Lydias reise til Paradis

Lydias reise til Paradis

Dr. Kurt E. Koch skriver:

”Lydias fulle navn er Lydia Thofozi Dube. Enhver kristen zulu har tre navn, familienavnet, zulunavnet og døpenavnet. Fornavnet Thofozi betyr liten, spinkel, da Lydia allerede som spedbarn var svak og sykelig.

Lydia ble født den 26.03.1952 i nærheten av Mapumulo. Foreldrene tilhørte den lutherske kirken, så hun ble døpt der. Mapumulo har et luthersk teologisk seminar, hvor jeg selv i 1963 holdt noen foredrag etter invitasjon fra professor dr. Bayerhaus.

Lydias foreldre sendte henne til søndagsskole. Hun kunne ikke delta regelmessig, for hun måtte gå åtte kilometer fra bostedet til kirken.

Lydia tenkte ikke så nøye over de bibelhistoriene hun fikk høre. Sammen med noen andre barn hadde hun lagt planer om å ergre søndagsskolelæreren. Når de skulle fremsi en salme eller et bibelvers måtte de reise seg på lærerens befaling. Lydia vegret seg og ga læreren et frekt svar:

-Vi arbeider hele uken, derfor vil vi sitte på søndagen. Det er bedre at De reiser Dem.

Det skulle mot til for et så spinkelt barn å våge å trosse læreren. Denne protest- og trassholdningen varte noen år. Så det var ikke noe forunderlig at hun allerede da hun var ti år gammel ledet en bande på fem jenter. Hun dro alltid rundt med en stokk for hun elsket strid og kamp.

Lysten til å prøve sin styrke i strid var kanskje bare noe hun ubevisst gjorde for å hevde seg, på grunn av sin svake helse. Hun led av astma, og når det var kaldt eller regnet, lå hun til sengs. Tilstanden forverret seg. Hun måtte på sykehus. Atten måneder måtte hun tilbringe der. Hun fikk en lammelse, og måtte bæres når hun skulle til badet eller toalettet.

I 1964 kom Erlo til Mapumulo med teltet. Han vant sympati hos zuluene for han snakket språket deres perfekt. Det har en minister fra Zululand bekreftet etter at han hadde besøkt Erlos forsamling. Lydia gikk til teltmøtet av nysgjerrighet.

Erlo talte over Guds spørsmål i Paradis: ”Adam, hvor er du?” Han overførte spørsmålet til sine tilhørere:

-Dere menn, dere kvinner, dere barn, hvor er dere?

Han nevnte flere synder og muligheter til å komme unna Gud. Lydia tenkte:

-Mor har fortalt predikanten alle syndene mine.

Lydia var den toneangivende overfor sine fire venninner. Derfor var de fire andre jentungene også i teltet. De gjennomførte jo alle planene sammen. Da Lydia fant denne slags tale ubehagelig, ga hun tegn til de fire andre om å forlate teltet. Jentene adlød med en gang sin anfører og gikk ut. Hun var bundet til stolen. De fire venninnene ropte til henne fra teltutgangen at hun skulle komme. De visste ikke hva som var skjedd med henne.

Lydia kastet opp, hvit og svett på grunn av denne ugudeligheten til å reise seg. I dette øyeblikket trådte Erlo frem til henne og spurte:

-Kan jeg hjelpe deg?

Lydia svarte full av angst:

-Alt som du har sagt om meg er sant.

-Vi kommer ikke unna Gud uten en fullstendig syndsbekjennelse, svarte Erlo.

-Bekjenn syndene, en etter en.

Den forskrekkede jenta begynte med et grundig skriftemål. Erlo tilsa henne syndenes forlatelse med et bibelord. 1.Joh.1,9 sier om skriftemålet:

”dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.”

Evangelisten lot jenta gå med bibelordet: ”Gå bort, og synd ikke mer.” (Joh. 8,11)

Fra denne dagen av begynte et nytt avsnitt i Lydias liv. Hun forsøkte å fly enhver synd, for helvete venter på overtredere av Guds bud. Massive ord fra Johannesbrevet ledsaget henne gjennom dagen, for eksempel:

”Den som gjør synd, er av djevelen.”

”Hver den som blir i Ham, synder ikke.”

”Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd” (1. Joh.3,6-9).

Dette er bibelord som skaper nød for mennesker som har arbeidet mange år i Guds rike. Fra teologien kjenner man striden om perfeksjonismen. Luther har brakt slike problem under den enkle formelen: justus simul peccator – rettferdig og samtidig en synder. Dette ordet er ikke en selvberoligende pille, men det redder oss fra fortvilelsen.

Den tolv år gamle skolejenta hadde absolutt ingenting med dette teologiske stridsspørsmålet å gjøre. Hun kjente heller ikke den skremmende rekkevidden av disse Johannesordene. Lydia tok disse ordene praktisk hverdagen. Og hun opplevde dermed oppfyllelsen av ordet i Matt. 11,25: ”…du har skjult dette for de vise og forstandige, og åpenbart det for de umyndige.”

Den som bestemmer seg for å følge Jesus, må regne med angrep og anfektelser. Den første opposisjonen kom fra Lydias far. Han var en stordrikker, og ble kalt for drankerkongen. I dag er han et Jesu vitne. Man før han selv fant Jesus, plaget og sjikanerte han sin datter. Han forbød henne å gå på Erlos møter, og ofte slo han henne brutalt.

Den andre prøven som Lydia måtte bestå, var skolekameratene og de fire jentene, som hørte til hennes bande. Det unge Jesus-vitnet fikk mot og kraft til å tone rent flagg og stille seg på Jesu side. Det førte til et ikke så lite opprør i skolen.

Noen måneder etter Lydias omvendelse hadde Erlo en foredragsrekke i Mount Elias. Han ga Lydia i oppdrag å spørre faren om hun kunne få reise med. Faren ga sitt samtykke. På det tidspunktet da de skulle reise, var faren full igjen. Da Lydia ville sette seg i bilen, kom faren og holdt henne tilbake. Han oppga følgende grunn:

-I vår lutherske kirke er det et ungdomsmøte, vi går dit.

Det stemte faktisk. Lydia tok del i den tre dager lange konferansen selv om hun mye heller ville reist med til Mount Elias. Hun merket forskjellen i forkynnelsen. Faren prøvde alt han kunne å dra datteren bort fra Erlos misjon, for han hatet de hvite.

-I dag er det helt annerledes. Denne samme mannen er befridd fra alkoholismen, og han frakter mennesker til Erlos gudstjenester i sin bil.

I 1965 byttet Lydia skole. Hun gikk i den høyere skolen i Mapumulo og kunne fra da av fritt gå til gudstjeneste i den lutherske kirken.

Ved juletider 1966 begynte den store velsignelsestiden i Erlos misjon. Alt dette er beskrevet i boken ”Gott unter den Zulus” (Gud blant zuluene). For Lydia pekte det mer og mer mot denne misjonen, selv om hun var den eneste ungdommen i gruppen. I 1968 mottok hun Herrens kall til å arbeide sammen med Erlo. Faren var svært imot dette. Hans datter, en zulu, i følge med hvite! Det var for ham umulig å forestille seg.

Da grep Herren inn og banet vei. Lydia ble svært syk, og ville ikke bli bedre. Nå ga faren sin tillatelse. Samme året ble Lydia et medlem i Erlos evangeliseringsteam. I 1970 flyttet Erlo og hans folk fra Mapumulo til Sizabantu. Erlos medarbeidere ba meget om at de unge skulle bli frelst. Det gikk tre år uten at de ble bønnhørt. Lydia var fremdeles den eneste ungdommen. Men Herren planla på en ganske uvanlig måte å bønnhøre dem.

I 1973 ble Lydia igjen syk. Legen som ble tilkalt fastslo en leversykdom, og ga henne en passende medisin. Da det ikke ble bedre rådslo man seg med en annen lege som antok ”Billharziose”, og videre forordnet helt andre medikamenter. Sykdommen forverret seg. Slik så foreldrene seg nødt til å tilkalle en kjent indremedisiner. Denne konstaterte hjerteinsuffisiens, og fikk henne inn på Edendale Hospital i Pietermaritzburg. Pasientens tilstand ble stadig mer kritisk. Legene gjorde foreldrene oppmerksom på at de måtte regne med det verste.

Moren og Erlos team var av den mening at det var best at Lydia fikk dø hjemme og ikke på sykehuset. Den syke ble brakt til Erlos bedehus, i nærheten av Kranskop. En stor del av teamet var samlet og ba.

Lydia var svært svak. Hun hadde jo ikke kunnet spise på flere uker. Ikke engang melk greide hun å beholde. Hun kastet alt opp igjen.

Den 8. april 1973 gikk det for seg et hellig skuespill, som forblir uforglemmelig for alle de tilstedeværende. Man så allerede om formiddagen at det gikk mot slutten med pasienten. Lydias ånd svevde allerede i den usynlige verden. Hun hadde den ene visjonen etter den andre. Hun fortalte hele tiden de som var til stede hva hun så.

I det første synet fikk hun se en bratt bakke og en bred vei som gikk oppover. Mange mennesker gikk på denne veien. De fleste tenkte at de ville komme til himmelen. Likevel drev de på med det de ville. Mange hadde mye bagasje med seg. Mange sang lystige viser. En ung mann danset. Noen spurte ham:

-Hvor går du hen?

-Til himmelen naturligvis, svarte han.

I samme øyeblikk falt han ned i et hull og forsvant. I det han falt, skrek han:

-Jeg har forspilt min tid. Hvor finner jeg Jesus nå?

Men han fant ikke Jesus lenger.

Mange bad også på den brede veien, og holdt seg for å være fromme. Andre var svært moralske og dannede, og spaserte selvbevisst videre. På den brede veien var alt representert. Mennesker av alle hudfarger, alle yrker, leger og dommere, prester og lærere, kjøpmenn og tyver, filosofer og sosialister, ministrer og avisfolk. Hver og en tenkte at alt var i orden med dem. De var tilfreds med seg selv.

Mange på den brede veien så i det fjerne den smale veien. De sa imidlertid:

-Den smale veien er så bratt og besværlig. Vi kan ikke underkaste oss en slik møye. Hvorfor skulle ikke også den brede vei føre oss til målet?

En annen gruppe mennesker befant seg i en skjebnesvanger blindhet. Disse gikk ikke på den brede veien. De hadde ikke noe behag i disse verdslige ting. Denne gruppen søkte en annen vei, men fant ingen. De gikk ved siden av den smale veien, og så den ikke. De var slått med blindhet. Grunnen til det kunne være den døende ikke gjøre rede for.

I dette synet gikk Lydia inn på den smale veien. Det var en svært bratt oppstigning. På denne vanskelige veien nyttet det ikke med den minste bagasje. Selv på det mest anstrengende partiet fikk man ikke lov til å hvile, selv om lave bergknauser til høyre og venstre innbød til det. Man måtte fortsette, også når man var nødt til å krype på hender og føtter. Om noen ville sette seg på en bergknaus, da veltet den, og falt sammen med det rammede menneske i en avgrunn som stod i forbindelse med det hullet som den dansende unge mannen hadde styrtet i.

Oppe på toppen av det bratte fjellet stod Jesus med en bok i hånden. Tre kvinner i hvite klær nådde frem til ham. Herren sa til dem:

-Dere har riktignok vasket klærne deres, men ikke vridd dem skikkelig opp. Det er ennå smussrester i dem.

De tre kvinnene fikk ikke lov til å fortsette veien.

En ung mann kom fram til Jesus. Herren sa til ham:

-Jeg minnes den dagen da jeg kalte deg. Før den tid hadde du verdslige venner. Disse vennene kjenner bare ditt gamle liv. De vet ikke at du har blitt en kristen. Du har fornektet meg overfor dem. Du har skammet deg over meg. Se på anklene dine. Tauet som er bundet der binder deg ennå til dine venner. Du må skjære over tauet.

Heller ikke han fikk gå videre.

Ved hvert menneske som ankom så Jesus i boken. Den ankomne visste da med en gang om han fikk fortsette på den smale veien eller ikke. Lydia kom, og Herren lot henne gå videre og ledsaget henne.

På den følgende veistrekningen ble Lydia prøvet på forskjellige måter. Det var på samme tid et tilbakeblikk. Først kom hun til et sted der mennesker som hørte til samme familie, trettet og sloss. Lydia ble minnet om de tidligere familiestridighetene. Hvis hun ikke hadde angret og gjort opp alt dette hadde hun ikke fått fortsette. Hun bad: ”Herre, ban en vei for meg gjennom denne kampen.” Hun ble bønnhørt.

Den neste prøven var enda vanskeligere. Hun traff en mann som bar en sekk med mel og sukker sammenblandet. Herren sa til ham:

-Skill melet og sukkeret fra hverandre.

Han kunne ikke. Dermed ble han nektet å fortsette veien. Den unge mannen hadde forsvart en verdslig kristendom, og blandet sammen det åndelige og det verdslige. Han hadde kjent ordet i 1.Joh.2,15, men ikke lagt seg det på hjertet:

”Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden!” Alle disse syn var på samme tid et spørsmål til Lydia:

-Hvordan er det med deg på dette punktet?

Om noe ikke hadde vært i orden, ville Herren ikke latt henne gå videre.

Den følgende prøven siktet til seksualproblemet. Den smale veien førte til en landsby. Mange høns fylte veien. En mengde kyllinger var også blant dem. Lydia våget ikke gå videre for da hadde hun måttet tråkke på dem. I det samme sprang to unge menn på henne bakfra. Hun bad:

-Herre, hjelp meg, hva skal jeg gjøre?

Det ble klart for henne at hun ikke kunne ta hensyn til hønsene, og hun sprang over dem og vekk. Men de unge mennene forfulgte henne stadig. Plutselig ble hun vár en hund som gikk ved siden av henne og som adlød henne. Hun hisset hunden på mennene, som da måtte gi opp forfølgelsen.

Også denne mellomprøven hadde sin betydning. Lydia var en vakker zulujente. Mang en ung mann ville gjerne hatt henne til venninne eller kone. På mitt spørsmål om hva hunden betydde, svarte hun:

-Guds ord, uten det hadde jeg ikke oppnådd seier.

På dette punktet må det bli gitt en opplysning. Zuluene er som et naturfolk, vant til en billedlig tankegang. Deres skikker og meininger uttrykker det. Europeerne og nord-amerikanerne er vant til en rasjonell tankegang. Av denne grunn følger all undervisning og opplysning som Lydia mottok fra Jesus, ikke på de abstrakte former og begreps plan, men tilpasset de visuelle, naturnære tankene til zuluene. La oss fortsette beretningen.

Den smale veien munnet nå ut i en mørk skog. På begge sider av veien befant det seg flere unge mennesker. Noen hadde radioer, hvorfra man hørte drønnende musikk. Andre spilte gitar eller andre instrumenter. Alle forsøkte å invitere Lydia. Men hun bad:

-Herre, hjelp meg gjennom dette.

Herren svarte:

-Hør ikke etter, gå rett igjennom.

Lydia forklarte meg dette synet. Før hun kom til Jesus elsket hun musikk og dans. Zuluene danser jo allerede fra seksårsalderen. Men da hun ble omvendt angret hun alt dette og sluttet med det. Derfor lot Herren henne gå videre.

Ved neste stasjon ble Lydia stilt overfor et vanskelig valg. I en belgmørk skog, som hadde flere veier, skulle hun velge den riktige. Mennesker gikk forbi henne på høyre og venstre side. Dermed kom de inn på en rundvei og kom tilbake til utgangspunktet. Herren sa til Lydia:

-Jeg venter på deg på den andre siden av skogen.

Lydia så de mange veiene og var urolig for hvilken vei hun skulle velge. Hun bad:

-Herre, la meg finne den rette veien, og gå den!

Hun slo inn på den rette veien og traff Herren Jesus på den andre siden av skogen.

Dette synet fremstiller de mange vanskelige avgjørelser alle mennesker må ta. Vi befinner oss mange ganger i situasjoner der vi verken vet ut eller inn. Bare den finner den rette veien som følger Jesus og adlyder ham.

Vanskelighetene og hindringene på den smale veien ville ingen ende ta. Det er altså ikke slik som mange tror, at med omvendelsen er alle problemer slutt og all kamp over. Det er fremfor alt amerikanske teologer som forkynner en lære om evig sikkerhet. De sier: ”Den som en gang er omvendt, kan aldri mer falle fra.” Naturligvis kjenner jeg hovedverset for denne oppfatningen. Det er Joh.6,39, hvor det heter: ”og dette er hans vilje som har sendt meg, at jeg ikke skal miste noe av alt det han har gitt meg…” Jeg tror også på sannheten i dette ordet, men vi kan ikke ta et bibelord ut fra helheten av de bibelske sannheter og bygge en lære på det. Det finnes andre bibelord som gir en sterk advarsel til de selvsikre. La oss lese Hebr. 6,4-6. Vi finner der hentydningen om at selv slike som har fått del i Den Hellige Ånd, igjen kan falle fra. Jeg skal ikke utdype disse tankene videre, bare gi et eksempel fra John Bunyans ”Pilgrims vandring”: ”Jeg så at det var en vei til helvete like fra himmelens port.” ”Pilgrims vandring” hører med til den kristne verdenslitteraturen.

Lydia hadde mange opplevelser på den smale veien som kan tjene som advarsler for alle kristne.

På en veistrekning stod hun plutselig foran skarpe steiner, hvor hun ikke kunne greie å gå. Herren sa til henne:

-Gå bare i mine fotspor, da skader du deg ikke.

Lydia gjorde det, og overvant denne hindringen. Så fulgte tilsølte, glatte steiner, hvor man gled med en gang. Igjen hørte Lydia stemmen:

-Gå i mine fotspor.

Hun fulgte rådet, og kom velberget over.

På det neste veipartiet streifet løver omkring, som hadde til hensikt å styrte på alle som kom på den smale veien. Det var dyr som levde bare av menneskekjøtt. Vi tenker med en gang på 1.Pet.5,8: ”…djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke.”

Under alle disse anfektelsene var Lydia uforferdet, og hun var omgitt av Herrens fred. Alle opplevelsene var som skoleleksjoner. En slik viktig leksjon var kapittelet om de kristnes syndige tale. Lydia kom til et sted hvor tre menn var i ferd med å legge andre pilegrimer i svarte likkister. Meningen ble gjort tydelig for henne: Det er kristne som snakker om andres synder, som kritiserer, dømmer og forbanner, troende som avskriver og ”begraver andre”, og på den måten bommer på målet. De kunne ikke gå videre på den smale veien.

Vi tenker da på ordet i Jak.3,5: ”Så er og tungen et lite lem, og taler dog store ord. Se en liten ild, hvor stor skog den setter i brann.”

Jesu hentydning står også foran oss: ”Men jeg sier dere, at for hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap på dommens dag. For etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du fordømmes.” (Matt.12,36-37)

Et møte Lydia hadde med en mann var et eksempel på lettsindighet og dovenskap til mange troende. Denne mannen hadde mistet Bibelen sin, og ble sendt tilbake for å finne den.

Også på den smale veien kan man forsømme å lese i Bibelen og dermed miste utrustningen til Paradis. En leksjon mot slappheten og bekvemmeligheten var også en annen erfaring Lydia hadde på sin vei mot Paradis. Hun kom til et svært vakkert sted hvor det stod vakre små hus. Mange troende oppfordret henne og sa:

-Kom, bli her hos oss. Vi vil ikke gå videre, her liker vi oss.

Lydia motstod denne fristelsen og la bekvemmelighetene bak seg.

 

Den store kontrollstasjonen

Prøvingsstasjonene ville nesten ingen ende ta. Det er illustrasjoner for de mange kristne som oppfører seg så lettferdig med hensyn til evigheten. Mange benytter sin omvendelse som en sovepute. En gang imøtegikk jeg en kirkeeldste som grunnet sin salighet på at han hadde sett Jesus i en drøm. Det er ingen bibelsk frelse. Vår frelse grunner seg på Jesu gjerning på korset og ikke på en drøm eller et syn.

På sin vei videre kom Lydia til et sted hvor det var spent opp to piggtråder over veien. Man kunne bare komme gjennom under den laveste piggtråden. Mange ville stige over og ble hengende fast. Andre prøvde å presse seg mellom de to piggtrådene, men var for tykke og ble også hengende fast. Dette synet viser det bibelske saksforholdet, at Gud er nådig bare mot de ydmyke og ringe.

”Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.” (1.Pet.5,5)

Mange som allerede i forveien visste at de var for tykke til å kunne komme gjennom, forsøkte å slanke seg hurtig ved fysisk trening, selv om tiden var for kort.

Dette gir oss en leksjon. Den som vil utsette sin avgjørelse for Jesus, for den kan det hende at det blir for sent. Man kan ikke stole på røverens nåde.

Etter at Lydia hadde overvunnet piggtrådhindringen, kom hun til den store kontrollstasjonen. Det var et rommelig hus hvor man skulle ta fatt på de siste prøvene før inngangen til Paradis. Allerede ved inngangsdøren ble man tatt mål av åndelig. Døren hadde en bestemt høyde. Den som ikke hadde denne høyden, kom ikke gjennom. De personene som var større, kunne ikke bøye seg. De var stive. De som var mindre kunne ikke strekke seg. Man måtte ha det riktige målet, Guds mål. La oss tenke over ordet i Efes. 4,13: ”...inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn, og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde.”

I Kristi mål (aldersmålet for Kristi fylde) – denne bibelske sannheten ble framstilt gjennom døren til kontrollstasjonen. Lydia fikk gå igjennom. Hva opplevde hun ikke foran, i og bak dette huset!

Mange mennesker som hittil hadde gått den smale veien, ville nå vike unna for den siste prøven. De prøvde å gå rundt huset, men lyktes ikke. Deres vei endte med dette forsøket. Hvilken bibelsk betydning har dette? Paulus svarer i 2.Kor.5,10:

”For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol.” Ingen kan lure seg unna. Ingen kommer utenom. Ingen kan sende en stedfortreder. Enhver må stille seg selv.

Etter at de hadde kommet inn i dette rettshuset, fikk alle et slags pass som ble stemplet. Så ventet alle til det ble deres tur. Det var dommere og leger til stede, som kontrollerte alle og enhver. Presidenten var en mann med belte under brystet. Vi kjenner denne mannen fra Åp.1,13. Der heter det:

”...kledd i fotsid kjortel og ombundet under brystet med et gullbelte.”

Det var Herren Jesus som ledet den siste store undersøkelsen og prøven. Prøven omfattet hele mennesket. Det kan her bare bli gitt enkelte eksempler.

Undersøkt ble:

Hjertet – ”Salige er de er rene av hjertet.” (Matt.5,8)

Nyrene – ”...den som ransaker nyrer...” (Åp.2,23)

Øynene – ”har blindet deres øyne” (Joh.12,40)

Hendene – ”...oppløfter hellige hender, uten vrede og trette.” (1.Tim.2,8)

Hodet – ”...de frekke ansikter og harde hjerter.” (Esek.2,4)

Blodet – ”...ikke gjort motstand like til blodet i deres kamp mot synden.” (Hebr.12,4)

Den som ikke var åndelig frisk ble stilt til side. Det handlet altså om en bibelsk mønstring, om hvem som var dugelig eller ikke.

Lydia besto, av Guds nåde. De som besto denne hovedprøven ble ført bak bygningen. Der var det en stridsmark, en idrettsbane. Alle måtte vise kreftene sine og løpe. Vi minnes 1.Kor.9,24 og 2.Tim.2,5:

”Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper vel alle, men bare en får prisen? Løp da slik, for at dere kan vinne den!”
”Men om noen også kjemper i veddekamp, får han imidlertid ikke kransen hvis han ikke strider på riktig måte.”

I salmen ”Jeg vil stride, gjerne lide” står det:

Mange søker vel å løpe på sin egen vis,

vil med lempe frem seg kjempe,

vinner ingen pris.

Også denne prøven kom Lydia gjennom. Men oppgavene ved hovedkontrollen var ikke slutt med dette.

Nå ble de enkelte yrkesgrupper tatt i forhør. Først i rekken var en sogneprest. Det var mange mennesker der som forestilte hans menighet. Han måtte preke. Prekenen ble mottatt og samtidig ble menigheten prøvet, om de lyttet eller lot tankene vandre. Det ble nøye påaktet om prekenen nådde samvittigheten til tilhørerne og virket til syndserkjennelse og bot.

Etter sogneprestene stod lærere for tur, om de hadde misbrukt sin autoritet og terrorisert sjelelig noen av sine elever.

Legenes virke ble gått gjennom, om de hadde skjøttet sin pasientomsorg med omhu, og også om de ikke hadde bedratt trygdekassen med avregninger/fradrag.

Rettsdommene til dommerne ble gransket under lupe, om de ikke hadde forvansket lov og rett. Mange dommer kunne ikke bestå i evighetens lys, og disse dommene ble stilt ut til siden.

Kjøpmennene og håndverkerne sto for tur. Hvor mye usannhet, urenhet, små og store bedragerier som ble åpenbaret!
Alle arbeidstakerne måtte stille opp. For dem gikk det på anvisningene Paulus gir i Tit.2,9:

”Tjenerne skal du formane til å være lydige mot sine egne herrer, i alle ting å tekkes dem, ikke å si imot.” Moderne sagt: Den som har deltatt i streiker og demonstrasjoner, må i evigheten påvise sin berettigelse. Det finnes også demonstrasjoner som er berettiget. Men det gjelder å være trofast også i det små. Hvor mye dovenskap, slurv og surmuling det finnes i det skjulte! For mennesker kan vi skjule det, men ved den store kontrollstasjonen kommer alt fram i lyset.

Hva som skjedde med dem som ikke kom gjennom, vet Lydia ikke. La oss huske at alle disse kontrollene på menneskene ble gjennomført på den smale veien. Det kan gi oss en skrekkelig angst, få oss til å beve, og anspore oss til rettferdighet i alle våre gjerninger.

I forgården til Paradis

Alle stasjonene var nå lykkelig tilbakelagt. De store kontrollene var over. Lydia så nå en gruppe hvitkledde personer komme mot seg. De holdt hverandre i hendene. Anføreren strålte sterkere enn de andre. Han holdt en bok i hånden. Alle gikk besluttsomt som soldater fremover. Deres oppgave var å samle alle de som hadde bestått prøvene. Likevel ble ingen tvunget til å slutte seg til dem. De ropte bare høyt:

-Hvem vil komme med oss?

Lydia grep fatt i den siste i denne rekken, og fulgte med. Alle satte seg ned på et skjønt sted. Anføreren innbød dem til å be. Enhver skulle bære sine begjæringer fram for Herren. Lydia fant det påfallende at ingen lenger tenkte på jordiske ting i sine bønner. De så alle framover til det de nå ventet på, og bad bare etter Guds hjerte. Lydia husket sin bønn etter oppvekkingen. Hun tryglet:

-Herre, gi at jeg er min gave tro, at jeg gir videre ord for ord det som du har pålagt meg.

Lederen i truppen skrev alt i sin bok. Under bønnen kjente Lydia igjen to zuluer. Gjenkjennelsen skjedde på en oversanselig måte. Ansiktene kunne Lydia ikke kjenne igjen. Hele veien på den andre siden av det jordiske liv var det et kjennemerke at det eksisterte en ny form for meddelelse.

Det djevelske motstykket til dette er spiritistenes og magikernes mediakontakt på det okkulte og demoniske området.

Lydia var nå svært nær den himmelske byen. Hun mottok en siste leksjon:

-Du kommer nå til en by hvor intet menneske med uoppgjorte synder kan stige inn. I denne byen lever alle i harmoni og ærer Jesus alene. Bare slike har adgang som har vært tro mot Jesus og ikke fornektet ham. Ingen blir sluppet inn her som på jorden har snakket om andres synder og dømt andre, uten å ha gjort bot for det. Den som vil stige inn her må ha vært enig i Guds beslutninger. Den som vil stige over Paradisets dørterskel, må ha vedkjent seg Guds vilje i livet. Når Gud har avvist noe, må vi også ha avvist det. Når Gud velsignet noe, må vi også ha velsignet det. Ingen hykler og ingen som er åndelig hovmodig vil kunne stige inn i den himmelske byen.

 

Lydia hørte enda mer. Hun kan imidlertid ikke lenger huske alt. Men vi spør oss: Hvem av oss arbeidere i Guds rike har ikke pratet om andres synder? Og hva skjer med arbeidere i Guds rike som har betegnet en Guds oppvekking som et verk av djevelen, og har spredt ut løgner om en slik oppvekking?

Viser ikke de opplevelsene som Lydia hadde på den smale veien med forskrekkelig tydelighet, hvordan Herrens flammeøyne avslører alt det som vi kunne skjule for mennesker? I Åp.6,17 blir det avgjørende spørsmålet stilt:

”Hvem kan holde stand?”

 

I Paradis

Lydia var nå ved målet. En engel stod ved inngangen til Paradis og strakte armene ut mot henne. Vennene som var samlet i dødsværelset hørte hennes siste utrop:

-Der står engelen. Han hilser meg velkommen. Ser dere ham ikke? Han står jo der!

Det var det siste hun sa. Så lukket hun øynene og var død. Leppene og fingerneglene ble blå av hjertesvikt. Pulsen slo ikke mer. Vennene knelte ned, gråt og bad. De bad ikke om at Lydia skulle bli vekt opp igjen. Det tenkte de slett ikke på. De sa bare:

-Herre, hun var oss til stor hjelp. Hvem skal nå fylle tomrommet?

En slektning av Lydia våket over henne, slik skikken er hos zuluene. Dødstidspunktet var kl. 15.00 den 8. april 1973.

Det som nå blir fortalt, fortalte Lydia etter at Herren hadde sendt henne tilbake til livet.

 

I det øyeblikket engelen tok imot henne følte hun et rykk. Hun antar at det var det øyeblikket da sjelen forlot legemet. Med engelens tilsynekomst opphørte jo beretningen om hennes syn.

I Paradis ble hun hilst velkommen av Jesus. Lydia så mange mennesker i lyse, skinnende kjortler. Hun fikk også en slik kledning.

Hele byen var fylt av et ubeskrivelig sterkt lys. Ingen sol skinte, heller ikke var der noen kunstig belysning. Jesus var lyset som gjennomtrengte alt. Lydia så trær og planter, men ikke bare stammen, grenene, kvistene og bladene, til og med roten så hun. Lyset åpenbarte alt det skjulte. Det fantes ingen natt og intet var lenger usynlig. Det var heller ingen kulde og hete lenger.

Menneskene rundt henne var av alle land og tungemål. Likevel forstod de hverandre. Det hersket et eneste velklingende språk, som alle forsto med en gang de hadde steget inn i byen. Forskjellen på raser og hudfarge var opphevet. Motstridende meninger, uenighet og motsatte tenkemåter fantes ikke mer. Alle hadde ett sinn. En ubeskrivelig harmoni, en himmelsk fred føyet alle sammen til en enhet.

Det fantes hverken mann eller kvinne, men bare en art, en ny eksistensform som Lydia ikke kunne beskrive. Vi minnes Jesu ord i Matt.22,30:

"For i oppstandelsen hverken tar de til ekte eller gis til ekte, men de er som Guds engler i himmelen."

I den himmelske byen var det hus og leiligheter som tilhørte beboerne. Det minner oss om Jesu ord i Joh.14,2:

"I min Fars hus er der mange rom."

 

I byens sentrum var det en stor hall med en trone. På denne tronen satt Jesus, og det utgikk en ubeskrivelig herlighet derfra. Alle bøyde seg for ham, også Lydia. Hun sa:

 

-Man kunne ikke se Jesus i ansiktet, så sterkt lyste det. Vi bøyde oss ned og så på nedenfra.

 

De himmelske beboerne stemte i et halleluja og "Det store sanctum" og sang:

 

"Hellig, hellig, hellig er Herren hærskarenes Gud, all jorden er full av hans herlighet." (Jesaja 6,3)

 

Etterpå ropte Herren hver enkelt til seg, og ga enhver tre frukter, som så ut som vindruer. Som de andre, så spiste også Lydia disse fruktene og ble vidunderlig styrket av det.

 

Det hersket et vidunderlig samhold mellom alle beboerne i den himmelske byen. Hver og en behandlet de andre med stor ærbødighet. Barna ble aktet som de voksne.

 

Det jordiske språk, kav og mas var forbi. Det hersket en guddommelig ro. Menneskene snakket ikke på samme tid. All tanke var bestemt fra tronen. Enhver hørte nøye etter hva Jesus sa. Ingen gikk sine egne veier. Alles øyne var rettet mot tronen.

 

Herligheten var så stor at man glemte alt jordisk, også ens egen familie.

På dette punktet i beretningen, som jeg selv hørte av Lydia, spurte jeg følgende: 

 

-Den rike mann på pinens sted (Luk.16,28) mintes sine brødre og bad Abraham om å sende et bud til dem. Er ikke det en innvending til utsagnet om at man i Paradis glemmer de jordiske forhold?

 

Lydia og Erlo svarte:

 

-På pinens sted lever man ikke i Jesu herlighet hvor man glemmer alt annet. Pinen blir øket ytterligere ved at man ser sine pårørende også ile mot fortapelsen.

 

Tilbake til livet

 

I Paradis ropte Jesus Lydia til seg og sa til henne:

 

-Vennene dine på jorden gråter over deg. Jeg vil sende deg tilbake.

 

Lydia følte ingen motstand mot Herrens vilje, selv om hun gjerne ville bli i Paradis. Hun bad bare om følgende: 

 

-Herre, når jeg er tilbake på jorden, så gi at ingen ting kommer mellom deg og meg. Når den minste synd vil snike seg inn i mitt liv, så vis meg det med en gang.

 

Før Lydia forlot den himmelske stad, viste Herren henne en stor kule. Han forklarte:

 

-Menneskene tror at de kan skjule seg for meg. Se en gang inn i denne kulen!

 

Lydia gjorde det. Hun så hele verden. Menneskene, bitte små som maur løp omkring. De bet hverandre. De fornærmet hverandre og kjempet mot hverandre. De misunte, hatet, baktalte og bedro hverandre. Ingenting var skjult for det himmelske vakttårnet. Er ikke det en oppfyllelse av mange bibelord?

 

"Han åpenbarer det dype og det skjulte, han vet hva som er i mørket, og hos ham bor lyset." (Dan.2,22)

 

"Men det er en Gud i himmelen, som åpenbarer hemmeligheter..." (Dan.2,28)

 

"For intet er skjult som ikke skal bli åpenbart, og intet er skjult som ikke skal bli kjent." (Matt.10,26)

 

"Herren skal føre frem for lyset det som har vært skjult i mørket." (1.Kor.4,5)

 

Etter denne opplevelsen i Paradis, kom Lydia igjen til seg selv. Det var natt og det brant et lys i rommet. Lyset forekom henne så svakt og fattigslig etter alt det herlige hun hadde sett. Hele rommet syntes så urent. Hun merket en barsk motsetning til det hun hadde sett i Paradis. Hun rettet seg opp og ba om mat og drikke. I den tiden hun hadde vært syk hadde hun jo på slutten ikke kunnet ta noe mat til seg. Etter måltidet sto hun opp og frydet seg over at hun kunne gå omkring. Også det var en ny følelse for henne, da hun jo lenge hadde vært sengeliggende og ikke hadde kunnet gå. Hun kom raskt til krefter igjen. Hun hadde ingen besværligheter lenger og kunne beholde alt hun spiste.

 

Enda mange måneder bar Lydia på ønsket om at hun måtte finne slike hus på jorden som det fantes i Paradis. Da hun i 1974 kom til Tyskland, tenkte hun at kanskje hun i dette landet kunne oppdage slike leiligheter. Da hun så seg om i et skip, håpet hun igjen å finne en slik herlig plass. Ingen steder gikk ønsket hennes i oppfyllelse - det blir først oppfylt når Herren for andre gang henter henne til Paradis. Lydia tror fast at Herren gir henne den nåden, igjen å få være hos ham (Koch, 1985, s. 34-55).”

Kilde: Koch, Dr. Kurt E. (1985). I Paradis. Eidsnes: Olav Nerland Forlag.