Boka "Men - Gud kan hjelpe" av Louise Thorsdahl

Men - Gud kan hjelpe

av Louise Thorsdahl

Frøken Thorsdahl  er også en modig kristen. Det skal mot til å skrive slik som hun gjør. Vel smiler vi gjenkjennende til opplevelsene, til bønnekampene. Slik er en kristens lodd. Men det er dette at vi, de fleste av oss, beholder opplevelsene for oss selv. Man kvier seg med å utlevere sine perler til andres beskuelse. Man fristes til å lyde innskytelsen: Pass deg nå så du ikke vekker anstøt i søskenflokken med dine opplevelser! Men Jesus sa engang til ham som var helbredet: Gå du hjem og fortell hvilke store ting Gud har gjort mot deg! Og Louise Thorsdahl er en av dem som handler sådan.

Kristiansands Avis

 

Boken er spekket av opplevelser av Guds veldige makt. Det er som et kristent eventyr hva Gud hat utrettet av mirakler og bønnesvar. Men så er hun også en frimodig evangelisk søster som er redd for å løpe foran Gud.

”Hjemmets Venn”, Trondheim.

 

Det er en glede å si noe om boken ”Men Gud kan hjelpe”. – I slike tilfelle må vi sannelig si: ”Alt er mulig for den som tror”. Når en opplever slikt, står en midt inne i miraklenes tid, slik som Bibelen åpenbarer dem for oss. –Boken var veldig trosstyrkende.

Charsten Backen. Sokneprest i Lebesby.

 

-Det er trosstyrkende å lese boken ”Men Gud kan hjelpe”. Louise Thorsdahl er blitt et ildvitne som har opplevd at Guds Ord er sant både når det forteller om Himmelens herlighet og om helvetes gru.

Forst. J. Bjørnsen

 

Bogen er helt igennom et Vidnesbyrd om Forfatterens Tro og Tillid til en styrende Gud. Bogens Tendens og Tone minder stærkt om Sundar Sings, ligeledes de mange mirakuløse Hændelser, som den beretter om.

FELT i ”Lokalavisen”, Odense i Danmark

Forord

 

Jesus sa: "Om disse tier, skal steinene rope." Matt.19,40.
Etter manges ønske vil jeg atter gi ut en liten bok i forbindelse med litt fra den forrige og fortelle litt av alle de under jeg av Guds nåde har opplevd. Og vil med det samme si: At skulle noen få se meg på et beferdet strøk med en stor plakat foran meg med inskripsjon: "Vil Du til himmelen da gå veien som fører dit!" Da vit, at det er fordi jeg har opplevd så meget fra det hinsidige som inspirerer meg og gir meg kraft til å bli en dåre for verden på den måten. Ellers ville et slikt foretagende vært aldeles umulig. Jeg har opplevd at Guds ord er sant både når det fortelles om himmelens herlighet og når det fortelles om helvetes gru. Og fordi vi går denne korte vei gjennom livet her bare en eneste gang, gjelder det å gjøre hva vi kan for å få andre med oss på himmelveien.
Måtte da også dette lille hefte være et fingerpek på at: "Der er en himmel å vinne og et helvete å unnfly!" Likeledes at det er umulig for et menneske å kunne komme i så svart en situasjon at ikke Gud greier å hjelpe. Louise Thorsdahl.

Hist i det høye
Hist i det høye
våker et øye
Ser gjennom "altet" og styrer dets gang
Tenker du nøye -
da må du bøye
stille deg ned av undrende trang.

Stans for det øye
som ser så nøye -
tankenes veier med ufeilbar rett.
Pulsslag banker
lyden han sanker
teller dem alle og tar hva har gitt.

Han med allmakten
ga bønne-pakten.
Bønn han ser før den formes i ord.
Til han deg vende
som hjelp kan sende
om gjennom vannene føres hans spor.
L.Th.

Englebesøk

Sommeren jeg gikk for presten var første gang jeg bevisst hadde englebesøk. Jeg så aldri engelen, men merket tydelig når han kom, idet der tydelig fulgte en himmelsk atmosfære med ham. Og jeg hørte tydelig han talte til meg. Jeg likte ikke denne engelen, fordi jeg hadde ikke hørt at andre hadde opplevd noe slikt, og tenkte: Forteller jeg dette, da kan de gjerne tro at jeg er rar eller innbilsk. Engelen kom bestandig når jeg var helt alene og satt med et håndarbeide, og han gjentok bestandig de samme spørsmål, idet han spurte om det varte evig det jeg nå holdt på med? Fordi jeg ikke likte denne engelen, svarte jeg ikke, men slengte arbeidet fra meg og løp ut.
Men i mitt stille sinn gjorde jeg meg opp en mening om dette og tenkte: "Nei visst er det ikke evig, det skal jo vaskes og slites ut."
Men neste gang engelen kom og rettet de samme spørsmål til meg ble jeg sittende stille og svarte:
-Nei, dette varer ikke evig!
Da spurte engelen videre:
-Hva er det som varer evig da?
Jeg satt litt og tenkte, så svarte jeg:
-Det som blir gjort for Jesus.
Da sa engelen:
-Du svarte rett.
Så merket jeg noen stille vingeslag og så var han borte igjen. Senere forsto jeg at jeg skulle ikke være lei når engelen kom. Jeg fikk jo heller ha det for meg selv, og etter hvert ble jeg glad når jeg opplevde at dette sendebud fra Gud kom. Heb. 1-14.
Den samme sommeren opplevde jeg også for første gang å få vite ting før det skjedde.
Dette var jeg også redd for å fortelle for andre av frykt for å bli misforstått. Vi var 3 piker som hadde følge til presten. Vi talte ofte sammen om de fine klærne vi skulle ha til konfirmasjonen. Men plutselig en dag får jeg rede på at en av oss tre skulle dø før den tid. Jeg forsøkte ofte å ville granske ut "hvem", men her sto jeg fast. Jeg var så redd graven den gang. Var ikke kommet over dette at det var bare hammen som skulle gjemmes der, og jeg var somme tider så engstelig for at det skulle bli meg.
Så hendte dette tragiske at en av de andre to druknet ved bading. Og da jeg fikk høre at Maren Lindheim var død, måtte jeg søke et sted hvor jeg kunne være helt alene en stund.
Det har ikke alltid vært lett å vite ting før det skjedde, særskilt når jeg ikke fikk varsel om å be at det måtte bli avverget. I slike tilfeller når jeg ikke ble varslet om å be kunne det ofte være hårdt å bære. Senere i livet begynte jeg mer å åpne meg for andre. Disse misforsto meg på den måten at de mente jeg måtte ha en sjette sans. Men det var jeg helt klar over selv at jeg umulig kunne ha, for da kunne jeg vel utgrunnet noe selv, mens jeg derimot fikk bare vite det som plutselig kom. Og jeg la merke til at jo nærmere jeg levde Gud, dess mer fikk jeg oppleve av dette uforståelige for andre.

 

Skjebnen eller tilfelle?

En gang i min kjære hjembygd Kjølebrønd i Sannidal, skulle vi ha et samtaleemne i ungdomsforeningen vår. ”Er der rett å tro på skjebnen eller tilfelle?” Jeg ble valgt til å innlede dette emne. Ung og uerfaren som jeg den gang var, tok jeg til utgangspunkt Pred. 3, og ut fra dette holdt jeg en ensidig innledning som jeg senere i livet ofte har ønsket å holde om igjen. Men det som forbauset meg mest når jeg i tanken har dvelt ved dette møtet, det var at alle de eldre som var til stede de holdt med meg i min innbilte rett. Unntatt en, Oskar Johansen, som stadig protesterte imot. Og jeg husker da møtet var slutt og vi alle var kommet vel utenfor, sier jeg henvendt til flokken:

-Undres hvordan det var med varmen i ovnen? Vi må visst inn igjen og se for sikkerhets skyld?

Da roper Oskar:

-Nei, kom her Louise, for brenner huset ned, da er dette bestemt.

Jeg ble stående å famle etter svar, men så sa jeg:

-Vi må bruke forstanden vel.

-Ja, sa Oskar, -er det ikke det vi må.

Dette har jeg nå for lenge siden lært og erfart i livets skole. Og derfor vil jeg nå si: At vi som Guds ypperligste skapninger, vi har fått en fri vilje, og med den frie viljen stilles vi hver dag til valg om vi vil gjøre godt eller ondt. –

Livet er sammensatt av småting som til sammen ofte kan ha store følger.

Vi hører så ofte dette blir sagt: Å kunne jeg bare leve livet om igjen, da skulle det bli helt annerledes. Dette ”skulle” skjuler seg en vilje bak. Mangt et liv er blitt forfeilet hva jordisk liv angår. Bibelen beretter flere steder også om dette. Vi tviler ikke på at Gud har all makt over alt i tilværelsen. Og kunne forandre alt bare med en tanke. –

Men likevel appellerer han til menneskets frie vilje. I Jer. 6-16 leser vi: ”Så sa Herren: Stå på veien og se til og spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den, så skal I finne hvile for eders sjele. Men de sa: Vi vil ikke ferdes på den”.

Og følgene ble deretter. Guds plan blir ofte forkastet av menneskenes frie vilje når det gjelder det jordiske. Og når det gjelder evig frelse eller fortapelse, appelleres det også bare til menneskets frie vilje.

Gud vil ikke tvinge noen inn i sin himmel, og de vil heller ikke kunne trives der før de er blitt ”omvendt”.

 

Bønnhørelser

Når jeg skal fortelle litt av alle de undere jeg har opplevd av Gus allmakt, må jeg først gjøre leserne oppmerksom på at det intet særlig er ved min person som har bidratt til dette. Men det er fordi jeg oppdaget fra min barndom at det var hjelp og forståelse å få hos Gud i de minste småting. Og ettersom jeg opplevde, styrket dette troen. Jeg husker en gang som barn vi skulle ha 17. mai tog til Barland, i tilfelle pent vær. Men det så håpløst ut. Dagen før regnet det i ett. Da ba jeg til Gud om pent vær til i morgen, og jeg husker jeg sto på tunet den 17. mai og stirret rundt på himmelen om jeg kunne oppdage en liten skyfloke. Men nei, og regnet holdt seg helt vekk til den 18. mai, da regnet det igjen. Jeg torde ikke nevne dette. Men hvor velsignet det hadde vært om det hadde vært barnemøter på stedet hvor barna kunne bli tatt hånd om, og ledet mer inn i åndelige forhold.

Jeg husker som barn at det hendte en tildragelse på nabogården som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Min mor og jeg kom tilfeldigvis der bort straks etter hendelsen, så jeg hørte hvordan det hele var gått for seg. Jeg husker bare fornavnet på denne mannen. Han het Jahn. Han kom kjørende gjennom tunet med en stor firehjulsvogn full av limeris, og var da ikke oppmerksom på et lite barn som satt i veien, før han fikk se det ene hjulet gikk på skrå over maven på barnet. ”Da stanset jeg hesten”, sa han, ”og løp inn i uthuset (som lå ved siden av veien) og kastet meg på kne og ropte av all makt til Gud om at barnet måtte være uskadd”. Og til hans store glede hadde Gud grepet inn, idet barnet lå uskadd, bare en svak rødlig stripe var synlig der hvor hjulet hadde gått over barnet. Denne stripen var vel for at det ikke skulle bortforklares, annet enn at barnet var overkjørt. Og jeg husker hvordan barnets mor sto og gråt av glede sammen med denne mannen for underet som var hendt. Siden når jeg ble voksen hørte jeg også denne mannen fortelle om denne hendelsen. Men fordi jeg fikk høre om det som barn, husker jeg det ga meg god inspirasjon den gang jeg intet hadde hørt om andres opplevelser om Guds allmakt.

 

Der er stadier i livet

Paulus sier: ”Da jeg var barn, tenkte og talte jeg som barn” 1.Kor.13-11. Men etter som vi modnes og utvikles kreves vi til ansvar for vårt liv.

Som barn og ganske ung hørte jeg meget tale om gjenfødelse og omvendelse. Jeg ba ofte Gud om å bli omvendt, men til sist måtte jeg si: ”Måtte jeg være hos deg likevel Gud, for jeg får det ikke til dette å bli omvendt”. Men etter som årene gikk og jeg ble mer kjent med Guds ord, og lærte meg også bedre selv å kjenne, da forsto jeg at det stilles store krav til en som vil være en kristen, og fikk da erfare at etter dette kom jeg aldeles til kort. Da fikk jeg i ordet se Jesus som min stedfortreder og ved troen på hans fullbrakte verk på Golgata var veien åpen inn til Gud som den gang jeg var barn.

Jeg kommer ofte i hu noe jeg opplevde for ca. 35 år siden. Jeg var på et bønnemøte. Da var der en søster som stred så i bønnen. Jeg sier da til henne:

-Jeg synes det er så godt å hvile i dette: Min nåde er deg nok.

Da var det en av de ledende som sa:

-Du må ikke stanse deg, frk. Thorsdahl, du må lengre.

Jeg stusset litt, men sa ikke noe. Da jeg kom hjem, tenkte jeg: Nå vil jeg gå like til Gud og spørre ham hvordan dette kan være, om ikke det som var nok for Paulus, også er nok for oss i dag? Jeg spurte da Gud om jeg var åndelig blind, om han ville vise meg det. Jeg spurte videre:

-Hvor langt er de andre kommet, og hvor langt skal jeg, Gud?

Men jeg fikk ikke svar, så sovnet jeg inn midt i maset mitt. Men da skal jeg si jeg fikk svar, idet Gud åpenbarte seg i en drøm for meg. Jeg syntes jeg var alene i en stor stue, da kom det inn en hvitkledd skikkelse, rundt pannen var dype sår som blodet strirant fra, og fra begge hender dryppet blod ustanselig. Jeg ble redd og ville løpe, men da grep han begge mine hender og trykket dem inn til seg idet han sa:

-Kyss blodet!

Da fikk jeg se det var Jesus, og jeg sa:

-Ja, om det er aldri så stygt der dette blod faller så vil jeg bøye meg ned og kysse det; For jeg så det var falt helt ned på gulvet, og idet jeg ville bøye meg ned for å kysse dette blod som var falt på gulvet sa han:

-Lev i det. Lev i blodet i nåden.

Og så våknet jeg med en gang og jeg kjente en fred som bare den som har opplevd noe lignende kan forstå. Venner! Jesus tilbyr oss å komme og ta Livets vann uforskyldt. La oss da ikke kave for å komme lengre, for da kommer vi jo utenfor nåden i Kristus.

 

En sang

Mel.: Blant alle lande

Jeg er så glad at mitt navn det er

innskrevet hisset i boken der. –

Jeg nåden trodde, alt Jesus gjorde

fullkommen er.

Så venter hisset meg drakten skjønn

toet ren og hvit av Guds egen Sønn.

En krone herlig, alt ligger ferdig,

som nådelønn.

 

Der skifter ei dagen med natt som her

i Staden skjønn Herren lyset er

Vi frukter nyter, så evig flyter

ungt livet der.

 

Hjemgagne venner oss hilser der

forklaret møtes i hvite klær.

Vi her ei fatte så store skatte

beredt der er.

L.Th.

 

Da min bror var i Amerika

En gang var brevene kommet vekk, så vi hadde ikke hørt fra ham som vanlig. Min mor var engstelig og sa:

-Han kan gjerne være død for alt vi vet.

-Nei, mor, svarte jeg. –Han er ikke død, for da hadde jeg følt det, men jeg har ikke hatt det spor av kjensle i den retning. Men vent litt, sa jeg. –så skal jeg undersøke hvordan Lars har det i Amerika.

Så gikk jeg inn i stuen, la meg på divanen med ansiktet vendt mot veggen. Dette gjorde jeg ikke for å eksperimentere med noe, men jeg hevet min ånd opp mot Gud i en gjennomtrengende bønn idet jeg sa:

-Kjære deg, Gud! Du som ser over hele jordkloden med en gang, du ser også hvordan Lars har det der ute i den store, myldrende by.

Øyeblikkelig kom svaret som et iltelegram fra himmelen. ”Alt vel!” ”Vil du la ham skrive med en gang,” ba jeg. Da kjente jeg en særlig forbindelse med Gud, så der fantes ikke tvil. Da gikk jeg ut til mor og sa:

-Alt står bra til med Lars, mor, og nå får vi snart brev.

Jeg la merke til datoen på brevet og det var blitt skrevet just den dagen.

En lang tid etter våknet jeg med en fryktelig engstelse for Lars. Jeg skyndte meg ned på kjøkkenet før min søster var gått på kontoret. Jeg sa:

-I dag står det dårlig til med Lars, det er noe særs han er kommet oppi. Dere må be alt dere kan for ham.

Og ganske riktig, neste brev forteller han at han var oppgitt av legen, det var blodforgiftning. Allmaktens Gud grep inn.

 

Hesten ville ta meg likevel

Som småpike kom jeg en dag bort i uthuset til min onkel. Jeg fikk da høre at hesten sto og humret. Jeg tenkte at den måtte være tørst. Jeg visste at den hesten var sint, men jeg hadde hørt at når vi var snille med dyrene, kunne de forandre seg helt, og når jeg nå er så snill og gir den litt vann, da er den vel ikke så simpel at den vil gjøre meg noe vondt, tenkte jeg, for hester skulle jo også være kloke dyr, - og dermed strever jeg inn i båsen med en full bøtte vann. Men dette å få hesten så fort snill gikk nok ikke – for da jeg vel var kommet inn slengte den med en gang den store baken sin rett mot veggen, så var veien sperret for meg til å komme ut av båsen igjen, og samtidig setter han det store hodet sitt helt bort til meg med ørene bakover som til angrep. Jeg sto nå som i en skruestikke og visste at det verste kunne skje i neste sekund. Men da skal jeg si at jeg var glad fordi jeg hadde lært å be til Gud. Jeg sto da ganske stille og bare ropte til Gud inne i meg, at han ville passe meg. Minuttene ble lange, så jeg vet ikke hvor lenge jeg sto i denne fryktelige spenning. Men plutselig forandret hesten sin angrepsstilling. Jeg var da ikke sen om å smette ut. Jeg skammet meg for å fortelle om min dumdristighet og tidde lenge. Men jeg husker jeg takket Gud særs meget etterpå. Og når dette barndomsminnet somme tider dukker fram, da takker jeg Gud på nytt.

 

På hesteryggen

I min ungdom var jeg av og til på hesteryggen. Men en gang hadde vi en hest som jeg var lite kjent med, den tok ut. Det gikk bra på sletten, men så bar det utfor en bratt kleiv, der ble jeg slengt helt fram på halsen. Et øyeblikk tenkte jeg å få kastet meg av, men valgte heller å be til Gud, så jeg fikk aket meg opp på ryggen igjen. Men så var det døren til skålen jeg gruet for. Denne dør var aldri lukket, verken natt eller dag, men sto inntil veggen med en veldig stor stabbe foran. Jeg tenkte: Når hesten løper inn der blir jeg slått i hjel av bjelken over døren, og kommer jeg levende fra dette her skal jeg aldri i mitt liv komme på hesteryggen mer. Jeg illskrek til Gud at døren måtte stå igjen, enda jeg visste det ville være et mirakel. Og til min store glede får jeg se miraklet. Døren sto igjen. Hesten ga da et vilt kast på seg, men jeg fikk kastet meg av ved låvebrua. Der sto jeg som en stum en lang stund, mens hesten i vill galopp satte av sted igjen. Jeg gikk da bort til bryggerhuset hvor de andre satt og drakk kaffe. Jeg spurte hvem som hadde vært nede og lukket døren til skålen, men ingen kjente noe til det. Jeg tenkte da: Dette må naturligvis Gud ha gjort selv. Jeg gikk da ned i skålen igjen for å se hvordan det var med døren nå. Men da sto den atter på sin gamle plass som før. Jeg var nå blitt så anterert etter spenningen og for dette mirakelet med døren at jeg gikk bort for å være alene en stund.

 

Da jeg ble helt stum

En gang i mine unge år ba jeg til Gud om sangstemme, om kvelden ba jeg at jeg måtte kunne synge neste morgen. Men stor var min forbauselse da jeg våknet og ville til å synge, da var jeg blitt helt stum. Jeg forsøkte da å få fram en lyd ved å hoste, men aldeles umulig. Da sa jeg til Gud: Tilgi meg at jeg ba om dette, men la meg få igjen min alminnelige stemme så skal jeg være fornøyd. Og straks fikk jeg stemmen tilbake. Men om jeg ikke kan synge stort og har mindre gehør, så er jeg glad fordi jeg har lært tonen på den himmelske lovsang. Og jeg kjenner denne tonen så mektig i mitt hjerte sommetider, at jeg vet ikke av før jeg synger ”Halleluja!” Og jeg kjenner at det er den samme tonen som skal synges der oppe en gang når himmelens hærskare skal istemme hans pris. Men jeg priser Gud også fordi jeg har lært tonen på en annen lovsang som også skal synges i himmelen. I Åpenb.15,3 leser vi om at de sang Moses’ og Lammets sang, og sa: ”Store og underfulle er dine gjerninger. Herre Gud. Du allmektige! Rettferdige og sanne er dine veie du folkenes konge!” Og tonen på denne Moses’ sang den lærte jeg gjennom prøvelsene her.

Kanskje du som leser disse linjer har en vakker sangstemme. Men er du også så heldig å ha lært tonen på den himmelske lovsang. Den som ikke den flinkeste instruktør kan lære fra seg, men bare Jesus. Og skal vi kunne synge den der oppe i det himmelske kor må vi ha lært tonen på den her på jorden.

 

Gud bruker oss til å gå ærend

Da jeg var ganske ung bodde jeg hjemme på landet. Plutselig en dag lyder en stemme til min ånd: ”Du skal reise ut”, samtidig får jeg slik dragelse at det var umulig å stå imot. Jeg syntes jeg måtte ha et mål for reisen og sa til mor at jeg ville ut og holde et kursus i rosemaling. Jeg møtte ingen motstand, og dro av sted straks. Jeg følte at det var en usynlig makt som drev meg, at jeg ikke selv styrte min vei. Da jeg kom til Kragerø, vår nærmeste by, gikk jeg ut på bryggen og følte at jeg måtte gå om bord i den postbåten som da nettopp lå ved bryggen. Da jeg kom om bord ba jeg inderlig Gud at jeg måtte få greie på hvor jeg skulle hen. Jeg var så livende redd styrmannen skulle komme og selge billetter, og jeg ikke visste målet for reisen, han kunne jo gjerne fortalt for kapteinen at det var kommet et galt menneske om bord, og det kunne blitt meget kjedelig for meg. Men jeg fikk et bestemt svar på min bønn: ”Du skal i land i Langesund”. Da jeg kom dit gjorde jeg mitt ærend i en forretning for å komme i tale med noen om lokale til mitt kursus. Damene var meget elskverdige og skrev opp adresser. Men så var det en som sa: ”Det bor en dame rett bort i gaten her, det er meget sentralt, hun har en stor leilighet som ville passe godt”. Men så hender det merkelige som også var en ledelse, at damene begynte å løse hverandre av med noen fæle historier om denne konen. Jeg husker jeg tenkte: -Det var da underlig at dere hadde interesse av å fortelle dette for meg som var fremmed. Jeg bestemte meg da for et av de andre steder jeg hadde fått adresse til. Men da jeg var kommet ut på gaten og begynte å gå oppover opplever jeg noe underlig, idet jeg føler noe usynlig står og sperrer veien for meg. Det føles som om det sto en stor engel midt i veien og at vingene var slått rett ut, så det var umulig å komme fram. Og jeg hører ganske tydelig en stemme si:

-Gå tilbake, for du skal til den damen de talte så ille om.

Jeg syntes det var så meningsløst at jeg skulle gå til denne fæle damen og svarte derfor stemmen:

-Nei, jeg vil ikke til denne konen, jeg tør ikke for hun er så fæl.

Jeg forsøkte igjen å gå på. Men enda sterkere ble det strammet over veien og stemmen ble mer inntrengende:

-Gå tilbake, du skal til denne konen.

Jeg sto litt og tenkte: Dette må jo være en engel og for å lyde skal jeg gå tilbake. Jeg fant straks huset hvor hun bodde. Jeg var da bestemt på bare å hilse, og så gå igjen. Være hos henne, å langt ifra. Det var da bare så meget at jeg hadde lydd denne usynlige som sto og stengte veien for meg. Jeg gikk forsiktig opp trappen og målte den med øynene, for at jeg kunne være fort nede igjen i tilfelle noe skulle hende, for jeg var meget redd. Jeg banker forsiktig på døren og hører raske skritt over gulvet. Og straks viser det seg en gammel hvithåret dame i døren. Men en gang mister jeg aldeles makten over meg selv, idet jeg sier ting jeg ikke ville si. Da jeg hadde hilst, istedenfor straks å skynde meg av sted, spør jeg om hun har en leilighet å leie bort til dette kurs 8 dager?

-Ja, svarer hun; -det har jeg.

Så spør jeg videre:

-De har vel ikke slik at jeg kan få bo hos Dem også i 8 dager?

-Jo, svarte hun, -det har jeg.

Jeg fortalte at jeg kom tilbake når jeg fikk hentet tøyet mitt. Men da jeg kom ned på gaten igjen tenkte jeg: Hva i all verden har jeg gjort nå? Jeg som bare skulle hilse for å lyde denne usynlige stemmen og så var jeg bestemt på å løpe igjen. Og nå har jeg gjort ting ganske mot min egen vilje. Så holdt jeg meg på pannen og tenkte: Mon jeg er gal? Jeg trøstet meg til at jeg sto som viseformann i ungdomsforeningen hjemme og at de ikke godt kunne ha valgt et galt menneske til dette?

Men at jeg nå skulle ha handlet mot min egen vilje var ikke til å forstå. Hvorfor skulle jeg oppleve dette forunderlige borte i gaten også? Jeg holdt meg for pannen igjen. Men så ba jeg til Gud at han ville hjelpe meg og gikk etter tøyet mitt.

Jeg banker på igjen.

-Vær så god, sa hun.

Jeg går forsiktig inn, setter fra meg kofferten ved ovnen og tar plass som hun anviser meg ved bordet. Hun satt ved den motsatte kant og hadde lest i en huspostill. Men med ett ser hun opp på meg med et lykkelig smil og sier:

-Ja, jeg visste at De kom.

Nå begynner hun, tenkte jeg. Jeg får se om det er mange skritt til døren, for hvis det trengs skulle det ikke være lenge før jeg var ute igjen.

Jeg spurte så hvordan hun kunne vite dette. Jeg er kommet hit bare på slump, mente jeg.

-Ja, jeg visste De ville komme, gjentok hun, og det lyste av glede over hele ansiktet.

-Fortell dette da, mente jeg.

Så fortalte hun at hun var enke, var svensk, og var fremmed i landet. Dette siste kom så hjelpeløst.

-Så har jeg hatt leieboere, fortsatte hun. –Disse var jeg så uheldig med. De førte ut noen stygge historier om meg, og disse historier har vokst naturligvis. De vet folk har så lett for å tro det som er ondt, og så begynte folk å sky meg. Til slutt ble ensomheten så trykkende at jeg visste ikke å holde ut. Og en dag ble dette så ille for meg. Jeg følte som om Gud også hadde forlatt meg. I min fortvilelse falt jeg på mitt ansikt midt på gulvet og sa:

-Som et bevis på at ikke du også har forlatt meg Gud, så send et menneske som kan være her i åtte dager hos meg.

Og jeg fikk forvissningen før jeg reiste meg opp at jeg skulle få et menneske, og nå da De banket på døren, så sier Gud med en gang:

-Nå kommer dette menneske til deg, skynd deg å ta imot det. Så skynder jeg meg over gulvet og så står De der og spør om De kan få bli hos meg i åtte dager. De er sendt av Gud, gjentok hun og gråt av glede.

Jeg behøver vel ikke å fortelle at frykten for henne var som blåst vekk, og vi satt og gråt en stund sammen. Jeg var hos denne damen i 8 dager, men holdt intet kurs, for det var jo bare noe proforma jeg syntes jeg måtte ha med fordi jeg ikke forsto hensikten med at jeg skulle reise ut. Jeg tok denne gamle damen ved armen og vi var ute og spaserte. Hun takket Gud, så jeg ble nesten skamfull for den oppsikt vi vakte. Når jeg la meg om kvelden sto hun og pakket over meg idet hun sa:

-Du er sendt av Gud, og jeg skal stelle det beste jeg vet for deg.

Da de 8 dager var forbi og jeg skulle reise tidlig om morgenen med Breviksbåten hjem igjen, var det nesten ikke råd å få slitt seg løs fra henne. Hun sa:

-Jeg må se enda en gang på deg, for at jeg skal kunne kjenne deg igjen i himmelen.

Og vi omfavnet hverandre og gråt begge to. Nå er nok denne ensomme, forlatte søster vandret hjem for lenge siden. Der hvor onde tunger ikke når henne mer, og hvor hun aldri skal kjenne ensomhetens trykk og føle seg forlatt av både Gud og mennesker, og jeg er forvisset om at vi skal kjenne hverandre igjen.

Siden har jeg mange ganger opplevd å høre Guds stemme si:

-Gå! Og jeg har da fått erfare at det var noe jeg skulle utrette selv om det kunne se helt uforståelig ut fra det første. Jeg har også opplevd at andre er blitt sendt til meg. Vi mennesker trenger hverandre, og Gud bruker oss ofte som redskaper i sin hånd.

 

Jeg var egoistisk

Jeg var nettopp kommet om bord i båten ved Kragerø for å reise til Arendal. Jeg hadde forut bestemt meg for ikke å snakke med noen på reisen fordi jeg var så trett. Jeg la merke til at det kom en mann og kone om bord, konen så særlig sykelig ut. Så hendte det underlige. Før båten var reist fra bryggen lyder det stadig en stemme til meg:

-Gå bort og tal med disse to.

Trett som jeg var, tenkte jeg: skal jeg da være nødt til å stifte bekjentskap likevel, - og jeg tenkte: Jeg vil vente litt i hvertfall. Men da båten var kommet et stykke på vei, fortalte denne mann meg at de var på reise til Drottningborg, til Storm og Monsens hvilehjem for å søke helbredelse for sin kone som var syk av kreft. Jeg angret meg bittert at jeg ikke allikevel skulle ha lydd denne stemmen mens båten ennå lå i Kragerø. Jeg forsto nå at Gud ville jeg skulle ha kommet disse to til hjelp. Jeg fortalte at på dette hjem tar de ikke imot kreftpasienter, og dessuten er Storm og Monsen i Oslo for tiden. Jeg lånte da Aftenposten av kapteinen og fikk overbevist dem om det. De gikk da i land i Risør for ved neste båt igjen å reise tilbake til Kragerø. Dette er nå ca. 30 år siden, men jeg har når jeg minnes dette tilfelle, hvor jeg kunne vært disse to til hjelp så de ikke behøvde reist ut fra Kragerø, angret og bebreidet meg selv for min egoisme. Gud tilgir vår skrøpelighet når vi ber om det, men den freden som følger ved å være lydig uteblir.

 

Forutsa fru Frogners død

For en del år siden var jeg hos min venninne, fru Frogner, som da var flyttet til Øyestad. Da jeg skulle reise igjen fulgte hun og datteren meg til elvebåten. Da vi var kommet et stykke på veien, sier jeg:

-Jeg føler noe så underlig, jeg føler at dette er siste gang vi har følge, fru Frogner.

-Nei, tenk nå ikke på slikt da, svarte hun, -slå det fra deg igjen.

Ja, jeg skal, mente jeg. Men om en stund kom det igjen.

-Jeg føler noe så fælt, sa jeg. –Det setter seg som en klump for brystet og det er så vondt. Jeg ser en landevei langt borte, og der kommer noen kjørende. Det vil hende en ulykke.

-Nei, slå nå slikt vekk, ba fru Frogner igjen. Og jeg gjorde dette. Men tredje gang kommer det igjen mens vi går ved elvebredden og venter på båten. Jeg gjentok:

-Det er siste gang vi går i følge, fru Frogner.

Da båten kom, ba jeg farvel med henne forvisset om at jeg aldri så henne mer her i livet. Noen uker senere døde hun ved en kjøreulykke. Det var altså denne landevei som jeg så noen kom kjørende, og at det ville hende en ulykke.

Det står skrevet: Skjer det vel en ulykke i en stad uten at Herren gjør den, men der er ulykker som kan avverges ved bønn. Forutanelser er ikke noe man kan ta seg til, men jeg for min del har erfart at jo nærmere jeg lever i Guds fortrolige samfunn, jo mer våken blir ånden for alt, så Gud kan virke med sin ånd. Det kan være perioder i vårt liv som vi føler oss kalde, lunkne. Det er sykdomstilfeller på det åndelige liv og fruktene blir deretter. Eneste redning er å fortelle om lunkenheten for Ham som er sjelens lege, og han gir kraft på nytt om og om igjen. Det hender somme tider at jeg kan se på et menneske at det har en liten tid igjen å leve. Mennesker som ellers er friske. På kristne viser det seg på den måten at det går et fint skjær over vedkommendes ansikt. Jeg skal fortelle bare et tilfelle:

En gang var jeg på besøk hos fru Ingeborg Hansen, Kittelsbukt, Arendal. Mens jeg sitter der, kom det inn en ung gutt et ærend, han sto bare ved døren en liten stund. Da han var gått, sa jeg til fru Hansen:

-Den gutten har bare en kort tid igjen å leve.

Hun ble forskrekket og sa:

-Du sier ikke det vel? Det er min søstersønn. Å, det blir fælt for henne.

Det gikk seks uker så var gutten død. Han var ganske frisk den gang jeg så ham.

En tid var jeg lei fordi jeg visste ting forut og rent bebreidet Gud derfor. Jeg syntes det var ting som var sånn lidelse å vite om. Men så måtte jeg be Gud ydmykt om tilgivelse for denne uvislighet også. For det er ting som jeg vil takke Gud for gjennom evigheten fordi jeg fikk vite det forut.

 

Da far skulle dø

Jeg var den gang i Oslo. Plutselig får jeg en anelse om at far snart måtte dø. Far var frisk og jeg hadde nettopp fått brev hjemmefra, alt var godt og vel, men jeg ble mer og mer overbevist om at fars dager var talte. Og det ble liksom lagt på meg en veldig angst for fars sjel. En natt var det umulig å sove. Det kom over meg en slik fryktelig angst at jeg måtte stå opp. Jeg falt på mine knær og kjempet ut en veldig kamp for fars sjel, en kamp som kun den kan forstå hva betyr når en slik ting blir lagt på et menneske. Tilslutt fikk jeg fred, idet jeg fikk tydelig svar fra Gud:

-Far skal ikke gå fortapt, dine bønner er hørt.

Så gikk jeg til sengs igjen. Den andre dagen skrev jeg brev til far, og jeg visste at dette var det siste brevet jeg ville få anledning til å skrive til ham. Jeg fortalte blant annet at jeg ba så for ham. Han var da ganske frisk, og skrev tilbake med det samme. Så et par dager etter kommer det telefon om å komme hjem, far var dårlig; men far var nok død før jeg kom hjem. Og da jeg sto ved min fars båre følte jeg en ubeskrivelig fryd i mitt indre, fordi jeg hadde kjempet ut til jeg fikk forvissningen om fars frelse.

 

Da Gud sendte bilen

En gang under tyskertiden i Norge var jeg på vei hjemover sent en kveld. Det var lyst og fint. Men da jeg kom på et øde sted ble jeg plutselig grepet av en veldig redsel. Da sto jeg stille en stund og sa:

-Kjære Gud, du ser jeg er blitt så redd, vil du sende en bil med en gang og la den saktne farten ved min side så jeg kan holde skritt med bilen til,” – og så nevnte jeg navnet på et sted, -og da kan du la den kjøre videre, sa jeg.

Og mens jeg sto der og ventet på bilen, da får jeg se noen bluss nede på veien, og ganske riktig, den saktnet farten da den kom midt foran meg. Jeg så ikke på bilen, for jeg ble nå så opptatt med å holde skritt ved siden av. Men da den kom dit hvor jeg hadde sagt til Gud at da kan du la den kjøre videre, da bråsnudde bilen og dette gikk for seg på en slik underlig måte at det vakte min oppmerksomhet. Og ikke nok med det, den var helt lydløs, og da jeg skulle se nærmere på bilen som nå etter svingingen var kommet helt ved min side, da oppdaget jeg at alle i bilen var helt like og lignet gipsfigurer, og ikke den minste lyd eller bevegelse kom fra noen. Det var som det ble gitt meg anledning til å se dette, før den for av sted igjen samme vei som den var kommet, men nå i en veldig fart. Jeg ble da stående litt og se etter bilen. Jeg kom nå først til å tenke over hvilken enfoldig bønn jeg hadde bedt. Skulle det ha kommet en alminnelig bil, måtte jo denne vært i anmarsj. Men da det ikke noen slik fantes, sendte Gud en av sitt store allmektiges forråd, fordi det var et menneskebarn der nede på jorden som han ikke ville skuffe i sin tillit til ham.

Mon noen ting er umulig for den allmektige?

 

Ormen som ikke bet

For flere år tilbake opplevde jeg noe jeg aldri glemmer. Jeg sto ferdig til å dra ut på skogtur. Det var ville urter det gjaldt. Mens jeg var i ferd med å låse døren, så lyder tydelig en stemme fra oven til meg:

-Be til Gud at du ikke må bli ormstukket på turen.

Jeg hadde liten tid, men hvem turde gå imot en slik oppfordring? Jeg slenger kurven fra meg og går inn igjen, faller på kne og ber: ”Kjære Gud, du får passe meg du da at jeg ikke skal bli ormstukket på turen,” så var det som jeg måtte legge til: ”selv om jeg skulle komme til å trå på ormen, så la den ikke bite meg.” Så bar det av sted, og jeg tenkte: Jeg skal nok passe meg nøye i dag. Men da jeg kom til Solberg-gruene utenfor Arendal ble jeg så opptatt med å se på disse at jeg et øyeblikk glemte å se for føttene. Så ble jeg stående en stund og se mot fjellveggen. Plutselig føler jeg at det var så glatt der jeg sto, og til min store forskrekkelse oppdager jeg at jeg står med begge bena midt på en stor hoggorm som lå i ring. Så hopper jeg rett opp og blir stående ca. en meter fra ormen. Der sto jeg på mine utringte sko og rent holdt pusten. Øyeblikkelig kom jeg ihun minnelsen om å gå inn og be og at jeg følte jeg måtte legge dette til: ”Selv om jeg skulle komme til å trå på ormen så la den ikke bite meg.” Så retter beistet ut sin uhyggelige lengde og forsvinner i motsatt retning hvor jeg sto. Det ble ikke noe av urteplukkingen denne gang. Men jeg hadde fått noe langt mer verdifullt av turen, noe jeg takker Gud for på nytt og nytt igjen, hver gang jeg minnes denne skogturen.

 

 

Ber du slik for ham, vil jeg

sette ham opp imot deg

En gang hadde jeg besøk av byens autoriteter. Det var en utlodning det gjaldt. Da han var gått ble jeg minnet om å be for hans sjels frelse. Jeg falt på kne og ba inderlig til Gud for denne mannen at han endelig ikke måtte bli tatt ut av verden før han fikk en frelst sjel. Plutselig står djevelen ved min side, og sa:

-Ber du slik for denne mannen så skal jeg sette ham opp imot deg.

Jeg stusset litt og tenkte: Det vil nok ikke bli greit. Men så svarte jeg:

-Om han skal bli satt opp imot meg, så gjelder det dette liv, men når jeg ber for ham at han må få en frelst sjel, så gjelder det det evige.

Så jeg valgte å be. Men jeg visste da også ganske sikkert at neste gang jeg møter denne mann, er han rasende på meg. Og ganske riktig, han var blitt som fordreid. Dette hadde djevelen gjort, men om han er aldri så sint så vil jeg be for ham. For det er det evige det gjelder. Og jeg satte ham på min bønneliste.

Her ser vi hvordan djevelen verner om dem han har i sin makt og griper inn med sitt snedige kunstgrep for å forsøke å hindre oss i å be for disse.

Skulle du som leser dette ikke tilhøre Gud, da vit at du tilhører djevelen; for det eksisterer jo bare to åndsmakter i universet, og tilhører du djevelen, kjære venn, da riv deg løs fra hans fryktelige klør, at det ikke skal gå med deg som en mann jeg nylig hørte om. Han var en Gudsbespotter. Plutselig ble han dødssyk og de som sto ham nærmest forsto at han hadde en fryktelig sjelekamp. Dette ga seg også til kjenne ved at han fektet veldig med armene. Til sist var det som han ikke klarte det lenger, men roper høyt:

-Så, du fikk meg allikevel, din djevel!

Om med disse ord på sine lepper døde han.

 

Båten i Søndeledfjorden

For mange år siden reiste mange fra hjemtraktene til Risør i anledning av at kong Haakon kom dit. Jeg var ikke med. Ut på dagen lød en stemme til meg: Be for båten som går ruten Gjærnes – Hødnebø – Risør. Jeg gikk først bare og sukket til Gud for båten, men så ble det så alvorlig at jeg måtte på kne.

Jeg gikk da ned i en tom lade for å be. Da jeg kom ut igjen ble det tydelig sagt:

-Du har ikke bedt nok. Du må gå tilbake og be.

Jeg tenkte: ”Kan båten bli reddet for min bønns skyld, skal jeg gå tilbake.” Mens jeg atter ligger der og ber, føltes det som en engel sto og kontrollerte ordene mine, og så hører jeg en stemme tydelig si:

-Nå er det nok.

Jeg gikk i en viss spenning resten av dagen, for hva jeg skulle få høre når de kom fra turen. Min bror og svigerinne var med, og hele flokken stanset på tunet hjemme. Å jo, jeg tok nok ikke feil. Jeg sto stille som taus tilhører mens de fortalte at min mor hvor nær det var hendt dem en ulykke idet en stor torpedobåt kom i full fart og renner like på den fullastede, lave båten som de var med. Bare som ved et under skjedde det ingen ulykke, bare noen små uhell som lett kom til rette igjen. Jeg tenkte der jeg sto: ”Hvis de bare kunne forstå meg når jeg fortalte hvilken omhu Gud hadde hatt for dem i dag.” Og hvor meget bønnen har å si.

I forbindelse med dette at jeg måtte tilbake og be, har jeg siden tenkt på hvor det står i Matt.25,44. ”Og han lot dem være, og gikk atter bort og ba 3 gange og talte de samme ord.” Når Jesus selv måtte tale de samme ord, hvor meget mer skulle da vel ikke vi trenge å be om igjen de samme bønner og samme ord. Dette blir vel ettersom kampen i bønnen er i de forskjellige situasjoner.

 

Nordlandstur

Engang jeg reiste til Nordland opplevde jeg også noe underlig. Vi var ikke mange passasjerer på første plass. En aften kom kapteinen inn for å hygge seg litt med oss. Alle samlet seg rundt et lite bord, jeg ble også anvist plass, men forsto straks at jeg ikke passet i dette selskap for kortstokken var alt fremme. Ikke kunne jeg motta sigaretten som jeg så elskverdig ble tilbudt heller. Jeg hørte dem hviske seg imellom:

-Hun hører vel til disse fanatikerne som tror denne lille uskyldighet er synd.

Jeg gikk straks til køys. Men det var umulig å sove, for det lød stadig for meg: ”Be for båten”. Og jeg måtte adlyde. Til slutt ble jeg så trett at jeg ba til Gud: ”Bevar båten likevel for jeg er så trett.” Men da lød det enda sterkere: ”Be for båten!” Da klokken var fire var vi ved Lødingen, jeg syntes vi ble liggende der vel lenge, og tenkte jeg vil likeså gjerne opp og se hva det er de arbeider så med. Så får jeg høre at båten hadde fått maskinskade og måtte ligge til den ble reparert.

 

Lasaronene på veien

I min ungdom ble det bestemt at jeg skulle reise til China. Jeg skulle være en misjonær. Men jeg følte etterpå at jeg ikke var kalt av Gud, men av mennesker og meg selv, derfor ble veien stengt også. Så mang en ungdom begir seg ut på felter hvor de tror de passer, og som de føler lyst til. De kan også være ledet av andre til dette, men hovedsaken er å bli klar over om det er Guds hensikt med vårt liv. Først da vil det bli velsignelse og ro over arbeidet. Senere kom jeg til å reise flere år for omstreifermisjonen. Jeg har aldri følt noe mer velsignelsesrikt arbeide i mitt liv, og kunne fortelle mangt fra den tid. Jeg opplevde således ofte Guds inngripen i mitt liv. Jeg husker særlig en opplevelse jeg hadde engang jeg reiste fra Gjeving til Dypvåg. Dette er en øde strekning. Jeg gikk til fots og det led mot kvelden. Plutselig hører jeg en stemme si direkte til meg:

-Sett deg på steinen der og be til Gud!

Jeg hadde lagt alt som lå meg på hjertet fram for Gud forut og syntes dette var litt underlig. Men stemmen var jo så tydelig at jeg var nødt til å lyde. Jeg bare sa:

-Du får bevare meg du Gud! Amen.

Jeg hadde da bare gått noen få skritt så møter jeg 3 stygge lasaroner. De stanset meg opp og spurte etter penger. Men det kom for meg: Ta ikke opp pungen. Jeg hadde ca. 100 kroner på meg som hørte misjonen til som jeg reiste for. Jeg svarte da:

-Nei, jeg kan nok ikke det.

Så føler jeg noe underlig, idet der står som en forskansning av engler mellom dem og meg. Lasaronene sto som naglet til flekken. Jeg tenkte: Det går ikke an å holde på å stå slik. Smilte til dem, sa adjø og gikk. Da jeg kom til Kviledal i Dypvåg, fikk jeg høre hvor forskremte folk var blitt der omkring, idet de hadde oppført seg meget truende somme steder. Det var da sendt rapport til Risør politi at de var tatt over heia og de ble straks tatt etter at jeg hadde møtt dem. De ble så sendt under politivakt til Oslo. Men mange undret seg over at jeg gikk klar disse på denne øde strekningen.

 

Da lasaronene ble slått

ned ved Herlofshålla

For mange år siden opplevde jeg noe lignende ved Arendal. Jeg hadde vært hos min venninne fru Frogner. Det var blitt langt på natt før jeg bega meg på hjemveien. Jeg var tilbudt følge, men avslo. Jeg syntes denne vakre idyll å gå alene om natten når stjernene tindret og månen lyste som en dag kunne jeg ikke nyte slik som når jeg gikk alene. Der var ikke sånn biltrafikk den gang, så jeg møtte verken kjørende eller gående. Jeg tok det med ro, og gikk og beundret de myriader av kloder i universet, som alle måtte følge sin bestemte bane. Men da jeg kom til Strømsbø bedehus, får jeg en skarp innskytelse: ”Be at Gud vil bevare deg her!” Jeg adlød med en gang. Jeg skjønte nå at jeg ville komme ut for noe. Men tro ikke at jeg behøvde å være redd, for intet ville ha kunnet røre meg etter dette. Det er noe av det gildeste jeg opplever, når Gud sier: be om dette, eller hint, for da kan vi være aldeles forvisset om at det holder. Da jeg kom til Herlofshålla kommer to lasaroner som sto skjult bak telefonstolpen på venstre side av veien. De løp rett imot meg med utstrakte armer, og stilte seg for å ta meg en fra hver side. Jeg gikk ganske rolig, og følte meg likså trygg som hjemme. Jeg tenkte da jeg så dem komme farende:

”Stakkars dere, tror dere å kunne røre meg.” Og i det samme de ville gripe meg ble de slått ned i veien. Jeg gikk min rolige vei videre, og undret meg på hvordan det var gått disse stakkars to. Jeg syntes den ene foten sa ”takk” den annen ”lov”, i takt med hva jeg følte i mitt hjerte, da jeg gikk hjemover hin natt.

Neste gang jeg møtte fru Frogner begynte jeg å tale om noe annet. Men hun avbrøt og sa:

-Fortell meg nå først om du var ute for noe særskilt den gang du gikk så sent fra oss?

-Hvorfor spør du om det? Svarte jeg.

-Jo, sa hun. –For da du var gått kom der over meg slik veldig angst for deg. Jeg sa til Frogner, vi må riktig på kne begge to og be at frk. Thorsdahl må bli bevart på veien hjem.

Så fortalte jeg om min opplevelse, og vi ble begge styrket i troen.

 

Lysttur til Sømm

Jeg skal fortelle noe til, som hendte her i Arendalsdistriktet for en del år siden en søndags ettermiddag. Min søster var reist på tur. Plutselig får jeg en skarp innskytelse:

-Be for G.

Jeg setter fra meg det jeg har i hendene, hva kan det være nå, hun er da sammen med bare kristne mennesker? Men med en gang ser jeg i ånden en hel del som står og ber. Og jeg begynner å rope til Gud av all makt. De ber jo alle sammen, hør de ber Gud! Hør de ber! Jeg følte som jeg skulle være i fare selv, men jeg følte også at hjelpen kom. Jeg kunne ikke se båten, bare menneskene som sto stille og ba. Jeg så tydelig en emissær Støve stå blant disse. Jeg hadde ikke det spor av anelse om at han var med. Men da min søster kom hjem og fortalte om ulykken, fortalte jeg om mitt syn, og at jeg så denne emissæren i flokken. Hun fortalte at det stemte, han var med.

Det var altså ca. 40 stk. som ikke kunne komme med første båt, men så tilbød en reketråler å ta dem alle med. Da de kom utpå går båten på et undervannsskjær, det går hull i båten og den begynner å synke. Noen barn hadde fått den beskjed at når båten ikke klarte det lenger måtte de hive jakke og sko, og kaste seg langt ut og forsøke å holde seg oppe. Det var ellers intet annet å gjøre enn å stå stille og be, og det var dette syn jeg fikk se. Med Guds hjelp holdt båten seg oppe til de kom til langs. Da ble de som ikke var rappe nok, slengt av i en fart. Med det samme sank båten rett ned så bare litt av mastetoppene ble synlige. De som var med vil nok minnes denne nervepirrende turen.

Jeg vil i denne forbindelse fortelle om en av de ting jeg senere fikk lov å be for. Krigen var brutt ut i Finland. Så en kveld fikk jeg budskap om å be for soldatene som var falt på slagmarken der. Særlig ble jeg minnet om å be at Gud ville åpenbare seg på en synlig måte på slagmarken. Jeg forsto ikke på hvilken måte dette skulle skje, men jeg bare ba slik som det ble pålagt meg. Da klokken var 3 sovnet jeg av utmattelse, men våknet klokken 4 igjen med fornyede krefter til å fortsette bønnen. Men da skal jeg si jeg også fikk føling av djevelens raseri mot meg. Det ble en hard bønnekamp helt til klokken 8 om morgenen. Da først ble jeg løst fra kampen. Jeg tenkte da at resultatet av denne natts bønn får jeg nok aldri høre om; Finland er jo så langt borte. Men en tid senere leste jeg i et blad at det flere ganger hadde vist seg engleåpenbaring på slagmarken i Finland. En gang sto en engel bøyd over en døende soldat, flere hundre mann så dette.

Kjære åndelige søster og bror, bli klar over din nådegave, om den er skjult for mennesker har intet å bety. Bare lev under dryppet fra Golgata kors, så skal intet kunne stenge nådegavens benyttelse.

 

Bønnens mysterium

Det er ikke alltid så lett å forstå for oss mennesker (som selv er så helt avhengig av Guds hjelp både til legeme og sjel), at det av og til ser ut som om Gud selv er avhengig av våre bønner. –Men dette er vel en av de mange uransakelige ting i guddommen, som vi bare må være stille for.

For mange år tilbake gikk jeg ofte et sted på møter hvor der var megen tale og søken etter nådegaver. Men for meg syntes alt uten resultat. Så en kveld var jeg meget nedstemt over dette og gikk alene før møtet var slutt. Jeg var ikke kommet langt før jeg begynte å storgråte og samtidig begynte jeg å ramse opp en hel del for min himmelske far. Jeg sa:

-Jeg har hørt deg til hele mitt liv, men aldri har du gitt meg noen nådegaver. Men der er dem som bare har tilhørt deg en kort tid, disse gir du gaver, kanskje uten at de ber engang. Sangens gave har mange, men da jeg en gang ba om denne gave, lot du meg bli stum til jeg tok begjæret tilbake.

Å, jeg husker tydelig at mens jeg gikk der og ramset opp, fikk jeg plutselig kjenne Guds vidunderlige nærhet. Jeg har aldri følt det slik før, det var som Gud virkelig smilte til meg idet han sa:

-Har du ikke fått nådegaver? Når det er en ulykke som kan avverges ved bønn eller noe annet som trenges forbønn for, da varsler jeg deg.

Med engang passerte det revy for meg alle de ganger jeg hadde gått lov å be for de forskjellige ting, båter i fare på sjøen m.m. Jeg festet meg særlig ved den gangen jeg fikk be for min fars frelse. Det ble sagt at han hadde bare noen få dager igjen å leve. Han var da frisk, men døde brått som det ble sagt.

Da Gud lot meg få et tilbakeblikk på alt dette, begynte jeg å be:

-Gud, tilgi meg fordi jeg var så uforstandig. Jeg vil ikke bytte nådegaver med noen, jeg forsto ikke at dette var en nådegave.

 

Underlig opplevelse i Trondheim

For den del år siden var jeg opptatt med et kurs i Trondheim. En dag jeg var helt alene med forberedelser til dette hendte det noe underlig, idet jeg plutselig får en kjensle som om Gud fylte hele rommet hvor jeg var. Jeg la arbeidet til side og bøyde meg ned. Da hørte jeg tydelig en stemme si:

-Be for møtet i Paris.

Og ordene ble sagt for meg hva jeg skulle si. Jeg visste så pass om dette møtet at der skulle holdes en stor kristelig konferanse fra mange land. Og med det samme jeg begynte å be ble jeg fylt med en vidunderlig kraft. Så ble det atter sagt:

-Be for alle de styrende rundt hele jordkloden.

Da jeg hadde bedt også for dette ble det sagt:

-Be at her må bli verdensvekkelse.

Stemmen var så tydelig at det var som en klar menneskestemme. Men jeg vet ikke om dere kan forstå meg nå, for da jeg begynte å be om verdensvekkelse, følte jeg som der ikke var vegger eller tak lenger i rommet mitt, for da jeg begynte å be om vekkelse merket jeg at jeg ikke var alene, men var omgitt av en hærskare av hellige vesener, jeg vet ikke om det var engler eller helgener.

Men de jublet når jeg ba, og jeg følte som de var med i bønnen og at de gledet seg over min bønn i det himmelske. Da dette vidunderlige hadde vart en stund, ble alt løftet opp igjen og alt i rommet var som før. Siden forsto jeg mer hvorfor jeg skulle ha denne opplevelse.

Gud trengte flere bønner for at bønnebegeret kunne bli fullt, så røkelsen av de helliges bønner, disse som Gud i sin store nåde har bundet seg så til, så disse kunne virke utover jorden til det som trengtes forbønn for. Måtte vi mer forstå at Gud trenger våre bønner. Og at han har interesse av hva resultater det vil bli av et møte. Vi kan ikke til fulle fatte hvor store vesener vi er – tross vår uverdighet.

 

For det er lønn for ditt arbeide

En kveld for mange år siden lå jeg og grunnet over dette at når jeg hadde gjort noen en tjeneste, så fikk jeg bare ondt igjen. Og mens jeg lå og fremkalte forskjellige tilfeller med dette resultat, bestemte jeg meg for at nå burde det være slutt med dette å skulle være snill og hjelpe, så ville jeg spare meg selv for alle disse ubehageligheter, og med dette forsett sovnet jeg inn. Men straks får jeg en underlig drøm. Jeg syntes der kom et postbud med et brev. Dette postbud var helt hvitkledd og ville ikke gå før jeg hadde lest brevet. Og til min forbauselse sto det bare syv ord midt på arket uten undertegnelse hvor det var fra, og idet jeg leste ordene, våknet jeg med en gang, og de lød slik: ”Thi der er lønn for ditt arbeide.” Jeg kjenner med en gang at brevet var fra Gud så der behøvdes ikke noen underskrift.

Da fikk jeg se alt i et annet lys. Og jeg måtte si:

-Tilgi meg Gud.

 

Nålen kom tilbake

Jeg har en brystnål som jeg har særlig forkjærlighet for fremfor andre nåler. Engang ble denne nål stjålet fra meg. Jeg ba til Gud at den som hadde tatt nålen ikke måtte få fred, eller at den måtte komme til meg igjen. Så gikk det akkurat 3 uker så lå det en dag en liten pakke i postkassen. Og jo, det var nålen. Så var det en dag jeg skulle til byen. Jeg satte denne nålen i kjolen min. Den var blitt slapp i stilken, så jeg måtte kjenne av og til om jeg hadde den. Men da jeg kom hjem igjen oppdaget jeg at jeg hadde mistet nålen. Jeg tenkte: ”Nå får jeg nok aldri se denne nålen mere.” Plutselig var det som det skulle stå en ved min side og si meg rett i øret: ”Tror du at Gud kan greie å ta nålen fra Strømsboveien og bringe den like til deg i huset her?”

-Ja, det tror jeg!

-Ja, så be da, sa stemmen.

Jeg falt på kne der jeg sto, og ba:

-Kjære Gud, vil du ta nålen fra Strømsboveien og bringe den til meg i huset med en gang, amen.

Jeg får en stille fred, en forvissning om at dette skulle skje. Så fikk jeg det innfall å gå opp trappen, og går inn på mors soveværelse. (Der pleide jeg aldri å legge mine saker). Jeg går bort til vinduet, tar gardinet til side. Der ligger nålen i vinduet. Jeg trodde det var et synsbedrag, men griper etter den likevel og føler at jeg har en gjenstand. Jeg snur og vender den rundt, legger den i den ene hånden og klemmer ovenpå med den andre. Jeg går frem og tilbake slik på gulvet og utbryter:

-Gud! Gud! Kjære Gud! Har du virkelig gjort det med en gang. Så kommer en stemme:

-Hvorfor er du i tvil? Du ba jo om det, og nå har du den.

Jeg falt på kne, men jeg syntes ikke å kunne takke ordentlig, slik som jeg ville. Etterpå tenkte jeg: Hvorfor fikk jeg ikke nålen mens jeg sto der nede i gangen? Så fikk jeg svar: Da kunne det lett blitt sagt av andre at du ikke måtte ha mistet den likevel, men du skulle opp og ta den der som du aldri pleier å legge den. –Forunderlige Gud!

 

Hundrekroningen kom tilbake

For en del år siden var jeg minnet om å sende kr. 100,00 til en dame til jul. Så var det en aften jeg sitter og skriver en hel del brev. Hundrekroningen lå også på bordet. Det var begynt å mørkne og jeg sitter og hviler litt før jeg tenner lyset. Så hører jeg at det kommer noen til meg. Jeg syntes det var litt uryddig på bordet og griper i farten noen papirer som skulle brennes opp, men dermed fulgte hundrekroningen også, og inn i ovnen bar det. Men først når damen var gått igjen og jeg skrudde på lyset, oppdaget jeg at hundrekroningen hadde fått samme fart som papirene. Jeg ser etter i ovnen, men alt var oppslukt av flammene.

Jeg ble meget ille til mote, ikke fordi jeg hadde mistet denne verdi, men jeg begynte å studere på om den var fra Gud denne minnelse at jeg skulle sende disse pengene. For ellers kunne jeg vel ha fått en innskytelse, så jeg ikke hadde brent den opp. Jeg begynte nå å bli redd for at jeg ikke skulle være under Guds ledelse, og dette ble ille for meg. Så gikk jeg ned til min svigerinne og fortalte henne om dette uhell med pengene. Jeg tenkte: Så er det da litt adspredelse, hun hadde ondt av meg for pengenes skyld, men det som jeg syntes var verst, at jeg fryktet for å være kommet ut av ledelsen, fortalte jeg ikke. Da jeg kom hjem igjen, var det som himmelen var stengt, alt det jeg ba om å få forbindelse med Gud. Så gråt jeg til jeg sovnet. Den andre dagen går jeg inn på værelset hvor jeg hadde brent opp pengene. Mens jeg står der hører jeg en stemme si:

-Tror du Gud kan skaffe hundrekroningen ut av ovnen og til deg i dag?
Jeg kjente denne stemmen fra før og mintes tydelig underet med brystnålen, og sa derfor:

-Ja, det tror jeg.

-Så be da, sa stemmen.

Øyeblikkelig falt jeg ned på kne og ba:

-Du ser jeg er gjennomsiktig for deg Gud, du ser det fantes ikke tvil i mitt hjerte. Vil du la hundrekroningen komme frem i dag, at jeg kan få den før jeg legger meg i kveld. Amen!
Da jeg hadde sagt ”amen” får jeg en veldig forbindelse med Gud, og jeg begynte å takke Gud for denne forbindelse. Jeg forsto da at jeg var under ledelsen likevel. Om en stund kommer min svigerinne opp til meg.

-Nå, hvordan har du det i dag, Louise? Spør hun medlidende.

-Jeg syntes jeg måtte se opp til deg.

-Å, sa jeg, -jeg er blitt så velsignet av Gud. Og hundrekroningen skal jeg få igjen før jeg legger meg i kveld.

-Uff! Louise, du er så rar, jeg vil gå igjen, for jeg kan ikke forstå deg.

-Det gjør ingen ting om du ikke kan forstå meg, men jeg er blitt så velsignet av Gud. Kom nå inn da!

Men hun stakk ut igjen, for hun tenkte visst: hun holder på å bli tullete nå Louise, stakkar.

Men mens det jublet inne i meg, tok jeg den bestemmelse at i dag vil jeg gjøre rent over alt og pusse opp. Og mens jeg holdt på med dette hadde jeg bordet klart og var inne og kikket alt i ett om pengene skulle være kommet på bordet, for jeg tenkte: De kommer vel på bordet. Men nei. Jeg hadde ventet hele dagen, og da klokken var 10 om kvelden sto jeg i døren til dette værelset og sa:

-Gud, nå er klokken 10 og jeg skal legge meg. Du har lovet men hundrekroningen igjen i dag. Nå må du skynde deg!

Så går jeg tankeløst bortover gulvet, og vet ikke av før jeg står med hundrekroningen i hånden. Jeg trodde denne gang også med det samme at det var synsbedrag. Men nå ser jeg på den, og der står tydelig ”hundre kroner” og følte jo tydelig jeg hadde den i min hånd. Så kommer stemmen igjen:

-Hvorfor tviler du nå?

Så faller jeg på kne, holder pengeseddelen opp i været og takker Gud som ikke svikter når han har lovet en ting.

Det er engelen som jeg fortalte om forut i boken som snakker til meg. Men jeg må jo takke Gud for engelen er jo bare Guds tjener.

Jeg opplevde også engang at en 10-kroning ble stukket rett i hånden min. Jeg kan ikke fortelle nærmere om dette, men da ble jeg sittende og storgråte en lang stund, for bestandig når jeg har sett Guds under da blir jeg så bitte liten at jeg må gråte. Dette er vel fordi at ord blir for små til å takke med.

 

 

Kan dette jeg nå forteller bidra til å styrke troen på Gud, selv om alt ser håpløst ut? Da skal jeg utlevere meg selv og fortelle også dette

Gud og mennesket er ofte sammenlignet med gartneren og treet. Dette kan se helt meningsløst ut somme tider når vi ser hvordan en gartner kapper av. I mine yngre år var også jeg ute for en slik beskjærelse av den himmelske gartner. I det jeg fikk oppleve å bli miskjent og misforstått slik at jeg syntes det var ingen som kunne lide slik som meg under himmelens hvelv og det skrek i sjeledypet: er det sant du er kjærlighet, Gud? Fra begynnelsen hadde jeg den urokkelige tillit til at Gud nok skulle fri meg ut. Jeg hadde jo sett hans allmakt så mange ganger. Men tiden ble lang og ingen utfrielse kom, trass stadig iherdig bønn.

I min selvransakelse syntes jeg å kunne ta over meg ting jeg var helt fri for, bare det kunne bidra til at Gud fridde meg ut. Tilsist begynte jeg å be for mine fedres synder, jeg tenkte: mon det er disse jeg skal bli straffet for? Og det verste var, at når jeg ba så føltes det som om bønnen gikk bare til taket. Men jeg kjempet fremdeles, og når de andre gikk til sengs, listet jeg meg ut, og gikk bort i skogen for å være alene med Gud hele natten, dette holdt jeg på med i 3 uker, og kom inn før de andre hadde stått opp. Til sist ble jeg så trett av å be at jeg ikke orket mer, jeg ble liggende en morgen og orket ikke å stå opp. Da så min mor fikk rede på at jeg var blitt så misforstått, sa hun:

-Er du misforstått, så skal nok dette snart bli oppklart.

Men da jeg fortalte hva det gjaldt forsto hun at saken ikke var så lett likevel. Hun gikk da etter salmeboken og ba meg lese, ”Velt alle dine veie.” Da sa jeg:

-Gud skjuler seg for meg, og det eneste som nå kan redde meg er at Gud åpenbarer seg for meg igjen, at jeg får kjenne hans personlige forbindelse slik som jeg har hatt det før.

-Nei, du forlanger for meget, sa mor. –Du kan ikke vente å få en slik forbindelse med Gud som du taler om.

Og hun snakket om å hente Presten eller noen andre troende som kunne komme meg til hjelp. Da svarte jeg:

-Om der kommer prester og profeter i rekke og rad vil jeg bare vise dem bort, for menneskehjelp er forfengelig nå. Det er bare Guds inngripen som kan hjelpe meg til å stå opp igjen.

Jeg begynte da å kalle fram i erindringen alle de vidunderlige opplevelser og bønnhørelser jeg hadde hatt av Gud før. Og jeg begynte å tenke, mon jeg skulle ha så store opplevelser, for at skuffelsen nå skulle bli enda større, og at jeg tross alt var bestemt til å ende i den største fortvilelse at jeg derfor måtte finne meg i denne tilskikkelse. Jeg følte meg nå som en vingskutt fugl som ikke maktet mer. Men da klokken nærmet seg 3 neste natt, tenkte jeg: Nå vil jeg ta et standpunkt. Briste eller bære. Jeg sa da til Gud:

-Du ser alt sammen, du kjenner derfor til at jeg er helt uskyldig i hva jeg nå er kommet ut for, men du skjuler deg for meg, i stedet for å utfri meg, tross alle mine inderlige bønner om din hjelp og min store tillit til deg. Og når har jeg bestemt meg for, at hvis du ikke åpenbarer deg før jeg nå får revet ett blad av gangen ut av bibelen og jeg således har revet ut alle blad uten din inngripen, da tar jeg livet mitt Gud! Og du har skylden i dette, for ordet som jeg har stolt så urokkelig på, det holder jo ikke lenger.

Da jeg nå således var i ferd med å rive ut blad for blad av denne hellige bok og jeg var kommet helt ut i 5. Mosebok, roper jeg atter til Gud, og da var det som hver nerve, hver fiber i meg ba:

-Gud, er du slik som jeg trodde du var, da svar meg før jeg får revet bibelen i filler.

Men da, da, kjære venner. Da grep Gud inn, idet jeg øyeblikkelig ikke kjente at jeg var på jorden lenger. Og jeg hørte en stemme talte: trøstens og hussvalelsens ord til meg, blant annet. Dette hører jordelivet til. Men nå skal du få en forsmak av det som venter Guds barn i himmelen, og da strømmer det mot meg en salighet slik at det er umulig å finne ord til å skildre. Jeg så meg rundt og tenkte om jeg skulle få se noe overnaturlig, men jeg kunne intet se. Og jeg bare priste Gud i ett. En slik opplevelse må oppleves for å kunne forstå den. Jeg finner ikke ord som kan tolke den, men jeg vil si: ”At det er nok slik at det ikke er oppkommet i noe menneskehjerte hva Gud har beredt for den som elsker ham.” Jeg ba da om å få krefter til legemet også, og la meg ned og sovnet lykkelig inn.

Da jeg våknet om noen timer, var jeg fremdeles i denne himmelske atmosfæren, jeg skyndte meg da å gå ned til mor. Da mor fikk se ansiktet mitt som strålte av hva jeg fremdeles levde i, da satte hun seg ned og storgråt idet hun sa:

-Hadde jeg ikke sett dette kunne jeg ikke trodd det.

Og jeg husker jeg gikk fram og tilbake på gulvet og fortalte mor om saligheten, om herligheten som ventet oss i himmelen. Jeg sa da til mor:

-Jeg må bort til naboene og fortelle disse også om himmelens herlighet,” men da jeg var kommet ut på trammen holdt Gud meg tilbake. For, jeg hadde da heller ikke blitt forstått. Dette var noe jeg skulle ha for min egen del.

Jeg tenkte siden, skulle jeg virkelig måtte bli så knust for å kunne oppleve dette fra himmelen, da ville jeg tross alt ikke unnvært lidelsen, for det ble intet likevel mot da jeg fikk forsmakt av herligheten. Jeg forsto siden at dette var noe som hørte til beskjæringen. Og jeg priste Gud for at han beskar meg slik, at jordlivet tapte sin tiltrekning og at jeg fikk se at det er det som venter bakom dette liv som er det hovedsaklige. Det som varer evig.

Han kan mellom stunder frata deg sin trøst og late som han blunder og hører ei sin røst. Hvor høyt den også lyder på dødens dype vann, som om han seg ei bryder, om deg det minste grann. Det skjer min venn, du løses, den tid du minst har tenkt.

 

Vi må finne oss i å bli beløyet

Thi hvem kan stå for djevelens snedige kunstgrep? –På en av mine reiser møtte jeg engang en ung mann som jeg kjente godt. Han var en iherdig arbeider i Herrens vingård og hadde nådegave til å tale med den enkelte, og delte ut traktater. Jeg forsto straks at han var meget nedstemt og han sa:

-Nå må jeg slutte med dette arbeide, for jeg bare utsetter meg selv for de største ubehageligheter som jeg ellers ville unngått. Så fortalte han hvordan noen løgnhistorier hadde spredd seg og vokset etter hvert.

Jeg smilte og sa:

-Ja, jeg kjenner så godt til sådant. Men vi kan vel ikke vente oss noe bedre vi som har tatt kampen opp mot selve djevelen og hans åndehær i himmelrommet. Vi får nok føle hva vi gjør. Men, sa jeg, -la oss heller glede oss, for dette er vel bare et tydelig bevis på at vi utretter noe for Gud, når djevelen forfølger oss slik. –Og for at djevelen kan få stanset dette vårt angrep mot seg mønstrer han gjerne ut noen av de mennesker han har i sin tjeneste, for å spre løgnhistorier ut om oss, så menneskene skal tape tilliten til oss. Og er han så heldig å få noen navnkristne til å utøve denne kjempetjeneste for seg, -da svir giftpilene enda mer, vet du. Vi unngår nok ikke at foten blir såret og blodig under vandringen, men la oss komme i hu, at vi går aldri denne vei om igjen. Vi lever bare dette lille korte liv her, og så har vi evigheters evighet hvor det aldri mer gis anledning til å arbeide for sjelers frelse.

Så fortalte jeg om den gang jeg hadde fått den store plakaten på huset mitt, hvor det står med store bokstaver ”Vil du til himmelen, gå da veien som fører dit!”

Da satt jeg en liten stund med hodet senket i hendene og tenkte: ”Ja, nå blir jeg vel så beløyet at der ikke finnes hvit plett på meg lenger.” Men da lyder tydelig en stemme til meg:

-Salige er I når de spotter og forfølger eder og lyver eder allehånde ondt på for min skyld.

-Og tåler det, ble det lagt til.

Så fant jeg dette opp i bibelen i Math.5,11 og leste videre. ”Gled og fryd eder, for eders lønn skal være stor i himmelen.”

Så kom toget og vi skiltes igjen, med løfte om hverandres forbønn.

 

Armen ble helbredet kvelden

før den skulle settes av

Da jeg var ganske ung skulle jeg holde et kurs i vår nabobygd Tørdal, men kom ut for en kjøreulykke hvor høyre armen ble aldeles ødelagt idet begge sener ble slitt av, og bensplintene sto ut i et gapende sår. Da jeg kom under doktorbehandling sa doktoren:

-Jeg kan ikke dra og sette benstubbene imot hverandre for da vil jeg bare dra senene lengre fra hverandre, det får gå som det kan.

Jeg spurte da hvor lang tid han trodde det ville ta før jeg ble god igjen. Han turde ikke si at jeg aldri ville komme til å kunne føre hånden mer, for ikke å mistrøste meg, og derfor sa han:

-Det vil minst ta ett år.

Men da husker jeg at jeg tenkte: ”Da må det ikke fins en Gud til hvis jeg skal gå med denne armen et helt år, før jeg blir god.”

Da de verste smertene hadde lagt seg, om noen dager, da fant jeg fram bibelen min og leste: ”Dersom I blir i meg og mine ord blir i eder da be om hva I vil og det skal vederfares eder.” Jeg forsto at her var en betingelse. Og jeg som aldri hadde kunnet bli omvendt, nå spørs det da, tenkte jeg, om Gud antar meg likevel. Og så prøvde jeg meg innfor Gud og kjente at jeg hørte ham til tross alt, og da var jeg berget. Jeg ba da at jeg måtte begynne kurset der oppe i Tørdals bedehus 3-ukersdagen etter ulykken. Dem jeg fortalte dette til hånlo av meg og sa:

-Det skjer ikke slike mirakler nå, det var bare på apostlenes tid dette skjedde.

Jeg ville ikke reise hjem, men gikk ut på løftene tross jeg ble holdt for å være overspent og ikke som andre mennesker. Da 14 dager var gått var ikke armen bedre, men den var blitt helt vissen og sort. Da ordinerte doktor Solberg meg til Oslo neste dag, for nå gjelder det livet, sa han. Det var blitt koldbrann i armen og den måtte settes av. Min frimodighet var så liten den gang fordi jeg var blitt så ledd av, men likevel tenkte jeg: ”Jeg har en bedre lege enn deg.” Da jeg kom ned på hotellet igjen falt jeg på kne der helt alene og ba da Gud om han ville la det bli liv i den døde armen med en gang. Så løste jeg faslen fra akselen og la den sorte døde arm fram på bordet for Gud, og ventet på at livet skulle strømme i armen, og jeg ble ikke skuffet. Straks begynte fingrene å lee seg, og jeg kjente da en kraft kom ovenfra akselen og går ned i armen og ut i alle fingrene, og jeg tok straks en klofset grindstol og holdt den rett ut med den hånd som var aldeles død for litt siden. Men hvis noen hadde sett meg da når jeg ville forsøke å takke Gud og jeg følte at ordene mine ble for små til å takke med. Da jeg lå der og gråt og lo annet hvert tak, da kunne de trodd jeg var blitt gal. Så gikk jeg ned på kjøkkenet. Der sto to fulle bøtter med vann på en krakk. Da tar jeg den ene bøtten med den høyre hånd, jeg fikk liksom overnaturlige krefter i det jeg holder bøtten ut fra meg. Fruen på hotellet, som også hadde gjort narr av meg når jeg fortalte at jeg trodde på Guds allmakt, sier da hun fikk se jeg holdt bøtten:

-Er det den døde armen? Sett bøtten fra deg!

Jeg svarte:

-Bibelen holder og armen holder!

Da begynte hun å gråte, og sa:

-Er Gud slik da?

Kurset begynte i Tørdals bedehus 3-ukersdagen etter ulykken, slik som jeg hadde bedt Gud om. Men nå når jeg skriver om denne hendelse, da må jeg på kne igjen for å takke Gud. Og ofte hender det når jeg minnes underet, at jeg holder armen opp og priser Gud på nytt.

 

Da brannbomben ble sendt etter meg

Under krigen i Norge fikk vi oppleve mangt. En gang jeg kom forbi et sted hvor en del tyskere oppholdt seg, var det en av disse som oppførte seg som en besatt. Da jeg var kommet et stykke opp i bakken, hører jeg plutselig engelen min, som følger meg, si:

-Hiv deg til siden av veien!

Jeg adlød øyeblikkelig. I det samme for der en fresende brannbombe forbi meg, som tyskeren i sitt raseri sendte etter meg. Denne falt ned et lengre stykke opp i bakken og ble liggende og frese i snøen så røken sto høyt over grantoppene. Lille Bamse ble så redd at jeg måtte ta den på armen. Den forsto jo ikke at vi var under den høyeste beskyttelse.

 

Jeg følte ikke sult

Det siste år av krigsårene var det ikke alltid godt å få kortene til å strekke til. Men så tok jeg merkene, falt på kne og holdt dem opp mot himmelen og sa:

-Vil Du velsigne disse merkene Gud!

Da hendte dette: Jeg ble ikke sulten, og fikk derfor anledning til å gi bort både mat og merker.

 

Men krigen kunne vært avverget ved bønn

To år før tyskerne hærtok landet vårt fikk jeg tydelig varsel fra Gud om å sende ut en bønneappell til hele Kristenfolket i Norge. Den lydde slik: ”Utrop en bønn- og fastedag i hele landet for folkets synder, ellers vil straffedommen komme.”

Jeg sa da til Gud:

-Du har så mange Du kan bruke og Du vet jeg er liten i autoritet, kan du ikke bruke en annen til dette.” Men Gud forlangte at jeg skulle gjøre det, og da måtte jeg adlyde. Jeg skrev da en avisartikkel som ble mangfoldiggjort og sendt til 20 forskjellige blader og aviser. Da sier Gud:

-Du har ikke gjort nok.

Jeg var den gang på reise i Telemarken. Da gikk jeg inn på telefonsentralen i Heddal, en bygd nær Notodden, og fortalte mitt ærend, og damen forsto meg med en gang fordi hun var en kristen. Jeg ringte da rundt til de forskjellige styrende i landet og fremholdt mitt oppdrag, men alle unndro seg idet jeg stadig ble henvist til andre. Ingen følte noe personlig ansvar selv. Da tenkte jeg: Det høres vel ut som noe utenom det alminnelige dette fordi jeg nevner ”faste”. Men jeg måtte si det akkurat som Gud har befalt meg å si. Til sist ringte jeg til Kringkastingen og ba dem om å hjelpe meg. Der fikk jeg dette svar:

-Dette må gjennom Kirkedepartementet.

De styrende, som jeg så inntrengende la dette fram for, vil nok også minnes hendelsen. Damen som lyttet til alle svarene sa:

-Jeg er forskrekket for hvor likegyldig alle tar dette.

-Ja, sa jeg, -men nå kommer ulykken over oss, det blir ikke til å unngå.

Tiden gikk, og jeg husker tydelig høsten før tyskerne kom, da sto jeg ute i hagen hjemme. Da får jeg tydelig et budskap igjen. Jeg ble stående med en plante i hånden, og det lød til meg:

-Til våren når disse spirer fram da flyr det bombefly over her.

Jeg ble lenge stående og tenke om jeg skulle gå inn og skrive ordene ned, men så tenkte jeg, idet jeg gjentok dem for meg selv: Nei, jeg skal nok huske disse ord. Jeg sto også og tenkte på: mon jeg kunne ha utført min oppgave bedre. Men jeg kjente ingen bebreidelse fra Gud og var glad for det. Da tyskerne var kommet ringte jeg til damen på Heddal sentral og spurte:

-Er det Dem som var på sentralen da frk. Thorsdahl var inne og ringte for to år siden rundt landet og utropte et varsel fra Gud angående bønn- og fastedag for folkets synder, for at ikke ulykken skulle ramme oss?

-Ja, svarte damen, -det er meg.

-Ja, nå er ulykken kommet som kunne vært avverget, mente jeg.

-Ja, den er det, svarte hun.

Så var det en dag under krigen. Jeg får et budskap fra Gud igjen, som lød slik: ”Norges lykke står på spill.” Og samtidig ble det lagt på meg en bønnelidelse, slik at jeg syntes ikke det var til å holde ut. Det var bønnemøte i Filadelfia den kvelden, og jeg tenkte: Jeg får gå der ned og få dem til å være med i bønn, så blir vel denne lidelsen for landet avlastet mer fra meg. Men de forsto ikke alvorets situasjon og ba bare med en altfor lunken iver. Så begynte de å be for seg og sitt igjen. Da roper jeg ut med min forgråtte stemme:

-Dere må be for landet vårt! Landets lykke henger i et hår i kveld!

Jeg husker jeg led slik at jeg fikk krampegråt, og djevelen sa:

-Du skjemmer deg bare ut med dette, for der er ingen som kan forstå deg likevel.

Men jeg visste jeg hadde med Gud å gjøre og brydde meg verken om djevel eller mennesker. Men den kvelden eller natten vendte den engelske flåten tilbake igjen, som var på vei mot Norge. Og hadde den ikke gjort dette hadde landet vårt blitt en krigsskueplass. Gud oppfordrer oss til å be og løftene får derfor ved ham sitt amen.

 

Det ble brann i hotellet

Det er nå mange år siden første gang jeg reiste over grensen for å holde kurs i Sverige. Min søster var med. Da vi var i Uddevalla ble jeg så mismodig en kveld, idet jeg tenkte: ”Slik myldrer det av mennesker i alle land over hele kloden,” og jeg begynte å studere på om jeg virkelig hadde hatt for enfoldig tro og tillit til Gud. At han skulle interessere seg for den enkelte ble for stor tanke for min lille hjerne. Jeg hadde ikke opplevd så meget den gang som jeg har nå, og jeg dvelte også ved noe som en av våre bekjente forfattere skriver i den retning: ”At når en kurv full av høns blir fraktet et stykke vei, er det ingen som bryr seg om en personlig høne om den blir bitt eller trampet på av de andre, og på samme måte er det med oss mennesker like overfor Gud,” mente han. Jeg fortalte ikke min søster om mine nedtrykte tanker. Men da vi skulle reise til Gøteborg dagen etter, ba jeg inderlig til Gud om at jeg atter måtte få et tydelig bevis på at det var slik likevel at Gud så til den enkelte. Da vi kom på Grand hotell ble vi vist et rom i fjerde våningen. Jeg kom da med et forslag til min søster og sa:

-Nå tar vi en trikk og kjører et langt stykke for å se litt av staden.

Men da vi hadde kjørt et stykke, sier jeg:

-Vi må gå av ved neste stoppested og spørre oss fram for å ta en trikk som stanser ved Grand hotell igjen, og vi må få et annet hotell, for jeg føler noe så fryktelig ved hotellet.

Da vi kom fram, sier jeg til portieren:

-Kan De si oss om et annet førsteklasses hotell og få hotellets gutter til å hjelpe oss med tøyet, og vær så elskverdig og ring til Continental og få rom for oss der.

Portieren ble selvfølgelig forbauset og svarte at ”han skulle gjøre hva damen ba om, men kunne ikke forstå min handlemåte.” Min søster tok meg litt til side og hvisket:

-Han ser så på deg, han tror visst at du ikke er riktig klok.

Det hadde jo stått avertert i flere aviser at vi skulle begynne kurs der dagen etter. Og over 100 damer hadde meldt seg til kurset. Men for meg var det blitt slik at intet måtte hindre oss i å komme vekk fra hotellet med en gang. Jeg lovet å snakke med portieren neste dag, idet jeg ikke kunne gi noen nærmere forklaring da, hvorfor vi måtte bort fra hotellet. Men jeg slapp å forklare nærmere, for da vi kom ut på gaten klokken 9 om morgenen neste dag var Grand hotell sperret av ridende politi som holdt folkemassen vekk idet hotellet hadde begynt å brenne om natten. Da vi sto og så på dette, begynte tårene å strirenne nedover mine kinn, og jeg sier henvendt til min søster:

-Anne, forstår du meg nå?

Da Gud lot underet skje,

selv om jeg ikke kunne be

En gang i blant går tankene tilbake til en fest på skolestuen i min hjembygd. Jeg var ganske ung den gang. Men på denne festen var det noe som reagerte sterkt inne i meg. Jeg listet meg derfor forsiktig ut av døren, og mens jeg gikk der frem og tilbake på veien, reiste det seg mange spørsmål i mitt hindre.

-Hva er kristendom i våre dager? –Består den bare i dette å ha kunnskap om alle disse beskrevne personer i Bibelen?

Og disse gamle som av og til forteller at nå har de vært omvendt i så og så lang tid. –Har de da aldri opplevd noe særs med Gud i alle disse årene i likhet med de bibelske kristne? For de sier jo selv at Jesus og Gud er den samme i dag som før. Hebr.13-8.

Og dette med ”fest”, skulle det ikke bli noe særs gildt å få høre da? Eller er det kaffe og wienerbrød som utgjør fest? Å, jeg kjente et skrik i min sjel etter et rikere åndsliv med Gud, fordi jeg hadde opplevd noe. Men fortelle når aldri noen av de eldre fortalte noe? Nei, godt at jeg har så pass vett at jeg tier. For da ville de vel kanskje si: Stakkars denne enfoldige overspente jentungen, hun innbiller seg visst litt av hvert hun. Dette å være holdt for å være overspent, klarte jeg ikke å utsette meg for den gang.

Men vi modnes – og siden, når jeg hørte vantro kristne forveksle ”tro til Gud” med å være overspent, da svarte jeg bare: Ja, i tro til at Guds løfter holder, er vi ofte spent på det som vil skje ovenfra.

Glad fordi jeg med Paulus kan si: Hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige makt.

Skal i denne forbindelse fortelle noe som også beviser Guds storhet – idet han ikke overser små hendelser.

For fire år siden nå i mars, mistet jeg armbåndsuret mitt i Arendal. Det var mørkt og slapsete føre. Øyeblikkelig ba jeg til Gud om å ta vare på klokken min. Men ingen meldte seg etter annonsen i Agderposten.

Så var det en dag i juli samme år at jeg befant meg oppe i et kirsebærtre. Dette hadde grodd opp ved en steinrøys på min brors eiendom. Da plutselig mistet jeg brystnålen min og jeg hørte at ”søljen” smalt mot en stein. Men umulig å finne den igjen.

Jeg fortalte om mitt uhell for min bror, og så går jeg hjem og opp på mitt soverom, og der forteller jeg også om dette for Gud og sa hvor lei jeg var fordi jeg hadde mistet denne som jeg hadde opplevd underet fra Ham ved. Og klokken som jeg mistet i vinter. Denne hadde jeg også opplevd undere med. Men nå var begge disse to ting borte. Og mens jeg står slik og beklager meg, da plutselig kommer der over meg en sønderknuselse i min ånd, slik at jeg følte meg som det usleste ”kre” hva min kristendom angikk.

Men tilliten til Gud var heldigvis den samme, av den sikre grunn at jeg hadde både trodd, tatt imot og erfart at Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv. Og derved hadde jeg fått denne opphøyede retten til å kalle denne ”Altets Gud” med et så intimt familienavn som ”Far”. Joh.1-12.

Og i tillit til dette, fortalte jeg også Han om denne sønderknuselsen.

Og det verste er det, sa jeg: Jeg kan ikke be som før, for da ville jeg ha bedt om du ville ta både klokken som jeg mistet i vinter, og nålen, og bringe disse ting rett til meg her jeg står. Og da hadde du nok gjort dette, du veldige, allmektige Gud. Så går jeg ned på kjøkkenet etter skurebøtten for å vaske gulvet der oppe.

Å dere, ja jeg synes at det nesten er for fint å fortelle. Men idet jeg bøyer med ned for å vaske – da, ja da får jeg se at nålen og klokken ligger ved siden av hverandre der hvor jeg slengte kluten for å vaske.

Så tar jeg gjenstandene opp idet jeg sier: Du forunderlige Gud. Men om jeg forut hadde manglet ord til å be, så ble jeg nå likeså mangelfull på ord til å takke med. Jeg syntes alle ord ble for små. Men da lot jeg arbeidet være og skyndte meg av sted til min brors eiendom igjen, og ropte på disse som var og plukket bær.

-Skynd dere og kom hit så skal dere få se noe veldig rart! Disse hadde jo kjennskap til at jeg hadde mistet gulluret mitt om vinteren, og min bror hadde jeg jo fortalt for litt siden om mitt uhell med å miste nålen.

Men da jeg atter gikk hjemover igjen, nynnet jeg på et vers av Moses’ sang: ”Herre hvem er som du blant Gudene? Hvem er som du herliggjort i hellighet, forferdelig og love, underfull i gjerning”. 2.Mos.15-11.

 

Be at ikke huset ditt må brenne

Jeg var på reisefot igjen. Så ble det tydelig sagt til meg før jeg gikk til sengs:

-Be til Gud at ikke huset ditt må brenne.

Jeg falt da ned på kne og ba særskilt for huset. Men da jeg hadde lagt meg og forsøkte å koble av for dagen, kommer denne stemmen tydelig igjen:

-Du må be mer for huset, at det ikke skal brenne.

Jeg forsto da at det var noe om å gjøre, og står opp, faller på kne, holder armene rett opp og ber en inderlig bønn igjen, at Gud endelig ville holde sin skjermende hånd over heimen min. Så fikk jeg forvissning om at huset var under Guds beskyttelse. Da jeg kom hjem takket jeg Gud med en gang for at intet var hendt og glemte straks det hele til en dag vi hadde bestilt mer strøm og kontrolløren kom. Da ble denne helt forbauset over å finne vippen i den situasjon at huset kunne ha brent når som helst. Men de som bodde ovenpå, et ungt ektepar som jeg hadde i huset til de fikk seg en leilighet, de hadde ingen rede på denne farlige situasjonen de hadde befunnet seg i. Og jeg tenkte: ”I tilfelle brann hadde straks nedgangen vært sperret da vippa sto der, og det hadde ikke blitt greit å måtte ut gjennom vinduet fra annen etasje om vinteren og dertil med et spedbarn.”

 

Da Gud dekket bord

For mange år siden holdt jeg et kurs på Hornnes i konditorbaking. Det var mange elever. Da sa jeg til damene:

-Siste aften må dere be med dere en person hver og så skal vi ha selskap på alle kakene.

Men dette skulle jeg nok ikke sagt for det ble som det var utgjort idet det var umulig å styre ovnene. Den ene kaken etter den andre ble forbrent. Og da dagen kom og laget skulle være i den store spisesalen på Hornnes gymnas var der duket et langt bord nedover salen. På dette bord var mange fat, men bare noen få kakebiter på hvert fat. Og ikke nok med det, istedenfor å bare be med seg en hadde folket trengt seg på elevene og sagt:

-Kan du ikke be meg også?

Og på den måten hadde mange bedt både to og tre med seg. Dette hadde ikke gjort noe selvfølgelig, hadde der bare vært mat nok. Så for meg ble situasjonen veldig pinlig. Og etter hvert som jeg så folk strømme inn ble jeg mer og mer nervøs. Så falt det seg slik at to damer og jeg ble stående ved enden av dette lange bordet. Men da kom jeg i hu at der fins ikke en situasjon i livet uten Gud kan hjelpe, for han er jo allmektig. Og dermed listet jeg meg ut i gangen og fikk gjemt meg under en trapp. Der bøyet jeg kne og holdt armene rett opp, slik som jeg pleide å gjøre når det var noe særs om å gjøre. Da illskrek jeg til Gud om hjelp på flekken.

-Med én gang må jeg ha hjelp nå Gud, sa jeg.

Han som har sagt: ”Kall på meg på nødens dag.”

Så fortalte frk. Gunhild Bjørgulfsen, Hornnes, senere at de andre to damene fremdeles ble stående ved bordenden etter at jeg hadde gått ut.

-Da hendte det noe, sa Gunhild.

Så fortalte hun at hun som var kristen kjente Guds kraft fór forbi. Men den andre damen som ikke var kristen hun merket ikke den, men de ble begge vitne til at de hører en sus som begynte ved bordenden hvor de sto, og ettersom susen fór nedover langs bordplaten ble fatene fylt med kaker.

-Hva sa den andre damen da? Spurte jeg.

Hun sa:

-Frk. Thorsdahl kan trolle hun.

Men når jeg blir vitne til Guds under, da blir jeg så bitte liten at jeg bare gråter, og jeg kommer Davids ord i hu: ”Hva er et menneske at du vil akte på det?”

 

Følgende opplevelse resulterte i at jeg i år kan feire 10 års jubileum med å gå i sekk-kjole

Som før sagt så opplever vi som er blitt borgere av dette vidunderlige himmelske rike en forsmak av det som venter oss der. Og vi er ikke uvitende om den ånd som råder der. Dette er ikke et ”Fata morgana”, men en virkelighet. Det var en slik opplevelse jeg hadde for ca. 10 år siden i full våken tilstand. Jeg kom opp på mitt soverom og straks får jeg en særskilt forbindelse med himmelen og jeg hørte en vidunderlig sang. Jeg kunne ikke skjelne ord, for den var som en veldig brusen, men jeg kjente tonen i sangen at den var full av jubel og pris. Jeg ble så betatt av denne skjønne atmosfæren som fulgte med sangen at jeg glemte alt omkring meg for bare å nyte dette himmelske. Bare den som har opplevd noe lignende kan forstå det. Men så med ett blir alt tatt bort igjen og jeg får forbindelse med de fortaptes tilstand i helvete. Denne brå overgangen gjorde et veldig inntrykk på meg, og dette var vel også fordi jeg aldri hadde opplevd noe derfra før, og jeg håper at Gud sparer meg for en slik redselsfull opplevelse flere ganger. Den djevelske atmosfæren som med en gang steg meg i møte derfra er helt umulig å beskrive. Den ondskapen, gråten og fortvilelsen fra dette sted syntes å kvele meg helt, og jeg ropte til Gud:

-Ta dette vekk, ellers fanger jeg en sykdom.

Og svetten perlet ut av mitt legeme. Og jeg ropte til Gud:

-Hvorfor skal jeg oppleve dette? Jeg hører jo deg til!

Men da får jeg en kjensle av hvordan det vil bli å være forlatt av Gud. Jeg forsto at dette øket lidelsen i fortapelsen, slik at jeg vred meg som en orm, og jeg kjente som der gikk bølgeganger gjennom min sjel. Jeg forsto at døden måtte være velkommen her. Men etter skriften skulle dette vare evig. Åpenb.14-11. Og røken av deres pine stiger opp i all evighet og de har ikke hvile dag eller natt. I Åpenb. 21-8, står beskrevet disse som havner på dette sted. Da jeg endelig ble løst fra denne føling fra de fortaptes tilstand etter dommen, hadde dette tatt så på mine krefter at jeg var aldeles maktesløs. Men min første tanke var da: På ett av disse evighetskontraster er min kjære mors skjebne nå beseglet for evig. Hun var død for ca. 3 år siden. Mor var ikke noe umenneske, tvert imot, men jeg var så ofte bedrøvet over at hun ikke frydet seg mer til det livet som venter Guds barn hisset, slik som jeg hadde ønsket at hun skulle ha gjort. Jeg visste jeg hadde bedt for mor helt fra jeg var barn, og snakket med mor om det ene fornødne. Men nå kom bebreidelsene. Jeg kunne ha gjort enda mer. –Men nå var alle anledninger forbi for stedse. Denne uvissheten om mors frelse etter å ha hatt føling for de fortaptes tilstand ble nå så gjeldende at jeg syntes alt omkring meg ble helt verdiløst. Det ble bare dette ene:

Er mor berget fra dette redselsfulle sted?

Jeg kunne ikke tenke denne tanken ut. At hun skulle være på et så grusomt sted og i selskap med djevler og alle disse forbrytere av mennesker. Og så i all evighet.

Da roper jeg til Gud. For hvor skulle jeg vel gå uten til ham? Jeg sa:

-Jeg holder ikke ut denne uvissheten om mors frelse etter denne opplevelsen.

Så begjærte jeg et tegn på at mor var berget. Og jeg sa, tegnet må være dette:

Er mor berget fra fortapelsen, da åpenbar deg for meg så langt som jeg kan tåle det med dette jordiske legeme, og kan jeg få denne forvissning, da skal jeg gi dette løfte:

Jeg skal rope ut så langt jeg kan, at der er en himmel å vinne og et helvete å unnfly!

Men intet svar kom, og jeg ba time etter time, til sist følte jeg meg så knust at jeg sammenliknet meg selv med en liten mark som velter seg i støvet. Jeg begynte å tenke, kanskje mor er gått fortapt og av den grunn kan ikke Gud åpenbare seg. Og ved tanken på dette følte jeg at heretter ville jeg da aldri ha en glad dag mer. Da det nærmet seg daggry etter en lang natt i bønnekamp, ga jeg Gud atter et løfte, og sa:

-Kan jeg bare få forvissning om mors frelse, skal jeg sy alle kjolene mine av sekk heretter.

Men intet svar fra Gud. Da vasket jeg mitt ansikt og bestemte meg for at intet menneske skulle få vite om min kamp. Så gikk der flere dager og jeg led i stillhet. Men så hendte der noe en kveld jeg var på veien hjemover. Det var ikke langt fra hjemmet, men jeg syntes stedet var så ulaglig for jeg ønsket at jeg hadde hatt denne veldige opplevelsen når jeg var alene hjemme. Men nå var jeg på en allfarvei, hvor menneskene gikk fram og tilbake. Ja, pris skje Gud! Da hendte det noe. Noe som jeg ikke vil være av med for noen som helst pris. For med en gang får jeg det tegnet jeg hadde bedt om. Idet jeg får en åpen himmel over meg og jeg kjenner der strømmer mot meg en hellighet og en makt som ikke kan beskrives og jeg kjente jeg kunne tale ansikt til ansikt med Gud uten å se noe. Da holdt jeg på å falle ned i veien i tilbedelse, men jeg holdt meg oppe likevel for jeg var redd menneskene skulle si: ”Nå er frk. Thorsdahl blitt aldeles gal. Nå faller hun ned på kne på veien også. Jeg tenkte da: Jeg får løpe, for nå er det bare et lite stykke så er jeg hjemme og da følger hele denne himmelske åpenbaring med, og da skal det blir herlig som aldri før. Og dermed setter jeg på sprang. Men det gikk ikke slik som jeg hadde ønsket og tenkt, for med det samme jeg tar i dørhåndtaket hjemme, blir denne himmelske åpenbaring løftet opp igjen og alt ble som før. Da sto jeg der og skammet meg over at jeg skulle vært så feig at jeg var redd menneskenes dom om jeg hadde falt ned i tilbedelse på veien. Å, hvor jeg bebreidet meg selv for dette. Men så gikk jeg inn og falt på kne innenfor døren og priste Gud. Da merket jeg plutselig at der sto en engel på det nederste trappetrinn. Jeg kunne ikke se engelen, men jeg følte at den sto der, og jeg hørte tydelig han talte til meg, og spurte:

-Vil du holde det du har lovet: Rope ut så langt du kan at der er en himmel å vinne og et helvete å unnfly? Og vil du kle deg i sekk?

Da svarte jeg:

-Ja, det kan du være sikker på at jeg vil, for det jeg har opplevd i kveld det overgår alt i verden.

Så gikk jeg opp trappen. Men det var umulig å sove den natten. Jeg lå og priste Gud hele natten, for jeg kjente jeg var mer i det himmelske enn på jorden. Den andre dagen gikk jeg til byen, men dette skulle jeg ikke ha gjort, for jeg bare ønsket at ingen ville tale til meg. Det var sølete i gatene. Men jeg hadde en følelse som jeg allerede gikk på gater av gull. Da gikk jeg inn på Agderposten og ba om de ville ta inn en annonse. Den skulle være slik: ”Det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly!” Den skulle være stor og på to spalter. Så gikk jeg hjem igjen. Kommet hjem, ringer det i telefonen:

-Vi kan nok ikke ta inn denne annonsen, frk. Thorsdahl, for det passer ikke til vår avis.

-Neivel, svarte jeg. –Det er ikke noe å gjøre med det.

Så husker jeg at da jeg hadde lagt røret fra meg, tenkte jeg: Men hadde dere opplevd hva jeg har opplevd da hadde dere nok tatt annonsen inn. Men så kom det for meg hva Paulus sa da han var rykket inn i den tredje himmel. ”Gid I ville tåle litt dårskap av meg”. Og jeg følte at jeg ville bli en dåre for verden. Jeg skilte meg da med silke- og ullkjoler og begynte å gå i kjoler av sekk. Dette var jo et løfte til Gud, og ikke noe som Gud forlangte. Men det står, betal Herren dine løfter. 5.Mos.23-21. Denne opplevelsen var så stor og dyrebar for meg at tross jeg som er glad i fine klær og moter, priser Gud hver gang jeg tar sekk-kjolen på.

 

Jeg fikk den igjen slik som jeg ba

Straks etter frigjøringen var jeg på et stort møte i Kristiansand. Da vi kom ut på gaten oppdaget jeg at ringen som jeg skrudde glasset på gulluret mitt var falt av. Jeg ble meget lei for dette, da jeg visste at en slik ekte ring var helt umulig å få i de tider. Gaten var nå full av folk som strømmet ut av lokalet. Men mens jeg gikk der sammen med en hel flokk, (vi var buden et sted utenfor byen til middag), da ba jeg i stillhet til Gud at han ville gjøre det slik at en fant denne gullringen med glasset som jeg kom sammen med i dag så jeg kunne få det igjen straks. Og ganske riktig, da vi hadde spist, skulle vi hvile oss litt. Jeg kom da til å nevne til en dame om mitt uhell med at jeg hadde mistet glasset til klokken min. Vi var helt ukjente. Men da sier hun til en annen dame:

-Det er vel det du har funnet da?

Og dermed får jeg glasset og skrur det på klokken med en gang.

Du forunderlige Gud!

 

På de syke skal de legge sine hender

Jeg hadde ved flere anledninger blitt bedt om å legge mine hender på syke, men unndro meg, fordi jeg festet meg for meget ved min uduelighet i stedet for bare å skue hen til Ham i hvis navn dette skjedde.

Så hendte det engang for mange år siden. Min lille hund ble heftig syk om natten. Den slikket min hånd med sin feberhete tunge, og ba på den måten om hjelp. Jeg begynte å gråte fordi jeg ingen hjelp kunne gi. Men da lyder det tydelig til meg fra oven, og jeg forsto at det var Gud som talte:

-På de syke skal de legge sine hender.

Jeg ble så glad fordi jeg nå visste at hjelpen kom, og så la jeg begge hendene over Bamse i Jesu navn og i samme øyeblikk kjente jeg det fór en kraft gjennom den lille kroppen og den ga ut et lettelsens sukk og jeg hørte ikke et ynk fra den mer. Bamse sovnet straks, men jeg satt lenge og tenkte den natten.

 

Jeg valgte å be

For ca. 2 år siden sto jeg ved Sem st. og ventet på rutebilen fra Tønsberg. Da kom det plutselig over meg en utrygghetsfølelse. Jeg så meg omkring, men oppdaget ikke noe usedvanlig. Da med ett lyder det tydelig en stemme til meg fra oven:

-Hvis du venter til neste bil, da vil du kunne si: Det var godt jeg ikke ble med ulykkesbilen.

Jeg forsto da med en gang situasjonen. Jeg så bort mot hotellet hvor jeg hadde bodd. Det lå bare noen skritt borte. Men å gå tilbake dit og vente på å høre om en fryktelig ulykke syntes å være helt formastelig. Jeg så på dem som sto der og skulle med bilen og jeg tenkte på dem som var med når den kom. Jeg var jo ikke fremmed for at ulykker ble varslet forut, men jeg var heldigvis heller ikke fremmed for at ulykker kan avverges ved bønn.

Og dermed sendte jeg opp inntrengende bønner til Gud om at han i sin store nåde ville holde sin beskyttende hånd over denne bilen. Så kom bilen, og jeg gikk om bord. Jeg hadde da ikke kjennskap til at vi om en liten stund skulle kjøre over en flyplass, før damen bak meg gir ut et illskrik. Vi satt bak i bilen, så sjåføren var ikke oppmerksom på at et fly holdt på å lande, og var kommet i samme høyde som bilen. Det var nå bare sekunder om å gjøre og en kollisjon syntes helt uunngåelig. Da fór varslet jeg hadde hatt forut som et lyn gjennom mitt hode. Og jeg ropte igjen til Gud om at bilen måtte bli bevart. Og jeg må si det var spennende øyeblikk for oss alle da flyet passerte over veien med nærmeste ving ca. ½ m foran bilen. Da jeg kom inn på mitt hotellværelse i Tønsberg la jeg meg nesegrus mot gulvet i takk til Gud. At jeg lå og gråt er det vel ingen som undres over.

 

Djevelen møtte opp

Etter frigjøringen tok jeg en tur til Kristiansand for å dele ut traktater og tale med den enkelte ettersom Gud ga nåde og la til rette. Det å dele ut traktater er ikke så lett som å dele ut stemmesedler. Det må bes for den som deler ut, og den som tar imot, ellers blir det fruktesløst. En dag jeg hadde begynt å dele ut traktater, kjente jeg i min ånd at jeg hadde ikke bedt nok. Jeg måtte derfor tilbake på hotellet igjen og be mer. Og straks var alt i orden. Jeg kunne oppleve mange underlige ting på en slik dag. En gang ble jeg trett og litt motløs og tok meg en tur bort på kirkegården, satte meg på en benk for å hvile litt og så begynte jeg å lese på noen gravskrifter. Men da opplever jeg noe, idet jeg plutselig merker det står en engel ved siden av meg igjen. Jeg så ikke denne, men merket så tydelig han sto der, og han sa:

-Ditt arbeide er ikke her blant de døde, men blant de levende.

Dette ga meg nytt mot med en gang. At Gud la merke til at jeg stakk til side, tenkte jeg.

En dag møtte djevelen opp med meg med det samme jeg kom inn i gangen på hotellet. Jeg hadde jo en stor plakat foran. På denne sto det: ”Det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly!” Men jeg har sjelden merket så tydelig at det var djevelen uten å se ham.

Og han sa:

-Se å få vekk denne plakaten. Du skjemmer deg ganske ut. Det er ingen som går slik som du. Og folk bare ler av deg!

Da svarer jeg med en gang:

-Om hele verden ler av meg så bryr jeg meg ikke om det, for det er Gud jeg arbeider for.

Så gikk jeg opp trappen og idet jeg lukker opp døren til korridoren, kom en dame ut fra et værelse, hun var meget forgrått. Men da hun får se min store plakat sier hun:

-Å, her er visst et menneske som kan hjelpe meg å be til Gud.

-Ja, sier jeg, -kom her, bli med bort på mitt rom.

Hun fortalte da at hennes datter var med til byen og skulle ha operasjon i hodet for en verk.

-Hun er ikke omvendt, sa hun, -og jeg er så redd hun skal dø.

Jeg foreslo da at vi skulle lese sammen Matt. 18-19, ”Hva to blir enige om å be om”.

Og vi ba sammen.

-Men det er en ting til, som tynger meg så, sa hun.

Så fortalte hun at de var anmeldt for å ha tatt for meget for noe kjøtt, og nå skal jeg til politimesteren, og da blir det vel en hel del med skriverier i avisene så vi blir ganske utskjemte, mente hun.

-Vi kan be for det kjøttet også, sa jeg.

Så skyndte hun seg ut for å komme på sykehuset. Da hun var gått, ba jeg både for den syke piken at hun måtte bli frisk og ikke trenge operasjon og jeg ba for det ”kjøttet” at det ikke måtte bli noe trøbbel. Så møter jeg ned på bilen etter avtale for å høre hvordan det sto til med hennes datter.

Da kommer fru Forgård gledesstrålende mot meg og sier:

-Min datter er med i bilen hjem igjen. Da hun kom inn på operasjonsbordet viste det seg at hun var blitt ganske frisk.

-Men hvordan gikk det med kjøttet hos politimesteren da? spurte jeg.

-Å, politimesteren sa: Blås i heile kjøte!

-Nå må du takke Gud da, sa jeg, -for du vet det er Gud som har greid dette!

Og da jeg snakket med fru Forgård for noen måneder siden, sa hun:

-Du kan sette mitt navn under hvis du skriver om denne hendelse i boken din.

Og her er navnet hennes: Kari Forgård, Aaseral.

Djevelen kjente til at jeg kunne bli til hjelp for et menneske når jeg kom inn på hotellet. Og derfor møtte han opp for om muligens å forhindre dette.

 

Helbredelse ved bønn

For mange år siden leste jeg noe om at suggesjon kunne bidra til helbredelse. Jeg vet at tankene har en stor makt. Og at som vi tenker i vår sjel, slik er vi. Jeg har alltid vært redd for å eksperimentere med noe i den retning, fordi vi har en sikrere grunn å stå på. Jeg har sett Guds inngripen hvor all menneskehjelp var forfengelig. Ofte når jeg skal be for syke har jeg valgt den fremgangsmåten å si: ”La oss gå ut på Matt.18.19: Hva to eller tre blir enige om å be om o.s.v.” For da blir det ikke noen enkelt person som det kan sies om, at ”hun, eller han ba for meg og jeg ble frisk.” Men det blir: ”Guds løfter holdt.” Jeg fikk engang dette spørsmål:

-Når De blir syk, frk. Thorsdahl, da går vel ikke De til lege?

Da svarte jeg:

-Dette råder jeg ikke over selv.

Og jeg er glad fordi jeg svarte slik, for det hender at Gud ser det er tjenlig for oss at vi må gå den veien. Og vi må ikke undervurdere legevitenskapen, men heller beundre dens utvikling. Men mang en lege har måttet erkjenne at her var det overnaturlige krefter som grep inn. Erfaringen lærer oss at vi må vokte oss for å si store ord selv om vi har opplevd det utroligste av Guds undere. Og skulle vi i ubetenksomhet ha forsyndet oss her, da gjelder det å kalle ordene tilbake igjen straks, for vi har intet å rose oss av, alt blir av idel nåde.

Det er nok slik at Gud kommer i hu at vi er støv, men støv er en lett vare og ved den minste berøring har det lett for å fyke til værs, og da blir luften usunn og kvelden til støvet kommer på sin plass igjen.

 

Ta deg i vare for å gå imot når

Gud varsler deg med sin engel

For kort tid siden gikk jeg til byen for å betale noe smågjeld. Så hendte det at jeg ble stående ved et gatehjørne en liten stund på grunn av trafikken. Da ble det tydelig sagt til meg: (Jeg tviler ikke på at dette var Engelen min).

-Du skal ikke gå til N.N. og betale din gjeld i dag.

Jeg stusset ved dette varsel, og tenkte: Hva i all verden skulle kunne hende meg om jeg går bort og betaler gjelden min? Dette å betale hva en skylder er jo helt riktig. Ja, jeg skammer meg over å fortelle at jeg ble så nysgjerrig for hva som kunne hende da, og jeg tenkte: det er vel ikke verre enn at jeg greier det? Og nå vil jeg virkelig se hva det kan hende meg ved en slik riktig handlemåte som å betale for seg. Men de som følger dette medbrakte at jeg gikk imot Engelens varsel, vil jeg nok aldri komme til å glemme. Og jeg tror jeg fikk en lærdom for min nysgjerrighet som ble meg meget dyr. Hadde jeg ventet til dagen etter hadde det som jeg kom ut for umulig hendt meg. Jeg vet Gud tilgir skrøpelighetssynd. Men det står i Job.9,4: ”Hvem trosset ham, og kom vel fra det?”

 

Betingelser for bønnhørelser

Det er Gud som setter betingelsene for bønnhørelser og da gjelder det at vi ikke overser disse betingelser. For Gud bryter ikke sine egne lover eller ord i noen retning heldigvis.

Mange overser en urett som de har gjort ved å tenke overfladisk som så at dette kommer også inn under at Jesus døde for våre synder. Men det står i 1.Joh.1,9: ”Dersom vi bekjenner våre synder er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet”. Tyveri, løgn eller bedrag som er begått mot mennesker må bekjennes for disse. Sakeus så ikke på å gi firedobbelt igjen for sin urett. Dersom vi har urett i hjertet da hører Herren ikke. Det åndelige livet er så fint og det skal så lite til før det merkes på den himmelske telefon. Og det er alene synd som kan stenge den. Dette å stå i kontakt med allmaktens Gud er noe så uoverskuelig stort at intet må hindre oss i å utestenges fra disse ubegrensede muligheter. Koste hva det koste vil av selvoppgivelse. Da kan vi trede fram med sanndru hjerte hjerte i troens fulle visshet, renset på hjertet fra en ond samvittighet idet Jesus Kristus Guds sønns blod som just da renser fra all synd. Og ved troen på dette rensende blod som just da renser fra all synd, har vi frimodighet til å gå inn for nådens trone og få hjelp i rette tid.

I forbindelse med at vi må få vekk det som stenger, skal jeg fortelle en selvopplevelse. For mange år siden kom jeg ut for et tilfelle hvor jeg ble beløyet og påført et ondt rykte, fra en som ved dette så sin anledning til en stor vinning for seg selv. Da kjente jeg at bitterheten mot dette menneske slo rot i mitt hjerte og jeg syntes dette var helt begrunnet av den årsak at vedkommende også var en kristen. Men ettersom bitterheten fikk rom kjente jeg at døren til nådens trone strengtes for meg selv. Og jeg ble bare møtt med disse ord fra Gud: ”Be for dem som forfølger eder og gjør eder skade”. Da begynte jeg å be med mitt urensede bitre hjerte for vedkommende. Men jeg kjente jo at jeg ba bare med munnen, hjertet ville ikke følge med, fordi jeg syntes jeg hadde grunn til å være harm. Men ordet fra Gud forandret seg ikke, da måtte jeg bøye meg tross alt. Da begynte jeg å rope til Gud om hjelp for mitt utilgivelige og hårde hjerte, og plutselig kom Gud meg til hjelp idet jeg fikk se N.N. som en evighetsvandrer akkurat slik som jeg var det. Og det ble klart for meg at N.N. hadde vært ute for ett av djevelens snedige kunstgrep som gjorde ham helt forblindet for en jordisk vinnings skyld så han glemte å handle etter det som rett var. Da begynte jeg å ynkes inderlig over N.N. og jeg kjente at jeg fikk kraft til å be for denne av hele mitt hjerte, og at N.N. for all del ikke måte tape det evige liv av sikte, og at Gud ville tilgi uretten når N.N. bekjente den. Da kjente jeg tydelig også at den dør som for denne bitterhetens skyld ble stengt for meg, den ble åpen igjen. Og fordi jeg ikke dro tilbake da Gud stilte sine betingelser for bønnhørelse til meg, kjente jeg nå at jeg atter kunne gå ut på dette gjennom Jesus: ”Dersom I blir i meg og mine ord blir i eder, da be om hva I vil og det skal vederfares eder”. Joh.15,7.

 

Da Gud stanser meg på vei med kurser

og kaller meg til å holde møter

Jeg hadde den siste tid flere kall fra Gud til å reise ut og holde møter, men jeg syntes ikke jeg kunne fordi jeg var blitt så beløyet. Det var formelig som den ene løgna skyndte seg for å ta den andre igjen, det var som det ikke ble opphekk. Men den siste gangen var kallet så sterkt at jeg lå nesegrus på gulvet og gråt og jeg ba Gud holde meg unnskyldt for jeg kan ikke reise ut, for du ser løgnene hvordan de suser om meg. (Jeg forsto ikke den gang at det var djevelens snedige kunstgrep jeg var ute for, for derved å hindre meg i å etterfølge det kall jeg hadde fått fra Gud). Så reiste jeg meg opp fra gulvet, tar et papir og skriver opp navnene på alle løgnene som gikk om meg, og så falt jeg på kne igjen og holdt papiret opp mot Gud mens tårene strirant idet jeg sa:

-Her har du det skriftlig Gud.

Og jeg ba at han endelig ville ha meg unnskyldt. Så pakker jeg koffertene og reiser ut om noen dager for å holde kurser. Dette som jo var min levevei. Jeg bestemte meg da for å reise til Ålesund via Otta i Gudbrandsdalen. Kommet dit tar jeg inn på Grand hotell, med tanken om å reise over fjellet neste dag. Men med det samme jeg våkner neste morgen, lyder det tydelig til meg, ustanselig som et klokketikk:

-Reis til Trondheim! Reis til Trondheim!

Jeg syntes dette var så bakvendt. Jeg hadde vært der for 3 år siden og da sa jeg ”farvel” til alle jeg kjente der med den tanke at det er siste gang jeg er i denne byen. Men er dette fra Gud, så skal jeg reise om det er aldri så bakvendt. Jeg ba da om et særskilt tegn på at dette var fra Gud, og jeg fikk straks det tegn jeg ba om. Og da var det ikke annet å gjøre. Jeg tenkte: ”Kanskje det er et menneske Gud vil sende meg til, en som jeg kan bli til hjelp for.” Jeg hadde jo erfaring av slikt før. Kommet til Trondheim, kunne jeg ikke bli stående på stasjonen. Jeg gikk da bortover gaten for å ta inn på Misjonshotellet hvor jeg bodde sist. Men jeg hadde ikke gått langt stykke før jeg får en åpen himmel over meg og jeg hører en veldig stemme si:

-Du skal holde møte her i Trondheim.

Dette var jo så uventet at jeg holdt på å synke i kne, for jeg ble så bitte liten. Men da hører jeg stemmen for annen gang:

-Se deg ikke engstelig for, for jeg er Herren din hjelper!

Da svarte jeg:

-Er du min hjelper Gud, da skal jeg holde møter om jeg er aldri så sliten.

Så ble det til at jeg måtte begynne med møter likevel. Siden ble det møter både i Oslo og kystbyene. I 1952 holdt jeg atter et møte i Samfundssalen i Oslo. Og jeg husker hvor fattig jeg følte meg den gang. Ettersom den store salen fyltes ønsket jeg rent at jeg kunne ha gjort meg usynlig for menneskene og forsvunnet i all stillhet. Men da ropte jeg til Gud og sa:

-Nå klynger jeg meg til de løftene du ga meg i Trondheim: ”Se deg ikke engstelig om, for jeg er Herren din hjelper.” For du vet Gud, at jeg ikke hadde sittet her hvis ikke du hadde kalt meg ut.

Så forsøkte jeg å glemme alt omkring meg og bare stole på løftene. Da jeg gikk ned av talerstolen den gang kom to brødre i Herren fram og her lar jeg disse fortelle selv.

 

Et sendebud fra Gud

Søster Louise Thorsdahl hadde et møte i Samfundssalen, Torggt. 14, Oslo 1952. Det var fullt hus.

Under dette møtet opplevde undertegnede å se en glorie rundt hennes hode da hun talte. Glorien var gulaktig, og kan liknes med den vi ser på Jesu bilder. Vi tok dette som et tegn på at søster Thorsdahl er et sendebud fra Gud, og vi måtte begge vitne om denne opplevelse for den fullsatte sal.

Oslo 18. 2. 1954

J. Bjørnsen                                             Oskar Sæter

 

Da disse hadde fortalt om sitt syn, reiste det seg en annen mann nede i salen og sa:

-Jeg har sett og hørt frk. Thorsdahl fortelle hva hun hadde opplevd av Guds under. Men da jeg ikke kjenner frk. Thorsdahl satt jeg og sukket til Gud om et bevis for at dette virkelig var tilfelle. Da får jeg se en engel stå bak henne og dette var bevis nok.

 

Så var det høsten 1953. Jeg kjenner tydelig at jeg hadde kall til å reise til Oslo med møter igjen. Jeg ba da til Gud at han ville åpne veien idet det ble noen som skrev til meg. Jeg får da først brev fra en som hadde spredd ut masse av mine traktater i Oslo. Han sa han kjente seg draget til å skrive til meg om jeg ikke kom snart til Oslo igjen. Så får jeg også brev fra fors. J. Bjørnsen.

Han forteller at han gjentatte ganger var minnet om å skrive og spørre om jeg ville komme og holde møter i deres menighet. Og nå ble han minnet så sterkt igjen, skriver han, at han kunne ikke unnlate å skrive. Da jeg fikk dette brev så jeg jo Guds ledelse i alt sammen. Det ble bestemt at det siste møtet skulle holdes i Folkets hus (store sal).

Til tross for at jeg hadde bedt meget for dette møtet kjente jeg meg så bitte liten igjen. Jeg sa da til Gud:

-Du ser hvor uduelig jeg er, men vil du tross alt la dem få se at det er deg som har kalt meg hit.

Jeg fikk det da for meg at jeg skulle be alle som satt på plattformen sette seg ned i salen.

Og her er atter en bevitnelse for hvordan Gud grep inn og hjalp meg personlig og samtidig ga synlig tilkjenne at jeg var utsendt av ham.

 

Bevitnelse

Likeledes opplevde flere av oss under Louise Thorsdahls møter i Folkets Hus (store sal) Oslo i sept. 1953 å se en lysning rundt hennes hode da hun talte. Flere så også en engel stå ved hennes side. En underbar opplevelse som grep mange sterkt og som det ble snakket om lenge etter møtet. Flere høyde seg og tok imot frelsen i Jesus Kristus.

Oslo 18. 2. 1954.

Dagmar Belseth

J. Bjørnsen                                                     Hans Belseth

Forst. I Pinsemenigheten

(Arken)