Roland Buck sin opplevelse fra Himmelen

Besøket i Tronsalen

En lørdag kveld satt jeg ved skrivebordet mitt. Dette var i januar 1977 omkring kl. 22.30. Jeg mediterte, ba og forberedte mitt sinn for søndagen. Jeg satt med hodet i hendene og støttet meg mot bordet, da jeg plutselig og uten forvarsel ble tatt rett ut av rommet! Jeg hørte en stemme si: ”Kom med meg inn i Tronsalen, hvor universets hemmeligheter finnes”. Jeg fikk ikke tid til å svare, verdensrommet betyr ikke noe for Gud. Det var som om en knipset med fingrene – og vips – så var jeg der! Da først ble jeg klar over at den røsten jeg hørte tale til meg, var den Allmektige Guds stemme! Jeg var nervøs, og Gud ba meg falle til ro. Han sa: ”Du kan ikke vise meg noe jeg ikke allerede kjenner til.” Jeg begynte å bli roligere, selv om jeg hadde vanskelig for å fatte det som hendte. Jeg var overveldet av ærefrykt. Han gikk rett på sak og sa: ”Jeg ønsker å gi deg et sannhetens ”teppe”, (slik uttrykte han seg). I løpet av en brøkdel av et sekund beveget vi oss fra 1. Mosebok til Åpenbaringen for å se på Guds plan for sitt folk. Da vi slik gikk gjennom hele Bibelen, viste Gud sitt vesen og han slo fast: ”Jeg vil ikke gjøre noe som er i konflikt med min natur og mitt vesen. Min plan meg deg er god, og den vil bli fullført.” Han viste til Jeremia 29, 11: ”For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere,” sier Herren, ”fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere framtid og håp.” Når han gav meg disse tanker, var det fordi Gud ville jeg skulle vite om hva han egentlig føler for mennesket, og at han hadde mennesket i tankene før han skapte jorden. Han skapte jorden for at menneskene skulle ha et sted å leve. Han ser ikke på alt det onde som har hendt, men på det opprinnelige mennesket. Under dette besøket ga Gud meg et spennende glimt av skjulte hemmeligheter i universet, årsakssammenhenger, krefter, natur og verdensrom. Alt bærer det samme vakre varemerke. Ettersom han ga meg dette blendende sannhetens ”teppe”, fikk hele Bibelen en ny skjønnhet og enhet, som jeg tidligere ikke hadde sett. Visse bibelske sannheter som jeg tidligere ikke hadde sett. Visse bibelske sannheter som jeg tidligere så vidt kunne skimte, ble nå absolutt klare. Jeg kunne se hvordan alle bitene i det verk Gud gjør, passer inn i hverandre! Etterpå sa Gud at jeg kunne få stille spørsmål! Tankene mine virvlet rundt! Hvordan kan et menneske spørre ut Gud? Jeg var så overveldet og fylt av ærefrykt ved å være i hans nærhet at jeg nesten ikke kunne tenke! Til slutt kom jeg på at jeg kunne spørre om han virkelig hadde en plan for hvert enkelt individ. Av en eller annen grunn syntes jeg det var for omfattende selv for Gud. Som svar lot Gud meg få se de himmelske arkivers umåtelige størrelse. Det var ingen mulighet for at min begrensede forstand kunne fatte hvordan Gud kunne finne fram i alle disse fortegnelsene. Det var sikkert milliarder av dem! Han sa: ”Siden du er så overveldet av dette, så la meg ta ut den som vedkommer deg.” Øyeblikkelig dro han ut fortegnelsen over mitt liv! Jeg fikk ikke se hva den inneholdt, men han nevnte noen få hendelser i framtiden, som jeg kunne bruke som en bekreftelse på dette besøket. Deretter gjorde han noe som overrasket meg! Han skrev ned 120 hendelser som han sa ville skje i mitt liv i fremtiden. Det var ikke som når du og jeg skriver. Opplysningene var der bare ganske plutselig. Jeg behøvde ikke en gang lese det, men i dette øyeblikket kan jeg fortelle deg ALT som sto på det papiret. Det ble preget inn i mitt sinn i løpet av et øyeblikk, akkurat som en trykkeripresse trykker skrift på papiret. Pressen må ikke lese det som er preget inn. Det er der! På samme vis ble hvert eneste notat brent inn i mitt sinn, og der er de fortsatt! Selv om jeg eide denne viten, lot Gud meg forstå at jeg ikke skulle fortelle noe om det, før han tillot det. Han sa: ”La meg vise deg en annens dokument, noe du lett vil forstå.” Han dro ut papirene til Kyros og minte meg om det siste verset i Jesaja 44 og de fem første versene i kapittel 45 hvor han sier: ”Han er min hyrde, han skal fullføre alt det jeg vil, han skal si om Jerusalem: Byen skal bygges, og om templet: Det skal bli grunnlagt på ny! Så sier Herren til Kyros, sin salvede, han som jeg holder i hans høyre hånd, for å tvinge folkeslag under ham, løse beltet om livet på konger og åpne dørene for ham, så ingen porter skal være stengt. Jeg vil gå foran deg. Høyder vil jeg jevne ut, dører av bronse vil jeg sprenge og bommer av jern vil jeg slå i stykker. Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer, gjemt på hemmelige steder, for at du skal vite at jeg er Herren, Israels Gud, som har kalt deg ved navn. For min tjener Jakobs skyld, for Israel, som jeg har utvalgt, har jeg kalt deg og gitt deg hedersnavn, enda du ikke kjente meg. Jeg er Herren, det er ingen annen, foruten meg er det ingen Gud. Jeg har spent beltet om livet på deg, enda du ikke kjente meg.” Gud så langt inn i fremtiden og visste nøyaktig hva som skulle skje. Han lot meg få se dokumentene og hva han hadde planlagt for noen. En bok tilhørte apostelen Paulus. Den avslørte at han skulle brukes til å bringe evangeliet til menn med myndighet, herskere og konger. Av den grunn hadde Gud gitt ham en hjernekapasitet som var større enn den normale, og på grunn av hans klokskap lot Gud ham studere under den tids største lærere. Til slutt ble han elev hos Gamaliel, datidens mest berømte lærer. Gud hadde utvalgt Paulus til å skrive brevene i Bibelen og om Guds plan for kirken, hans legeme. Derfro forberedte han ham for oppgaven. Noe av det mest spennende for meg var da Gud ga meg et gløtt av Abrahams og Saras dokumenter. Da jeg kikket på dem, fikk jeg se ting som var helt ukjente for meg. Der sto det skrevet om Abrahams og Saras gjestfrihet overfor fremmede. De hadde virkelig omsorg for dem som ikke hadde vært så heldige som de selv. De ga gjestene vann til kamelene og et sted hvor de kunne raste, og de delte maten sin med dem. Gud æret dette, og det ble skrevet ned. Jeg hadde aldri tidligere lagt merke til det når jeg leste 1. Mosebok! Jeg kunne ikke finne noe om de gangene Abraham snublet. Det var ikke skrevet noe om den gang Abraham løy for kongen av Egypt og sa at hans kone var hans søster. Det sto heller ikke noe om den gang hans tro var så svak og han lo av det og tvilte på det Gud sa om at han i sin høye alder skulle bli far. ”Gud, hvor er den andre boken?” ”Jeg har ingen annen bok for den som tror.” ”Hvor har du da skrevet om Abrahams fall? Jeg har jo lest om det i ditt eget ord, i Bibelen.” ”Jeg har ingen annen bok, I HIMMELEN FØRES DET IKKE REGNSKAP OVER NEDERLAG! (Se Hebr. 10, 17-18). Dette er et herlig håp for menneskeheten! Evighetens dokumenter er ikke lik menneskenes. De er mer fullstendige og alt er nøyaktig nedtegnet. Dette er de dokumentene han vil bringe i søkelyset, når de troende skal dømmes. Det er et himmelsk system med en totalt annen dimensjon enn noe her i denne verden, et arkiv for evigheten! Noe annet av det jeg opplevde, var at Gud i ånden førte meg hjem til flere familier i min menighet. Tilsynelatende uten noe forbruk av tid tok Gud meg med fra det ene hjemmet til det andre. Det var som om vi gikk fra dør til dør. Vi lyttet til samtalen i hjemmene, og det var rart å være i et rom sammen med mennesker som ikke visste at vi var der. Jeg kunne se dem, men for meg var det som om de så rett gjennom meg. Da slo den tanke ned i meg at Kristus er i hjemmene. Han lytter og følger med i det som skjer, men som oftest glemmer vi at han er der! Jeg befant meg i en ubesmittet herlighet, og jeg kan på ingen måte makte å fortelle om alt det som da ble preget inn i mitt sinn. Det er absolutt umulig, men jeg vil gjerne fortelle om noe av det som gjorde største inntrykk på meg. Mange forbinder Gud med et ytterst strengt og fromt liv. Jeg fant ikke noe av dette i himmelen. Alt var avslappende, det var lys og glede. Jeg følte meg vel, ikke som om jeg gikk på egg og måtte være forsiktig. Jeg måtte ikke tenke meg om to ganger før jeg sa noe av redsel for å såre eller støte noen. Her var total åpenhet! Selv om jeg var fylt med ærefrykt og ærbødighet, var det en skjønn opplevelse som jeg aldri kommer til å glemme. Gud la vekt på at vi skulle slutte å bekymre oss over det som er HANS ansvar. Han lot meg se mennesker som prøvde å tjene ham ved å streve med å være på ”bølgelengde” med ham, med alltid å tenke det riktige og si det riktige til rett tid. Gud understreket for meg: ”La meg ta meg av det! Du skal tilbe meg, vandre med meg, legge din hånd i min og gi meg ditt hjerte, så vil jeg gi deg det privilegium å være i takt med meg! Dette er mitt ansvar. Det jeg har lovet, skal jeg ta meg av. Jeg har aldri noensinne sviktet. Jeg har holdt hvert eneste ord i mine løfter.” Jeg lærte mange forbausende ting. Blant annet at penger ikke har noen større verdi, uten at de brukes til beste for hans verk. Det finnes ikke grenser for den velsignelse han lar strømme over dem som vier sine midler til hans arbeid. Han lot meg til og med få se dem i min egen menighet som han ville velsigne finansielt. Dette var mennesker som på det tidspunkt slett ikke var velstående, med de forvaltet sine talenter vel og brukte dem for å kunne gi mest mulig til Guds rikes sak. Gud sa at han av den grunn ville la velsignelsen strømme over dem. Jeg kikket litt på giver-listen etterpå. Det er noe jeg nesten aldri gjør, men nå ønsket jeg å se om Gud virkelig hadde velsignet dem. ALLE DE SOM HERREN HADDE HENVIST TIL, hadde økt sine gaver fra et magert beløp til et overveldende stort beløp! Gud fortalte meg også noe annet som var meget interessant og som jordens vitenskapsmenn har oppdaget ganske nylig. Jeg fortalte min kone om det, og hun var like forbauset som jeg over dette vitenskapelige faktum. Gud sa at vi snart ville få høre om denne nye oppdagelsen. En har spekulert mye på de sorte hull i verdensrommet. Gud fortalte meg at grunnen til at det ser ut som om det finnes tomme, mørke hull i rommet, er at gravitasjonskraften innen i selve stjernene er så sterk at den bøyer lysstrålene innover. Følgen er at stjernene slukner og ikke sender ut noe lys. De sorte hullene betyr ikke at det ikke finnes stjerner der, men bare at de er sluknet og en kan ikke lenger se dem. De sorte hullene er stjernenes kirkegård. Gud sa at når våre tanker blir innadvendte, blir vi akkurat som stjerner som vandrer i mørke. En romforsker var hos oss en kveld (juli 1978), og jeg diskuterte dette med ham. Da jeg fortalte ham hva Gud hadde sagt om disse stjernene som var sluknet, ble han veldig forbauset. Han sa: ”Jeg kan ikke tro dette! Det er bare omkring to måneder siden vi fikk opplysninger ved romforskningen om at det virkelig er stjerner som er slukket i disse sorte hullene.” Han sa at dette enda ikke var offentliggjort. Min kone, Charm, smilte, for jeg hadde fortalt dette til henne for flere måneder siden. Senere skrev han til meg og sa: ”Jeg ble virkelig forbauset da du fortalte meg om det ytre verdensrommet. Det forundret meg meget da du forklarte hvordan Herren sammenlignet disse stjernene med mennesker som tidligere hadde vært kristne og levd og vitnet for Herren. De har ikke bare sluttet å skinne, de reflekterer ikke en gang lys som faller på dem! Jeg kaller dette de ”sorte hullene” i det ytre rom. Du kjente til vitenskapelige områder som de fleste prester ikke er i stand til å fatte. Det må være Herren som har gitt deg denne viten.” Gud minte meg også om at jorden er vidunderlig, for hele jorden er full av hans herlighet! Han lot meg se at et økende antall mennesker vendte seg til ham. Ikke mennesker som vendte seg bort, ikke en overvunnet kirke eller en kirke på vei mot undergangen, men en seirende kirke! Jeg følte meg totalt avslappet og vel sammen med Gud. Du behøver ikke anstrenge deg for å vise ham ”din beste side”, for han vet allerede om alle dine sider, også de verste. Det har ingen hensikt å late som noe som helst, eller prøve å gjøre inntrykk – en får ganske enkelt lov til å være seg selv! Jeg fant ut at i himmelen var det umulig å te seg på noen annen måte! Det syntes som om jeg var i hos Herren i flere måneder, kanskje enda lenger. Alt det jeg fikk se kunne fylle en bok med flere hundre sider, men det er noe med evighetens dimensjon som en ikke kan overføre på vårt tidsbegrep. Jeg ville ikke en gang hatt tid til å lese det papirarket Gud viste meg, for det var mindre enn fem minutter fra jeg forlot kontoret mitt til jeg var tilbake igjen. Evigheten regjeres ikke av klokker, for tiden blir ikke målt. Tid er bare for denne jord. Evigheten kommer ikke til å bli en langtekkelig tilværelse. Tid finnes ikke i det hele tatt! Evigheten er en eneste vidunderlig opplevelse av å være til! Da jeg begynte å fortelle menigheten om disse overnaturlige opplevelsene, var jeg litt forsiktig, for det kunne være mange som ville tro at jeg hadde fått noen ”løse skruer”. Til å begynne med var det øyeblikk da jeg selv undret meg på om jeg hadde hatt hallusinasjoner. Hver gang jeg tok til å tvile, lot Gud noe skje akkurat slik som han hadde skrevet det ned for meg! Når din time kommer, og du må forlate denne jord, skal du ikke være bekymret. Himmelen er ikke noen hemsko. Dersom du har det vanskelig her, bekymre deg ikke over det heller. Gud vil vi skal gjøre mest mulig ut av våre liv mens vi er her på denne vakre jord. Vi skal leve for ham og være lykkelige. Mye av det som betyr mest for mange mennesker, er helt uten betydning for Gud. Det han ber om, er at vi vandrer sammen med ham og elsker ham. Han vil vi skal legge merke til det han gjør, for Guds nåde og herlighet fyller hele jorden! Gud tillot meg også å få se kjære som var døde, og troende som forlot dette liv. Jeg så deres familier i himmelen og engler som fortalte dem at de kunne vente en av sine hjem, så de kunne forberede seg på å ønske dem velkommen. Paulus snakket i den forbindelse om å ha et himmelsk legeme. Det gjorde klart for meg en annen dimensjon i evigheten. Personene kunne gjenkjennes, og de så ut akkurat slik som de gjorde her, men de hadde ingen sorger, smerter eller bekymringer. De eide en konstant glede og lykke, for i himmelen oppdager og opplever en stadig på nytt Guds skjønnhet! Jeg fikk også vite noe annet som jeg aldri har forstått. Det finnes et område mellom vårt himmelske oppholdssted og denne jord, som vi kan bli brakt tilbake fra. Døde som er blitt oppvakt til liv igjen av Gud, var i dette området. De hadde enda ikke nådd fram til sitt evige hjem. Dette høres veldig rart ut, men det er ikke gjetninger. Jeg så det! Jeg var der! Gud fortalte meg noe som gikk så totalt på tvers av min teologi, at jeg hadde vanskelig for å fatte det. Jeg har forkynt at når du først har sluttet å puste, går du fortapt dersom du ikke er frelst og kjenner Herren. Gud sa at det ikke nødvendigvis behøvde å være så. Han sa at det finnes et område hvor menneskets sjel kan dvele en liten stund før den går til sitt blivende oppholdssted. Mange mennesker som har vært klinisk døde har opplevd dette. Noen av dem har nærmet seg helvetes porter, ja, til og med sett inn i det, eller de har vært i stand til å se inn i himmelen, og likevel har de kommet tilbake. Han fortalte meg ikke dette for at jeg skulle bruke det som en prekentekst eller læresetning. Han ga meg det som et faktum. Jeg bemerket at dette var helt motsatt min teologi, men han slo ganske enkelt fast at han ikke prøvde å sammenligne det med min teologi! Jeg så en slags gangvei som liknet en korridor eller tunnel mellom livet og døden, et venterom før en går videre til sitt evige hjem. Gud sa at en person som dør, men blir brakt tilbake til livet igjen, kommer fra denne korridoren. Hele tiden mens jeg var i Tronsalen, følte jeg meg rolig og avslappet. Det endte bare altfor fort. Plutselig var jeg tilbake på kontoret mitt, og jeg så meg selv ved skrivebordet med hodet i hendene, som om jeg satt og ba. Helt til da hadde jeg trodd at jeg var i Tronsalen i legemet, men det var jeg ikke! Gud har en vidunderlig humoristisk sans, og himmelen er full av glede og latter. Jeg kunne se bakhodet mitt, og jeg bemerket: ”Herre, jeg visste sannelig ikke at håret mitt var blitt så hvitt i nakken.” Da jeg fant meg selv tilbake i stolen, ble jeg virkelig rystet. JEG HADDE ENDA DET PAPIRET SOM GUD HADDE GITT MEG, I HÅNDEN! Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det, men det var i min hånd. Jeg visste at han ikke ville at jeg skulle fortelle om det på det tidspunktet, og det gjorde meg urolig. Jeg la det derfor forskiktig oppå noen papirer på skrivebordet, slik at det ikke skulle bli ødelagt, og så gikk jeg hjem. Min hustru spurte meg hvorfor jeg var så blek og stille. Jeg fortalte henne hva som var hendt, og vi snakket lenge sammen om det, før vi gikk til sengs. Søndag morgen sto jeg tidlig opp og gikk til kontoret for å se på papirarket en gang til. Da oppdaget jeg at DET VAR BLITT TIL ASKE. Asken så nesten ut som dun. Den var fjærlett og det minste pust fikk den til å bevege seg. Den minte om snøfnugg, bare at fargen var annerledes. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med den. Jeg kunne få meg til å kaste den vekk, og jeg var redd for å flytte på den, så jeg lot den ligge til langt utpå dagen. Mange mennesker var innom kontoret mitt og så den. Til slutt puttet jeg den i en konvolutt som et minne om en ”timeplan” som ikke var komponert av meg. Personlig gjorde jeg intet for at disse hendelsene skulle finne sted. Gud lot meg få se hva han gjør, og det har øket min tro. Dersom Gud ikke var i dette, ville jeg ikke ha visst hvor papiret og asken kom fra. Mange som hørte om dette, kom langveis fra for å se asken. Mange pastorer så den fordampe rett fra hånden deres. Etter to og en halv uke var hver eneste fnugg fordampet! Mange har spurt meg om hvordan papiret så ut. Det var omtrent som tynn hud, men hvitt og ugjennomsiktig. Alle fire sidene så ut som om de var revet, ikke skåret, og det liknet litt på pergament. Noen har spurt meg om det ikke føltes tomt å komme tilbake til de forgjengelige forholdene her, men det gjorde det ikke. Alt er en del av Guds systematiske plan for sitt evige kongedømme. Jeg føler at han er meg like nær her som der! Det gjorde et veldig inntrykk på meg da Gud sa at hovedhensikten med Bibelen var å åpenbare hans vesen. Han ga meg Jeremia 9, 23-24: ”Så sier Herren: Den vise skal ikke rose seg av sin visdom, den sterke ikke av sin styrke, og den rike ikke av sin rikdom. Men den som vil rose seg, skal rose seg av dette: At han har forstand og kjenner Meg, vet at jeg er Herren som viser miskunn og øver rett og rettferd på jorden. For det er slik Jeg vil ha det, lyder ordet fra Herren.” Så viste han til 2. Mos. 34, 6-7 hvor Herren sier til Moses: ”Du kan ikke se meg, men jeg vil fortelle om meg selv, slik at du kan vite hvordan jeg er. Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektsledd, han tilgir synd og skyld og brott…” og han sa videre: ”Men for dem som avviser meg, finnes det en annen side.” Gud ga meg et spesielt lys over 2000 skriftsteder i Bibelen. På et blunk kunne jeg utenat både versene og hvor de stod skrevet. Jeg kan ikke forklare hvordan det skjedde! Jeg må ikke anstrenge meg for å huske dem, men det er som om jeg ser dem for meg hver gang jeg måtte ønske det. Du synes kan hende det er rart, men det falt meg ikke inn å prøve å se hvordan Gud så ut. Jeg var meg bare bevisst stråleglansen fra hans herlighet. Som Paulus sa: ”Ikke noe jordisk språk kan beskrive himmelens herlighet.” Kapittel 5: BESØKET I TRONSALEN, FORTSETTELSE Da jeg var i Tronsalen, ga Gud meg en spesiell liste over 120 hendelser som jeg skulle få oppleve. En etter en begynte de å gå i oppfyllelse, i samme rekkefølge som de var skrevet ned. Gud hadde sagt at dette var veimerker som skulle forvisse meg om besøket i Tronsalen! Mens jeg var der, tok Gud meg i et syn til mitt eget kontor. Han lot meg se en dame som hadde vært innblandet i hekseri. Han fortalte ikke hva hun het, men i løpet av et øyeblikk så jeg denne kvinnen klart og tydelig og merket meg alle detaljene i hennes utseende. Gud ba meg binde åndene, drive dem ut og sette henne fri, og det var akkurat hva jeg gjorde. Den følgende tirsdag kveld kom en kvinne inn på kontoret mitt. Hun var kledd akkurat slik som Gud hadde vist meg, og hun ble løst og satt fri akkurat slik som jeg hadde sett det i mitt syn. Det var hendelse nummer en på listen. Mens jeg var i himmelen lot Herren meg også få se meg selv forkynne på et sted hvor det virkelig var nød. Jeg kunne ikke se menigheten som sådan, men jeg så mennesker som var bundet på mange ulike måter, både åndelig og fysisk. På herlig vis ga Herren dem seier og nytt mot. Navnet på stedet var ”Kristent Liv-Senter”, og det var ikke i vår kirke. Den følgende mandag fikk vi en telefonoppringning fra en pastor i en kirke i en liten by i Washington. Gud hadde lagt det på hans hjerte at han skulle ringe til meg. Jeg sjekket dagboken min, og min hustru ringte tilbake til ham for å gi ham de nøyaktige data. Da han svarte på hennes telefonoppringning, ble hun svært forbauset over å høre ham si: ”Kristent Liv-Senter”. Der var det, akkurat slik Gud hadde vist meg. Det var hendelse nummer to. En av grunnene til at jeg er så opptatt av dette, er at når Gud sier noe, behøver vi ikke løpe til ham i stadighet og minne ham om det, mase på ham og si: ”Gud, jeg må holde øye med deg for å være sikker på at du gjør det du har lovet!” Gud måtte minne meg om det og si det til meg flere ganger: ”Gjør du det som er din jobb, så skal jeg gjøre min!” Om og om igjen gjentok han de samme ordene for meg. Dersom han ikke gjør som han har sagt, er det lite og ingenting jeg kan gjøre med det, men jeg vet at han holder hva han lover. Jeg stoler på ham, og han har aldri sviktet. Gjør han det ikke i dag, så gjør han det kan hende i morgen, med det vil skje som han har sagt. Jeg behøver ikke bekymre meg det minste om det! Punkt nummer 4 på listen var en mann som tok i mot Kristus 4. februar 1977 og døde i en flyulykke den 30. mai. Gud frelste ham nøyaktig på den dagen han hadde forutsagt. Fredag før han døde, deltok han i gudstjenesten. Han ba meg spise lunsj sammen med ham, idet han sa: ”Det er noe jeg må snakke med Dem om!” Mens vi spiste sammen, sa han: ”Pastor, jeg har en underlig følelse av at jeg kommer til å dø snart. Vil De fortelle meg alt De vet om himmelen?” Jeg måtte bite meg selv i leppa, for jeg visste hva som skulle hende, men det kunne jeg ikke fortelle ham. Gud hadde sagt at jeg ikke måtte gjøre det på grunn av den virkning det ville ha på andres liv! Imidlertid fortalte jeg ham alt det jeg visste om himmelen. Han ble drept i en flyulykke. Den 30. mai 1977 tok Gud ham hjem til seg, nøyaktig slik han hadde sagt det fire måneder tidligere. Hendelse nummer 34 på lista angikk en ung mann som hadde solgt livet sitt til Satan og tjente ham som prest. Herren hadde gitt meg navnet hans, og han hadde også latt meg se ham. På den dagen Gud hadde sagt, kom han inn i kirken og jeg kjente ham igjen. Jeg hilste på ham og ba ham komme med inn på kontoret mitt. Gud frelste ham, slettet ut alt det gamle onde som var i ham og ga ham nytt håp og seier! Her er et brev som jeg fikk fra ham nylig: ”Da jeg den 9. april 1977 fortalte deg om mitt liv, syntes det som om ingen ting av det jeg sa, forbauset deg. Det var som om du allerede kjente til det! Jeg oppdaget senere at det var akkurat det du gjorde, fordi mitt navn var på listen du hadde fått i Tronsalen, av den Allmektige Gud. Du ventet meg , og det var ingen overraskelse for deg at jeg tok imot Jesus som min Herre og Frelser. I mitt liv har det gått opp og ned. Jeg vokste opp i et prestehjem og har gått til alters mange ganger, men jeg overga meg på sett og vis aldri. Jeg flyttet fra sted til sted, kunne ikke slå meg til ro, var udisiplinert og fant ingen mening med livet mitt. Til slutt havnet jeg i et spiritist-senter. Jeg ble medium, ledet seanser og holdt foredrag. Jeg sant etter hvert så dypt som et menneske kan synke og var helt under kontroll av demoner. Sannelig, mitt hus var forlatt! (Matt. 23, 38). Mens jeg prøvde å bryte ut av dette livsmønsteret, ble hjemmet mitt hjemsøkt av rotter som ikke lot seg drepe! Jeg mistet mitt hjem og min verdighet – og deretter min familie. Jeg visste ikke om noe sted jeg kunne gå. Jeg kontaktet far og mor og oppdaget at de elsket meg ennå! Jeg forlot spiritist-senteret og kom til Idaho. På samme måte som den fortapte sønn, ble jeg ønsket velkommen hjem! I løpet av kort tid ga Herren meg min familie tilbake, og min hustru og jeg reiste en tur til Hawaii. Der møtte vi et ektepar fra Boise, og de tok oss med til din kirke. PRISET VÆRE HERREN! Det står et hvitt flagg på rommet mitt. På det står det skrevet: ”JEG HAR OVERGITT MEG!” Jim Olson En annen hendelse som Gud tillot meg å se og være vitne til i detalj før det skjedde, er nummer 63. Den angikk en familie som hadde alvorlige ekteskapsproblemer. Mens jeg var i himmelen, så jeg dem komme inn på kontoret mitt, og jeg la merke til datoen dette skulle skje. Da dagen kom, viste ikke paret seg. Jeg undret på hva som kunne ha hendt, men bestemte meg for å bli en liten stund til på kontoret. Kort tid etter vanlig stengetid ringte telefonen, og en person som ikke presenterte seg, sa: ”Pastor Buck, kommer De til å være på kontoret en stund til?” Jeg svarte: ”Ja.” Han sa ikke hvem han var. Da de kom, hilste jeg dem ved navn og ønsket dem velkommen. Dette sjokkerte dem. Så spurte jeg: ”Hvorfor kommer dere hit?” De sa at de hadde hatt store ekteskapsproblemer, og at de hadde bestemt seg for å gå et eller annet sted for å få klaret opp i dette. Hvorfor de var kommet til Boise, Idaho, visste de ikke. ”Vi kjørte hit og leide et rom på et motell. Da vi kom inn på rommet, la vi merke til at telefonkatalogen lå oppslått. Det var på den siden hvor De har deres avertissement som lyder slik: ”Samtaler etter avtale.” Jeg visste øyeblikkelig at en av englene hadde vært der og åpnet katalogen på riktig sted, og han hadde også vært i resepsjonen og sett til at de kom til riktig rom. Mens vi snakket sammen, sa kvinnen: ”Vi hadde en fin kjøretur sammen og fikk ordnet opp i saker og ting. Nå er alt i orden, så vi skal ikke forstyrre Dem lenger. Nå vil vi si farvel.” Jeg sa: ”Nei, det er nok bedre at dere blir her, for dette er ikke sant.” Jeg forklarte dem at Gud hadde latt meg se denne samtalen for mange måneder siden. Jeg sa til kvinnen: ”De har en pistol i vesken Deres, og De har tenkt å skyte Deres mann så snart dere er tilbake på motellet.” Han ble helt forskrekket og utbrøt: ”Du har da vel ikke tenkt å skyte meg!” Hun rystet og skalv voldsomt over hele kroppen. Jeg sa: ”Åpne vesken og gi meg pistolen!” Hun åpnet vesken og ga meg pistolen slik jeg hadde sett det foregå. Fra dypet av sin sjel ropte hun til Gud. Hun visste at jeg kunne ikke ha kjent til pistolen uten at Gud hadde fortalt meg det, og han hadde latt meg få vite om dette nesten et halvt år før det hendte! Begge to falt nesegrus ned for Gud. Han vasket bort deres synder og helbredet deres ekteskap på et øyeblikk. En tid senere fikk jeg et deilig brev fra dem. De tilhører nå en god menighet i California. De er lykkelige i Herren og tjener Gud. Gud sa til meg at han ikke hadde skrevet opp alt som skulle skje. Han sa: ”Jeg har bare plukket ut noen få hendelser, slik at du kan få bekreftet at jeg er i arbeid!”- Det var sikkert hundre hendelser mellom hver av de oppskrevne. De han hadde latt meg få se, skulle være som ”veimerker” for meg. Det er noen som har spurt meg om hva som kommer til å skje når alle de 120 hendelsene er oppfylt. Jeg vil gjerne få si at de framtidige hendelsene allerede er planlagt, likeså vel som disse som allerede er oppfylt. Jeg kjenner ikke til dem, men du kan hvile trygt i forvissing om at Gud har alt på sin ”liste”. Et annet interessant punkt på listen var om en jøde som eier en omfattende restaurantkjede. Gud lot en rekke store ting hende i hans liv, og det førte til at han møtte Jesus og tok imot ham som sin frelser. På grunn av dette ønsket han at alle de ansatte i restaurantene hans rundt omkring i landet skulle få den samme anledningen. Han sa: ”Jeg er sikker på at Gud bryr seg like mye om alle disse ansatte som han bryr seg om meg!”. Da han fortalte meg hvem han var, frydet min ånd seg, for han var nummer 112! Nummer 113 av de 120 hendelsene Gud skrev opp for meg den 21. januar 1977, var valget av en ny pave. Gud sa at paven ikke hadde mer innflytelse på ham enn hvem som helst av de minste blant de hellige. Han har ingen spesielle privilegier, men Gud bryr seg om pavevalget fordi paven har stor innflytelse blant menneskene. Gud har derfor valgt ut en mann ved navn Karol Woytyla fra Polen. Gud vil bruke ham som et redskap til å helbrede splittelsen i Kristi legeme. Denne profeti gikk i oppfyllelse 16.oktober 1978 da han begynte sin regjeringstid som Pave Johannes Paul II. Nummer 116 på listen angår Kina. Gud sa at jeg ikke skulle bli redd når det ble gjenopprettet diplomatiske forbindelser med Kina, mens Taiwan tilsynelatende ble forstøtt. Gud har verken glemt eller sviktet sitt folk. Han har valgt å åpne dørene slik at det klare lyset fra himmelen kan skinne inn gjennom denne lille åpningen og bringe lys og utfrielse fra mørkets lenker. Da Gud brakte meg tilbake fra himmelen, sa han: ”Jeg vil atter komme til deg!” Hvor jeg elsker ham! Han har kommet til meg om og om igjen gjennom sine engler med budskap til dagens verden. Om noen tror at englene kommer når jeg kaller på dem, må jeg si nei. Det er ikke mulig. De hører ikke etter hva mennesker sier, for de tar bare imot ordrer fra Gud. Jeg har hørt mange mennesker si: ”Jeg kommanderer englene til å gjøre dette eller hint!” Dette er en fåfengt anstrengelse, for en kan ikke kommandere en engel til å gjøre en eneste ting. De mottar hver eneste ordre fra Gud. Derfor vet jeg at når de snakker, gjengir de ord som kommer rett fra Guds hjerte. Det er også grunnen til at de ikke lytter til menneskenes innvendinger når Gud gir dem ordre om å oppsøke en eller annen. ”For også det ord som var talt gjennom engler, var gyldig, slik at hvert lovbrudd og all ulydighet fikk sin fortjente straff. Hvordan skal vi da slippe unna dersom vi ikke bryr oss om den frelse som er så mye større? Den ble først forkynt av Herren og siden stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham” (Hebreerne 2, 2-3). Besøket i Tronsalen har forandret livet mitt totalt. Jeg kjenner Gud på en mer virkelig og personlig måte enn noen gang før. Mine bønnestunder er blitt til besøk hos ham. Bibelen fikk en ny dimensjon og begynte å leve. Opplevelsen er blitt hovedsaken i mitt liv, og etter at det hendte, har det fylt alle mine tanker og meditasjoner. Selv om jeg ikke har det himmelske papirarket fordi Gud forvandlet det til aske, er hver eneste bokstav brent inn i mitt sinn som et fotografi. Mange ganger gikk jeg i tankene over de forskjellige punktene på lista, og jeg undret meg på hvordan Gud skulle få dette til. Mange av hendelsene syntes for meg å være umuligheter. Av og til når jeg grunnet over noen av disse tilsynelatende vanskelige profetiene, skrev jeg ned mine tanker på et ark og puttet det ned i arkivet. For min egen fornøyelses skyld hentet jeg fram noen av dem for ikke lenge siden. Et av arkene var datert 4. februar 1977, bare to uker etter besøket i Tronsalen. På den tiden var de fleste av profetiene enda fremtidige. Jeg leste: ”Hvordan kan dette skje? Han ble frelst i dag, men profetien viser at han skal dø i en flyulykke 30. mai 1977. Minnedagen. Jeg forstår ikke hvorfor.” Når jeg tenker på den lange lista med hendelser som allerede er oppfylt, kan jeg ikke annet enn å takke ham fordi han har holdt sitt ord. 117 av disse store hendelsene er blitt oppfylt i rekkefølte. De tre andre holder på å bli oppfylt i disse dager mens dette skrives. Ofte blir jeg spurt om antallet hendelser har noen betydning, og hva det innebærer at alle er blitt oppfylt. Sant å si så er disse 120 hendelsene bare som et minutt i Guds totale plan. Det er merkesteiner langs veien, for å minne oss om at han er trofast. I bibelen har Gud slått fast mer enn 120 hendelser som han forutsa ville hende. Alt som skulle finne sted opp til denne tid, har skjedd akkurat slik som han har sagt det, og det som enda ikke er fullbyrdet, vil komme til å inntreffe. Disse forutsagte miraklene er bevis på at han er Gud! Hans plan vil fortsette å gå i oppfyllelse uavbrutt, selv om jeg ikke har noen spesielle veimerker langs min vei. På denne måten forteller Gud oss det store under at han har planlagt hver eneste dag i våre liv. Når vi vandrer sammen med ham, vil han styre våre skritt. Om veien er ukjent for oss, vil han la det skje som han har bestemt for hver og en av oss. Det er like visst som at han har forårsaket eller vil forårsake at alt som sto på den lista jeg fikk den vidunderlige dagen i Tronsalen, vil gå i oppfyllelse.