Det som hendte da Olaf døde

Det som hendte da Olaf døde

Domprost Martensen-Larsen i Roskilde i Danmark levde rundt århundreskiftet (1900). Han forfattet et verk i tre deler der han skildrer døendes opplevelser og episoder der døde har gitt seg til kjenne. Disse bøkene heter Ved dødens port, Et skimt gjennom forhenget og På evighetens strand. Dr. Kurt E. Koch gjengir en av beretningene fra Martensen-Larsens tredje bok i boka I Paradis:

”En troende førskolelærer fortalte følgende om sin sønns død:

”Olaf var fra sin skaper rikt utrustet evnemessig. Rektoren ved det seminaret han gikk på, sa til faren: ”Sønnen Deres har utrettet mye blant sine kamerater.”

Det tredje året han studerte, fikk den unge mannen tuberkulose. Et opphold på sanatorium ga ingen bedring. Pasienten rustet seg uten sorg for sin siste reise. Han trøstet den bekymrede faren og erklærte:

-Jesus står stadig klarere for meg. Du må ikke sørge far. Når vår Frelser er hos meg, er det ingen grunn til å sørge.

Olaf hadde store smerter i sin dødskamp, men han avslo bedøvingsmiddel med ordene:

-Nei, jeg vil være våken i min kamp. Jeg er så lykkelig!

Han bad sine nærmeste om å synge den sangen han var mest glad i. Den trettenårige broren som knelte ved fotenden, reiste seg plutselig og ropte:

-Se som det lyser av Olaf! Han ser helt forvandlet ut.

De stod fulle av forundring og betraktet hans skinnende ansikt. Da lyset var på sitt klareste, ropte den døende med jublende stemme:

-Nå er jeg hjemme hos Herren, hos mor, hos Petra og mange andre.

Da brast øynene hans. Han var gått inn i lyset som intet jordisk øye kan se. Faren kom med nok et verdifullt utsagn. Han sa:

-Selv om det hadde vært helt mørkt i rommet kunne vi ha kjent Olaf igjen i skinnet fra det lyset som gikk ut fra ham.

Bemerkelsesverdig er det også at den døende snakket om sin mor, som han ikke kunne kjenne, da hun døde da han ennå var et spedbarn! (Koch, 1985, s. 13).”

 

Kilde: Koch, Dr. Kurt E. (1985). I Paradis. Eidsnes: Olav Nerland Forlag.