Kapittel 7 i boka "Etter døden" av Sundar Singh

Kapittel 7

Skapelsens mål

For noen få måneder siden lå jeg ene i mitt værelse og led usigelige smerter av en byld på øyet. Smerten var så sterk, at jeg ikke kunne utføre noe arbeid, og tilbrakte derfor tiden med bønn og forbønn. En dag hadde jeg kun tilbrakt noen få minutter på denne måte, da den åndelige verden åpnet seg for meg, og jeg fant at jeg var omgitt av en stor skare engler. Straks glemte jeg alle mine smerter, idet min oppmerksomhet helt ble opptatt av dem. Jeg anfører noen av de emner vi da talte sammen om.

Jeg spurte dem om de kunne fortelle meg hvilke navn de bar i himmelen. En av dem sa til meg: Hver av oss har fått et nytt navn som ingen kjenner unntagen Herren og den som har mottatt det. Vi som er her til stede har tjene Herren i forskjellige land og til forskjellige tider.

Der er ingen grunn til at noen skulle kjenne våre himmelske navn. Det kunne kanskje være av interesse for noen å kjenne til både vårt tidligere jordiske navn og vårt himmelske navn, men hvilken nytte ville det være til? Dessuten ønsker vi slett ikke at folk skulle kjenne våre navn, for at de ikke skulle komme til å anse oss for å være store og ære oss i stedet for å ære Herren, som har vist oss en sådan kjærlighet, at han har løftet oss opp av vår falne tilstand og ført oss inn i vårt himmelske hjem, hvor vi evig skal prise ham i hans kjærlighets samfunn.

Atter spurte jeg: Ser de engler og hellige som lever i de høyeste himler alltid Guds ansikt? Hvis de gjør det, i hvilken skikkelse og form åpenbarer han seg da?

En av de hellige sa: Som havet er fullt av vann, således er hele universet oppfylt av Gud, og hver av himmelens innbyggere føler Guds nærværelse omkring seg på alle sider.

Når et menneske dykker ned under vann, finnes det over og under og omkring ham intet annet enn vann. Således føles Guds nærværelse i himmelen. Likesom der i havet finnes utallige levende skapninger, således er Guds skapninger til i hans uendelige vesen. Fordi han selv er uendelig, men hans barn begrensede, kan disse kun se ham i skikkelse av Kristus. Som Herren selv har sagt: Den som har sett meg, har sett Faderen.

I denne åndelige verden vil den enkeltes åndelige fremskritt bestemme den grad, i hvilken han er i stand til å føle og kjenne Gud. Kristus åpenbarer seg også i sin herlige skikkelse for dem i overensstemmelse med den enkeltes åndelige opplysning og evne.

Dersom Kristus ville åpenbare seg i den samme herlige skikkelse for dem som bor i de lavere og dunklere egner i åndeverdenen, som han gjør det for dem som er på et høyere trinn, ville de ikke utholde det. Derfor tilpasser Kristus styrken av sin herlighets åpenbarelse etter den enkeltes fremskritt og evne.

En annen av de hellige tilføyde: Guds nærværelse kan man i sannhet føle og frydes over, uten å kunne uttrykke den med ord. Likesom man kan oppta sødmen i det søte gjennom smaksevnen, men ikke gjennom den mest levende ordbeskrivelse forklare hva det søte er, således kan enhver i himmelen vite at hans følelse av Gud er virkelig. Han trenger ikke til at noen prøver å hjelpe ham med en muntlig beskrivelse av det.

Mitt spørsmål lød: Hvor langt er det fra den ene til den andre tilværelsesform? Selv om man ikke må oppholde seg i en annen sfære enn den man er kommet inn i, kan man da ikke få lov til å avlegge besøk i de høyere egner?

Herpå svarte en av de hellige: Oppholdsstedet anvises ganske visst den enkelte sjel i den sfære hvortil dens åndelige utvikling har gjort den skikket, men for en kortere tid kan den nok få lov til å besøke andre sfærer.

Når noen av dem som oppholder seg i de høyere sfærer kommer ned til de mørke og lavere egner, får de et slags åndelig dekke over seg, for at glansen av deres utseende ikke skal forvirre og blende dem som oppholder seg der. På samme vis får også de fra lavere egner, som besøker de høyere og lysere egner, et åndelig dekke, så de kan utholde disse egners lys og herlighet.

I himmelen er det ingen som føler avstand. Så snart der hos en av de salige former seg et ønske om å komme til et annet sted, er han der straks. Der er kun i den legemlige verden at avstand føles. Ønsker noen å treffe en av de hellige i en annen egn, bortrykkes han enten selv i et nå dertil, eller den andre kommer til ham fra det fjerne.

Jeg spurte: Enhver ting er skapt med et bestemt mål for øye. Men somme tider synes det som om denne Guds hensikt ikke oppnås. Det er nå for eksempel fikentreet som ble forbannet og visnet.

Fikentreets bestemmelse var at det skulle bære frukt. Men da Herren så at det ingen frukter hadde, forbannet han det, så det visnet. Kan dere si meg hvorvidt bestemmelsen med dette tre ble nådd eller ei?

Hertil svarte en av de hellige: Der er ingen tvil om at bestemmelsen med fikentreet ble nådd, ja, mer enn nådd. Livets Herre gir enhver skapning liv i en ganske bestemt hensikt. Men nåes ikke denne hensikt, har han tatt dette liv tilbake igjen, for at en høyere hensikt kan oppnås.

 Således har for eksempel mange tusener av Guds tjenere hengitt sitt liv for å belære og oppløfte andre. Ved å sette deres liv til for andre, har de hjulpet dem, og således oppfylt den høyere bestemmelse Gud hadde med deres liv.

Er det riktig i Guds øyne, ja, den edleste måte å tjene ham på, at mennesket, som er mer verd enn fikentreet eller noen annen skapt ting, således hengir sitt liv for andre, hvorledes skulle det da være urettferdig om et rett og slett tre måtte late livet for å belære og advare en villfarende nasjon?

Gjennom dette fikentreet ga Jesus jødene, ja, hele verden den lære at de, hvis liv er ufruktbart og som ikke oppfyller Guds hensikt med å ha skapt dem, visner og ødelegges.

På samme måte vil de, hvis liv er uten frukt, hvor meget de enn overfladisk sett, synes å bære frukt, være et bedrag overfor andre, og de vil bli forbannet og visne hen.

Hvis noen vil innvende at det ikke var fikentid da Herren forbannet fikentreet, og at man således ikke hadde noen rett til å vente frukt av treet, bør han huske at der ingen tid er fastsatt for å bære åndelige frukter, og han er pliktig til å gjøre sitt liv fruktbart og således oppfylle den hensikt hvormed han ble skapt.

Atter spurte jeg: Hadde det ikke vært bedre om Gud hadde skapt mennesker og skapninger som fullkomne vesener? I så tilfelle hadde mennesket ikke kunnet synde. Heller ikke ville der på grunn av synden ha vært så meget sorg og lidelse i verden. Nå må vi, da hele skapningen er underlagt forkrenkelighet, gjennomgå alle slags lidelser.

En engel kom fra en av de høyeste egner i himmelen og sa: Gud har ikke skapt mennesket som en automatisk virkende maskin. Han har heller ikke fastlagt dets skjebne således som han har gjort det med planetene og stjernene som ikke kan gå utenfor sine oppstukne baner.

Mennesket skapte han i sitt eget billede og sin lignelse, et vesen som var i besittelse av fri vilje, forstand, selvbestemmelsesevne og makt til å handle fritt. Derfor er mennesket høyere enn alle andre skapte ting og vesener.

Dersom ikke mennesket var skapt som et vesen som var i besittelse av fri vilje, ville det aldri ha evnen til å kunne glede seg i samfunnet med Gud eller nyte himmelens salighet.

Det ville da ha vært som en maskin som går uten å tenke eller føle, eller som stjernene, der ubevisst iler gjennom det uendelige rom. Men for mennesket med sin frie vilje er en sådan sjelløs fullkommenhet umulig.

En sådan fullkommenhet ville rett besett være ufullkommenhet. Et sådant vesen ville ha vært en ren slave. Hans såkalte fullkommenhet ville ha drevet ham til visse handlinger, ved hvis utførelse han ikke ville ha følt noen som helst glede, da han ikke selv hadde valgt å utføre dem. Der ville for et sådant menneske ikke være forskjell på Gud og en stein.

Mennesket, ja, hele skapningen er nok underkastet forkrenkelighet, men ikke til evig tid. Ved sin ulydighet har mennesket brakt seg selv, så vel som hele skapningen, inn under alle de onder og lidelser denne tilstand fører med.

Men det er kun under denne åndelige kamp at menneskets åndelige krefter fullt ut kan utvikles. Kun under denne kamp kan det lære det som er nødvendig for deres fullkommengjørelse.

Når mennesket derfor til sist går inn til den fullkomne tilværelse i himmelen, vil det takke Gud for den nåværende verdens lidelser og kamper. Da vil det fullt ut forstå at alle ting samvirker til det gode for dem som elsker Gud.

En annen av de hellige tilføyde: Alle i himmelen vet at Gud er kjærlighet, men det hadde fra evighet av vært skjult, at denne hans kjærlighet var så vidunderlig, at han ville bli menneske for å frelse syndere, og for å rense dem ville dø på korset.

Han gikk inn under denne lidelse for å frelse menneskene og hele skapningen som er underkastet forkrenkeligheten. Således har Gud ved å bli menneske åpenbart sitt innerste hjertedyp for sine barn. Men dersom noe annet middel var blitt anvendt, ville hans uendelige kjærlighet blitt skjult for evig.

Nå venter hele skapningen med dyp lengsel på Guds barns åpenbarelse da de atter skal bli fullt oppreiste og herliggjorte. Men inntil denne nye skapelse finner sted, vil de og hele skapningen sukke besværet, og de som er født på ny vil sukke og lenges mens de venter på legemets forløsning.

Se, tiden nærmer seg da all skapningen, lydig mot Gud i alle ting, evig skal befris fra forkrenkeligheten og forgjengeligheten. Da vil alt det skapte for evig være salige i Gud. Det vil av seg selv oppfylle den hensikt hvortil det ble skapt. Gud vil da være alt i alle.