Kagawa om å være i Guds nærhet

Kagawa om å være i Guds nærhet

 

 

William Axling skriver i sin bok "Kagawa" at Toyohiko Kagawa (1888-1960) har sin plass blant de mystikere som ned igjennom tidene på en særlig måte har vært følsom overfor Den Eviges kallende stemme, og hvis innsikt i den usynlige verden har satt dem i stand til å holde fakkelen høyt for en verden som alltid er sløv og sen til å fatte åndelige ting.

I denne skeptiske, kyniske og materialistiske tidalder beveger han seg gjennom livet til det usynliges musikk og opplever de samme erfaringer i sin sjel som disse fra fordums dager, som vandret og talte med Gud ansikt til ansikt.

Alle de epokegjørende syner og beslutninger i Kagawas innflytelsesrike liv kan føres tilbake til stunder, da hans sjel dro det forheng til side som skiller det synlige fra det usynlige, og hadde opphøyet omgang med Gud.

Den gang da han flyttet hodekulls til slummen, da han innviet seg til arbeidernes sak, da han besluttet å frigjøre de fattige bønder, og da han fikk kallet til å begynne Gudsrikebevegelsen, opplevde hans sjel et okkult klarsyn som resultat av faste, meditasjon og vedholdende bønn.

Slike mystiske stemninger og opplevelser står som himmelhøye milepæler langs hans livsvei. Mange ganger så han det usynlige og hørte det uhørlige, ikke bare når han i stillhet trengte dypt inn i det ukjente, men også når han måtte brytes med sin egen sjel.

I timevis kan han sitte hensunket i betraktninger og tape seg i Gud og la Gud spille fullt og fritt på alle strengene i sin personlighet (Axling, 1946, s. 151-152).”

Kagawa skriver:

"Livet er hvert eneste øyeblikk et uttrykk for Guds hjerte. Hver oppgave er en forbrenning av Guds ild. Han møter oss i kjøkkenet. Han betrakter oss når vi går til brønnen etter vann. I fabrikkens støy og larm eller når vi står og holder oss fast i en stropp på en sporvogn, kan vi ånde Gud.  Når vi løfter jernsleggen og hamrer ut stålet, er vi i Guds skjød.

Det er den sanne sjels stemning å være drukken, ikke av brennevin, men av Gud; å feste hele sitt hjerte, ikke på mat, men på Gud. Enten vi våker eller vi sover, i sorg og glede skal vi vandre i en verden omstrålet av lys. Dette er en foreteelse som bare de kan erfare som i sannhet har lært sjelens kunst (ibid, s. 150)."

"Himmelens nåderegn og den glede som veller fram fra min sjels dyp, det er min del. Mens jeg sitter i stille betraktning med blikket festet rett fram for meg, oversvømmes min sjel av en utsøkt velsignelses henrykkelse. Jeg nyter av Guds uutømmelige nektarkilde. Veggene, stråmattene, fyrfatet ved min side, ja, endog mitt legeme som plages av så mang en torn, blir alt sammen til Guds ømme, kjærtegnende hånd.

Gud holder meg sikkert og ømt i sin hule hånd. Hans røde pulsårer varmer min valne sjel. Guds kjærlighet er sterkere enn noen jordisk elskers. Hans lys er min mat. Hans renhet er luften som jeg ånder. Skjønt jeg ikke ser hans ansikt, står likevel tuppen av hans pekefinger alltid avspeilet i mitt øye. Og selv om det som neglen på Guds pekefinger skriver, kan anses for noe alminnelig, så er det dog skjønnere enn himmelen ved daggry. Jeg var ikke vitne til universets skapelse, men når jeg holdes fast av Guds ømme hånd, blir det klart for meg at alt som hender i sfærene, er en sprudlende kilde av henrykkelse for meg og menneskeheten (ibid, s. 152-153)."

Kagawa står tidlig opp, og hver morgen fra klokken fire til fem tilbringer han en hel time i bønn uforstyrret av de mange ting som ellers ville forstyrre ham. Han åpner hele sin personlighet for Gud og åndelige innflytelser (ibid, s. 157).

Kagawa skriver:

"Hvis vi i livets travelhet, hjemme eller ute, tidlig om morgenen eller sent på natten, tar tid til betraktning og hjertets forberedelse for den følgende dag eller tenker igjennom den dag som er gått og i stillhet tar tid til å be til Gud, vil vi finne at det er dagens lykkeligste stund.

For å høre Guds stemme, må vi være stille og tause innfor hans ansikt. I menneskets daglige liv er dette det aller viktigste. Dersom vi lytter, vil Gud tale til oss på sin egen måte.

Det sies at Gandhi i India har sin andakt klokken fire om morgenen og at han derpå hviler igjen til morgenen gryr. Det er naturligvis forskjell på den religiøse disiplin i tropene og den religiøse erfaring i den tempererte sone. Men vi gjør vel i å etterligne Indias religiøse liv.

Å ha sin religiøse andakt tidlig om morgenen er best. Midnattens time bringer dype åpenbaringer, men det er fare for at illusjoner, som skriver seg fra nervetretthet, vil besette en, dersom en sitter i betraktning til midnatt etter en slitsom dag.

Men bønn tidlig om morgenen i selskap med morgenstjernen etter en forfriskende søvn medfører de største velsignelser for menneskenes barn. Jesus elsket også timene før daggry. Mange tilhengere av Zen-sekten blant buddhistene har denne vanen. La meg alltid være daggryets barn (ibid, s.157-158)."

"Jesu vei gir oss hemmeligheten om hvorledes en kan holde fast på hjertets religiøse hengivelse selv når en er lenket til denne vulgære verden og omgitt av dem som går opp i timelige ting. Når vi har hendene i vaskebaljen, når vi puster nytt liv i ilden under ovnen med et bambusrør, når vi skriver tall uten stans ved kontorpulten, når vi i stekende sol står begravd i søle til knærne på rismarkene eller når vi står framfor smelteovnen som er opphetet til 870 grader - dersom vi ikke også da lever det samme religiøse liv som når vi ber i klosteret, vil verden aldri bli frelst.

Selv om mennesket fører sitt legeme opp i fjellene, men etterlater sitt hjerte i landsbyen, er det ikke noe håp om frelse. En religion som er så svak at den ikke er i stand til å frelse i landsbyen, kan ikke frelse hele mennesket, selv om det lykkes den å frelse dem som slipper unna.

En religion som bare lever på henrykkelsens tinder, kan ikke bli et fullt evangelium. Virkelig frelse begynner med hjertet. Der hvor frelsen ikke kan gjøres til virkelighet i folkemylderet og i den travle by, har en sann og levende religion ikke begynt sitt verk (ibid, s. 153-154)."

"Jeg er imot at en begrenser det mystiske og søker sannheten bare ved hjelp av sansene. For meg hører fornuft, lover og fysiske oppdagelser til mystikkens rike. Jeg tror ikke at noe har gjort så meget for å åpenbare mystikkens verden som den moderne vitenskap.

Grunnen til at vitenskapen mistet følelsen av det mystiske, var at den skar av sin forbindelse med livet. Men hvis en først har oppdaget at der finnes liv i vitenskapens innerste hjerte og at mekanikk, naturlover og fornuft alle er livets tjenere, vil det bli klart at disse oppdagelser på fysikkens område, naturlovene og menneskets tankeevne bare er vinduer som åpner seg mot mystikkens verden.

Jeg er en vitenskapelig mystiker. Jo mer vitenskapelig jeg er, desto mer føler jeg at jeg trenger inn i Guds verden. Særlig på biologiens område har jeg en følelse av å tale ansikt til ansikt med Gud. Den verden som ikke er avskåret fra livet, trenger ikke Kants agnostisisme. Livet lar meg se en hensikt selv i mekanikkens verden. Naturvitenskapen er mysterienes mysterium. Det er den guddommelige åpenbarings åpenbarelse (ibid, s. 155-156)."

Den levende bevissthet om å ha Gud med seg hvert øyeblikk og i alt han foretar seg, har gitt Kagawa en sinnsro og en likevekt som forbløffer den som ikke kjenner grunnen. Til tross for hans mangesidige virksomhet og altfor mange gjøremål, har man ingen følelse av anstrengelse eller overspenthet i hans nærvær. Han går fra den ene til den andre av disse mangfoldige oppgaver og plikter som hviler på ham, likeså rolig og fattet som om han hadde hele evigheten til sin disposisjon (ibid, s. 158).

Kagawa skriver:

"Hvis en lever lenge nedsenket i Guds nåde, brer der seg ut i sjelens indre en ro som ikke noe kan forstyrre. Da jeg ble kastet i fengsel og satt bevoktet av fem fangevoktere, mens jeg ventet på at min sak skulle komme opp for domstolen, da jeg marsjerte langs gatene som kokte av opprør med en hop på femten tusen mennesker, eller når jeg ble truet av ville menn bevæpnet med dolker, ble den fredens juvel som ligger skjult i min sjel, ikke i minste måte forstyrret. En gang i en bilkollisjon, da en sporvogn larmet av sted over meg, beholdt jeg fremdeles den samme fred i mitt indre. Endog da en kronisk øyesykdom truet med å berøve meg synet, følte jeg ingen opprørte bølger på min sjels stille hav.

Denne fredens stillhet er blank som et speil. Alle livets skiftende omstendigheter speiler seg i den. Men begivenhetene kruser aldri overflaten. Både kritikk, skjellsord, hån og sladder tjener bare som et pussemiddel til ytterligere å polere den speilblanke ro i mitt hjerte.

Endog jeg er grepet av forundring over denne ro! Stillheten i mitt indre er så dyp og vedholdende at det grenser til det meningsløse. Hverken jordskjelv, brannalarm eller skred kan ryste den. Jeg har sett for mye av det som er vederstyggelig og vært vitne til altfor mye sorg. Resultatet er at ikke engang grusomhet kan forstyrre denne ro.

Det er bare en eneste ting som kan forstyrre denne sjelsro. Det er den dype følelse som ledsager en kjærlighet der røres til tårer. Denne ro, som hverken ondskap eller fare kan forstyrre, beveges i høy grad når jeg ser en ren kjærlighet som forsøker å frelse denne verden. Da begynner min sjels kilde å kruses av en flømmende tårestrøm på samme måte som bølgene reiser seg når en kastevind blåser hen over havets overflate (ibid, s. 158-159)."

Kilde:

Axling, William. (1946). Kagawa. Oslo: Norsk Litteraturselskap