Lydias reise til Paradis - del 2

Lydias reise til Paradis - del 2

Dr. Kurt E. Koch skriver:

”Mange bad også på den brede veien, og holdt seg for å være fromme. Andre var svært moralske og dannede, og spaserte selvbevisst videre. På den brede veien var alt representert. Mennesker av alle hudfarger, alle yrker, leger og dommere, prester og lærere, kjøpmenn og tyver, filosofer og sosialister, ministrer og avisfolk. Hver og en tenkte at alt var i orden med dem. De var tilfreds med seg selv.

Mange på den brede veien så i det fjerne den smale veien. De sa imidlertid:

-Den smale veien er så bratt og besværlig. Vi kan ikke underkaste oss en slik møye. Hvorfor skulle ikke også den brede vei føre oss til målet?

En annen gruppe mennesker befant seg i en skjebnesvanger blindhet. Disse gikk ikke på den brede veien. De hadde ikke noe behag i disse verdslige ting. Denne gruppen søkte en annen vei, men fant ingen. De gikk ved siden av den smale veien, og så den ikke. De var slått med blindhet. Grunnen til det kunne være den døende ikke gjøre rede for.

I dette synet gikk Lydia inn på den smale veien. Det var en svært bratt oppstigning. På denne vanskelige veien nyttet det ikke med den minste bagasje. Selv på det mest anstrengende partiet fikk man ikke lov til å hvile, selv om lave bergknauser til høyre og venstre innbød til det. Man måtte fortsette, også når man var nødt til å krype på hender og føtter. Om noen ville sette seg på en bergknaus, da veltet den, og falt sammen med det rammede menneske i en avgrunn som stod i forbindelse med det hullet som den dansende unge mannen hadde styrtet i.

Oppe på toppen av det bratte fjellet stod Jesus med en bok i hånden. Tre kvinner i hvite klær nådde frem til ham. Herren sa til dem:

-Dere har riktignok vasket klærne deres, men ikke vridd dem skikkelig opp. Det er ennå smussrester i dem.

De tre kvinnene fikk ikke lov til å fortsette veien.

En ung mann kom fram til Jesus. Herren sa til ham:

-Jeg minnes den dagen da jeg kalte deg. Før den tid hadde du verdslige venner. Disse vennene kjenner bare ditt gamle liv. De vet ikke at du har blitt en kristen. Du har fornektet meg overfor dem. Du har skammet deg over meg. Se på anklene dine. Tauet som er bundet der binder deg ennå til dine venner. Du må skjære over tauet.

Heller ikke han fikk gå videre.

Ved hvert menneske som ankom så Jesus i boken. Den ankomne visste da med en gang om han fikk fortsette på den smale veien eller ikke. Lydia kom, og Herren lot henne gå videre og ledsaget henne.

På den følgende veistrekningen ble Lydia prøvet på forskjellige måter. Det var på samme tid et tilbakeblikk. Først kom hun til et sted der mennesker som hørte til samme familie, trettet og sloss. Lydia ble minnet om de tidligere familiestridighetene. Hvis hun ikke hadde angret og gjort opp alt dette hadde hun ikke fått fortsette. Hun bad: ”Herre, ban en vei for meg gjennom denne kampen.” Hun ble bønnhørt.

Den neste prøven var enda vanskeligere. Hun traff en mann som bar en sekk med mel og sukker sammenblandet. Herren sa til ham:

-Skill melet og sukkeret fra hverandre.

Han kunne ikke. Dermed ble han nektet å fortsette veien. Den unge mannen hadde forsvart en verdslig kristendom, og blandet sammen det åndelige og det verdslige. Han hadde kjent ordet i 1.Joh.2,15, men ikke lagt seg det på hjertet:

”Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden!” Alle disse syn var på samme tid et spørsmål til Lydia:

-Hvordan er det med deg på dette punktet?

Om noe ikke hadde vært i orden, ville Herren ikke latt henne gå videre.

Den følgende prøven siktet til seksualproblemet. Den smale veien førte til en landsby. Mange høns fylte veien. En mengde kyllinger var også blant dem. Lydia våget ikke gå videre for da hadde hun måttet tråkke på dem. I det samme sprang to unge menn på henne bakfra. Hun bad:

-Herre, hjelp meg, hva skal jeg gjøre?

Det ble klart for henne at hun ikke kunne ta hensyn til hønsene, og hun sprang over dem og vekk. Men de unge mennene forfulgte henne stadig. Plutselig ble hun vár en hund som gikk ved siden av henne og som adlød henne. Hun hisset hunden på mennene, som da måtte gi opp forfølgelsen.

Også denne mellomprøven hadde sin betydning. Lydia var en vakker zulujente. Mang en ung mann ville gjerne hatt henne til venninne eller kone. På mitt spørsmål om hva hunden betydde, svarte hun:

-Guds ord, uten det hadde jeg ikke oppnådd seier.

På dette punktet må det bli gitt en opplysning. Zuluene er som et naturfolk, vant til en billedlig tankegang. Deres skikker og meininger uttrykker det. Europeerne og nord-amerikanerne er vant til en rasjonell tankegang. Av denne grunn følger all undervisning og opplysning som Lydia mottok fra Jesus, ikke på de abstrakte former og begreps plan, men tilpasset de visuelle, naturnære tankene til zuluene. La oss fortsette beretningen.

Den smale veien munnet nå ut i en mørk skog. På begge sider av veien befant det seg flere unge mennesker. Noen hadde radioer, hvorfra man hørte drønnende musikk. Andre spilte gitar eller andre instrumenter. Alle forsøkte å invitere Lydia. Men hun bad:

-Herre, hjelp meg gjennom dette.

Herren svarte:

-Hør ikke etter, gå rett igjennom.

Lydia forklarte meg dette synet. Før hun kom til Jesus elsket hun musikk og dans. Zuluene danser jo allerede fra seksårsalderen. Men da hun ble omvendt angret hun alt dette og sluttet med det. Derfor lot Herren henne gå videre.

Ved neste stasjon ble Lydia stilt overfor et vanskelig valg. I en belgmørk skog, som hadde flere veier, skulle hun velge den riktige. Mennesker gikk forbi henne på høyre og venstre side. Dermed kom de inn på en rundvei og kom tilbake til utgangspunktet. Herren sa til Lydia:

-Jeg venter på deg på den andre siden av skogen.

Lydia så de mange veiene og var urolig for hvilken vei hun skulle velge. Hun bad:

-Herre, la meg finne den rette veien, og gå den!

Hun slo inn på den rette veien og traff Herren Jesus på den andre siden av skogen.

Dette synet fremstiller de mange vanskelige avgjørelser alle mennesker må ta. Vi befinner oss mange ganger i situasjoner der vi verken vet ut eller inn. Bare den finner den rette veien som følger Jesus og adlyder ham (Koch, 1985, s. 39-43).”

Kilde: Koch, Dr. Kurt E. (1985). I Paradis. Eidsnes: Olav Nerland Forlag.