Overfallsmennene ble slått ned da de angrep Louise Thorsdahl

Overfallsmennene ble slått ned da

de angrep Louise Thorsdahl

Louise Thorsdahl skriver om noe som hendte i Arendal:

”Jeg hadde vært på besøk hos en venninne. Det var blitt langt på natt før jeg begynte på hjemveien. Jeg var blitt tilbudt følge, men avslo. Jeg syntes den vakre idyll å gå alene om natten når stjernene tindret og månen lyste som en dag, kunne jeg ikke nyte slik som når jeg gikk alene. Jeg tok det med ro, og gikk og beundret de myriader av kloder i universet, som alle måtte følge sin bestemte bane. Men da jeg kom til Strømsbø bedehus, får jeg en skarp innskytelse: ”Be at Gud vil bevare deg her!” Jeg adlød med en gang. Jeg skjønte at nå ville jeg komme ut for noe. Men tro ikke at jeg behøvde å være redd, for intet ville ha kunnet røre meg etter dette. Det er noe av det gildeste jeg opplever, når Gud sier: be om dette, eller hint, for da kan du være helt sikker på at det holder. Da jeg kom til Herlofshålla, kommer to lasaroner som sto skjult bak telefonstolpen på venstre side av veien. De løp rett imot meg med utstrakte armer, og stilte seg for å ta meg en fra hver side. Jeg gikk ganske rolig, og følte meg likeså trygg som hjemme. Jeg tenkte da jeg så dem komme farende: ”Stakkars dere, tror dere at dere kan røre meg.” Og i det samme de ville gripe meg ble de slått ned i veien. Jeg gikk rolig videre, og undret meg på hvordan det var gått med disse stakkars to. Jeg syntes den ene foten sa ”takk” og den andre ”lov”, i takt med hva jeg følte i mitt hjerte, da jeg gikk hjemover den natten. Neste gang jeg møtte min venninne fikk jeg høre at hun bedt for meg den natten at jeg måtte bli bevart på veien hjem.”

Kilde: Tidsskriftet ”Den profetiske røst” v/ Gunnar Lund, nr. 3, 1999, s. 11.