, men vær tålmodig, han kommer!”
Også Peter har fortalt om den tiden da Jesus skal åpenbares fra himmelen. I 1. Pet. 1, 13, sier han at du kan slutte å bekymre deg og heller hvile trygt i vissheten om at når Jesus kommer, har han fullt opp av nåde med deg. Vi behøver ikke se på all vår svakhet og smerte eller på de vanskelige tidene, men vi skal rette blikket mot den nåde Kristus bringer med seg når han åpenbarer seg fra himmelen. ”Gud ville kunngjøre for dem hvilken rikdom av herlighet denne hemmeligheten betyr for folkeslagene: Kristus blant dere, håpet om herlighet!” (Kol. 1, 27).
I 1. Joh. 3,2 skriver Johannes om Jesu gjenkomst. Han sier at det vi skal bli, enda ikke er synlig, men vi vet at når Jesus kommer igjen, kommer det til å skje noe. ”Da skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er!”
Judas skriver om Jesu komme tilbake til jorden i vers 24: ”Han som har makt til å bevare dere fra fall og føre dere fram for sin herlighet, feilfrie og jublende…” Judas trodde dette, og han oppmuntret andre til å slutte å bekymre seg for framtidige fall. Gud er stor nok til å kalle deg, hjelpe deg og utfri deg fra dine synder.
Når jeg tenker på Jesu gjenkomst, kan jeg levende minnes Gabriels gripende ord: ”Siden Jesus kom den første gangen, har det aldri vært slik spenning og aktivitet i himmelen som det er nå.”
Kapittel 15:
AVSLUTNING AV
CHARLES OG FRANCES HUNTER
Da vi avsluttet vårt arbeid med denne boka, kontaktet vi pastor Buck angående noen små forandringer i den siste utgaven. Han fortalte oss da meget nølende om et besøk som fant sted tidlig om morgenen søndag 18. mars 1979.
Gabriel, Chrioni og en tjenende engel som Cyprion, kom hjem til ham, og brakte det budskap om at Gud av hele sitt hjerte ønsker å lære sitt folk betydningen av lovprisning og tilbedelse.
Englene sa: ”Vi vil at du skal tilbe sammen med oss.” Øyeblikkelig talte pastor Buck et språk han aldri før hadde talt. Englene og pastor Buck tilba og lovpriste Gud sammen i 35 minutter. Han sa at lovprisningen fløt gjennom ham som ”en elv med ord”, som han selv ikke kunne starte eller stoppe.
Mens de tilba og priste Gud sammen, åpnet pastor Buck øynene og så noe som han vanskelig kunne fatte.
Chrioni er den høyeste av englene som var til stede denne søndagsmorgenen, men når pastor Buck så på ham, syntes det som om han selv og Chrioni var like høye.
Deretter så han på Gabriel. Han hadde tilsynelatende også samme høyde – og Cyprion likeså.
Hvordan kunne dette ha seg? Pastor Buck så ned. Gabriels føtter var omtrent 10 cm over gulvflaten. Deretter så han på Cyprions føtter, og de var omtrent 45 cm over gulvet. Så kikket han ned på sine egne føtter, og til hans store forbauselse var også de omtrent 45 cm over gulvet. Da først ble han klar over at kroppen hans var løftet opp i luften.
Gabriel forklarte dette for ham på en enkel, men ytterst instruktiv måte. Han sa at fra den høyeste til den laveste blant englene og ned til menneskene, er vi alle på samme nivå når vi tilber og priser Gud. Han overbrakte dette budskap fra Gud at tilbedelse er den mest effektive likhetsskapende faktor mellom himmel og jord. Det som nå hadde hendt, var en illustrasjon av denne sannhet.
Kommer noe av dette til å hende oss? Ifølge Gabriels ord vil det skje når Jesus kommer igjen, og Bibelen sier oss hva som vil hende: ”Brødre, vi vil ikke at dere skal være uten kunnskap om dem som er sovnet inn i døden, for dere skal ikke sørge som de andre, de som er uten håp. For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, fram sammen med ham. Dette sier vi dere med et ord fra Herren: Vi som nå lever og blir tilbake til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er sovnet inn. For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra Himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst da hverandre med disse ord” (1. Tess. 4, 13-18).
Med en troens dristighet som vi aldri har møtt hos noen annen, og med en totalt avslappet frihet har pastor Buck fortalt oss om det som hender i hans liv. Denne boken har gjort mange av Skriftens store sannheter enklere for oss.
Vi føler det som om dette var nedtellingen før de kristne farer til vært og når sitt evige bestemmelsessted – Himmelen – sammen med Gud og Kristus Jesus! Priset være Herrens navn!
Kapittel 16: I BEGYNNELSEN
Da vi skrev ”engle”-boka, ga Gud oss en overnaturlig kraft og energi. Mange dager arbeidet vi i 16 til 20 timer, for vi følte at det hastet med å få budskapet ut til verden. Englenes nærvær fylte huset vårt, og Gud fortsatte å overøse oss med sin kjærlighet og styrke. Lite ante vi, selv i denne kraftfylte tiden, om hva som skulle skje, når ”Engler i oppdrag” var trykt.
Gud sa at han ville gi sitt budskap vinger og fylle det med liv, hvor det enn ble sendt. Vi kunne aldri ha drømt om hvilken veldig virkning Guds frelsesplan for familiene skulle få, selv om vi gledet og frydet oss da vi skrev kapitlet ”God nytt for deg og din familie”.
Knappe to måneder etter at boka kom ut, ble det tredje opplaget trykt. Vi undret oss over hvorfor Gud hadde latt det være syv blanke sider på slutten av boka. Nå vet vi hvorfor. Han ville vi skulle fortelle om noe av det som hendte ”i begynnelsen” etter at boka ble utgitt.
En 84 år gammel dame kjøpte seks eksemplarer av boka og ga en til hvert av sine ufrelste barn. Etter å ha lest boka, tok alle seks imot Jesus som sin Frelser og Herre. Priset være Herrens navn!
Datteren til en forkynner ringte til pastor Buck og fortalte denne spennende historien: Hun gjorde opprør da hun var seksten år gammel og forvillet seg langt bort fra Gud. En eller annen sendte henne et eksemplar av ”Engler i oppdrag”, og mens hun leste den, hørte hun bare en eneste ting: ”Gud elsker deg. Gud elsker deg”.
Dette traff henne i hjertet. Hun ga sitt liv til Herren og straks førte hun også sin vaskehjelp til Jesus.
En mann ringte fra Spokane, Washington. Han arbeidet på postkontoret. Mens han sorterte posten, så han en helsides annonse om boken på baksiden av et tidsskrift. Dette fangets hans oppmerksomhet, og han gikk ut og kjøpte et eksemplar av boken. Hans tolv år gamle sønn skulle opereres for kreft, og han leste hele boka før operasjonen. Hans far sa: ”Jeg har ikke hatt anledning til å lese boka ennå, for han ville ikke legge den fra seg, men min sønn går til operasjonen som en totalt forandret gutt!”
En dame fra Mississippi ringte for å fortelle at hennes mann og tre voksne sønner levde borte fra Herren da de begynte å lese boka. Etter å ha lest kapittelet ”Godt nytt for deg og din familie”, omvendte alle fire seg til Herren. En av dem føler Herren har kalt ham til å gå inn i evangeliseringsarbeidet.
Den første kvelden vi var i Lorain, Ohio, ba vi forsamlingen skrive navnene på sine ufrelste kjære inne i håndflaten. Så ba vi Gud sende engler ut for å lede disse til personer som kunne føre dem til Herren, og vi takket for at han ville sende svar endog før vi forlot byen.
Tre kvelder senere kom en syttini år gammel mann fra og sa helt enkelt: ”Jeg ønsker å bli frelst.” Han var ateist og far til en mann som hadde løftet hans navn opp til Herren den første kvelden i kirken. Ære være Gud!
Ved et Aglow-møte i Texas ba vi kvinnene som hadde ufrelste menn, om å oppløfte sine hender og skrive mennenes navn i hånden sin. Neste morgen våknet en av mennene og sa: ”Kjære, jeg vet ikke hva som er i veien med meg, men ring ”The 700 Club”, for jeg må bli frelst med en gang!” Han tok imot Jesus som Herre og Frelser. Han visste ikke hva som feilte ham, men vi visste det – engler hadde omringet ham hele natten!
På et møte i New York oppfordret vi dem som hadde noen i familien som var ufrelste, å skrive navnene i håndflaten og be Gud sende englene ut for å gjøre det nødvendige for å bringe dem til Herren. Jeg ba spesielt med en dame som sa at hennes mann aldri ville komme med til gudstjeneste. Jeg advarte henne mot å undervurdere Guds kraft, og til hennes store forbauselse dukket mannen opp ved aftengudstjenesten. Han kom ikke fram og ba en synders bønn, men Ånden ledet meg til å gå bak i kirken mens Charles ba for de syke. Jeg kom dit samtidig som denne mannen. Jeg fortalte ham at engler hadde ført ham til kirken, og jeg spurte ham om han ikke ville overgi sitt liv til Herren med en gang – og det gjorde Han! Tårene strømmet ned over kinnene hans da det gikk opp for ham hva som hadde hendt med ham da han begynte å leve det nye livet i Kristus.
I Michigan ba Den Hellige Ånd meg om å gå ned i kirken. Jeg gjorde det, men det var ingen der. Jeg åpnet en sidedør, og der sto en mann som var så full som det går an å bli. Jeg sa bare: ”Englene brakte deg hit i kveld for at du skulle bli frelst. Vil du ta imot Jesus?” Englene hadde gjort en god jobb, for han begynte å gråte og ba om forlatelse for sine synder.
En kveld kjøpte en ung mann et eksemplar av ”Engler i oppdrag”. Han kunne ikke legge den fra seg før han hadde lest den ut. Neste dag sa han: ”Jeg har alltid hørt at Gud elsker meg, men for første gang i mitt liv vet jeg det inne i meg.”
Noe som virkelig beveget oss, hendte da vi fløy til Boise, Idaho, for å dedisere boken. Et sted mellom Salt Lake City og Boise tittet vi ut av vinduet, og Frances så vår spesielle kampengel, som Gud sendte for å beskytte oss. Han ”sprang” ved siden av flyet. Hun vendte seg til Charles og sa: ”Kjære, er det ikke merkelig at han er på utsiden av flyet i stedet for å være inne i det!” Vi lo, for Charles bemerket: ”Han trenger kanskje litt mosjon i dag.”
Lite ante vi om hva som skulle skje. Da flyet skulle lande i Boise, og vi var nesten nede på bakken, ”skjøt” piloten flyet opp i luften igjen. Han forklarte oss at flyet foran oss hadde landet litt senere enn planlagt, og at vi måtte sirkle rundt Boise før vi kunne gå inn for ny landing.
Vi gjorde så, men da vi landet, hendte det et eller annet og flyet spratt kanskje 10 meter opp i luften. Det var et sjokk for oss helt til vi fikk et glimt av hva som foregikk utenfor. Vår digre engel hadde tatt tak i flyvingen med hendene, og det sluttet å hoppe og ryste.
”For han skal gi sine engler befaling om å bevare deg på alle dine veier” (Salme 91, 11).
Noe av det mest spennende som hendte oss personlig, opplevde vi i Wyckoff, New Jersey. Vi hadde et ettermiddagsmøte og talte om englenes økte aktivitet i våre dager. Plutselig begynte seks-syv av de tilstedeværende å peke i retning av prekestolen og si: ”Se på lysglansen! Se på den lysglansen rett bak deg! Den er rett over deg!”
I ett nu hoppet menneskene opp og ropte: ”Lysglans! – Lysglans! – Se på den!”
Vi forklarte at englene ofte er omgitt av en lysglans, fordi de har vært i Guds nærhet, og at det antakelig var dette de så. Men av en eller annen grunn var det ingen av oss som snudde seg rundt for å se.
Senere, da vi var i Boise for å dedisere boken, sa pastor Buck: ”Si meg, fortalte jeg at Gabriel sa at de hadde vært innom på det møtet dere hadde i New York? De viste seg ikke slik de vanligvis gjør, men som en lysglans!
Ære være Gud!