Axel Eckman opplevde Dødsriket

Henført i Ånden til Dødsriket - de fortaptes sted

Axel Eckman forteller:

"Helt siden jeg ga Jesus mitt hjerte og ble frelst, fikk jeg en spesiell nød for de ufrelste - og deres evige skjebne. Denne nød førte meg inn i en voldsom kamp ... en kamp der jeg merket hvordan tvilen prøvde å gripe tak i meg. Det gamle listige spørsmål lød: - Har Gud virkelig sagt ...? Kanskje du bare har misforstått! Mon tro om ikke alt vil gå bra til slutt ... uansett? Jeg ropte til Herren fra hjertets dyp.

Jeg bad om noe bestemt, jeg formet min bønn omtrent på denne måte: -Min Gud, er det så at de som avviser deg virkelig går fortapt? Gjør de det? Og hva innebærer det i tilfelle - å gå fortapt?

SÅ SKJEDDE DET NOE EN NATT..... Noe jeg aldri vil glemme: Jeg lå og sov. Jeg følte at en hånd ble lagt på mitt bryst. Jeg våknet opp, jeg ble helt våken. Jeg så en mann stå ved siden av min seng. Mannen som var kledd i skinnende hvite klær, så på meg med et vidunderlig blikk og sa til meg: «Jeg er kommet for å bringe din ånd med meg til de fortaptes sted». Deretter førte den hvitkledde mannen meg med seg. Vi gikk nedover og kom til en bred vei, som førte til en stor port. Denne port var fullstendig sort og så skummel ut. Mannen som var kledd i hvitt, hadde et belte om seg og i det hang det noen nøkler. Han tok en av dem og åpnet porten. Etter at vi hadde gått gjennom, lukket han den igjen. Jeg fikk se noe som lignet en benk og satte meg ned. Og plutselig befant jeg meg helt alene. Jeg så meg omkring. Det så fryktelig ut. Ord kan ikke uttrykke hvordan jeg følte det. Det var forferdelig. Jeg så en mengde mennesker. De satt alle sammen. Deres ansiktuttrykk var mørke og fryktelige. Med øynene lukket, satt de og sukket i stor vånde. Det var frykt i deres hjerter. Jeg så ved siden av dem, hyller fylt med flasker, som så ut til å inneholde whisky.

Da jeg så denne store mengde og ensomheten som rådet der, ble jeg redd. Men plutselig så jeg den hvitkledde mannen sitte ved min side, og han sa til meg: «Frykt ikke! Disse menneskene som du ser foran deg, er bare ånder. De kan ikke skade noen. Jeg så på dem igjen og kjente igjen noen av dem. Det var en mann blant dem som jeg hadde vært sammen med i Norge for lang tid siden. Han var en dranker, ja han var en av de verste, han slåss mye og var snarsint.

Den hvitkledde skikkelse sa nå til meg: «Gå bort til denne mann, som du har vært sammen med.

Jeg var ikke redd, men gikk bort til han og sa navnet hans. Han åpnet sine øyne og så på meg. Jeg var glad da han spurte: «Er det deg Axel» Han brukte alltid å kalle meg med fornavn, når vi var sammen og det gjorde han nå også. Jeg spurte han: «Hvordan er det med deg, hva er det som er i veien med deg, siden du ser så bedrøvet ut? Har du det dårlig her?» Slik snakket jeg til han, og han svarte: «Axel, jeg døde i den tilstand som du vet jeg var i da vi var sammen. Jeg er i Helvete, fortapt og holdt i forvaring som et eksempel til en evig ild, ventende på dommens dag. Jeg levde mitt liv i synd. Jeg elsket ikke Jesus, jeg elsket whisky, og nå må jeg drikke dette ildvann, som er i disse flasker. Å, om jeg bare kunne leve mitt liv på jorden om igjen. Da ville jeg leve for Jesus. Men det er for sent. Jeg hadde min tid. «Hvordan er det med deg Axel?» Jeg svarte: «Priset være Herren! Jeg er frelst! Jesus har tilgitt meg og tatt alle mine synder bort. Jeg har fått mitt navn skrevet i livets bok». Da han hørte disse ord begynte han å gråte og skrike.

Også jeg begynte å gråte. Jeg ønsket at jeg kunne gjøre noe for han, men nå var det for sent. Etter at jeg hadde snakket med denne fortapte sjel, gikk jeg tilbake til min plass og satte meg. Deretter så jeg i en annen retning. Så langt jeg kunne se, var det endeløse rekker med runde bord. Rundt omkring bordene satt menn og kvinner med hendene bøyet ned mot bordet og skjulte sine ansikter med begge hendene. Det var et medynkvekkende syn. En kvinne reiste seg ved et av bordene. Hun løftet begge sine hender ropende og skrikende med en fortvilt røst, som var ubehagelig å høre på. Da reiste alle de andre seg også og begynte å rope og jamre seg. Det var et hyleri og jamring som det nesten var uutholdelig å høre på. Det var vilt. Omsider satte de seg alle igjen med ansiktene vendt ned mot bordet. De satt slik en liten stund, inntil en annen reiste seg ved et annet bord og begynte å rope og skrike. Så løftet alle hodene igjen og så på den ene, som stod der og skrek.

Deretter begynte alle å skrike. Slik holdt de på. De satte seg ned et øyeblikk for hver gang, for deretter å reise seg, og begynte og rope og skrike igjen. De så ut til ikke å ha noen ro. Da jeg så alle disse folkene og hørte all denne roping og jamring, kunne jeg til slutt ikke holde ut lenger, og jeg ropte: «Hva er i veien med dere siden dere roper og jamrer dere slik og ikke har fred?»

Da stod den samme kvinne opp, som først hadde reist seg, og idet hun vendte seg mot meg med gråtende ansikt, så hun på meg og sa: «Jeg kan fortelle deg grunnen til at jeg ikke har noen fred eller ro, men må jamre og gråte. Jeg skulle ha vært en av dem som tilhørte Jesus. Jeg trodde at alt var i orden med meg, og at det ikke var noen fare for min sjel. Men da jeg døde oppdaget jeg at jeg var bedratt. Jeg hadde ingen Jesus til å møte meg og ta meg med til det sted hvor de frelste er. Jeg tenkte at jeg var god nok som jeg var, men jeg gikk min egen vei. Advarsler ville jeg ikke ta imot. Nå sitter jeg her mellom ugudelige og er fortapt. Å, om jeg bare kunne komme tilbake og leve mitt liv om igjen. Da ville jeg gå den veien som Jesus lærte menneskene. Men det er for sent».

Da sa mange: «Det er likeså med oss». Deretter reiste en annen seg, og sa: «Jeg kan fortelle deg grunnen til at jeg er her, gråtende og jamrende. Jeg trodde mens jeg levde at det var riktig å bli frelst, og jeg visste at dersom jeg skulle dø uten å ha mine synder tilgitt, ville jeg gå fortapt. Men jeg tenkte at det er tid nok. Jeg ville bli frelst før jeg skulle dø. Men døden kom plutselig, og jeg fikk ikke tid til å få det i orden med Jesus. Nå er jeg fortapt. Mange kom fram og sa: «Det var likedan med oss, da vi levde».

Etter dette så jeg en mengde menn. De kom ut fra et sted som var ennå mørkere enn det som de andre var i. De kom marsjerende, fire og fire, side om side og dannet på denne måten en lang rekke. De var alle kledd i lange sorte klær, som dem som prestene bærer. Hvem de var vet jeg ikke. De sa ikke mye, men bøyde sine hoder for meg og sa: «Det er det samme med oss som med de øvrige. Vi er bedratt og er fortapt».

Etter at jeg hadde hørt og sett disse ting, fant jeg den hvitkledde mannen sitte ved min side, og han sa til meg:

-Nå har du vært med meg i de fortaptes regioner og har sett og hørt, hvorledes de gråter og klager, fordi de er fortapt og venter på dommens dag. Nå er det din oppgave å fortelle alle, så mange som du kan, hva deres skjebne vil bli som ikke tilhører Jesus og ikke vil vandre på hans vei.

Deretter tok han meg på sine armer og åpnet porten. Vi gikk ut og kom opp igjen. Min ånd ble brakt tilbake til min kropp."

Av Axel Eckman

(Original tittel: Transferred in the Spirit to the Regions of the Lost.)