Kapittel 3 i boka "Etter døden" av Sundar Singh

Kapittel 3

Åndenes verden

Engang ga de salige meg i samtalens løp følgende opplysning: Alle menneskesjeler går etter døden inn i åndenes verden, og der dveler de enten i mørket eller i herlighetslyset, sammen med andre ånder som i vesen og sinn er dem like. Vi er overbevist om at ingen med sitt fysiske legeme noensinne er gått inn i åndeverdenen, med unntagelse av Kristus og noen få hellige, hvis legemer ble forvandlet til herlighetslegemer. Dog er det i nåde blitt forunt enkelte, mens de enda var i verden, å se åndenes verden, ja, himlen selv, som det fortelles i 2. Kor. 12,2, skjønt de ikke selv kan si om de gikk inn i paradiset i legemet eller i ånden.

Etter denne samtale tok disse hellige meg med seg og viste meg mange underfulle ting og steder. Jeg så hvorledes tusener på tusener av sjeler fra alle sider kom inn i åndenes verden, og at de alle ble ledsaget av engler.

De gode sjelene var kun ledsaget av engler og gode ånder som hadde ført dem hit fra deres dødsleie. De onde ånder fikk ikke lov til å komme dem nær, men sto i det fjerne og iakttok dem. Jeg så også at der ingen gode ånder var hos de virkelig onde sjeler, derimot tallrike onde ånder som var kommet sammen med dem fra deres dødsleie. Men engler omga også dem og hindret de onde ånder å gi deres hatefulle ondskap fritt løp ved å plage dem.

De onde ånder førte dem nesten øyeblikkelig med seg til mørket, for disse sjeler hadde i levende live konsekvent gitt de onde ånder lov til å øve innflytelse på seg og frivillig latt seg besnære av dem til allslags ryggesløshet. (Englene forhindrer nemlig ingen å bruke sin frie vilje).

Dessuten så jeg mange sjeler som nettopp var kommet inn i åndenes verden og var ledsaget av både gode og onde ånder så vel som av engler. Men det varte ikke lenge før forskjellen viste seg og deres sanne natur gjorde seg gjeldende, og de adskiltes hurtig. De gode vendte seg til de gode og de onde til de onde ånder.

Når menneskesjelene kommer inn i åndenes verden, begynner de gode straks å skille seg fra de onde. Her i verden er gode og onde blandet sammen, men således er det ikke i åndeverdenen.

Jeg har mange ganger sett at når de gode ånder – lysets barn – kommer derinn, bader de straks i krystallhavets vidunderlige og eteraktige vann. Derved opplever de en gjennomgripende og forfriskende vederkvegelse. De beveger seg i dette underfulle vann som om de befant seg i frisk og fullkommen ren luft. De kan ikke drukne og blir ikke våte av det, men vidunderlig renset og vederkveget. Helt igjennom helliget går de derfra inn i herlighetens og lysets rike, hvor de evig vil dvele i deres elskede Herres samfunn og i samfunn med utalte hellige og engler.

Men hvilken forskjell er der ikke mellom disse og dem hvis liv har vært ugudelig! Ubehagelig påvirket ved å være i selskap med lysets barn og forpint av det herlighetens lys som åpenbarer alle ting, kjemper mørkets barn for å skjule seg på steder hvor deres urene og syndesmittede natur ikke kan sees. Fra den dypeste og mørkeste del av åndenes verden oppstiger en sort og illeluktende røk, og i deres kamp for å finne et skjulested for lyset, styrter de seg hodekulls derned, og derfra høres ustanselig deres bitre skrik, framkalt av deres samvittighetsnag og angst.

Men himmelen er således innrettet at denne røk ikke sees og deres angstskrik ikke høres av åndene i himmelen, med mindre noen av disse av særlige grunner skulle ønske å se den fryktelige tilstand hvor de fortapte befinner seg.

Et lite barn døde og englene kom for å ledsage sjelen til åndenes verden. Hvor jeg ville ønske at barnets mor kunne ha sett dette forunderlige syn! I stedet for å gråte ville hun ha sunget av glede, for englene behandlet de små sjelene med en sådan omhu og kjærlighet som noen mor noensinne kunne vise.

Jeg hørte en av englene si til en annen: Se hvor dette barns mor gråter over denne korte skilsmisse!

Noen få korte år og hun vil atter være lykkelig sammen med sitt barn. Så brakte englene denne lille barnesjel til den skjønne lysmettede del av himmelen som er bestemt for barnesjelene, og hvor de tar seg av dem og underviser dem i hele den himmelske visdom, inntil de små gradvis blir lik englene.

Noen tid etter døde også moren, og hennes barn som nå var som en engel, kom sammen med andre engler for å by henne velkommen. Da han nå sa til henne: ”Mor, kjenner du meg ikke, jeg er jo ditt eget barn,” fyltes hennes hjerte med glede. De omfavnet hverandre og se, deres tårer falt som dryssende blomster!

Som de nå vandret i sammen, forklarte han henne alle de ting som omga dem, og forble hos henne så lenge det var bestemt at hun skulle dvele i mellomtilstanden. Da tiden hvori hun skulle undervises i den del av åndeverdenen var forbi, tok han henne med seg til den høyere tilværelse hvor han selv befant seg.

Dette sted hadde på alle sider frydefulle og vidunderlige omgivelser. Her fantes det utallige sjeler som i verden hadde båret alle slags lidelser for Kristi skyld og som til sist var blitt opphøyet til denne herlige æresplass. Stedet var helt omgitt av de skjønneste berg. Kilder rislet over alt i det yndige landskap. I havet var det en overflod av alle slags frukter, omgitt av et strålende blomsterflor. Alt hva hjertet kunne ønske seg var der.

Da sa han til sin mor: ”På jorden, som kun er en svak gjenspeiling av den virkelige verden, sørger våre kjære over oss, men si meg mor, er dette død eller er det det sanne liv hvert hjerte lenges etter?”

Moren svarte: ”Min sønn dette er det sanne liv. Hadde jeg i verden kjent hele sannheten om det evige liv, ville jeg aldri sørget over din død. Hvor trist at mennesker på jorden er så blinde! Til tross for at Kristus fullstendig klart har fortalt oss om denne herlighetens tilstand, og skjønt der i evangeliene atter og atter fortelles om dette Faderens rike, er det ikke alene uvitende mennesker, men selv mange troende og opplyste som ennå er fullkommen uvitende om dets herlighet. Gud gi at alle kunne komme hit og få del i dette evige rike.”

En tysk tenkers sjel kom inn i åndenes verden og langt borte fra så han den uforlignelige herlighet i åndeverdenen og den umåtelige fryd hos dem som var der. Han gledet seg over hva han så, men hans tilbøyelighet til stedig forstandsmessighet, vanskeliggjorde hans inntreden i herligheten og hindret ham i å glede seg ved denne lykksalighet.

I stedet for å innrømme at dette var virkelighet, begynte han å argumentere med seg selv på følgende måte:

-Der er ingen tvil om at jeg ser alt dette, men hvilket bevis har jeg for at det er en objektiv virkelighet, og at det ikke er et blendverk av min egen tanke? Alt det jeg ser om meg her vil jeg fra ende til annen underkaste logikkens, filosofiens og vitenskapens prøve. Først da vil jeg være overbevist om at det virkelig er til og ikke en illusjon.

Englene sa til ham:

-Av din tale framgår det klart at din filosofering har forkrøplet hele ditt sinn. Likesom der må åndelige og ikke legemlige øyne til for å se den åndelige verden, således er åndelig fatteevne nødvendig for å forstå dens virkelighet. Her kommer man ingen vei ved forstandsmessig anvendelse av logikkens og filosofiens grunnsetninger. Din vitenskapelighet som kun beskjeftiger seg med materielle kjensgjerninger, er etterlatt i verden sammen med din fysiske hjerne. Det eneste som nytter deg noe her er den åndelige visdom som utspringer av gudsfrykt og kjærlighet.

En av englene sa til en annen: Hvor sørgelig at mennesker glemmer det herlige ord av Herren: Uten at dere omvender dere og blir som barn kommer dere ikke inn i himlenes rike.

Jeg spurte nå en av englene hva som til slutt ville skje med denne mann og fikk til svar: Hvis denne manns liv var helt igjennom ondt, ville han straks ha forenet seg med de onde ånder, men han er ikke blottet for moralsk sans. Han vil i lange tider blindt vandre om i halvmørke i de lavere egne i mellomtilstanden og bli ved med å støtte sitt filosofiske hode, inntil han blir trett av sin dårskap og angrer den. Så vil han være skikket til å inngå på et høyere trinn, hvor lyset fra Gud skinner klarere.

I en forstand er det hele uendelige rom en åndelig verden. For den oppfylles av Gud selv som er ånd. I en annen forstand er også denne verden en åndelig verden, for dens innvånere er ånder ikledd menneskelige legemer.

Men det er en annen åndeverden som er et foreløpig oppholdssted for sjelene, etter at de ved døden har forlatt legemet. Det er en overgangstilstand, et trinn mellom lyset og herligheten i de høyeste himler og dunkelheten og mørket i de lavere helveter.

I denne overgangstilstand er der utallige tilværelsestrinn. Hver sjel ledes til det trinn, hvortil dens åndelige framskritt her i verden har gjort den skikket. Engler hvem denne særlige oppgave er betrodd, vil der undervise den en tid, kortere eller lengre, hvoretter den går videre til samfunn med de gode ånder i det fullere lys, eller til de onde ånder i det ennå dypere mørke, svarende i karakter og vesen til den selv.