Kapittel 1 i boka "Etter døden" av Sundar Singh

Kapittel 1

Livet og døden

Der er kun en kilde til liv – et uendelig og allmektig liv -, hvis skaperkraft har skjenket alle levende ting livet. Alle skapninger har deres kraft i denne livskilde – Gud -, og i ham vil de evig bli. Denne livskilde har frambrakt uttallige andre liv av forskjellig vesen, og i hele denne livsprosess kommer mennesket inn som et ledd i kjeden, skapt i Guds eget bilde, for at mennesket evig kunne bli lykkelig i samfunn med ham.

Livet kan forandre skikkelse, men det kan aldri tilintetgjøres. Skjønt denne tilværelsesform til en annen kalles død, betyr dette slett ikke at døden absolutt avslutter livet, eller at den skulle føye noe til eller ta noe fra livet. Døden bringer simpelthen livet over fra en tilværelsesform til en annen. Det som forsvinner fra vår synskrets, er ikke dermed opphørt å være til. Det kommer atter tilsyne, men i en annen form og tilstand. Aldri i hele skapningen har der vært noe som er fullstendig tilintetgjort eller kan bli det. Skaperen har aldri skapt noe i den hensikt at det skulle ødelegges. Hadde det vært hans vilje, hadde han aldri skapt det.

Men finnes det i det skapte intet som er bestemt til tilintetgjørelse, hvorledes skulle da mennesket som er skapningens krone – hode – og Guds bilde kunne bli til intet? Skulle Gud selv kunne ødelegge sitt eget bilde? Skulle noen annen skapning kunne gjøre det? Umulig!

Men dersom mennesket således ikke blir til intet ved døden, så melder øyeblikkelig det spørsmål seg: hvor vil da mennesket eksistere etter døden, og i hvilken tilstand vil det befinne seg?

Jeg vil forsøke å gi en kort forklaring ut fra mine egne visjonære opplevelser, skjønt det er umulig å skildre alt det jeg i mine syner har sett av åndeverdenen, for jordisk språk og billedtale kommer til kort når de skal uttrykke den åndelige verdens ting. Ja, selv forsøket på å omsette den herlighet jeg har skuet i et alminnelig språk, rommer alle sjanser for å ende i misforståelser. Jeg har derfor vært nødt til å utelate en beskrivelse av alle de dypere åndelige opplevelser som kun vil kunne uttrykkes i et åndelig språk, og innskrenke meg til bare å medta noen få jevne opplevelser som dog vil vise seg belærende for alle. Da enhver av oss før eller senere skal gå inn til hin usynlige verden, kan det ikke være uten verdi for oss til en viss grad å gjøre oss fortrolige med den.