-Ikke gråt Marianne, jeg er fylt med en stor glede

-Ikke gråt Marianne, jeg

er fylt med en stor glede

Kurt Koch skriver:

”En annen herlig fortelling skal avrunde denne beretning. Det handler om en familie som hører til min vennekrets. Ved en foredragsreise var jeg på besøk hos denne familien av troende.

Moren hadde i årevis vært alvorlig syk. Hun var helt lammet og bundet til rullestol. Fordi hun stadig måtte ha hjelp, sov datteren i rommet hennes. Nesten hver time måtte hun stå opp for å hjelpe den syke til rette. La oss høre datteren selv berette:

”Da jeg gikk til sengs den 4. desember 1976, spurte jeg min mor om vi ikke kunne be høyt. Denne vanen hadde vi hatt lenge. Men denne kvelden sa min mor: ”Be heller stille for deg selv, for jeg må høre. Selv om det var mørkt i rommet, hadde hun øynene vidåpne og så oppover. Et overjordisk skinn gikk ut fra hennes ansikt. Igjen og igjen sa hun: ”For en stor glede, for en herlighet!” Hun hilste også på mange mennesker som hun, men ikke jeg, kunne se. Av hennes tonefall kunne jeg høre at hun var overrasket. Jeg spurte min mor: ”Hva er det du ser?” Hun svarte: ”Du må ikke spørre, kle nå på meg, gi meg min Bibel, nå vil jeg gå.”

Ved disse ord begynte jeg å gråte. Jeg ville ikke gi fra meg mor. I kjærlighet, men med en viss strenghet, formante hun meg: ”Ikke gråt Marianne, jeg er fylt med en stor glede. Herlighet omgir meg. Si heller noe muntert.”

I mitt hjerte skrek jeg til Herren om et trøstens ord. Han minte meg på Joh.11,40: ”Jesus sier til henne: Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet?” Styrket av disse ord sa jeg til min mor: ”Jesus er seierherre.” Ikke før hadde jeg sagt disse ord, så ble ørene mine åpnet. Jeg hørte basunklang. Basunmusikken var så klar, så himmelsk at jeg ikke våget å puste. Dette skjedde klokken to om natten. Etter en stund spurte jeg min mor: ”Kan du også høre den herlige musikken?” Hun svarte: ”Ja, er det ikke vidunderlig?”

Etter at jeg hadde snakket med mor, kunne jeg ikke lenger høre musikken. Hun gjentok sin bønn: ”Gi meg Bibelen og la meg få gå, for jeg har ondt i ryggen.” Nå vekket jeg min far. Han ringte til min bror om at han måtte komme hjem med en gang. Etter sin ankomst spurte broren sin mor om hun var enig i at legen skulle tilkalles. Mor sa seg enig i dette selv om hun ikke hadde sett en lege på et år. Legene kunne ikke hjelpe henne. I tillegg så ville hun gi Herren all sin tiltro og håp.

Det passet oss fint at det var en fintfølende barnelege som hadde vakt denne søndagen. Vi så på det som en styrelse. Da legen kom, kunne han ikke forstå hvorfor vi hadde tilkalt ham så tidlig på morgenen. Han sa: ”Det er ikke noe akutt med deres mor. Hun er ved klar bevissthet, rolig og trygg.” Hun spurte så om hun ville legges inn på sykehus. Han avviste med et smil. Så ba han om min mening om jeg mente det var riktig å sende mor til sykehuset. Jeg svarte: ”Jeg beholder henne heller her.” Min far ba så legen om at han måtte gi henne en smertestillende sprøyte for å lindre ryggsmertene. Legen ga en harmløs sprøyte og gikk sin vei.

Mors siste ord til oss var: ”Sørg ikke! Herren gjør alt riktig.” Så sovnet hun inn i fred. For mange år siden hadde en lege sagt til meg at mor en dag ville kveles til døde. Jeg ba Herren om at det ikke måtte skje.

En halv time senere ringte vi til legen. Han kunne nesten ikke tro at mor hadde forlatt oss. Han var blitt så imponert av hennes ro og munterhet at han spurte meg hvordan min mor kunne være slik. Jeg sa at det måtte være en frukt av hennes sterke tro. Min mor understreket ofte: ”Ikke jeg lever, men Jesus lever i meg.” Jeg fortalte legen videre at mor og jeg daglig leste i Bibelen og at vi ba og sang lovsanger. Vi leste i løpet av sykdomsperioden igjennom hele den hellige skrift og tilslutt Apostlenes gjerninger to ganger. Vi lærte også mange vers utenat. Mors yndlingsvers var Joh.3,16: ”For så har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.” Slik ender Mariannes beretning. Vi kan bare istemme at den som dør på denne måten han dør godt (Koch, 1985, s.107-110).”

Kilde: ”Koch, Kurt E. (1985). I Paradis. Eidsnes: Olav Nerland Forlag.