Fem hundre ble troende da presten J. B. Finley fortalte om sin nær-døden opplevelse i 1848

Fem hundre ble troende da presten J. B. Finley fortalte om sin nær-døden opplevelse i 1848

 

 

I innledningen til boka "Livet etter døden. Ni døgn borte fra legemet" omtales opplevelsen til presten J. B. Finley:

”En annen som også hadde passert dødens port og sett den himmelske herlighet var presten J. B. Finley, som omkring midten av forrige århundre var en velkjent metodistprest i staten Ohio. Han offentliggjorde en beretning om sitt himmelske syn i en bok han skrev om sitt liv. Sommeren 1848 ble han plutselig syk med høy feber. Det gikk fort nedover med han inntil man trodde hans liv var slutt. I den syvende natt, sier han, da det siste glimt av håp var borte, kom det et himmelsk vesen inn i mitt værelse. Skikkelsen gled bort til meg og sa i de mildeste og mest sølvrene toner, som klang lik den skjønneste musikk for mitt øre:

-Jeg er kommet for å føre deg til et annet liv og et annet sted.

Og like etter ble jeg løftet opp, og ømt båret av denne skytsengel, svevde jeg fritt i rommet. Snart var jorden ute av syne og rundt oss på alle sider var verdener av lys og herlighet. Videre - stadig videre, fra verdener til lysende verdener langt borte fløy vi med tankens hurtighet. Til slutt nådde vi Paradisets porter. Å de vidunderligste omgivelser som åpnet seg for mitt blikk, da smaragdportene - brede og høye - vek tilbake på sine gullhengsler. Men ingen ord formår å beskrive hva jeg så, da skjellene falt fra mine øyne, og allikevel er dette syn uutslettelig bevart i mitt hjerte...

Mens jeg i henrykkelse og glede stirret på dette syn, kom en engleskare til syne, svevende i den rene eter og for forbi i den største travelhet. Jeg spurte den engel som ledet meg hvem de var og hva slags oppgave de hadde, og han svarte:

-Det er engler som er sendt avsted til jorden hvor du kommer ifra - i barmhjertighetens tjeneste.

Jeg kunne høre de mest henrivende toner alle steder rundt meg, men der var ingen å se uten min skytsengel. Til sist sa jeg:

-Vil det bli mulig for meg å få se noen av dem som er gjort fullkommen i herlighet?

Nettopp da kom tre skikkelser til syne - en mann, en kvinne og et barn, og han beskriver dem i storslagne ordelag. Men da han visste at han måtte vende tilbake til sitt jordiske legeme, forsøkte han å ta barnet inn til seg for å føre det tilbake med seg som en åpenbaring for gråtende mødre på jorden. Men barnet vek bare fra ham og sang med himlens egne toner: "Ære være Ham som har elsket meg og renset meg fra synd i sitt eget blod. Han være æret nå og i evighet."

Det neste han så var klar over, var at han befant seg i sin egen stue, og at han brøt ut i høye fryderop. Han sprang opp fra sengen, og det viste seg nå at han var helbredet i samme stund - på samme måte som den lamme mann foran templets herlige port. Overveldet av det guddommelige han hadde sett og følt, kunne han ikke holde opp med å prise Gud.

Den neste søndag var han tilstede ved et stort leirmøte og der fortalte han de tusen som hadde møtt fram hva Gud hadde gjort for ham. Presten Adams i den samme menighet som også var tilstede ved dette møte, sa at det var slik kraft i Finley's vitnesbyrd den dag, at ikke mindre enn fem hundre syndere ropte til Gud om nåde - mens de troende jublet høyt av fryd (Davis, 1969, s. 8-10).”

 

 

Kilde: Davis, Marietta. (1939). Livet etter døden. Ni døgn borte fra legemet. Elnesvågen: Shalom Forlag.