-Kari, du skal gå inn og lese i Bibelen din!

-Kari, du skal gå inn og lese i Bibelen din!

Maria Andersson skriver:

”For noen år siden var Kari Jokinen en fullblods ateist, som trodde helt og fullt på ”The Big Bang” og Darwins utviklingslære. Men en dag fikk finsk-svenske Kari møte Gud – i potetåkeren.

-Dette må være Guds skaperverk på sitt beste! Utbryter Kari Jokinen der vi står på tunet og ser utover det vårgrønne landskapet som bretter seg ut i solnedgangen. Dette er kanskje ikke noen oppsiktsvekkende uttalelse i seg selv. Men hvis man vet at Kari for noen år siden var uttalt ateist, og trodde beinhardt på ”The Big Bang” og Darwins utviklingslære, blir det mer interessant.

Den gangen for to år siden, var ikke stemningen på langt nær like hjemmekoselig for familien Jokinen. Etter noen år med brytninger hadde Kari og Lisbeth bestemt seg for å skilles. De hadde giftet seg seksten år tidligere, begge med et havarert ekteskap bak seg. Nå var det på’n igjen. Lisbeth orket ikke lenger Karis hissige humør, og flyttet opp i annen etasje i påvente av at de økonomiske og juridiske følgene av skilsmissen skulle gå i orden.

-Jeg følte meg så fortvilet, forvirret og verdiløs. Jeg husker at jeg sto på trappen til huset og knyttet neven mot Gud og ropte: ”Skal jeg ha det sånn resten av livet? Hvor mange ganger må jeg stange hodet i veggen? Hvis du fins, så gjør noe!”

Kari var heller ikke særlig munter. Livet hadde fart hardt med ham. Han ble født for tidlig i Finland, mot slutten av krigen, men mangelsykdommen engelsk-syke, og en fødselsvekt på 1,8 kilo. Hans far var ute av bildet, mammaen flyttet til Sverige, og Kari vokste opp hos sin mormor. En lykkelig tid som tok slutt da mormoren døde og Kari måtte flytte til moren i Sverige.

Den nye stefaren var ikke interessert i å forsørge en ”finneunge”, så den elleve år gamle Kari ble sendt ut i skogen med øks og sag for å tjene til livets opphold. Senere i livet skaffet han seg en utdannelse, ting begynte å ordne seg noenlunde, men i det store og hele hadde livet vært kaotisk. Og så, nå en ny skilsmisse.

Noen uker etter at Lisbeth hadde flyttet, sto Kari i potetåkeren og renset ugress. Plutselig hørte han at noen ropte navnet hans på klingende finsk.

-Jeg trodde det var den finske kameraten min fra Västerås som var kommet på besøk, så jeg snudde meg – og så var det ingen der! ”Hva er det som skjer?” mumlet jeg.

Like etterpå ropte stemmen igjen: ”Kari, du skal gå inn og lese i Bibelen din!”

”Jeg har ingen bibel!” svarte Kari grettent og så seg rundt for å se hvor stemmen kom fra. Til slutt skjønte han at stemmen kom ovenfra, og igjen fikk han oppfordringen om å gå inn og lese i Bibelen. Langsomt gikk det opp for Kari at det måtte være Gud som talte. Innsikten rammet ham ”som et klubbeslag i hodet”. Gud fantes jo ikke!

-Du kan vel tenke deg synet av ateisten som står på alle fire i potetåkeren og prater med Gud! Til slutt gikk jeg inn, for stemmen var så bestemt at jeg ikke fikk meg til å protestere. Da jeg kom inn, kom jeg på at det faktisk lå igjen en bibel etter Lisbeth i bokhyllen.

Kari satte seg ved kjøkkenbordet, og i løpet av de neste 45 minuttene fikk han sitt livs undervisning. Gud viste ham hvordan det dårlige humøret hans hadde bidratt til å ruinere forholdet til Lisbeth, hvordan ekteskapet kunne reddes ved Guds hjelp, kjærlighet og tålmodighet, og hvordan han skulle finne en vei bort fra de gjentatte selvmordsforsøkene. ”Den som finner meg, finner livet”, sa Gud mens Kari noterte febrilsk.

Siden lette Kari seg frem til to skriftsteder på Guds anvisning. Kari siterer, for i dag kan han ordene utenat:

-Ordspråkene 15:18: ”En hissig mann vekker strid, men den langmodige stiller trette.” Og Ordspråkene 19:14: ”Hus og gods er en arv fra fedre, men en forstandig hustru er en gave fra Herren”.

De neste døgnene lå han søvnløs om natten og grublet. Kanskje livet ikke hadde oppstått av aminosyrer likevel? Tenk om Gud virkelig hadde skapt denne verden? Til slutt kom han frem til at Gud nok måtte finnes, og at han nå måtte ta det første skrittet for å få tilbake sin hustru. Han inviterte Lisbeth til å i det minste komme ned og spise frokost med ham om morgenen. Lisbeth samtykket, men når Kari fortalte ved frokostbordet at han hadde hatt en samtale med Gud, trodde hun at det gikk rundt for ham.

-Da tenkte jeg at ”nå må han være helt desperat”, sier Lisbeth. Men etter noen dager brakte han det igjen på bane, og jeg bestemte meg for å lytte. Til slutt satt jeg bare og måpte.

Noen uker senere, da Kari sto og skrudde på gressklipperen i redskapsskjulet, kjente han plutselig hvordan Guds kraft kom over ham – fred, glede og varme strømmet gjennom ham, og der i skjulet visste han at nå var han blitt frelst. På finsk ba han for første gang i sitt liv til sin nyfunne Gud.

Siden skjedde alt i en rasende fart. Gud sa til Kari at han skulle på bibelskole, og tilfeldigvis falt blikket hans på en annonse for lørdagsbibelskole på ”Kristet Center” i Ørebro. Den 7. desember 1997 ble Kari døpt, og Lisbeth begynte så smått å bli interessert i dette som opptok mannen hennes så voldsomt. Kari kjøpte alle kassettene fra bibelskolen og de hørte på dem sammen hjemme.

-Jeg fikk høre om at man kunne falle i gulvet under Åndens kraft. Da tenkte jeg at ”det ville jeg være med på!” Og da jeg var med på et møte i januar 1998, kom Guds Ånd plutselig over meg og jeg begynte å riste så kraftig at jeg måtte holde meg fast i stolen foran.

Kari og Lisbeth snakker nesten i munnen på hverandre når de forteller om alt som har skjedd siden den dagen i potetåkeren for to år siden. Om hjertekrampen som Kari hadde slitt med i årevis, men som forsvant etter forbønnen ved dåpen, om de fem døgnene på overvåkningen etter at han hadde fått 7000 volt gjennom kroppen, om hjertekrampen som kom tilbake etter det elektriske sjokket, men som ble helbredet igjen.

Sønnen Daniel på 18 år sitter av og til sammen med oss på kjøkkenet og deltar i diskusjonen. Selv har han ikke noen planer om å bli kristen akkurat nå, selv om han innrømmer at foreldrene definitivt har forandret seg.

-Det virker som om de har fått en ny livsglede, sier han og legger til med et lite, lurt smil i retning av faren: ”Og så er jo ikke gubben så gretten lenger!”

Etter en kjempelatter blir Kari alvorlig, og forteller om en episode for noen uker siden, som endelig løste ham fra barndommens og oppvekstens mørke minner. Mange ganger hadde Kari spurt seg selv hvorfor han alltid hadde vært så uheldig, hvorfor livet hans hadde vært så kaotisk. Svaret kom da han minst ventet det, under en campingtur i Nord-Värmland. Midt under middagen begynte Gud å tale: ”Nå har du lært deg å be – og nå skal du få svar på spørsmålene dine.”

-Gud sa at det hadde ligget en forbannelse over livet mitt, uttalt av min morfar allerede før jeg ble født. Da han fikk vite at jeg var blitt til, sa han: ”Jeg håper det barnet aldri blir født!” Det var nok til at djevelen kunne få innpass i livet mitt, sa Gud, men fra og med denne stunden var jeg befridd.

-Å få oppleve dette – det er det største av alt. Fra den stunden har jeg begynt et helt nytt liv. Det er helt fantastisk, helt fantastisk, gjentar Kari med tårer i øynene."

Kilde: Tidsskriftet "Shalom" nr. 3, 1999, s. 11-14.