Torsdag 21 November
Boka "Etter døden" av Sadhu Sundar Singh
Etter døden
Av Sadhu Sundar Singh
Forord
Sundar Singh bloe født den 3. september 1889 i Rampur i staten Patiala i Nord-India. Hans foreldre var rike, og han vokste opp i et komfortabelt og rikt utrustet hjem.
Hans mor vakte og ledet hans religiøse trang, og han elsket sin mor. Hun døde da han var 14 år. Det var et stort tap for Sundar. Hun hadde lært ham framfor alt å søke etter den indre fred.
Predikanter og andre kristne forsøkte å lede ham til Kristus, men han motstod dem og forfulgte dem.
I sin fars overværelse skar han opp en bibel og andre kristne bøker og brente dem. Han trodde det var en falsk religion. Han hadde full tillit til sin egen religion, men kunne ikke oppnå noen tilfredsstillelse og fred. Hans sorg over moren og mangelen på den indre fred gjorde at han besluttet seg til å begå selvmord.
Tre dager etter at han hadde brent bibelen stod han opp ved tre-tiden om morgenen, tok sitt bad og begynte å be:
”O Gud, hvis du er en Gud, vil du vise meg den rette vei, ellers vil jeg drepe meg selv.” Han ba og ba, men fikk ikke noe svar.
Men ved halv fem tiden åpenbarte Jesus Kristus seg for ham. Ut fra Jesus strålte det en glans av herlighet og kjærlighet. Han sa til Sundar på hindustansk: ”Hvor lenge vil du forfølge meg? Jeg er kommet for å frelse deg. Du ba om å lære den rette vei å kjenne, hvorfor vil du ikke følge den?”
Da slo den tanke ned i Sundar at Jesus Kristus ikke var død, men levende. Han falt ned for hans føtter og fikk den fred som han ikke hadde oppnådd noe annet sted. Det var denne glede han ønsket, det var himmelen selv.
Da han reiste seg var Jesus forsvunnet, men freden og gleden forble siden hos ham.
Hans far, onkel og eldre bror gjorde store anstrengelser for å hindre ham i å bli en kristen. Men da det ikke nyttet, ble han etter tre kvart år utstøtt fra hjemmet. Han fikk en matpakke med som det var gift i.
Den første natten tilbragte han under et tre. Det var kaldt. Han skalv av kulde og var sulten og tørst, men i sitt hjerte hadde han en vidunderlig fred og glede, og han kjente at Frelseren var ham nær. Denne fred og fryd hadde han ikke i sitt lukseriøse liv.
Sundar Singh ble døpt den 3. september 1905, 16 år gammel. Det skjedde i den engelske høykirkes misjon.
I India lever en del hellige menn som Sadhuer, Sannyasier og fakirer. Hans mor hadde sagt til ham at han skulle bli en Sadhu. Han besluttet seg nå til å bli en kristen Sadhu. Han vandret fra sted til sted og forkynte Kristus. Han eide intet, bare sin safrangule kjortel, et teppe og et ny-testamente. Det ble et liv i forsakelse og forfølgelser. Han spiste røtter og blader, og ellers det som ble ham gitt. Hvis han ikke fikk husly, overnattet han i huler eller under trær.
Sundar Singhs første misjonsreise gikk gjennom Punjab, Kashmir, Beludshistan og Afghanistan. På disse stedene gjorde han sitt vesentligste misjonsarbeide. Han sluttet reisen med en kort hviletid i Kotgarh som lå i Himalayafjellene omtrent 6000 fot over havet. Dette sted ble hans hovedkvarter.
Da han var 23 år gammel, besluttet han seg for å faste i førti dager slik som Jesus gjorde. Etter hvert ble han for svak til å holde regnskap med dagene, og han visste ikke hvor lenge han fastet. En mann fant ham i forkommen tilstand og tok seg av ham. Fasten tjente til å styrke hans forhold til Gud.
Han hadde fått henrykkelsens nådegave, og den ble for ham en kilde til vidunderlige gleder. Sundar opplevde og lærte meget mer enn det han har fortalt i denne lille bok. Men da han var redd for at noe kunne misforståes, har han bare fortalt litt om mere enkle ting.
Sundar Singh reiste også rundt i verden og talte. Han ville ikke tilhøre noen bestemt kirke eller menighet, men talte der hvor han ble innbudt og hvor han var ønsket. Norge ble også besøkt, og folk som kunne minnes ham, sa at han utstrålte en opphøyet fred og lignet på Jesus.
Etter det som er fortalt forsvant Sundar Singh under en reise til Tibet og er senere ikke funnet. Han var den gang omkring førti år.
Forfatterens forord
Jeg har i denne bok forsøkt å skildre noen av de syner som Gud har forundt meg å skue. Skulle jeg kun ha fulgt min egen tilbøyelighet, ville jeg ikke ha offentliggjort en beretning om disse syner mens jeg var i livet. Men venner, på hvis dom jeg setter pris på, har bestemt gjort gjeldende at den burde offentliggjøres nå som en åndelig hjelp til andre. Det er av hensyn til mine venners ønske at denne lille bok nå sendes ut.
Det var i Kotgarha for fjorten år siden. Mens jeg ba ble mine øyne opplatt til å se inn i himmelen. Jeg så alt sammen så levende at jeg trodde jeg var død og min sjel var gått inn til himmelens herlighet.
I de år som er gått siden da, er der gjennom slike åpenbarelser vedblitt å komme nye berikelser inn i mitt liv. Selv kan jeg ikke framkalle dem, men til tider, det kan være så ofte som åtte til ti ganger i måneden, skjer det under bønnen at mine øyne åpnes så jeg ser inn i himmelen, og i en times tid eller to vandrer i den himmelske herlighet med Jesus Kristus og samtaler med engler og ånder.
Det svar jeg har fått av dem på mine spørsmål, utgjør en stor del av innholdet i de bøker som jeg alt har offentliggjort. Hvor har ikke denne usigelige henrykkelse som jeg har følt ved dette åndelige fellesskap med de salige, brakt meg til å lenges etter den tid da jeg for evig skal inngå til de rettferdiges velsignede samfunn.
Noen vil kanskje si at disse syner simpelthen er en slags spiritisme. Men jeg vil sterkt framheve her at det er en meget vesentlig forskjell. Spiritismen påstår ganske visst at den ut fra mørket bringer bud og tegn fra åndene, men disse budskaper og tegn er vanligvis så bruddstykkaktige og uforståelige, om ikke like bedragerske, at de snarere leder dens tilhengere bort fra enn til sannheten.
I disse syner ser jeg derimot klart og levende hver liten enkelthet av den åndelige verdens herlighet. I en åndelig verden som er synliggjort i ubeskrivelige skjønne og lyse omgivelser, opplever jeg den som et fullt ut virkelig fellesskap som de salige
bringer med seg.
Fra disse engler og salige har jeg mottatt klare og forstandige opplysninger om mange av de spørsmål som har foruroliget meg, og ikke uklare og bruddstykkaktige eller svevende budskaper fra en usynlig verden.
Dette ”De helliges fellesskap eller samfunn” var således virkeliggjort i den første menighets erfaring, at det fikk en plass mellom de nødvendige trosartikler, som vi ser av den apostoliske trosbekjennelsen.
Jeg ba en gang i et syn en av de salige om å gi meg et bevis fra bibelen angående ”De helliges fellesskap”, og det ble sagt meg at det var klart uttrykt i Sakarias 3, 7-8. Der sier engelen til Josva: ...og jeg vil gi deg gang blant disse som står her”. (Dansk oversettelse). ”Disse som står her” betyr ikke engler, heller ikke mennesker av kjøtt og blod, men de hellige i herligheten. Det lover Gud Josva, dersom han vil gjøre etter hans befaling. Han skal få adgang til å vandre med dem, de står her og de skal være hans feller. Det er menneskesjeler som er fullkommengjorte, med hvem han skal ha samfunn.
Atter og atter taler denne bok om ånder, hellige og engler. Av disse forskjellige benevnelser betegner ånder både gode og onde sjeler som etter døden befinner seg i en mellomtilstand mellom himmel og helvete. Salige og hellige betegner dem som er gått over fra denne mellomtilstand til de høyere egner i den åndelige verden, og til hvem en særlig gjerning er betrodd. Engler er de herlige vesener som har fått å utføre alle slags høyere verv, og blant disse finnes mange hellige både fra vår og andre verdener. Alle lever de sammen som en familie. De tjener hverandre i kjærlighet og er evige salige i den herlighet som utstråler fra Gud.
Andenes verden betegner den plan i mellomtilstanden, hvori sjelen inntrer etter at den har forlatt legemet. Den åndelige verden eller åndeverdenen omfatter derimot alle åndelige vesener som befinner seg på et av utviklingsstadiene, der ligger mellom helvetes bunnløse avgrunn og Herrens trone i lyset.
Simla Hills, juni 1926.
Sundar Singh
Kapittel 1
Livet og døden
Der er kun en kilde til liv – et uendelig og allmektig liv -, hvis skaperkraft har skjenket alle levende ting livet. Alle skapninger har deres kraft i denne livskilde – Gud -, og i ham vil de evig bli. Denne livskilde har frambrakt uttallige andre liv av forskjellig vesen, og i hele denne livsprosess kommer mennesket inn som et ledd i kjeden, skapt i Guds eget bilde, for at mennesket evig kunne bli lykkelig i samfunn med ham.
Livet kan forandre skikkelse, men det kan aldri tilintetgjøres. Skjønt denne tilværelsesform til en annen kalles død, betyr dette slett ikke at døden absolutt avslutter livet, eller at den skulle føye noe til eller ta noe fra livet. Døden bringer simpelthen livet over fra en tilværelsesform til en annen. Det som forsvinner fra vår synskrets, er ikke dermed opphørt å være til. Det kommer atter tilsyne, men i en annen form og tilstand. Aldri i hele skapningen har der vært noe som er fullstendig tilintetgjort eller kan bli det. Skaperen har aldri skapt noe i den hensikt at det skulle ødelegges. Hadde det vært hans vilje, hadde han aldri skapt det.
Men finnes det i det skapte intet som er bestemt til tilintetgjørelse, hvorledes skulle da mennesket som er skapningens krone – hode – og Guds bilde kunne bli til intet? Skulle Gud selv kunne ødelegge sitt eget bilde? Skulle noen annen skapning kunne gjøre det? Umulig!
Men dersom mennesket således ikke blir til intet ved døden, så melder øyeblikkelig det spørsmål seg: hvor vil da mennesket eksistere etter døden, og i hvilken tilstand vil det befinne seg?
Jeg vil forsøke å gi en kort forklaring ut fra mine egne visjonære opplevelser, skjønt det er umulig å skildre alt det jeg i mine syner har sett av åndeverdenen, for jordisk språk og billedtale kommer til kort når de skal uttrykke den åndelige verdens ting. Ja, selv forsøket på å omsette den herlighet jeg har skuet i et alminnelig språk, rommer alle sjanser for å ende i misforståelser. Jeg har derfor vært nødt til å utelate en beskrivelse av alle de dypere åndelige opplevelser som kun vil kunne uttrykkes i et åndelig språk, og innskrenke meg til bare å medta noen få jevne opplevelser som dog vil vise seg belærende for alle. Da enhver av oss før eller senere skal gå inn til hin usynlige verden, kan det ikke være uten verdi for oss til en viss grad å gjøre oss fortrolige med den.
Kapittel 2
Hva skjer ved døden?
En dag jeg ba i enerom, fant jeg meg plutselig omgitt av en stor skare åndelige vesener. Ja, jeg må heller si, at i det øyeblikk mine åndelige øyne åpnes for det, fant jeg meg selv på kne blant et betydelig antall hellige og engler. Til å begynne med følte jeg meg på en viss måte skamfull over å se deres skinnende og herlige tilstand, sammenlignet med min egen langt ringere beskaffenhet. Jeg ble dog øyeblikkelig beroliget ved den sympati og den kjærlighet som utgikk fra dem.
Allerede tidligere hadde jeg erfart den fred som følger med Guds nærværelse i mitt liv, men samfunnet med disse hellige tilførte meg en ny og forunderlig fryd. Under vår samtale ga de meg svar på mine spørsmål angående flere vanskelige spørsmål som jeg ikke kunne klare.
Mine første spørsmål dreide seg om hva som skjer i dødsøyeblikket, og hvorledes sjelens tilstand er etter døden. Jeg uttalte; Vi vet hva som hender oss i tiden mellom vår barndom og alderdom, men vi vet intet om hva som skjer ved døden eller bak dødens porter. Virkelig kjennskap til det kan bare de besitte som er kommet over på den annen side av livet og er gått inn i åndeverdenen. Kan dere, spurte jeg, gi oss noen opplysning om dette?
En av de hellige svarte til dette: Det er med døden som med søvnen. Der er ingen smerte i selve overgangen fra liv til død, unntagen i noen få tilfeller hvor det skyldes legemlig sykdom eller bestemte sjelelige tilstander. Likesom det utmattede menneske overveldes av den dype søvn, således kommer dødssøvnen over mennesket. For mange kommer døden så plutselig, at sjelen med vanskelighet fatter at den har forlatt den materielle verden og er gått inn i åndenes verden. Forvirret over å se de mange nye og skjønne ting omkring seg innbiller de seg at de har kommet til et eller annet ukjent land eller fremmed by i den fysiske verden. Først etter nærmere belæring innser de at deres åndelige legeme er forskjellig fra deres tidligere jordiske legeme og innrømmer for seg selv at de i virkeligheten er overflyttet fra den materielle verden til åndenes verden.
En annen av de hellige ga følgende ytterligere svar på mitt spørsmål: Det alminnelige er at legemet gradvis taper følelsesevnen ved døden. Det føler ingen smerte, men overveldes simpelthen av en følelse av trang til søvn. Undertiden forlater sjelen legemet mens dette er uten bevissthet, som for eksempel ved meget stor legemlig svakhet eller etter et ulykkestilfelle. I sådanne tilfeller vil de mennesker som tidligere levde uten noen tanke om eller forberedelser til å gå inn i åndeverdenen, bli umåtelig forvirret og være i stor nød ved sådan plutselig å være blitt overflyttet til åndenes verden. De må derfor i kortere eller lengre tid bli i mellomtilstanden.
De ånder som befinner seg på disse lavere trinn plager ofte mennesker her på jorden, men de formår ikke å skade andre enn dem hvis sinnstilstand er lik deres egen, de som av egen fri vilje lukker sine sjeler opp for dem. Disse onde ånder ville, ved å forene seg med andre onde ånder, kunne forårsake usigelig skade i verden dersom Gud ikke alle steder hadde beskikket utallige engler til beskyttelse for sitt folk og sin skapning. Hans folk er alltid sikker under hans beskyttelse. Onde ånder kan kun skade de med dem beslektede naturer, og det enda kun i begrenset utstrekning.
Vel kan de også plage de rettferdige, men kun med Guds tillatelse. Til tider tillater Gud virkelig Satan og hans engler å friste og forfølge Guds barn, for at de skal komme ut av prøvelsen sterkere og bedre. Således handlet Gud da han tillot Satan å forfølge sin tjener Job. Men en sådan prøvelse er for den troende snarere en vinning enn et tap.
En annen av de hellige tilføyde som svar på mitt spørsmål: Mange av dem, hvis liv ikke har vært helliget Gud, blir tilsynelatende bevisstløse når de skal dø, men hva der i virkeligheten skjer, er, at de blir målløse og lamslåtte av frykt ved å se seg omgitt av de onde ånders redselsfulle og djevelske ansikter. Hertil står den troendes død ofte i den skarpeste motsetning. Den troende er titt i dødsøyeblikket overvettes lykkelig fordi han ser engler og frelste sjeler komme for å by ham velkommen. Dertil tillates det at hans avdøde kjære får komme til hans dødsseng og ledsage hans sjel til åndenes verden. Når han kommer derinn, føler han seg straks hjemme, for ikke alene er hans venner rundt ham, man han har også selv, mens han var i verden, gjort seg rede til å gå inn i sitt evige hjem ved sin tro på og sitt samfunn med Gud.
Igjen tok en av de hellige til orde og sa: Det er englenes gjerning å ledsage sjelene ut av verden. Det sedvanlige er, at Kristus da i åndeverdenen åpenbarer seg for den enkelte sjel i en herlighetsglans, som svarer til den enkeltes utviklingstrinn. Dog er der tilfeller hvor Kristus selv kommer til dødssengen for å byde sin tjener velkommen, og med kjærlighet avtørrer hans tårer og leder ham til paradiset. Likesom det nyfødte barn finner alt tilrettelagt for sitt behov, således finner også sjelen ved sin inntreden i den åndelige verden, alt beredt for å tilfredsstille dens behov.
Kapittel 3
Åndenes verden
Engang ga de salige meg i samtalens løp følgende opplysning: Alle menneskesjeler går etter døden inn i åndenes verden, og der dveler de enten i mørket eller i herlighetslyset, sammen med andre ånder som i vesen og sinn er dem like. Vi er overbevist om at ingen med sitt fysiske legeme noensinne er gått inn i åndeverdenen, med unntagelse av Kristus og noen få hellige, hvis legemer ble forvandlet til herlighetslegemer. Dog er det i nåde blitt forunt enkelte, mens de enda var i verden, å se åndenes verden, ja, himlen selv, som det fortelles i 2. Kor. 12,2, skjønt de ikke selv kan si om de gikk inn i paradiset i legemet eller i ånden.
Etter denne samtale tok disse hellige meg med seg og viste meg mange underfulle ting og steder. Jeg så hvorledes tusener på tusener av sjeler fra alle sider kom inn i åndenes verden, og at de alle ble ledsaget av engler.
De gode sjelene var kun ledsaget av engler og gode ånder som hadde ført dem hit fra deres dødsleie. De onde ånder fikk ikke lov til å komme dem nær, men sto i det fjerne og iakttok dem. Jeg så også at der ingen gode ånder var hos de virkelig onde sjeler, derimot tallrike onde ånder som var kommet sammen med dem fra deres dødsleie. Men engler omga også dem og hindret de onde ånder å gi deres hatefulle ondskap fritt løp ved å plage dem.
De onde ånder førte dem nesten øyeblikkelig med seg til mørket, for disse sjeler hadde i levende live konsekvent gitt de onde ånder lov til å øve innflytelse på seg og frivillig latt seg besnære av dem til allslags ryggesløshet. (Englene forhindrer nemlig ingen å bruke sin frie vilje).
Dessuten så jeg mange sjeler som nettopp var kommet inn i åndenes verden og var ledsaget av både gode og onde ånder så vel som av engler. Men det varte ikke lenge før forskjellen viste seg og deres sanne natur gjorde seg gjeldende, og de adskiltes hurtig. De gode vendte seg til de gode og de onde til de onde ånder.
Når menneskesjelene kommer inn i åndenes verden, begynner de gode straks å skille seg fra de onde. Her i verden er gode og onde blandet sammen, men således er det ikke i åndeverdenen.
Jeg har mange ganger sett at når de gode ånder – lysets barn – kommer derinn, bader de straks i krystallhavets vidunderlige og eteraktige vann. Derved opplever de en gjennomgripende og forfriskende vederkvegelse. De beveger seg i dette underfulle vann som om de befant seg i frisk og fullkommen ren luft. De kan ikke drukne og blir ikke våte av det, men vidunderlig renset og vederkveget. Helt igjennom helliget går de derfra inn i herlighetens og lysets rike, hvor de evig vil dvele i deres elskede Herres samfunn og i samfunn med utalte hellige og engler.
Men hvilken forskjell er der ikke mellom disse og dem hvis liv har vært ugudelig! Ubehagelig påvirket ved å være i selskap med lysets barn og forpint av det herlighetens lys som åpenbarer alle ting, kjemper mørkets barn for å skjule seg på steder hvor deres urene og syndesmittede natur ikke kan sees. Fra den dypeste og mørkeste del av åndenes verden oppstiger en sort og illeluktende røk, og i deres kamp for å finne et skjulested for lyset, styrter de seg hodekulls derned, og derfra høres ustanselig deres bitre skrik, framkalt av deres samvittighetsnag og angst.
Men himmelen er således innrettet at denne røk ikke sees og deres angstskrik ikke høres av åndene i himmelen, med mindre noen av disse av særlige grunner skulle ønske å se den fryktelige tilstand hvor de fortapte befinner seg.
Et lite barn døde og englene kom for å ledsage sjelen til åndenes verden. Hvor jeg ville ønske at barnets mor kunne ha sett dette forunderlige syn! I stedet for å gråte ville hun ha sunget av glede, for englene behandlet de små sjelene med en sådan omhu og kjærlighet som noen mor noensinne kunne vise.
Jeg hørte en av englene si til en annen: Se hvor dette barns mor gråter over denne korte skilsmisse!
Noen få korte år og hun vil atter være lykkelig sammen med sitt barn. Så brakte englene denne lille barnesjel til den skjønne lysmettede del av himmelen som er bestemt for barnesjelene, og hvor de tar seg av dem og underviser dem i hele den himmelske visdom, inntil de små gradvis blir lik englene.
Noen tid etter døde også moren, og hennes barn som nå var som en engel, kom sammen med andre engler for å by henne velkommen. Da han nå sa til henne: ”Mor, kjenner du meg ikke, jeg er jo ditt eget barn,” fyltes hennes hjerte med glede. De omfavnet hverandre og se, deres tårer falt som dryssende blomster!
Som de nå vandret i sammen, forklarte han henne alle de ting som omga dem, og forble hos henne så lenge det var bestemt at hun skulle dvele i mellomtilstanden. Da tiden hvori hun skulle undervises i den del av åndeverdenen var forbi, tok han henne med seg til den høyere tilværelse hvor han selv befant seg.
Dette sted hadde på alle sider frydefulle og vidunderlige omgivelser. Her fantes det utallige sjeler som i verden hadde båret alle slags lidelser for Kristi skyld og som til sist var blitt opphøyet til denne herlige æresplass. Stedet var helt omgitt av de skjønneste berg. Kilder rislet over alt i det yndige landskap. I havet var det en overflod av alle slags frukter, omgitt av et strålende blomsterflor. Alt hva hjertet kunne ønske seg var der.
Da sa han til sin mor: ”På jorden, som kun er en svak gjenspeiling av den virkelige verden, sørger våre kjære over oss, men si meg mor, er dette død eller er det det sanne liv hvert hjerte lenges etter?”
Moren svarte: ”Min sønn dette er det sanne liv. Hadde jeg i verden kjent hele sannheten om det evige liv, ville jeg aldri sørget over din død. Hvor trist at mennesker på jorden er så blinde! Til tross for at Kristus fullstendig klart har fortalt oss om denne herlighetens tilstand, og skjønt der i evangeliene atter og atter fortelles om dette Faderens rike, er det ikke alene uvitende mennesker, men selv mange troende og opplyste som ennå er fullkommen uvitende om dets herlighet. Gud gi at alle kunne komme hit og få del i dette evige rike.”
En tysk tenkers sjel kom inn i åndenes verden og langt borte fra så han den uforlignelige herlighet i åndeverdenen og den umåtelige fryd hos dem som var der. Han gledet seg over hva han så, men hans tilbøyelighet til stedig forstandsmessighet, vanskeliggjorde hans inntreden i herligheten og hindret ham i å glede seg ved denne lykksalighet.
I stedet for å innrømme at dette var virkelighet, begynte han å argumentere med seg selv på følgende måte:
-Der er ingen tvil om at jeg ser alt dette, men hvilket bevis har jeg for at det er en objektiv virkelighet, og at det ikke er et blendverk av min egen tanke? Alt det jeg ser om meg her vil jeg fra ende til annen underkaste logikkens, filosofiens og vitenskapens prøve. Først da vil jeg være overbevist om at det virkelig er til og ikke en illusjon.
Englene sa til ham:
-Av din tale framgår det klart at din filosofering har forkrøplet hele ditt sinn. Likesom der må åndelige og ikke legemlige øyne til for å se den åndelige verden, således er åndelig fatteevne nødvendig for å forstå dens virkelighet. Her kommer man ingen vei ved forstandsmessig anvendelse av logikkens og filosofiens grunnsetninger. Din vitenskapelighet som kun beskjeftiger seg med materielle kjensgjerninger, er etterlatt i verden sammen med din fysiske hjerne. Det eneste som nytter deg noe her er den åndelige visdom som utspringer av gudsfrykt og kjærlighet.
En av englene sa til en annen: Hvor sørgelig at mennesker glemmer det herlige ord av Herren: Uten at dere omvender dere og blir som barn kommer dere ikke inn i himlenes rike.
Jeg spurte nå en av englene hva som til slutt ville skje med denne mann og fikk til svar: Hvis denne manns liv var helt igjennom ondt, ville han straks ha forenet seg med de onde ånder, men han er ikke blottet for moralsk sans. Han vil i lange tider blindt vandre om i halvmørke i de lavere egne i mellomtilstanden og bli ved med å støtte sitt filosofiske hode, inntil han blir trett av sin dårskap og angrer den. Så vil han være skikket til å inngå på et høyere trinn, hvor lyset fra Gud skinner klarere.
I en forstand er det hele uendelige rom en åndelig verden. For den oppfylles av Gud selv som er ånd. I en annen forstand er også denne verden en åndelig verden, for dens innvånere er ånder ikledd menneskelige legemer.
Men det er en annen åndeverden som er et foreløpig oppholdssted for sjelene, etter at de ved døden har forlatt legemet. Det er en overgangstilstand, et trinn mellom lyset og herligheten i de høyeste himler og dunkelheten og mørket i de lavere helveter.
I denne overgangstilstand er der utallige tilværelsestrinn. Hver sjel ledes til det trinn, hvortil dens åndelige framskritt her i verden har gjort den skikket. Engler hvem denne særlige oppgave er betrodd, vil der undervise den en tid, kortere eller lengre, hvoretter den går videre til samfunn med de gode ånder i det fullere lys, eller til de onde ånder i det ennå dypere mørke, svarende i karakter og vesen til den selv.
Kapittel 4
Hjelpen som tilbys oss mennesker nå og siden
Våre avdøde slektninger og kjære, og til tider også de salige hellige, kommer ofte til oss fra den usynlige verden for å hjelpe og beskytte oss. Englene kommer derimot til alle tider. De har dog aldri fått lov til å åpenbare seg for menneskene unntagen i noen få tilfeller hvor der var særlig nød på ferde. Av veier vi ikke kjenner, påvirker de oss til hellige tanker, inngir oss lyst til å tjene Gud og gjøre det gode, og Guds ånd som bor i våre hjerter, fullfører det arbeide for å fullkommengjøre vårt åndelige liv som de ikke har vært i stand til å fullende.
Ingens storhet beror på den kunnskap han besitter, eller på den stilling han inntar. Heller ikke kan noen ved disse ting alene bli stor. Et menneske er akkurat så stor som det lykkes ham å bli til hjelp for andre, og den nytte hans liv kan være for andre, beror på den tjeneste han yter dem.
Derfor måles et menneskes storhet just etter hvor langt det lykkes ham å tjene andre. Som Herren har sagt: Og den som vil være den ypperste blant dere, han skal være deres tjener. Matt. 20,26.
De himmelskes glede består nettopp i at de tjener hverandre i kjærlighet. Idet de således oppfyller bestemmelsen med deres liv, forblir de i evig samfunn med Gud.
Når menneskene for alvor ønsker å leve et liv til Guds velbehag, begynner rettledelsen av deres tanker og anskuelser så vel som fornyelsen av deres liv allerede i denne verden.
Ikke alene belærer Guds ånd dem direkte, men i hjertes skjulte dyp hjelpes de til rette gjennom de helliges fellesskap. Herigjennom er de hellige alltid for hånden, for, usett av de troende å hjelpe de fram mot det gode. Men de mange troende kristne, så vel som ikke kristne sannhetssøkende dør, mens de ennå er hildet i villfarelser eller ensidige meninger om sannheten, vil disse anskuelser rettes i åndenes verden, men en forutsetning er at de ikke hardnakket gjør seg til ett med deres anskuelser, men er villig til å la seg belære, for verken i denne eller den hinsidige verden vil Gud eller noen av hans tjenere tvinge et menneske til å tro på tross av deres egen frie vilje.
Jeg så i et syn en avgudsdyrker som så snart han kom til åndeverdenen, begynte å søke etter den gud han hadde tilbedt på jorden. De hellige sa til ham: Her er ingen annen Gud enn den eneste sanne Gud og Kristus, i hvem han har åpenbart seg.
Mennesket ble forbauset over å høre dette, men da han oppriktig søkte sannheten, tilsto han åpent at han hadde tatt feil. Han søkte med iver å lære den virkelige sannhet å kjenne og spurte om han kunne få se Kristus.
Kort etter viste Kristus seg for ham i et dunkelt lys, og for noen andre som nylig var kommet til åndenes verden. På deres daværende utviklingstrinn kunne de nemlig ikke ha utholdt en full åpenbarelse av hans herlighet. Denne er så overveldende, at selv englene kan med stor vanskelighet skue ham, ”og de dekker sine ansikter med deres vinger.” Jesaja 6,2. Når Kristus åpenbarer seg for sjelene, tar han hensyn til den bestemte grad i utviklingen den pågjeldende har nådd. Han åpenbarer seg derfor i dunklere eller klarere herlighetsglans så sjelene kan tåle det.
Da disse sjeler så Kristus i dette dunkle, men dog tiltrekkende lys, fyltes de med en glede og fred som umulig kan beskrives. Badet i hans livgivende stråler og overskyllet av de kjærlighetsbølger som ustanselig strømmet ut fra ham og henover dem, bortskyltes alle deres villfarelser.
Av hele deres hjerter bekjente de sannheten for ham og fant frelse og bøyde seg for ham med takk og pris i ydmyk tilbedelse. Også de hellige, hvis verv det hadde vært å hjelpe dem til rette, gledet seg over dem.
Jeg så i et syn en arbeider komme til åndenes verden. Han var i stor nød. Hele sitt liv hadde han tenkt bare på å tjene til livets opphold. Han hadde alltid hatt det for travelt til å tenke på Gud eller åndelige ting.
Samtidig med ham døde også en annen som var en hårdnakket fornekter. De ble begge beordret til å bli i lang tid på et mørkt sted dypt nede i åndenes verden. I deres nød begynte de begge å rope om utfrielse.
Både engler og noen hellige gikk i kjærlighet og medfølelse ned til dem for å veilede dem om hvordan de kunne komme inn i herlighetens og lysets rike. Men til tross for den nød de befant seg i, foretrakk de likesom så mange andre ånder å bli på deres mørke oppholdssted. Deres synd hadde forkrøplet hele deres natur og karakter, så at de tvilte på alt. Selv de engler som kom for å hjelpe dem så de på med mistenksomhet.
Mens jeg iakttok dette, tenkte jeg med undren på hva enden ville bli for dem. Men da jeg spurte en av de hellige, var det eneste svar jeg fikk: La oss overlate dem til Guds barmhjertighet.
Av dette kan vi klart forstå hvor forvendt et menneskes natur kan bli. Dersom et ondt rykte spres om et menneske vil dette rykte, selv om det er falskt, straks bli trodd av dem hvis sinn og blikk på livet er forkrøplet gjennom synd.
Men dersom noe godt og fullkomment sant blir fortalt om et menneske, som for eksempel at det er et fromt menneske som har utført denne eller hin gjerning til Guds ære og til nestens beste, så vil et onde menneske straks si: Det er alt sammen løgn. Han har gjort det med en eller annen baktanke.
Spør vi ham om hvordan han vet at det første er sannhet og det annet er løgn, og hvilket bevis han har for det, vil han slett ikke ha noe bevis for det. En sådan sinnstilstand lærer oss at det syndebesmittede sinn vil tro det onde som sies, fordi det stemmer med hans egen natur. Det gode som fortelles, vil han holde for løgn, fordi det ikke stemmer med hans hjertes ondskap.
Det er ganske naturlig at et menneskes innstilling er motsatt. Han er naturlig innstilt på å tvile på det onde og til å tro det gode. Det stemmer best med hans eget vesen.
De som her på jord lever i strid med Guds vilje, vil ikke finne hjertefred, verken i denne eller i den kommende verden. Når de kommer inn i den åndelige verden, vil de føle seg forvirret og engstelige. Men de som her lever i overensstemmelse med Herrens vilje, vil føle seg trygge når de kommer til den tilkommende verden og vil der fylles med usigelig fryd. Der er deres evige hjem og deres Faders rike.
Kapittel 5
De ugudeliges dom
Mange mennesker innbiller seg, at om de synder i det skjulte, er der aldri noen som får vite det. Men det er en komplett umulighet. Ingen synd kan skjules for evig. På et eller annet tidspunkt kommer den visselig for lyset, og synderen vil få sin fortjente dom.
Men heller ikke godhet eller sannhet kan skjules. Til sist vil de seire selv om de til en tid ikke erkjennes. Følgende tildragelse belyser dette. En av de hellige fortalte meg i et av mine syner: Der var en mann som en sen nattetime måtte gå en lang vei for å utføre et påtrengende nødvendig arbeid. Men som han var på veien traff han en tyv som holdt på å bryte seg inn i et lokale. Han sa til denne tyv: Du har ingen rett til å ta hva der tilkommer en annen. Tyveri er en stor synd.
Tyven svarte ham: Dersom du ønsker å komme vekk herfra, vil jeg råde deg til å se å komme av sted uten å gjøre oppstyr. Hvis ikke vil det gå deg galt.
Mannen ble ved med sine overtalelsesforsøk, og da tyven ikke ville høre gjorde han anskrik og vekket naboene. De ilte til for å gripe tyven. Så snart mannen begynte å anklage tyven, vendte denne seg mot ham og anklaget ham for tyveriet. Dere tror, sa han til mennene, at han er et meget gudfryktig menneske, men jeg har grepet ham på fersk gjerning i tyveri.
På grunn av at det ikke var noen vitner, ble de begge arrestert og satt inn i samme celle. En politimann og noen betjenter lyttet skjult til deres samtale. De hørte tyven lo av sin medfange og spottende sa til ham: Der kan du se hvor nydelig jeg fanget deg. Jeg sa til deg til å begynne med at du skulle se å komme deg av sted, ellers ville det gå deg ille. Nå skal vi se om din gudsfrykt kan hjelpe deg.
Så snart politiet hørte dette, åpnet de døren, og den uskyldige mannen ble løslatt og fikk sin belønning, mens tyven ble straffet. Således faller der allerede her på jord, mange ganger dom mellom gode og onde, men den fulle straff eller belønning tildeles først i den kommende verden.
Den følgende tildragelse ble meg likeså meddelt under et syn. Et menneske gjorde seg skyldig i en syndig handling i sitt hjem. Han tenkte at hans synd var skjult, men en av de hellige sa til meg: Hvor ville jeg ønske at denne manns åndelige øyne var blitt åpnet den gang. Så ville han aldri våget å synde således. Ved den leilighet var det nemlig mange engler og hellige til stede, så vel som flere av hans avdøde kjære som var kommet for å hjelpe ham. De ble alle dypt bedrøvet over hans syndige handling, og en av dem sa: Vi kom her for å hjelpe ham, og nå tvinges vi til å vitne imot ham når han kommer for dommen. Han kan ikke se oss, men vi kan alle se ham gi etter for denne synd. Måtte han dog angre og bli frelst fra den kommende straff.
Jeg så engang i åndenes verden en sjel som under fryktelige selvbebreidelser løp skrikende omkring som et vanvittig menneske. En engel sa til meg: Dette menneske hadde på jorden mange muligheter til å angre og omvende seg til Gud. Men så snart hans samvittighet begynte å anklage ham, druknet han disse bebreidelser i alkohol.
Han ødte all sin eiendom, ødela sin familie og begikk til sist selvmord. Nå farer han forvillet omkring i åndenes verden som en gal hund og vrir seg under selvbebreidelser ved å tenke på sine tapte muligheter.
Vi er villige til å hjelpe ham, men hans egen forvendte natur avholder ham fra å angre. Synden har forherdet hans hjerte, skjønt erindringen om hans synd alltid er levende for ham. I verden drakk han for å døyve samvittighetens stemme, men her er det ingen mulighet for å skjule noe. Nå er hans sjel naken, så både han selv og alle andre kan se hans syndefulle liv. I hans tilstand som er forherdet av synd har han ingen annen utvei enn å skjule seg i mørket sammen med de andre onde ånder for i noen måte å unngå den tortur som lyset er for ham.
Et menneske som på jorden hadde levd et ugudelig liv, kom i min nærværelse til åndenes verden. Da nå englene og de gode åndene kom for å hjelpe ham, begynte han straks å forbanne og spotte dem. Han sa: Gud er fullstendig urettferdig. Han har beredt himmelen for sådanne krypende slaver som dere er, og de øvrige mennesker kaster han i helvete.
Englene svarte ham: Gud er i sannhet kjærlighet. Han skapte menneskene for at de evig kunne leve i samfunn med ham, men ved deres egen oppsetsighet og ved å misbruke den frie vilje han ga dem, har de vendt seg bort fra ham og selv skapt seg et helvete.
Gud har aldri kastet noen i helvete og vil heller aldri gjøre det. Det er mennesket selv som ved å la seg besnære av synden skaper sitt helvete.
Nettopp i dette øyeblikket hørtes en overvettes deilig røst som kom fra en av de høyeste engler. Stemmen sa: Gud tillater dette menneske å bringes opp til himmelen.
Mannen sprang med iver fremover, ledsaget av to engler. Men da de nådde himmelens port og så det hellige og lysombølgede sted og de herlige og salige vesener som dvelte der, begynte dette menneske å vise tegn på uro.
Englene sa til ham: Se hvor skjønn denne verden er, tred kun nærmere og kast et blikk på den velsignede Herre på tronen.
Fra sin plass ved inngangen så han nå inn i herlighetens rike, men da lyset fra rettferdighetens sol åpenbarte ham hele hans syndelivs urenhet, gyste han, og under følelsen av en overveldende smerte fordi han måtte vemmes ved seg selv, flyktet han så hastig bort, at han ikke engang stanset i åndenes verden. Som en fallende stein fløy han igjennom den og kastet seg hodekulls ned i det bunnløse dyp.
Da hørtes Herrens milde, betagende stemme: Se, min kjære barn, det er ingen forbudt å komme her. Ingen forhindret dette menneske adgang eller viste ham bort herfra. Det var hans eget vanhellige liv som tvang ham bort fra dette hellige sted, for uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.
Et menneske som for noen år siden hadde drept en kristen predikant, ble bitt av en slange og døde. Da han kom inn i åndenes verden, så han seg omgitt av onde og gode ånder. Da nå hans sjels hele utseende røpet at han var mørkets barn, fikk de onde ånder snart makten over ham, og trakk av sted med ham til mørket.
En av de hellige bemerket: Denne mannen drepte en av Herrens tjenere med sin vredes gift, og nå er han selv blitt drept av en slanges gift. Den gamle slange djevelen har ved hjelp av dette menneske drept en uskyldig mann, og nå har han ved å benytte en slange som er lik ham selv, drept også dette mennesket. Han er i sannhet en morder fra begynnelsen.
Mens morderens sjel førtes bort, var der en av de gode ånder som var kommet for å hjelpe ham, som sa til ham: Jeg har av hele mitt hjerte tilgitt deg. Kan jeg nå på noen måte være deg til hjelp?
Morderen gjenkjente straks i ham det menneske han hadde myrdet noen få år i forveien. Skamfull og overveldet av angst falt han ned for ham. De onde ånder begynte øyeblikkelig å larme høylydt. Men englene som sto et lite stykke derfra, truet dem til å tie.
Da sa morderen til ham han en gang hadde drept: Hvor jeg ville ønske, at jeg på jorden hadde vært i stand til å se ditt selvforglemmende, kjærlighetsfylte liv, således som jeg nå kan se det! Hvor det bedrøver meg at min blindhet og det dekke, som ditt jordiske legeme la over det, hindret meg i å få øye på ditt livs skjulte skjønnhet.
Ved å drepe deg, berøvet jeg dessuten mange andre den velsignelse og det utbytte ditt liv hadde brakt dem. Nå er jeg for evig en synder for Guds åsyn, og jeg fortjener i sannhet min straff. Der er ikke annet for meg å gjøre enn å skjule meg på et mørkt sted, for jeg kan ikke utholde dette lysskjær. Det får ikke alene mitt eget til å føle seg ulykkelig, men i dette lys kan alle andre se de minste enkeltheter av mitt syndige liv.
Den myrdede manns sjel svarte herpå: Nei, søk heller i sannhet å angre og vend deg til Gud, for hvis du gjør det, kan det være håp om at Gudslammet vil rense deg i sitt blod og skjenke deg et nytt liv, så at du kan leve sammen med oss i himmelen og således frelses fra helvetes pine.
Morderen sa: Av hva grunn skulle jeg bekjenne mine synder? De er jo åpenbare for alle. På jorden kunne jeg skjule dem, men ikke således her. Jeg kunne ønske å leve sammen med sådanne hellige som deg i himmelen, men når jeg ikke engang kan utholde det forholdsvis svake skjær, hvormed lyset som åpenbarer det virkelige selv skinner i åndenes verden, hvorledes ville da ikke min tilstand bli på hint sted hvor lyset stråler i all sin herlighet.
Den største hindring for meg er at min samvittighet på grunn av synden er så ufølsom og forherdet, at mitt sinn ikke vil bøye seg mot Gud eller formår å føle anger. Det er som om der ingen kraft er i meg til å fortryde. Det kan ikke være annet enn at jeg evig må utelukkes herfra. Ve meg i min nød, ve meg i min ulykksalige tilstand.
Som han full av frykt sa dette, falt han om, og hans feller slepte ham bort til mørket.
Da utbrøt en av englene: Se, ingen behøver her å uttale noen fordømmelsens dom. Synderens eget liv dømmer ham skyldig. Vitner behøves ikke heller her. Til en viss grad begynner straffen alt på jorden i synderens eget hjerte, men det er først her den føles i hele sin utstrekning. Således har Gud innrettet det her, at bukker og får, det vil si, syndere og rettferdige, ganske av seg selv skiller seg fra hverandre.
Gud skapte mennesket for at det skulle leve i lyset, det lys der kun åndelig sunnhet kan trives. Derfor kan intet menneske være lykkelig i helvetes mørke. Men likeså lite kan den, hvis liv er forvendt av synden, være lykkelige i lyset.
Således vil altså det syndige menneske føle seg i helvete, hvor hen det enn vender seg. Men hvor forskjellig fra det er ikke den rettferdiges tilstand! Frelst fra synden er han i himmelen, hvor han så befinner seg.
Det var et menneske som på jorden var så hengiven til å lyve, at det var blitt hans annen natur. Da han døde og nådde åndenes verden, prøvde han å hykle som sedvanlig. Men hvor han måtte skamme seg da han merket at alle, før han kunne få begynt å si noe, kjente alle hans tanker. Ingen kan hykle der, for intet hjertes tanker kan skjules. Når sjelen forlater legemet, bærer den på seg et stempel av alle dets synder, og når den står i sin avkleddhet i himmelens lys, kan alle se dens synd, og alle hans lemmer er likeså mange vitner imot den. Ingen kan ta bort syndens merker uten Kristi blod.
Mens dette mennesket levde på jorden, prøvde han regelmessig å fordreie rett til urett og løgn til sannhet. Men etter den legemlige døden forsto han at der aldri har vært og aldri vil komme til å eksistere den minste mulighet for å fordreie sannheten til løgn.
Løgneren bedrar og skader ingen andre enn seg selv. Dette menneske hadde ved sin løgn ikke oppnådd annet enn å drepe den åndelige sannhetssans som han en gang hadde hatt.
Jeg iakttok ham, og uløselig bundet i sitt eget bedrag, vendte han sitt ansikt bort fra det høye og skyndte seg langt bort, inn i mørket, hvor ingen kunne se hans kjærlighet til løgnen unntagen de ånder som var av samme natur som han selv. Således er alltid sannheten alltid sannhet, og sannheten alene dømte denne sjel, ja, fordømte ham som løgner.
Jeg så også en ekteskapsbryter kort etter han var kommet til åndenes verden. Tungen hang ut av munnen som på et menneske som fortæres av en brennende tørst.
Med utspilte nesebor fektet han med sine armer som om hans indre var fylt med en slags ild. Hans utseende var så avskyelig og vemmelig, at jeg ble oppført ved å se ham. Alt hva luksus og nytelsessyke kan gi, hadde han måttet etterlate i verden. Som en gal hund løp han omkring og ropte: Forbannet er dette liv! Der finnes ingen død her som kan gjøre ende på denne pine. Sjelen kan ikke dø, ellers ville jeg atter begått selvmord, som jeg gjorde det på jorden, for å unngå pinslene der. Men disse smerter her er langt verre. Hva skal jeg gjøre?
Mens han således ga sin fortvilelse luft, ilte han mot mørket, hvor der var mange andre likesinnede ånder, og forsvant der. En av de hellige sa: Ikke er alene den syndige gjerning synd, men også det syndige blikk og den syndige tanke er synd. Synd imot det sjette bud er ikke bare innskrenket til omgang med kvinner, men utskeielser og dyriskhet i forhold til hustruen er også synd. Mann og hustru er i sannhet forenet til ett, ikke for å gi plass til sanselighet, men at de gjensidig kan hjelpe hverandre, og for at de med deres barn kan leve livet i tjeneste for slekten og til Guds ære. Men de som avviker fra dette livets mål er skyldig i stor synd.
En røver døde og kom til åndenes verden. Til å begynne med brød han seg ikke om, hvor, eller i hvilken tilstand han var. Han viste heller ingen interesse for de ånder som omga ham.
Som det var hans vane, begynte han også her straks å forsøke på å sette seg i besittelse av de verdigjenstander han så omkring seg. Han ble ganske bestyrtet da han så at i åndenes verden syntes selve tingene å tale og anklage ham for hans uverdige handlemåte.
Hans natur var så forvendt, at han verken kjente disse tings sanne bruk eller var i stand til å benytte dem. På jorden hadde hans lidenskaper vært så utøylet, at han for den minste årsaks skyld i sin vrede hadde såret eller drept enhver som fornærmet ham.
Nå begynte han i åndenes verden å ville handle på samme måte. Han vendte seg mot de ånder, der var kommet for å hjelpe ham til rette, som om han ville sønderrive dem.
En av englene sa: Dersom sådanne ånder ikke ble holdt nede i den bunnløse avgrunns mørke, ville de øve uendelig skade, hvor som helst de kom hen. Dette menneskes samvittighet er så død, at han selv etter å være kommet til åndenes verden, ikke kan se at han ved sin morderiske og tyvaktige ferd på jorden kun har oppnådd å øde sin åndelige rikdom og ødelegge sin sans for det åndelige liv.
Han drepte og ødela andre, men i virkeligheten drepte han seg selv. Gud alene vet om denne mann og hans like vil forbli i pinselen i uendelig tidsrom eller for evig.
De engler som var betrodd dette verv, tok ham nå med seg og innesluttet ham nede i mørket, hvorfra han ikke må komme ut. Den tilstand hvor den slags syndere befinner seg på dette sted, er så fryktelig og forferdende, at selv synet derav bringer dem som ser det til å skjelve.
Med de grenser som vårt jordiske språk setter oss, kan vi ikke si annet enn, at hvor som helst synderen befinner seg, er der alltid og i alle henseender intet annet enn smerte som aldri opphører. En flamme av enslangs ild uten lys brenner for evig og piner disse sjeler. Dog fortæres de aldri helt, ei heller dør ilden ut. I den del av åndenes verden som kalles helvete, er der mange grader svarende til mengden og beskaffenheten av sjelenes synder.
Det er en kjennsgjerning at Gud skapte alle sjeler i sin, det vil si, sin sønns lignelse, for denne er den usynliges billede. (1. Mos. 1, 26-27). Ved deres forbindelse med synden har de forvrengt dette billede og gjort det uskjønt og stygt. Også disse onde sjeler har i virkeligheten et slags åndelig legeme, men det er overordentlig heslig og fryktelig, og dersom de ikke gjenreises ved sann anger og Guds nåde, må de forbli evig i denne fryktelige skikkelse og pine.
Kapittel 6
De rettferdiges tilstand
Allerede mens de lever her på jorden, begynner himmelen eller Guds rike for de sanne troende. Uansett hvilke lidelser eller forfølgelser de måtte være utsatt for, er deres hjerter alltid fylt av glede og fred. For Gud som er all freds og alt livs kilde, har selv sin bolig i dem. For dem er døden ikke død, men døren som de går igjennom til deres evige hjem.
Vi kunne si det således: Skjønt de allerede her på jord ved gjenfødelsen er kommet inn i dette rike, er det dog ikke deres dødsdag, når de forlater dette legemet, men deres fødselsdag, hvor de fødes inn i den åndelige verden. For dem er dødsstunden en time av overveldende glede, som de følgende tildragelser vil vise.
En gang fortalte en engel meg om en troende kristens dødsleie. Denne mann hadde i tretti år av hele sitt hjerte tjent sin Herre og Frelser.
Noen få minutter før døden inntrådte, åpnet Gud hans øyne, slik at han før han forlot legemet kunne se inn i den åndelige verden og fortelle dem som sto ved hans dødsleie om hva han så. Han så himmelen åpnet og en skare engler som kom ham i møte. Likeså så han Frelseren stå med utstrakte armer ved himmelens port for å motta ham.
Ved dette syn utstøtte han et sådant gledesrop, at de som sto omkring fór sammen: ”Å, hvilken salig gledesstund! Lenge har jeg ventet på å få se min Herre og Mester og komme til ham! O, venner, se hans åsyn hvor det lyser av kjærlighet og se den engleskare som kommer for å hente meg. Hvor himmelen dog er herlig! Venner, jeg reiser nå til mitt sanne hjem. Sørg ikke over at jeg skilles fra dere, men gled dere!
En av de som sto rundt ham, sa stille: ”Han taler i villelse (fantaserer). ” Den døende hørte den svake stemme og sa: ”Nei, det gjør jeg ikke. Jeg er ved full bevissthet. Jeg ønsker bare at også dere kunne se dette vidunderlige syn. Jeg er bedrøvet over at det er skjult for dere. Farvel, vi møtes igjen i den tilkommende verden.
Så lukket han sine øyne og sa: ”Herre, jeg overgir min sjel i dine hender.” Så sovnet han inn.
Så snart han var hensovet, tok englene ham i sine armer og var allerede i ferd med å gjøre ham bort til himmelen, da han ba dem vente et øyeblikk. Han så på sitt avsjelede legeme og på sine venner og sa til engelen: ”Jeg visste ikke at sjelen etter døden kunne se sitt tidligere legeme og sine etterlatte venner. Jeg ville ønske at mine kjære kunne se meg like godt som jeg kan se dem. De ville da ikke regne meg for død eller sørge over meg som de nå gjør.
Han betraktet nå sitt nye åndelige legeme og fant det vidunderlig lett og fint og helt forskjellig fra sitt tidligere grove jordiske legeme.
Han forsøkte deretter å holde igjen på sin hustru og barn som gråt og kysset hans avsjelede legeme. Han strakte ut sine fine åndelige hender og prøvde på å forklare sine kjære hvorledes han hadde det og søkte med inderlig kjærlighet å dra dem bort fra liket. Men de kunne verken se eller høre hans kjærlige stemme. Da søkte han å få sine barn bort fra det døde legemet, men det var som hans hender gikk like i gjennom deres legemer. Barna merket ingenting. Da sa en av englene til ham: ”Kom nå og la oss føre deg til ditt evige hjem. Sørg ikke over dem. Frelseren selv vil trøste dem, og det samme vil vi. Kun få dager vil denne adskillelsen vare.
Sammen med englene bega han seg så til himmelen. De var kun kommet et lite stykke på vei, da en annen skare engler møtte dem med velkomstrop. Mange avdøde slektninger og venner kom også i møte og ved synet av dem ble gleden hans forøkt enda mer.
Da de kom til himmelens port stilte englene seg i taushet på begge sider. Han gikk inn i porten og der møtte Jesus ham. Straks falt han ned for Herrens føtter og tilba ham, men Kristus løftet ham opp og sa til ham: ”Vel gjort du gode og tro tjener, gå inn til Herrens glede.”
Gledestårer strømmet fra hans øyne, men med stor ømhet tørret Herren dem av og sa til engelen: ”Før ham til den herlige bolig, som fra evighet av var beredt for ham.
I dette Guds barn levde ennå en fra jordelivet medbrakt forestilling om at det ville være å vanære Frelseren, dersom han kom til å vende ham ryggen, idet han gikk bort sammen med englene.
Nølende vendte han seg til sist om og så i retning av sin bolig. Da ble han forbauset over å oppdage at samme hvor han vendte seg, kunne han stadig se Herren. For Kristus er nærværende på et hvert sted og sees alle vegne av de salige og englene.
Dog ikke alene Herren kunne han således se alle steder, men hvilken glede brakte det ham ikke, at hvor han så vendte seg hen, så han overalt det som fylte hans sjel med fryd. Dessuten la han merke til at de som var de minste, uten misunnelse møttes med dem som var høyere i rang, og de hvis stilling var mer opphøyet, regnet seg selv for lykkelige ved å tjene dem av deres brødre som var i lavere stillinger. For dette er Guds og kjærlighetens rike.
Det er overalt i himmelen vidunderlige hager som frembringer alle slags yndige og velsmakende frukter og duftende blomster som aldri visner. Det finnes i disse hager alle slags skapninger som priser Gud uten opphør. Så herlig er englenes og de helliges lovsanger, at man føler seg helt betatt. Samme hvor man ser, er alt kun uendelig glede.
Således er i sannhet det paradis Gud har beredt dem som elsker ham. Her kaster døden ingen skygge. Her er ingen villfarelse, ingen synd eller lidelse, men evigvarende fred og glede.
Deretter så jeg dette Guds barn fra det fjerne betrakte sin beredte bolig. I himmelen er alt åndelig, og det åndelige øye kan se gjennom alle mellomliggende ting og på uendelige avstander. Overalt i hele himmelens uendelighet er Guds kjærlighet synlig. I dette ubegrensede rom kan man se alle slags skapninger prise og takke Gud i en uopphørlig tilstand av glede.
Da nå dette Guds barn kom sammen med englene til den bolig som var beredt for ham, så han at ordet: ”Velkommen” var skrevet på den med lysende bokstaver. Fra selve bokstavene hørtes igjen ordet ”Velkommen” tydelig gjentatt. Da han kom inn, så han til sin forundring at Herren var til stede også der. Jeg evner ikke å beskrive den glede han følte ved det. Han utbrøt: ”Jeg trodde jeg forlot Herren da jeg på hans bud gikk hit, men nå ser jeg at Herren selv er her for å bli hos meg.”
I denne bolig fant han alt han kunne ønske seg, og alle var rede til å tjene ham. I de tilstøtende boliger var det andre salige ånder som var likesinnet med ham, og i salig fellesskap levde de sammen der.
Denne himmelske bolig er det rike som er beredt for de hellige før verdens grunnvoll ble lagt. Dette er den herlige framtid som venter hver den som i sannhet følger etter Kristus.
En prest som betrakter seg selv som en overordentlig lærd mann og gudfryktig, døde i en framrykket alder. Han var også utvilsomt en bra mann. Da nå englene kom for å føre ham til det sted i åndenes verden som herren hadde bestemt for ham, brakte de ham inn i mellomtilstanden og overlot ham der, sammen med mange andre gode ånder som nylig var ankommet, til de engler hvis oppgave det er å belære og undervise de gode sjeler. Selv vendte de tilbake for å føre en annen rettferdig sjel inn.
I mellomtilstanden er der en mengde forskjellige grader like opp til de høyeste himler. Det trinn, hvorpå hver enkelt sjel kommer for å motta undervisning og hjelp, bestemmes av den grad av utvikling i det gode, den nådde her på jord.
Da nå englene som hadde brakt denne prest inn på de trinn i utviklingen som passet for ham, atter kom tilbake med den sjel de var gått for å hente, førte de denne inn i en høyere sfære enn den, hvori prestens sjel befant seg.
Da presten så dette sa han i en oppbrusende tone: Med hvilken rett etterlater dere meg på halvveien opp til det herlige sted, mens dere bringer denne manns sjel så nær deropp? Verken i helliggjørelse eller i noe annet står jeg på noen måte tilbake for ham eller for dere.
Englene svarte: Her er det ikke spørsmål om å være stor eller liten, mer eller mindre, men hvert menneske anbringes på det trinn, han har gjort seg skikket til ved sitt liv og sin tro. Du er ikke helt moden til å komme inn på et høyere trinn. Du må bli her en stund ennå og lære det som våre medtjenere er beskikket til å undervise deg i. Når Herren befaler det vil vi med glede føre deg opp til hin høyere sfære.
Han svarte: Hele mitt liv har jeg selv belært mennesker om hvorledes man kommer til himmelen! Hva mer kan man lære meg? Jeg kjenner det alt sammen.
Englene som skulle undervise ham sa: La oss ikke oppholde dem. De må gå nå. Men vi vil besvare ditt spørsmål. Du må ikke bli lei for at vi taler like ut til deg, venn, for det er til ditt eget beste. Du tror at du er alene her. Det er ikke tilfelle, for Herren selv er også her, skjønt du ikke kan se ham. Det hovmod du viste da du sa: Jeg kjenner det alt sammen, hindrer deg i å se ham og i å komme høyere opp. Ydmykhet er det beste legemiddel mot hovmod. Øv deg i ydmykhet og ditt ønske skal bli oppfylt.
Deretter sa en av englene til ham: Den sjel som nettopp ble ført til en høyere plass enn din, var ingen lærd eller berømt mann. Men du la ikke nøye merke til ham. Han hørte på jorden til din menighet. Menneskene kjente ham neppe, for han var en alminnelig arbeidsmann. Hans arbeid ga ham ikke mye fritid. Men på hans arbeidsplass var der mange som kjente ham som en flittig og solid arbeider. Hans kristne karakter anerkjennes av alle som kom i berøring med ham.
Under krigen kom han til fronten. Da han en dag hjalp en såret kamerat, ble han selv rammet av en kule og drept. Det var en plutselig død, men han var beredt. Han behøver ikke bli her i mellomtilstanden således som du må. Hans opphøyelse begrunner seg ikke på begunstigelse, men på hans åndelige verd.
Det bønnens og ydmykhetens liv han levde i verden, beredte ham i høy grad for den åndelige verden. Nå frydes han over å ha nådd sitt bestemmelsessted og takker og priser Herren som i sin nåde har frelst ham og skjenket ham et evig liv.
I himmelen kan ingen hykle, for alle kan se alles liv som det i virkeligheten er. Det lys som stråler ut fra den herliggjorte Kristus, får de ugudelige til i fortvilelse å forsøke på å skjule seg, men det fyller de rettferdige med usigelig glede å dvele i lyset i deres Faders rike.
Deres rettferdighet er åpenbar for alle og den tiltar og vokser mer og mer. Intet kan her stilles hindrende i veien for deres vekst, men alt som kan hjelpe dem fremmad finnes her.
Den utvikling i det gode som enhver av dem har nådd, kan sees av den glans som stråler ut fra deres person og vesen. Enhvers karakter og vesen viser seg i skikkelse av skiftende regnbuestråler, som et fargespill av overvettes herlighet.
I himmelen er det ingen misunnelse. Alle gleder seg over å være vitne til de andres åndelige opphøyelse og herlighet. Uten å la seg bestemme av noen beveggrunn som bunner i selviskhet, prøver de alltid ærlig å tjene hverandre.
Alle himmelens utallige gaver og velsignelser er til for alles bruk. Ingen vil av selviskhet tenke på å beholde dem for seg selv, og der finnes nok for alle.
De ser Gud som er kjærlighet, sittende på sin trone i den høyeste himmel i skikkelse av Jesus Kristus. Fra ham som er rettferdighetens sol og verdens lys, utsendes der stråler som bringer sunnhet og liv.
Bølger av kjærlighet og lys strømmer fra ham til hans rikes ytterste grenser. Gjennomstrømmende hver enkelt av de hellige og av englene, bringer de opplivende og levendegjørende krefter til alt hva de treffer. I himmelen kan der ikke tales om øst eller vest, syd eller nord. For den enkelte sjel eller engel synes Kristi trone å være alle tings midtpunkt.
Alle de himmelske innbyggeres ønsker og lengsler finner deres oppfyllelse i Gud. I hver av dem er Guds vilje fullkommengjort, og således erfarer hver enkelt under alle forhold og på ethvert trinn i himmelen de rettferdiges uforanderlige glede og velsignelse.
Kapittel 7
Skapelsens mål
For noen få måneder siden lå jeg ene i mitt værelse og led usigelige smerter av en byld på øyet. Smerten var så sterk, at jeg ikke kunne utføre noe arbeid, og tilbrakte derfor tiden med bønn og forbønn. En dag hadde jeg kun tilbrakt noen få minutter på denne måte, da den åndelige verden åpnet seg for meg, og jeg fant at jeg var omgitt av en stor skare engler. Straks glemte jeg alle mine smerter, idet min oppmerksomhet helt ble opptatt av dem. Jeg anfører noen av de emner vi da talte sammen om.
Jeg spurte dem om de kunne fortelle meg hvilke navn de bar i himmelen. En av dem sa til meg: Hver av oss har fått et nytt navn som ingen kjenner unntagen Herren og den som har mottatt det. Vi som er her til stede har tjene Herren i forskjellige land og til forskjellige tider.
Der er ingen grunn til at noen skulle kjenne våre himmelske navn. Det kunne kanskje være av interesse for noen å kjenne til både vårt tidligere jordiske navn og vårt himmelske navn, men hvilken nytte ville det være til? Dessuten ønsker vi slett ikke at folk skulle kjenne våre navn, for at de ikke skulle komme til å anse oss for å være store og ære oss i stedet for å ære Herren, som har vist oss en sådan kjærlighet, at han har løftet oss opp av vår falne tilstand og ført oss inn i vårt himmelske hjem, hvor vi evig skal prise ham i hans kjærlighets samfunn.
Atter spurte jeg: Ser de engler og hellige som lever i de høyeste himler alltid Guds ansikt? Hvis de gjør det, i hvilken skikkelse og form åpenbarer han seg da?
En av de hellige sa: Som havet er fullt av vann, således er hele universet oppfylt av Gud, og hver av himmelens innbyggere føler Guds nærværelse omkring seg på alle sider.
Når et menneske dykker ned under vann, finnes det over og under og omkring ham intet annet enn vann. Således føles Guds nærværelse i himmelen. Likesom der i havet finnes utallige levende skapninger, således er Guds skapninger til i hans uendelige vesen. Fordi han selv er uendelig, men hans barn begrensede, kan disse kun se ham i skikkelse av Kristus. Som Herren selv har sagt: Den som har sett meg, har sett Faderen.
I denne åndelige verden vil den enkeltes åndelige fremskritt bestemme den grad, i hvilken han er i stand til å føle og kjenne Gud. Kristus åpenbarer seg også i sin herlige skikkelse for dem i overensstemmelse med den enkeltes åndelige opplysning og evne.
Dersom Kristus ville åpenbare seg i den samme herlige skikkelse for dem som bor i de lavere og dunklere egner i åndeverdenen, som han gjør det for dem som er på et høyere trinn, ville de ikke utholde det. Derfor tilpasser Kristus styrken av sin herlighets åpenbarelse etter den enkeltes fremskritt og evne.
En annen av de hellige tilføyde: Guds nærværelse kan man i sannhet føle og frydes over, uten å kunne uttrykke den med ord. Likesom man kan oppta sødmen i det søte gjennom smaksevnen, men ikke gjennom den mest levende ordbeskrivelse forklare hva det søte er, således kan enhver i himmelen vite at hans følelse av Gud er virkelig. Han trenger ikke til at noen prøver å hjelpe ham med en muntlig beskrivelse av det.
Mitt spørsmål lød: Hvor langt er det fra den ene til den andre tilværelsesform? Selv om man ikke må oppholde seg i en annen sfære enn den man er kommet inn i, kan man da ikke få lov til å avlegge besøk i de høyere egner?
Herpå svarte en av de hellige: Oppholdsstedet anvises ganske visst den enkelte sjel i den sfære hvortil dens åndelige utvikling har gjort den skikket, men for en kortere tid kan den nok få lov til å besøke andre sfærer.
Når noen av dem som oppholder seg i de høyere sfærer kommer ned til de mørke og lavere egner, får de et slags åndelig dekke over seg, for at glansen av deres utseende ikke skal forvirre og blende dem som oppholder seg der. På samme vis får også de fra lavere egner, som besøker de høyere og lysere egner, et åndelig dekke, så de kan utholde disse egners lys og herlighet.
I himmelen er det ingen som føler avstand. Så snart der hos en av desalige former seg et ønske om å komme til et annet sted, er han der straks. Der er kun i den legemlige verden at avstand føles. Ønsker noen å treffe en av de hellige i en annen egn, bortrykkes han enten selv i et nå dertil, eller den andre kommer til ham fra det fjerne.
Jeg spurte: Enhver ting er skapt med et bestemt mål for øye. Men somme tider synes det som om denne Guds hensikt ikke oppnås. Det er nå for eksempel fikentreet som ble forbannet og visnet.
Fikentreets bestemmelse var at det skulle bære frukt. Men da Herren så at det ingen frukter hadde, forbannet han det, så det visnet. Kan dere si meg hvorvidt bestemmelsen med dette tre ble nådd eller ei?
Hertil svarte en av de hellige: Der er ingen tvil om at bestemmelsen med fikentreet ble nådd, ja, mer enn nådd. Livets Herre gir enhver skapning liv i en ganske bestemt hensikt. Men nåes ikke denne hensikt, har han tatt dette liv tilbake igjen, for at en høyere hensikt kan oppnås.
Således har for eksempel mange tusener av Guds tjenere hengitt sitt liv for å belære og oppløfte andre. Ved å sette deres liv til for andre, har de hjulpet dem, og således oppfylt den høyere bestemmelse Gud hadde med deres liv.
Er det riktig i Guds øyne, ja, den edleste måte å tjene ham på, at mennesket, som er mer verd enn fikentreet eller noen annen skapt ting, således hengir sitt liv for andre, hvorledes skulle det da være urettferdig om et rett og slett tre måtte late livet for å belære og advare en villfarende nasjon?
Gjennom dette fikentreet ga Jesus jødene, ja, hele verden den lære at de, hvis liv er ufruktbart og som ikke oppfyller Guds hensikt med å ha skapt dem, visner og ødelegges.
På samme måte vil de, hvis liv er uten frukt, hvor meget de enn overfladisk sett, synes å bære frukt, være et bedrag overfor andre, og de vil bli forbannet og visne hen.
Hvis noen vil innvende at det ikke var fikentid da Herren forbannet fikentreet, og at man således ikke hadde noen rett til å vente frukt av treet, bør han huske at der ingen tid er fastsatt for å bære åndelige frukter, og han er pliktig til å gjøre sitt liv fruktbart og således oppfylle den hensikt hvormed han ble skapt.
Atter spurte jeg: Hadde det ikke vært bedre om Gud hadde skapt mennesker og skapninger som fullkomne vesener? I så tilfelle hadde mennesket ikke kunnet synde. Heller ikke ville der på grunn av synden ha vært så meget sorg og lidelse i verden. Nå må vi, da hele skapningen er underlagt forkrenkelighet, gjennomgå alle slags lidelser.
En engel kom fra en av de høyeste egner i himmelen og sa: Gud har ikke skapt mennesket som en automatisk virkende maskin. Han har heller ikke fastlagt dets skjebne således som han har gjort det med planetene og stjernene som ikke kan gå utenfor sine oppstukne baner.
Mennesket skapte han i sitt eget billede og sin lignelse, et vesen som var i besittelse av fri vilje, forstand, selvbestemmelsesevne og makt til å handle fritt. Derfor er mennesket høyere enn alle andre skapte ting og vesener.
Dersom ikke mennesket var skapt som et vesen som var i besittelse av fri vilje, ville det aldri ha evnen til å kunne glede seg i samfunnet med Gud eller nyte himmelens salighet.
Det ville da ha vært som en maskin som går uten å tenke eller føle, eller som stjernene, der ubevisst iler gjennom det uendelige rom. Men for mennesket med sin frie vilje er en sådan sjelløs fullkommenhet umulig.
En sådan fullkommenhet ville rett besett være ufullkommenhet. Et sådant vesen ville ha vært en ren slave. Hans såkalte fullkommenhet ville ha drevet ham til visse handlinger, ved hvis utførelse han ikke ville ha følt noen som helst glede, da han ikke selv hadde valgt å utføre dem. Der ville for et sådant menneske ikke være forskjell på Gud og en stein.
Mennesket, ja, hele skapningen er nok underkastet forkrenkelighet, men ikke til evig tid. Ved sin ulydighet har mennesket brakt seg selv, så vel som hele skapningen, inn under alle de onder og lidelser denne tilstand fører med.
Men det er kun under denne åndelige kamp at menneskets åndelige krefter fullt ut kan utvikles. Kun under denne kamp kan det lære det som er nødvendig for deres fullkommengjørelse.
Når mennesket derfor til sist går inn til den fullkomne tilværelse i himmelen, vil det takke Gud for den nåværende verdens lidelser og kamper. Da vil det fullt ut forstå at alle ting samvirker til det gode for dem som elsker Gud.
En annen av de hellige tilføyde: Alle i himmelen vet at Gud er kjærlighet, men det hadde fra evighet av vært skjult, at denne hans kjærlighet var så vidunderlig, at han ville bli menneske for å frelse syndere, og for å rense dem ville dø på korset.
Han gikk inn under denne lidelse for å frelse menneskene og hele skapningen som er underkastet forkrenkeligheten. Således har Gud ved å bli menneske åpenbart sitt innerste hjertedyp for sine barn. Men dersom noe annet middel var blitt anvendt, ville hans uendelige kjærlighet blitt skjult for evig.
Nå venter hele skapningen med dyp lengsel på Guds barns åpenbarelse da de atter skal bli fullt oppreiste og herliggjorte. Men inntil denne nye skapelse finner sted, vil de og hele skapningen sukke besværet, og de som er født på ny vil sukke og lenges mens de venter på legemets forløsning.
Se, tiden nærmer seg da all skapningen, lydig mot Gud i alle ting, evig skal befris fra forkrenkeligheten og forgjengeligheten. Da vil alt det skapte for evig være salige i Gud. Det vil av seg selv oppfylle den hensikt hvortil det ble skapt. Gud vil da være alt i alle.
Avslutning
Englene fortalte meg mange ting. Men det er umulig å gjengi dem. Det finnes i verden verken språk eller lignelser, ved hvilke jeg kunne uttrykke disse åndelige sannheter. Ei heller ønsket de at jeg skulle forsøke det. For den der mangler den nødvendige åndelige erfaring, kan ikke forstå dem. Det ville derfor være fare for at disse ting ville bli oppfattet feil og misforstått isteden for å bli til hjelp.
Jeg har av den grunn kun berettet noen få av de lettest forståelige ting som vi talte om, i håp om at mange derved må finne veiledning til advarsel, belæring og trøst.
Den tid er heller ikke fjern, da mine lesere selv skal gå over i den åndelige verden, og der se alle disse ting med sine egne øyne. Men innen vi for alltid forlater denne verden og går over til vårt evige hjem, må vi ved Guds nådes hjelp og i bønnens samfunn med Gud, i troskap utføre den gjerning som er oss betrodd.
Således vil vi nå vårt livs mål og uten den minste skygge av sorg gå inn til den evige glede i vårt himmelske Faders rike.