Om nasjonalsosialistenes "barmhjertighetshandlinger" og avgudsdyrkelse

Om nasjonalsosialistenes "barmhjertighets-handlinger" og avgudsdyrkelse

 

 

Frederik Torm har skrevet boka "Kirkens kamp i Tyskland under krigen". Han beskriver her hvilken kamp kirken hadde mot nasjonalsosialistene, og ikke minst hvordan mange av kirkens ledere og medlemmer ble forført av en makt som under skinn av å være et Guds redskap egentlig hadde som mål å utrydde både jødedommen og kristendommen. Torm skriver at det var den katolske biskop i Münster, v. Galen som for første gang gjorde nasjonalsosialistenes "barmhjertighetshandlinger" kjent i vide kretser:

"Første gang dette ble kjent i videre kretser, skjedde det på den måten at den katolske biskop i Münster, v. Galen, dristig nedla en høytidelig protest ved en gudstjeneste (den 3. august 1941 i Lambertikirken i Münster. Kort tid i forveien hadde de katolske biskoper i et hyrdebrev uttalt følgende:

"Ganske visst gis det etter den katolske sedelære positive bud som ikke lenger er forpliktende hvis oppfyllelsen av dem er forbundet med alt for store vanskeligheter. Men det gis også hellige samvittighetsforpliktelser som ingen kan frita oss for, og som vi skal oppfylle selv om det koster oss livet. Aldri noensinne, ikke under noen omstendigheter, må et menneske drepe en uskyldig - unntatt i krig og hvor det er tale om berettiget nødverge."

I sin preken i domkirken uttaler biskop v. Galen nå følgende:

"I de siste måneder har vi hørt beretninger om at en fra hospitaler og pleiehjem for sinnssyke etter befaling fra Berlin med tvang har bortført pasienter som i lengere tid har vært syke og som muligens kunne se ut til å være uhelbredelige. Regelmessig får de pårørende kort tid etter den meddelelse at den syke er død, at liket er brent og at asken kan utleveres til familien. I alminnelighet antar en som temmelig sikkert at disse tallrike og uventede dødsfall av sinnssyke ikke inntrer av seg selv, men blir framkalt med forsett. Dermed ser det ut til at en følger den lære at det er tillatt å berøve mennesker livet hvis en ikke anser at deres liv er noe verdt. Det gjelder uskyldige mennesker hvis liv en mener ikke lenger har noen verdi for folk og stat - en fryktelig lære som forsvarer mordet på uskyldige, en lære som prinsipielt tillater voldelig drap av invalider som ikke mer kan arbeide, krøplinger, uhelbredelig syke og alderdomssvake."

Biskopen har nå fått vite at en stor transport av slike syke og svake mennesker er blitt ført bort fra anstalten Marienthal ved Münster, altså i biskopens umiddelbare nærhet, og at 800 mennesker på samme måte er fjernet fra en liknende anstalt, nemlig Wartstein. Så anser biskopen det for sin hellige plikt å skride inn. Først skriver han til vedkommende myndigheter om det han har brakt i erfaring. Han henviser til lovens bestemmelse om at den som har hørt om et planlagt mord selv er straffbar dersom han ikke meddeler det både til øvrigheten og til den som man har planlagt å myrde. Han henviser videre til at alt dette som en er i gang med strider mot alle guddommelige og menneskelige etiske lover. Da han ikke får noe svar, holder han sin preken den 3. august som snart ble omtalt vidt omkring og maskinskrevet spredt ut over store deler av Vest-Tyskland. I denne preken peker han først på det som rent menneskelig sett er det forferdeligste i denne lære, at en har lov til å drepe "de uproduktive". Hvis det er riktig, da ve oss alle når vi blir gamle, og ve alle dem som er blitt invalider i sitt arbeide, og "ve våre tapre soldater når de kommer hårdt såret hjem som krøplinger eller invalider". Deretter sier han: "Ve det tyske folk når det hellig bud: Du skal ikke slå ihjel - det som Gud Herren under lyn og torden forkynte på Sinai - ikke bare blir overtrådt, men overtredelsen til og med tålt uten å bli straffet".

Deretter forteller biskopen om en mann på 55 år i anstalten Marienthal. Han var bare delvis sinnssyk og hadde et par uker i forveien gledet seg over å ha besøk av sin hustru og en sønn som var hjemme fra fronten. Avskjeden mellom far og sønn hadde vært tung. Faren var engstelig for at han ikke mer skulle få se sin sønn igjen. Nå er det omvendt sønnen som mister sin far fordi faren er kommet på listen over de "uproduktive". Den syke er i hvert fall ført bort, og slektningene venter på beskjed om at de kan hente asken mot betaling av et gebyr. Biskopen erklærte at han kan nevne navnene på vedkommende personer og oppgi stedet hvor de bor.

Biskopen framhever igjen det hellige femte bud, som Gud i sin kjærlighet har gitt oss. Å overholde dette budet er en nødvendig forutsetning for en etisk og lykkelig samfunnsordning. Han taler om at også andre av de ti bud for tiden krenkes grovt. Når det gjelder det sjette bud, henviser han blant annet til "det beryktede åpne brev som ble offentliggjort i alle aviser og som var forfattet av den senere forsvunne Rufolf Hess". I dette brevet anbefales det å ha fri seksuell omgang og få barn utenfor ekteskap. Og hvordan blir ikke også det første bud overtrådt! "Istedenfor å dyrke den ene, sanne, evige Gud, lager en seg etter behag egne avguder og tilber dem: Naturen eller staten eller folket eller rasen". Jesus gråt over Jerusalem. Mon om han nå gråter over Tyskland, over Westfalen, over vår by og vårt land Münster? "Kristne brødre, jeg håper at det ennå er tid! Men det er på høy tid. Vi må erkjenne nå på denne dag hva som tjener til vår fred". "Vi må i bønn og oppriktig bot trygle oss til Guds tilgivelse og forbarmelse over vår by, vårt land, vårt kjære tyske folk".

Naturligvis ble biskop v. Galen ikke lenge etter arrestert. Men senere ble han frigitt. Han hadde jo også talt i erkjennelse av at han bare sa sannheten. Det ville ha vært uverdig av statsmakten å bestride dette. Dessuten visste alt for mange at det var sant. Det en hadde satt i verk var jo også bare en nødvendig konsekvens av læren om rasehygienen. Det som skjedde, var faktisk ikke noe annet enn at en omsatte teorien i praksis. Man alt dette måtte nå føre til at den dype kløften mellom kristendommen og nazismens moral tydelig ble avslørt for alles øyne.

Det må fremheves at det i virkeligheten var hele den katolske kirke som sto bak v. Galens ord. For det prinsipielle var, som ovenfor nevnt, allerede sagt i biskopenes hyrdebrev. I tillegg til dette kom det som ble meddelt i den engelske radio den 22. november 1941 at paven i en offisiell tale sluttet seg til de katolske biskopers handling og inntrengende formante dem til fortsatt å bekjempe det nye hedenskap og adlyde Gud mer enn mennesker. Han fordømte visse metoder som gestapo hadde anvendt. Dermed siktet han sikkert til det som biskop v. Galen hadde pekt på (Torm, 1946, s. 31-36).”

Kilde:

Torm, Frederik. (1946). Kirkens kamp i Tyskland under krigen. Oslo: Lutherstiftelsens forlag

(I Norge har vi i dag en lignende situasjon. Selv om det ikke er like tydelig som i Tyskland under andre verdenskrig, har staten de siste tiårene arbeidet stadig mer målrettet for å hindre flest mulig nordmenn i å komme til Himmelen gjennom sin mangfoldige og langvarige avkristningspolitikk. Den norske velferdsstaten har på flere måter satt seg i direkte opposisjon til Guds ti bud (eks. RLE-faget, abortloven, samlivsetikk m/kjønnsnøytral ekteskapslov, innsettelse av liberale biskoper, regjeringens holdning til bordbønn og skolegudstjenester).