Bakgrunnen for at Louise Thorsdal gikk med kjoler sydd av sekk

Bakgrunnen for at Louise Thorsdal gikk med kjoler sydd av sekk

Louise Thorsdal skriver:

"Da jeg kom i forbindelse med Himmel og Helvete.

Dette resulterte i at jeg siden har gått med kjoler av sekk.

Hadde først tenkt å ikke skrive om dette fordi jeg har skrevet det før. Men da ikke alle har lest denne opplevelse som grep inn i mitt liv slik at jeg syntes jeg ble omvendt på nytt til tross for at jeg hadde hvert en kristen fra barneårene.

Dette opplevde jeg så helt uventet for ca. 13 år siden. I det jeg kom opp på mitt soverom fikk jeg straks en særlig forbindelse med himmelen.

Jeg hørte en vidunderlig sang. Jeg kunne ikke skjelne ord, for den var som en veldig brusen. Men jeg kjente tonen og forsto at dette var den himmelske lovsang. Og jeg fulgte med i ånden og sang inne i meg.

Jeg ble så betatt av denne vidunderlige atmosfæren at jeg glemte alt omkring meg. Jeg hadde før opplevd på forskjellige måter noe fra det himmelske og dette har nok mange andre Guds barn også.

Men nå hendte dette redselsfulle: Jeg får i neste øyeblikk forbindelse med de fortaptes oppholdssted. Hvordan det skal bli etter dommen.

Denne brå overgang føltes som et sjokk. Og jeg ropte til Gud: ”Hvorfor lar du oppleve noe slikt. Jeg hører jo deg til.” Denne djevelske atmosfæren som med en gang steg meg i møte.

Denne fortvilelsen, ondskapen og gråten syntes å kvele meg helt. Og jeg ropte til Gud: ”Ta dette vekk, ellers fanger jeg en sykdom.”

Men da får jeg en føling av det som vil bli det verste i fortapelsen, idet jeg kjente meg som forbannet av Gud. Jeg synes som det gikk i bølgeganger over mitt liv som ikke er til å beskrive. Jeg forsto at her måtte døden være velkommen.

MEN HVILKEN FORTVILELSE

Etter Guds ord skulle det vare evig. Og røken av deres pine stiger opp i all evighet. Og de skal ikke hvile dag eller natt. Åp. 14: 11.

Jeg var nå helt klar over at dette sted stemte med Bibelens beskrivelse. Der skal være gråt og tenners gnissel. Da Gud endelig løste meg fra redselens sted, var jeg helt utmattet, og måtte hvile en stund for å komme til krefter igjen. Min første tanke var da: Hvor er min kjære mor?

Hun var død for ca. 3 år siden. Hun var ikke noe umenneske, tvert imot. Men jeg var så redd at hun ikke skulle ha fått tak i Jesus. Selv om jeg holdt hennes hånd og hvisket navnet «Jesus» til henne i det hennes øyne brast i døden. Men det var om hun virkelig hadde fått grepet dette selv.

Og på et av disse evighetskontraster var hennes skjebne nå beseglet for evig. Jeg hadde bedt for mor fra jeg var barn. Og vi hadde ofte i stille stunder talt sammen om dette fornødne.

Men nå kom bebreidelsene. Jeg skulle ha benyttet tiden enda bedre og talt enda mer med henne. Men dager som går kommer aldri igjen. De dyre anledninger var forbi og selv om jeg nå i tilfelle mor ikke var berget. – Å jeg ønsket å si:

”Jeg skal bytte plass med deg mor! Du skal få min plass i herligheten.” – Så visste jeg at dette lot seg ikke gjøre. Denne uvissheten om mors frelse ble nå helt uutholdelig for meg.

Og jeg tenkte at helvetes redsler ville stå for meg dag og natt heretter. Men i sin nåde tok Gud det mer på avstand. Da ropte jeg til Gud fra sjeledypet, for hvor skulle jeg vel hen uten Ham? Han som hadde hjulpet meg igjennom så mange ganger. Og som jeg kunne titelære med et så intimt familienavn som «Far».

Så begynte jeg å begjære tegn og gi løfter. I det jeg sa: Må dette være tegnet på at mor er berget Gud, at du åpenbarer deg for meg så meget som dette forkrenkelige legeme kan tåle. Og får jeg dette tegn, da skal jeg love at jeg skal rope ut så langt jeg kan: ”At der er en Himmel å vinne og et Helvete å unnfly!”

MEN TROSS MIN IHERDIGE BØNN, KOM INTET SVAR

Dette økte lidelsene etter hvert i det jeg tenkte: ”Kanskje mor er gått fortapt og av den grunn kan ikke Gud åpenbare seg for meg.”

Og da det led mot daggry følte jeg meg som en liten mark som veltet seg i støvet. Og jeg følte som hver nerve og fiber inne i meg ba.

Jeg var helt knust. Livet hadde tapt sin glans og tiltrekning for meg. Det var bare dette. – Er mor gått fortapt? – Eller skal jeg møte henne igjen?

* Da gir jeg atter et løfte, i det jeg sa:

-Jeg skal sy alle kjolene mine av sekk heretter – hvis jeg får det tegnet jeg har bedt om.

Men fremdeles intet svar. Da vasket jeg mitt ansikt og tenkte: Denne natts kamp skal ingen får greie på. Men jeg ba fremdeles i stillhet.

Så var det en aften noen dager senere jeg var ute og spaserte. Det var halvmørkt og ikke langt fra mitt hjem. Da hendte det noe. Ja, priset og lovet være Gud! Da hendte det noe som var mer verdt for meg enn hele verden. Jeg syntes stedet var så ulagelig, men Gud i sin visdom bestemmer tid og sted. Jeg ønsket jo at denne fine opplevelsen jeg nå fikk hadde vært hjemme.

For nå fikk jeg en åpen Himmel over meg og det strømmet mot meg en hellighet - kjærlighet og kraft slik at det er umulig å få pennen til å skildre noe så høyhellig. Og jeg kunne tale ansikt til ansikt med den hellige Gud uten å se noe.

Da holdt jeg på a falle ned på allfarveien i tilbedelse, men ved tanken på hva folk ville si, holdt jeg meg oppe, idet jeg tenkte: Nå er det ikke langt igjen før jeg er hjemme!

Og dermed legger jeg på sprang alt hva jeg orket. Jeg ville hjem å nyte denne åpne Himmelen av herlighetens Gud på denne måte hjemme.

Men det gikk ikke slik som jeg hadde ventet og ønsket – for i det jeg tar i dørhåndtaket lukkes det til over meg, og nå var alt som før.

Men jeg kjente jo en ubeskrivelig lykke fordi jeg hadde fått det tegn jeg hadde bedt om.

Men da angret jeg veldig at jeg skulle være så feig at jeg ikke turde falle ned på veien fordi jeg var redd menneskenes «dom». Ja, jeg følte jeg fikk motbydelighet for meg selv, men så gikk jeg inn og falt på kne innfor døren. Og mens jeg lå der og priste Gud for tegnet jeg hadde fått på at mor var frelst.

Da merker jeg plutselig at det sto en engel på det nederste trappetrinnet. Jeg kunne ikke se engelen, men jeg kjente den himmelske atmosfæren som bestandig følger med englebesøk. Og jeg hørte tydelig han talte til meg i det han spurte:

-Vil du holde hva du har lovet, vil du sy alle kjolene dine av sekk og vil du rope ut så langt du kan at det er en Himmel å vinne og et Helvete å unnfly?

Å DA KAN DE TRO!

Jeg rådførte meg ikke med kjøtt og blod. Fordi jeg velger heller å være en «dåre» for Ham. Jeg husker at jeg priste Gud hele natten for tegnet jeg hadde fått.

Men somme tider følte jeg litt vemod ved at Gud sendte engelen sin og liksom ville ha en ny bekreftelse på at jeg ville holde mitt løfte. Jeg tenkte: ”Gud kjente meg da så pass at jeg ville holde det jeg hadde lovet.”

Jeg hadde nok vært glad i fine kjoler. Men jeg følte ikke at det var noe offer å skilles fra disse. Men en ubeskrivelig lykke på grunn av hva jeg hadde opplevd. Og denne lykke tiltar.

Og når jeg ser på de grove ujevne trådene i sekkjolen min, da synes jeg de likner gulltråder. Og det synger: Halleluja inne i meg somme tider når jeg tar på kjolen.

De forstår, hva jeg har opplevd er umulig å beskrive."

Kilde: http://www.lydmisjon.com/index.php?option=com_content&task=view&id=616, lest 02.12.2010