Onsdag 04 Desember
Boka "Se opp for Djevelen!" av Louise Thorsdahl
Se opp for Djevelen!
av Louise Thorsdahl (19.07.1884-13.06.1975)
Arendal, ~1959
Anbefalinger
Ufrelste og troende. Djevelen er en realitet i vår jordiske tilværelse i det alle påvirkninger og innskytelser vi er gjenstand for, som ikke er av Gud og Hans område kommer fra den onde og hans område. Alle Guds barn får føling av dette, men det er jo enkelte av disse som har en særlig følsomhet og som får erfare hans virksomhet, både i ånden og i det fysiske.
Blant disse hører sikkert Louise Thorsdahl, og det er altfor lite av direkte advarsler til menneskene på dette område, så vi bør være glad over enhver avsløring av vår motstander som kan bli oss til hjelp, slik at vi ikke unndrar oss den frelse som Gud så dyrt har kjøpt oss, og som under troens vandring gjør oss klar over hvem vi har å gjøre med, så vi kan stå djevelen imot faste i troen inntil seieren er vår. Vi gir hennes brosjyre over dette tema vår varmeste anbefaling.
Alf Johansen og J. Bjørnsen
Red. for ”Hjemmets venn” skriver:
Jeg har lest manuskriptet til boken og vil takke deg søster Thorsdahl for ditt mot og for at du var lydig. En kunne fristes til å tenke at en bok med en slik tittel ikke ga noen åndelig berikelse og oppbyggelse. Det er dog så langt fra tilfelle. Den lille boken er rik på åndelig lærdom, ja stundom er det som den flenger silkekledningen av djevelen, så avslørende virker den! Da det er halve seieren å kjenne fienden, vil denne lille bok bli et nyttig våpen i trosbarnets hender.
For uten dette er boken av stor praktisk betydning for både Guds folk og verdens barn med avsnittene om kortspill, besatte mennesker, spiritisme og julenissebedraget. Etter å ha lest den, minnes en sannheten fra Frelserens lepper:
Sannheten skal frigjøre eder! Hvor viktig er det ikke at sannheten om at der finnes en personlig djevel blir forkynt og trodd. Det til dels spøkefulle eventyrskjær som verdens vise hyller ham inn i er et søvndyssende men skjebnesvangert bedrag. Tro ikke at denne lille boken bare er uhyggelig. Den er en velsignelse og et vitnesbyrd om tro på Gud.
Mich. B. Wåde
Forord
Da jeg hadde gitt ut min lille bok: ”Men – Gud kan hjelpe”, sa Gud en dag:
-Nå skal du også fortelle for menneskene litt om hva du har opplevd fra djevelen og advare dem.
Så kom jeg til å fortelle om dette for noen venner, at jeg skulle skrive litt om hva jeg hadde opplevd fra djevelen.
Da frarådde de meg på det sterkeste, idet de mente at få ville forstå noen så fæle opplevelser som de jeg har hatt fra mørkets fyrste.
Jeg kunne derfor bare utsette meg selv for å bli veldig misforstått, mente de -. Men her må jeg si: At den som har opplevd dette vidunderlige å høre tydelig Guds egen stemme, om Han da sier: ”Gå” eller ber oss gjøre et eller annet, Da vet vi at vi har en autoritet bak oss som gjør alle menneskemeninger til intet.
Og ved å lese ”Martin Luthers kamp mot djevelen”, vil nok disse også komme til forståelse av litt av hvert.
Tenk bare på dette: -Da Luther satt og skrev den innholdsrike salmen: ”Vår Gud han er så fast en borg”!
Da kunne ikke djevelen som er Guds erkefiende dy seg. Og Luther ser han komme inn døren.
I forfjamselsen sender Luther blekkhuset mot ham, skjønt han visste godt at djevelen ikke vek for noe blekkhus. Og så fortsatte han å skrive! ”Om verden full av djevler var som ville oss oppsluke” o. s. v.
Det fortelles at blekkhus-spruten står på døren i Worms den dag i dag.
Jeg har ofte under dette arbeide lagt pennen fra meg, foldet hendene over papiret og bedt at hva jeg skriver må bli et vekkerop – et varsko til mine medvandrere mot evigheten.
”Se opp for djevelen!”
Og til dem som mener at der ikke burde ofres så meget tanke på djevelen, vil jeg bare si: At denne din mening her, sanksjonerer djevelen helt og holdent med deg i. –
Men ikke tør jeg overse noe som Jesus ikke overså, men advarte oss på det sterkeste i mot som vår egen dødsfiende.
Og det var til de troende Peter ga denne advarsel: 1. Pet. 5-8.
”Våk thi eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve, søker hvem han kan oppsluke”.
Og Paul. Sier i Ef. 6-12.
”For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod men mot makter, mot myndigheter, mot verdensherrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet”.
Og når to land er i krig mot hverandre, da gjelder det å få greie på motpartens våpen og måten denne angriper oss på. – Og etter min erfaring, så ligger det sataniske like opp mot det guddommelige i vår eksistens – vårt tilvær. –
Det vil si: At likeså langt som vi har opplevd å ha smakt av den tilkommende verdens krefter – og har opplevd Guds brennende hellighet,
I samme grad opplever vi også djevelens raseri imot oss.
Og dess mer vi opplever av Gud, dess mer lærer vi vår gjennomfordervede natur å kjenne.
Og får forståelse av at der måtte et så radikalt offer til som det vi har fått. ”Den enbårne Gudesønns hellige Blod!” For å sone menneskeslektens dype fall og åpne veien tilbake for oss til Gud. Joh. 3-16.
Litt av mitt foredrag om åndeverdenen
Vi mennesker er hevet høyt over dyrenes nivå, fordi vi er skapt i Guds bilde og er evige vesener.
Av den grunn er vi stadig gjenstand for to veldige kontraster av åndsmakter. Og bak disse åndsmakter eksisterer der personligheter:
”Gud og djevelen”.
Disse har hver sine tjenende ånder som arbeider intenst i den ånd som utgår fra deres hærfører, fordi det er menneskets – ja, det er din og min aller viktigste sak det gjelder. – Vårt evige oppholdssted.
Dit hvor vi skal overflyttes til, når dette korte jordeliv er slutt.
Og fordi vi er slike store vesener, så har vi fått en fri vilje til selv å velge, hvilken av disse to åndsmakter vi vil lytte til, følge og tilhøre.
Og resultatet blir selvfølgelig der etter: Himmel eller helvete.
Det er ikke moderne i vår tid å nevne djevelen eller hans fremtidige oppholdssted. Dette til stor fordel for denne mørkets fyrste, så får han utført sine djevelske planer mer upåaktet.
Men et av hans største og snedigste kunstgrep, det er vel når det lykkes for ham å få innbilt en del mennesker at han slett ikke er til i det hele tatt.
Og da selvfølgelig heller ikke noe helvete. På den måten kan menneskene tillate seg å leve et så tøylesløst liv, som de bare ønsker til de en dag våkner i et fryktelig selvbedrag. Men ved å bortforklare djevelen og helvetes eksistens, trenger vi heller ingen Jesus. – Og da er Skriften også uten verdi for oss, og hva har vi mennesker da å holde oss til?
Denne Jesus som med sitt hellige blod gikk inn i helligdommen og fridde oss ut fra djevelen i det Han vant en evig forløsning for slekten. Heb. 9-12.
Ved den nådestol som Gud hadde stilt til adgang for Hans blod. Rom.3-35.
Derfor er det også om å gjøre for denne løgnens fader å få menneskene til å ringakte ”Ordet om Korset” så dette blir for dem en dårskap og har dette lykkes, da er djevlespillet vunnet.
Jeg hørte en gang en dame si:
-Jeg er ferdig med djevelen jeg!
Da svarte jeg:
-Det er dessverre ikke jeg, for så lenge djevelen ikke er ferdig med meg så er heller ikke jeg ferdig med ham.
Det gjelder at vi ikke er overmodige. Den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller. 1.Kor.10-12.
Vi har dessverre så mange sørgelige minner om disse som har vært benyttet av Gud til stor velsignelse. Men de ble skutt ned av et av djevelens snedige kunstgrep.
Just fordi de ikke våkte over seg selv. –
Sangeren synger: ”Store menn omkring oss faller, kjemp hvo kjempe kan.”
I krig gjelder det å få skutt ned disse som er førere.
Dette er også djevelens taktikk.
Derfor gjelder det for oss Guds barn at vi blir mer fylt med den største av alle nådegaver: Kjærligheten.
Så vi mer ber for alle de ledende i de forskjellige menigheter – uansett, bare de har ”Kristi kors” som sitt banner. For når dette også lykkes for sjelefienden at han får Guds folk til å spenne buen mot hverandre, da blir nok djevlefliret stort.
Da jeg kom i forbindelse
med himmel og helvete
Dette som resulterte i at jeg siden har gått med kjoler av sekk
Hadde først ikke tenkt å skrive om dette fordi jeg har skrevet om det før. Men da ikke alle har lest denne opplevelse som grep inn i mitt liv slik at jeg syntes jeg ble omvendt på nytt til tross for at jeg hadde vært en kristen fra barneårene.
Dette opplevde jeg så helt uventet for ca. 13 år siden.
I det jeg kom opp på mitt soverom fikk jeg straks en særlig forbindelse med himmelen.
Jeg hørte en vidunderlig sang. Jeg kunne ikke skjelne ord, for den var som en veldig brusen. Men jeg kjente tonen og forsto at dette var den himmelske lovsang. Og jeg fulgte med i ånden og sang inne i meg.
Jeg ble nå så betatt av denne vidunderlige atmosfæren at jeg glemte alt omkring meg.
Jeg hadde ført opplevd på forskjellige måter noe fra det himmelske og dette har nok mange andre Guds barn også. Men nå hendte dette redselsfulle: Jeg får i neste øyeblikk forbindelse med de fortaptes oppholdssted. Hvordan det skal bli etter dommen.
Denne brå overgang føltes som et sjokk. Og jeg ropte til Gud:
-Hvorfor lar du meg oppleve noe slikt. Jeg hører jo deg til. Denne djevelske atmosfæren som med en gang steg meg i møte.
Denne fortvilelsen, ondskapen og gråten syntes å kvele meg helt.
Og jeg ropte til Gud:
-Ta dette vekk, ellers fanger jeg en sykdom.
Men da får jeg en føling av det som vil bli det verste i fortapelsen, idet jeg kjente meg som forbannet av Gud. Jeg syntes som det gikk i bølgeganger over mitt liv som ikke er til å beskrive. Jeg forsto at her måtte døden være velkommen.
Men hvilken fortvilelse!
Etter Guds ord skulle dette vare evig. Og røken av deres pine stiger opp i all evighet. Og de skal ikke hvile dag eller natt, Åp. 14-11.
Jeg var nå helt klar over at dette sted stemte med bibelens beskrivelse. Der skal være gråt og tenners gnissel. Da Gud endelig løste meg fra redselens sted, var jeg helt utmattet, og måtte hvile en stund for å komme til krefter igjen. Min første tanke var da: Hvor er min kjære mor?
Hun var død for ca. 3 år siden. Hun var ikke noe umenneske, tvert imot. Men jeg var så redd at hun ikke skulle ha fått tak i Jesus. Selv om jeg holdt hennes hånd og hvisket navnet ”Jesus” til henne i det hennes øyne brast i døden. Men det var om hun virkelig hadde grepet dette selv.
Og på et av disse evighetskontraster var hennes skjebne nå beseglet for evig. Jeg hadde bedt for mor fra jeg var barn. Og vi hadde ofte i stille stunder talt sammen om dette ene fornødne.
Men nå kom bebreidelsene. Jeg skulle ha benyttet tiden enda bedre og talt enda mer med henne. Men dager som går kommer aldri igjen. De dyre anledninger var forbi og selv om jeg nå i tilfelle mor ikke var berget. – Å jeg ønsket å si:
-Jeg skal bytte plass med deg mor! Du skal få min plass i herligheten -.
Så visste jeg at dette lot seg ikke gjøre. Denne uvissheten om mors frelse ble nå helt uutholdelig for meg.
Og jeg tenkte at helvedes redsler ville stå for meg dag og natt heretter.
Men i sin nåde tok Gud det mer på avstand. Da ropte jeg til Gud fra sjeledypet, for hvor skulle jeg vel hen uten Ham. Han som hadde hjulpet meg igjennom så mange ganger. OG som jeg kunne tittelære med ett så intimt familienavn som ”Far”.
Så begynte jeg å begjære tegn og gi løfter. I det jeg sa:
-Må dette være tegnet på at mor er berget Gud, at du åpenbarer deg for meg så meget som dette forkrenkelige legeme kan tåle. Og får jeg dette tegn, da skal jeg love at jeg skal rope så langt jeg kan: ”At der er en himmel å vinne og et helvete å unnfly!”
Men tross min iherdige bønn, kom intet svar.
Dette økte lidelsene etter hvert i det jeg tenkte: ”Kanskje mor er gått fortapt og av den grunn kan ikke Gud åpenbare seg for meg.”
Og da det led mot daggry følte jeg meg som en liten mark som veltet seg i støvet. Og jeg følte som hver nerve og fiber i meg ba.
Jeg var helt knust. Livet hadde tapt sin glans og tiltrekning for meg. Det var bare dette. –Er mor gått fortapt? – eller skal jeg møte henne igjen?
Da gir jeg atter et løfte, idet jeg sa:
-Jeg skal sy alle kjolene mine av sekk heretter – hvis jeg får det tegnet jeg har bedt om.
Men fremdeles intet svar.
Da vasket jeg mitt ansikt og tenkte: Denne natts kamp skal ingen få greie på. Men jeg ba fremdeles i stillhet.
Så var det en aften noen dager senere jeg var ute og spaserte. Da var halvmørkt og ikke langt fra mitt hjem. Da hendte det noe. Ja, priset og lovet være Gud! Da hendte det noe som var mer verdt for meg enn hele verden. Jeg syntes stedet var så ulagelig, men Gud i sin visdom bestemmer tid og sted. Jeg ønsket jo at denne fine opplevelsen jeg nå fikk hadde vært hjemme.
For nå fikk jeg en åpen himmel over meg og det strømmet mot meg en hellighet – kjærlighet og kraft slik at det er umulig å få pennen til å skildre noe så høyhellig. Og jeg kunne tale ansikt til ansikt med den hellige Gud uten å se noe.
Da holdt jeg på å falle ned på alfarveien i tilbedelse, men ved tanken på hva folk ville si, holdt jeg meg oppe, idet jeg tenkte: Nå er det ikke langt igjen før jeg er hjemme. Å! hadde bare denne opplevelsen vært hjemme!
Og dermed legger jeg på sprang alt hva jeg orket. Jeg ville hjem og nyte denne åpne himmelen av herlighetens Gud på denne måte hjemme.
Men det gikk ikke slik som jeg hadde ventet og ønsket – for i det jeg tar i dørhåndtaket lukkes det til over meg, og nå var alt som før.
Men jeg kjente jo en ubeskrivelig lykke fordi jeg hadde fått det tegn jeg hadde bedt om.
Men da angret jeg veldig at jeg skulle være så feig at jeg ikke turde falle ned på veien fordi jeg var redd menneskenes ”dom”. Ja, jeg følte jeg fikk motbydelighet for meg selv, men så gikk jeg inn og falt på kne innenfor døren. Og mens jeg lå der og priste Gud for tegnet jeg hadde fått på at mor var frelst.
Da merker jeg plutselig at det sto en engel på det nederste trappetrinnet. Jeg kunne ikke se engelen, men jeg kjente den himmelske atmosfæren som bestandig følger med et englebesøk. Og jeg hørte tydelig han talte til meg i det han spurte:
-Vil du holde hva du har lovet, vil du sy alle kjolene dine av sekk og vil du rope ut så langt du kan at det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly?
-Å, det kan De tro!
Jeg rådførte meg ikke med kjøtt og blod. Fordi jeg velger heller å være en ”dåre” for verden enn å ikke holde mitt løfte til Gud og være en ”dåre” for Ham.
Jeg husker at jeg priste Gud hele natten for tegnet jeg hadde fått.
Men somme tider følte jeg litt vemod ved at Gud sendte engelen sin og liksom ville ha en ny bekreftelse på at jeg ville holde mitt løfte.
Jeg tenkte: ”Gud kjente meg da så pass at jeg ville holde det jeg hadde lovet.”
Jeg hadde nok vært glad i fine kjoler. Men jeg følte ikke at det var noe offer å skilles fra disse. Men en ubeskrivelig lykke på grunn av hva jeg hadde opplevd. Og denne lykke tiltar.
Og når jeg ser på de grove ujevne trådene i sekkjolen min, da synes jeg de likner gulltråder. Og det synger: Halleluja inne i meg somme tider når jeg tar kjolen på.
De forstår, hva jeg har opplevd er umulig å beskrive.
Djevelen gjør hva han
kan for å hindre bønn
Fordi det er intet han frykter og hater slik som ”bønn”. – Denne kraft som kan sette himmel og jord i bevegelse og det umulige kan komme til å skje.
Og det er mange måter for denne ”spesialisten” å klare dette på.
Det er ikke alltid den ytre uro han bruker, den er i grunnen ikke så farlig som når det lykkes ”tusenkunstneren” å få mennesket selv i den situasjon at de ikke kan be, idet han får dem til å begå en urett.
David hadde greie på denne stengsel for bønn. I det han sa: ”Om det er urett i hjertet da hører Herren ikke”.
I Jesaja 1-15 leser vi om noen som på grunn av sin urett så sa Gud:
”Om I holder ut eders hender, skjuler jeg mine øyne for eder. Om I bede meget hører jeg ikke”.
Skulle en eller annen være lurt av djevelen så han er kommet i denne stilling, da vil jeg skynde meg å si: Fortsett nå ikke å høre på djevelen, for etterpå så sier han nok: ”Nå har du gjort så mye galt, at det er umulig for deg å få nåde”.
Men så lenge vi er i ”nådens tid” så stevner Gud deg til forlikelses-kommisjon. Han. Og da gjelder det for deg at du ikke unndrar deg, men møter opp.
For hør hva Han sier:
”Om dine synder er røde som blod, så skal de bli hvite som sne. Om de er som skarlagen, skal de bli som den hvite ull”.
Og så viser Han oss hen til den kilden som er åpnet i Davids stad mot synd og all urenhet. I det ”Jesus Kristus Hans Sønns Blod renser oss fra all synd”.
Her er veien åpnet igjen, og så lyser det mot oss fra Joh. 15, 7: ”Dersom I blir i meg og mine ord blir i eder, da be om hva I vil og I skal få det”.
Må fortelle:
En gang mens jeg kjempet i bønn for en ufrelst, da møtte djevelen opp idet jeg hørte tydelig at han sa:
-Hvis du ber så for denne, skal jeg sette han opp imot deg.
Jeg stusset litt, men fortsatte å be, for jeg tenkte:
Dette gjelder det evige. Djevelen greide å sette vedkommende opp i mot meg, men han klarte ikke å hindre bønnhørelsen.
Da djevelen møtte opp på
fjellet for å hindre meg i å be
Dette hendte for flere år siden.
Jeg hadde bestemt meg en dag for å reise opp på et høyt fjell for å ”be”. Vi vet at Jesus søkte også ut i ensomheten for å være alene i ”bønn”.
Og den som har opplevd dette vidunderlige å være helt alene med Gud i nattens stille timer på et høyt fjell, den lengter til slike anledninger igjen.
Ja, da jeg den gang hadde bestemt meg for denne fjellturen, så sa engelen min:
-Djevelen vil også møte opp med deg der.
Jeg forsto at heller ikke der fikk jeg være i fred – som ventelig var.
Og jeg tenkte: ”Undres på hvilken måte han kommer i dag, om synlig eller ikke?
Men da jeg vel var kommet opp på høyden begynte det plutselig liksom en kjelen katt å mjaue og male rundt føttene mine. Jeg kunne intet se.
Øyeblikkelig sa engelen min:
-Si ikke Pus for det er djevelen.
Kan en tenke seg noe så lurt, djevelen kjente nok til at jeg var glad i ”Kattepus” og skulle nå spille meg et puss med sitt snedige kunstgrep.
Derfor, vær lydhør for engelen din.
Så satte jeg meg lenger borte på fjellet. Plutselig hørtes det ut som hugging på trær der borte i skogkrattet.
Men da kom jeg til å huske på at djevelen hadde lurt meg før med denne huggingen, når jeg hadde søkt avsides, for at jeg skulle tro at det var folk i nærheten og dette skulle hemme meg i å ”be”. Men om en liten stund så hevet jeg min ånd mot det høye for å møte hele Universets Skaper – min ”Far”. I samme øyeblikk var djevelen der igjen, men nå på er mer radikal måte. I det det ut fra en buske lenger borte kommer ut en forferdelig skreie med et fryktelig bråk av alle mulige instrumenter, blandet med dingler. Ja, innimellom hørtes det også ut som bare to grytelokk ble slått hardt mot hverandre.
Og hele ”bråket” kommer rett oppover imot meg i menneskehøyde. Så svinget hele skreia rundt der jeg satt. Jeg følte meg nå helt omringet.
Så ble alt stille. Jeg kunne intet se. Men den djevelske atmosfæren jeg da fikk føling av, kan jeg ikke få pennen til å skildre. Jeg ble ikke redd fordi jeg visste at engelen min nok ikke var langt unna. Og skulle jeg ha trengt flere så.
Om en stund forsøkte jeg å be igjen.
Men da gjentok oppvisningen seg øyeblikkelig og presis på samme måte.
Så blir jeg sittende stille en lang stund, men da jeg nå for tredje gang ville til å ”be” og ”skreia” atter kommer ut fra busken, da fikk jeg plutselig en innskytelse som jeg øyeblikkelig adlød.
Idet jeg reiser meg og går rett imot djevelskapet, for å by dem vike for ”Jesu hellige Blod”. Men jeg rakk ikke engang å gi ”ordren” ut for nå forsto djevelen at jeg kom imot ham med dette våpen som han måtte rømme for, og dermed farer hele rabalderet av sted, men nå gjennom luften.
Og jeg fikk være alene med Gud her oppe på fjellet til kl. var ca. 4 om morgenen. Ja, jeg følte jeg var til høymesse den natten, og resultatet uteble ikke.
Djevelen kan også ta
på seg synlige skikkelser
Men som due og lam klarer han ikke å komme, for disse er symbolet på hellighet. Heller ikke greier han å komme i Kristus-skikkelsen, med merkene etter naglene og tornekronen.
Men merkelig nok – til en lysets engel kan han skape seg om, 2.Kor.11,14.
Som barn på landet hørte vi somme tider eldre folk fortelle spøkelseshistorier om kveldene.
Vi hadde ikke elektrisk lys den gangen og stakkars den av ungeflokken som var den siste i trappen når vi skulle ovenpå og legge oss. For fantasien var nå satt i sving. Ja, jeg skammer meg ved tanken på at jeg var redd lenge etter at jeg var blitt voksen.
Men årene går, vi modnes og som Paulus sier: Da jeg var barn, tenkte og dømte jeg som et barn.
Men så var det en gang jeg kom til å lese Åp. 1,18. Da falt det et skjell fra mine øyne.
Jeg leste dette verset om og om igjen.
Og det er jo Jesus som sier dette:
”Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende, og jeg var død og se jeg er levende i all evighet”.
”Og jeg har nøkkelen til døden og dødsriket”.
Det var denne siste strofen som ble så levende for meg.
Jeg tenkte: ”At jeg da ikke skulle ha sett dette før, så hadde jeg aldri behøvd å være så redd for alt dette som kom under fellesnavnet ”Spøkelser”.
For når Jesus har nøklene så smetter det nok ingen forbi der.
Og heller ikke er det noen andre som kan benytte disse nøklene.
Og når han lukker opp eller til så kan ingen forandre noe. Åp. 3,7.
Ja da skal jeg si jeg fikk klarhet over hva gjengangere – spøkelser og åndemaneri var for noe.
Og som den der hadde tatt imot den seier som Jesus hadde vunnet over djevelen kunne jeg bare gå på og by djevelen vike for den prisen Jesus hadde betalt for meg.
”Blodet” – Sitt eget blod.
Og dette gjaldt for hva slags skikkelse denne lurifaksen enn måtte komme i.
Og siden den gang Gud lot meg oppleve å se helvetes redsler, har jeg ikke unndratt meg for å gi ut vekkesignaler til menneskene.
Jeg skal derfor ikke undre meg over at jeg får erfare hans raseri mot meg som jeg gjør. Jeg går jo også av og til med et stort skilt med hvitmalt bunn, og store røde bokstaver:
”Gud eller djevelen, en av disse tilhører vi”!
Første tiden var bokstavene sorte, men så sa Gud en natt: ”At bokstavene skal være ild røde”.
Jeg spurte:
-Hvorfor? og fikk svar:
-Fordi det er et ”Faresignal” du bærer!
Og De må ikke tro at jeg på noen som helst måte hadde greid å gå med noe slikt, hvis ikke jeg hadde sett helvete.
Ja, bare jeg lar en liten tanke streife denne redselsfulle opplevelse, får jeg mot og kraft til alt.
Og heller ikke hadde jeg greid å ha dette store skiltet på husveggen min: ”Vil du til himmelen, gå da veien som fører dit”.
Men på samme tid føler jeg en vidunderlig fred, fordi jeg også ved traktater og alt føler at jeg betaler litt av det løfte jeg ga i det jeg sa:
-Jeg skal rope ut så langt jeg kan, at det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly!
Ja, jeg har derfor opplevd djevelen i forskjellige skikkelser kan De tro.
Men skal bare fortelle litt:
”En dag jeg satt og skrev en advarsel imot djevelen, kvakk jeg opp i det en stor hund begynte å gjø ca. to meter fra der jeg satt. Jeg la pennen fra meg i det jeg sa halvhøyt for meg selv:
-Ja, det kunne jeg tenke!
Men så reiser jeg meg opp og byr djevelen vike for den prisen Jesus hadde kjøpt oss fri fra djevelen med. I det Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenbart til skue, i det Han viste seg som seierherre over dem på korset.
Det har også hendt at når manuskriptet mitt har lagt på skrivebordet og jeg har vært opptatt med noe annet i samme rom, så plutselig har det fløyet en skrikende fugl over papiret eller ringlet med bjeller, hundebjeff o.s.v.
Ofte har jeg da bare sagt:
-Pass meg kjære Jesus!
Men en gang jeg hadde lagt meg, ble det et bråk i sideværelset. Det hørtes ut som huspipa hadde ramlet ned.
Jeg tok det med ro, idet jeg tenkte:
Slik har jo djevelen bært seg før og det har gått over igjen.
Men denne gangen tiltok det i bråk, ja, det hørtes ut som det var satt inn en boremaskin og hele huset ristet.
Da sto jeg opp, lukket opp døren i det jeg sa:
-Jeg lever i det rensende ”Jesu blod” og for dette blods skyld så byr jeg deg vike ut av mitt hus, djevel!
Øyeblikkelig ble alt stille.
Men verst var det for en tid siden, da djevelen kom i en lysets engels skikkelse.
Må først fortelle årsaken:
Jeg hadde i lengre tid fått mange brev om forbønn for syke.
Ja, det hendte også at jeg fikk brev om å be for et eller annet av deres syke dyr. Og jeg må si somme tider føles det lettere å be for dyr enn for mennesker. Og har derfor fått brever igjen om at deres umælende venn er blitt frisk.
Og det hendte også jeg kunne få brever:
”Be dag og natt som det skulle gjelde Dem selv, frk. Thorsdahl”.
Dette endte med at jeg besvimte og havnet på sykehuset av overanstrengelse.
Men Gud reiste meg opp igjen.
Men ble allikevel nødt for å sette plakat på døren min: ”Besøk mottas ikke i dag”.
Alt dette bidro til at jeg ba Gud om å få ”Helbredelsens nådegave” idet jeg tenkte: Da behøver jeg vel ikke å stri så meget i bønnen somme tider.
Men om jeg mange ganger har sett Guds inngrep øyeblikkelig, har det også hendt at jeg selv har måttet søke lege.
Dette har vært ydmykende og ransakende og jeg har ofte tenkt: Dette for at jeg nå skal føle mer for de syke og kanskje for at ikke ”Støvet” skulle fyke til værs, så at den åndelige atmosfæren rundt meg skulle bli usunn.
Men djevelen hadde også god kjennskap til at jeg hadde bedt Gud om å få ”Helbredelsens nådegave”.
Og så benyttet han seg av anledningen og kom i en lysets engels skikkelse, idet han sa:
-Du har gaven, ta den i bruk!
Men jeg stusset idet jeg merket ingen kraft fra Gud.
Heller ikke den himmelske atmosfæren som alltid følger med et slikt sendebud.
Jeg tenkte da: ”Kanskje Gud åpenbarer seg siden.”
Men i stedet får jeg en tomhet som jeg visstnok aldri har følt maken til. Dette kunne jeg ikke forstå, og fikk derfor en veldig kamp i mange dager.
Da innskjøt djevelen disse tanker som jeg heller ikke forsto var fra djevelen: ”Nå vil Gud prøve deg, om du kan tro uten å kjenne kraften.”
Og derfor sa jeg til Gud; idet jeg trodde det var Ham:
-Nei da forlanger Du for meget av meg, Gud!
For jeg kunne ikke tro uten å kjenne kraften fra Gud til noe slikt.
Og denne pinefulle situasjonen å ikke kjenne forbindelse med Gud ble meg uutholdelig på samme tid.
Så en natt får jeg en innskytelse.
Nå vil jeg gå til Gud gjennom den dør som aldri er stengt inn til Ham for noe menneske på jord.
Jeg vil gå til Jesus som en ”synder”, og så står det tydelig i Joh. 6,37:
”Og den som kommer til meg vil jeg ingenlunde støte ut”.
Og iført bare morgenkjole og tøfler skynder jeg meg ned i stuen, tar den ustemte gitaren som jeg syntes passet godt til mitt ustemte indre, idet jeg slår over alle strengene, så roper jeg ut av hele mitt hjerte:
-Gud vær meg synder nådig for Jesu skyld.
Hva har jeg gjort, siden du skjuler deg Gud? Jeg gjentok strofen flere ganger med fornyet kraft inne i meg.
Men da, ifølge sitt ord – måtte Gud åpne for meg i det der da strømmet imot meg en velsignelse så jeg med gledestårer sang og priste Gud med egen melodi en lang stund.
Og samtidig møter Gud meg med:
”Mine får hører min røst og de følger meg”. Joh. 10. Da forsto jeg med en gang at dette var djevelen som hadde kommet som en lysets engel, og for at Gud ville jeg skulle forstå at det ikke var Han selv, så måtte Gud trekke seg helt bort.
For det er jo ikke farlig når vi vet om at det er djevelen vi har med å gjøre.
Jeg leste engang en bok av en biskop, hvor han bl. a. siterer:
”At veien til himmelen ligger ytterst på kanten til helvetes avgrunn”.
Derfor kan det med rette ropes ut:
”Se opp for djevelen!”
Da djevelen kom i den avdødes skikkelse
I min ungdom, mens jeg holdt på med et kursus i en østlandsbygd, fikk jeg anledning til å følge med i lokalavisen på stedet og leste bla. a. om en veldig diskusjon angående noe som var hendt i en av bygdene der.
Dette gjaldt en eldre dame som nylig var død. Så hendte det seg slik at en mann som gikk tidlig på arbeide, hadde møtte denne damen flere ganger.
Så en dag tok han mot til seg og spurte:
-Hvorfor går De her – De er jo død?
Da svarte hun:
-Jeg får ikke fred i graven min. Men hvis De vil komme og be en bønn ved graven, da får jeg fred.
Og mannen lovet å komme ut på kirkegården samme kveld, så skulle hun komme og vise ham sin grav.
Så gikk mannen til presten på stedet og fortalte ham om sin underlige opplevelse. Disse ble enige om å gå sammen bort til den avdødes grav, idet presten visste hvor graven hennes var.
Og mens de står der spent om hva som vil komme til å skje.
Jo, da får de plutselig se den avdødes skikkelse komme svevende imot dem og stanse ved graven. Og mannen som hadde fått i oppdrag å be en bønn, som den avdøde hadde valgt ordene til. Men jeg husker ikke nå helt hvordan denne skulle lyde, så jeg tør ikke gjengi den. Men da han hadde fremstammet denne bønnen, smilte hun til dem og forsvant i samme retning som hun kom.
Så ble disse to menn enige om ikke å fortelle om sin opplevelse.
Men den unge, uerfarne presten var blitt helt sjokkert av hva han hadde sett og søndagen etter begynte han å be i kirken at de døde måtte få fred i gravene sine. Da kom menighetsrådet til ham og spurte hva han mente med denne bønnen i kirken sist søndag.
Så måtte han fortelle grunnen og på den måten sivet det ut og endte med en veldig diskusjon i avisen. Ingen tvilte på hendelsen, men det var hva? og hva?
De troende på stedet holdt frem at dette absolutt var djevelen som kom i den avdødes skikkelse for å villede menneskene om at om de lever aldri så ugudelige, så kunne det bare bes en bønn ved vedkommendes grav, så ville alt bli i beste orden. Hva motparten til dette hadde å si kan jeg ikke huske.
Med red. for avisen opplyste til slutt at nå kunne han ikke ta inn flere innlegg om denne saken, fordi de kom ikke til enighet likevel.
Og jeg kan godt tenke – at i denne ugudelige bygd kunne djevelen godt slå om seg på denne måten.
Emissæren så djevelen som en fyrbøter
Skal fortelle noe som hendte i Arendals-distriktet for noen år tilbake.
Det var før bilskyssen var kommet i gang. Emissæren måtte derfor ta hesteskyss til en av bygdene utenfor Arendal.
Kommet et stykke på vei, merker han en underlig ising på baksetet. Han vendte seg rundt og får se en liten sort mann som liknet en fyrbøter. Men denne forsvant med en gang emissæren så på ham. Men om en liten stund så kom isingen igjen og emissæren vendte seg igjen. Jo, der satt fyrbøteren igjen. Dette gjentok seg flere ganger.
Emissæren var nå helt klar over at dette var djevelen, men lot seg ikke merke for skysskaren. Men begynte å tale med ham om hans sjels frelse.
Han oppdaget da at denne mann var helt forherdet, idet han bare avviste ham med hån. Da de kom til bestemmelsesstedet, satte emissæren kofferten sin inn i gangen og gikk ut igjen for å betale for skyssen. Men til sin store forskrekkelse satt da skysskaren død, med tømmene i hånden.
Spiritisme
For mange år siden kom jeg i forbindelse med formannen for Spiritistforeningen i Norge.
Jeg advarte ham og hans hustru mot djevelskapen så godt jeg kunne og ba dem slutte med gjøgleriet før det ble for sent og de selv havnet sammen med djevelen i helvete.
Og de tok heldigvis imot advarselen i det de flere ganger ba meg om forbønn for seg og sine.
Men da skal jeg si jeg fikk føling med selve høvdingen for humbugen.
Dog, jeg har heller aldri opplevd englevakten så merkbar rundt meg som i dette tilfelle.
For i samme øyeblikk som djevelen kom inn døren så var det ikke bare en engel ved min side, men de sto som en mur rundt meg.
Og hadde jeg ikke merket denne sterke forskansningen den gangen så hadde jeg nok blitt redd.
Jeg hadde jo ikke opplevd så meget heller den gangen.
Men jeg har siden, når jeg har tenkt på dette tilfelle, fått en forståelse av at hvis ikke englene vernet om oss, da tror jeg sikkert at djevelen tok oss med en gang. Jeg kunne nevne steder fra skriften også om dette, Heb. 1, 14.
Og mens djevelen i raseri rullet opp hele mitt liv som det skulle være tatt opp på et lydbånd, svarte jeg etter hvert, og sa:
-Hele mitt liv ligger i lyset, og alle skavanker og mangler er toet i ”Jesu Blod”.
Da stanset han ved ”noe” som han ville si:
-Her har jeg makt over deg.
Og jeg følte at jeg ble siktet som hvete. Det var nemlig noen jeg hadde hatt vondt for å ”tilgi”.
Jeg svarte:
-Jeg har også lagt dette frem for Gud.
Men jeg visste jeg hadde ikke full seier her. Og djevelen var nok heller ikke uvitende om dette, i det han visste at her var et punkt han kunne angripe meg på.
Ja – dere, først kan djevelen med sitt snedige kunstgrep støtte til at vi har grunn til å være harme fordi at det ikke var vår skyld og etterpå så kommer lurifaksen og vil benytte seg av dette siden, som et smutthull til angrep.
Å hvor det dog gjelder å våke over vårt hjerteforhold.
Ja her ligger veien – ”Den smale”.
Men det verste jeg opplevde da, må jeg holde tilbake.
Kun de som har lest ”Luthers kamp imot djevelen” vil forstå slikt.
Så leste jeg ”Fader vår”.
Men jeg fikk erfare at djevelen vek ikke mer for et ”Fader vår” enn for Luthers blekkhus.
Så undret jeg meg over at ikke alle disse englene som hade gitt seg så tydelig tilkjenne med det samme djevelen kom, at ikke disse kom meg til hjelp nå?
Men jeg forsto at englene bare beskytter oss – at – ”Hit og ikke lenger”.
Djevelens makt er begrenset, mot vår person.
Men når det gjelder vårt sjeleliv – åndslivet – da har vi fått et annet ”våpen” som vi må bruke selv.
Og da grep jeg våpenet i det jeg ropte ut:
-Men for Jesu-navnet skal du vike.
Og øyeblikkelig var spiritistenes store leder – djevelen vekk.
Derfor kjære evighetsvandrere:
Vit dette, at djevelen viker ikke for et ”Fader vår”.
Og har vi ikke tatt imot Jesu forsoning da har vi heller ingen rett til å kalle Gud for vår ”Far”.
For merk: Det var sine Jesus lærte denne bønn.
Jesus sier selv i Joh. 8,42:
”Var Gud eders ”Far” da elsket i meg, for jeg er utgått fra Gud og kommer fra Ham, for jeg er heller ikke kommet av meg selv, men Han har utsendt meg”.
Videre i Joh. I. br. 5,12:
”Den som har Sønnen han har ”Livet”, den som ikke har Guds Sønn, han har ikke livet”.
Men disse som det har lykkes djevelen å bortforklare Jesu Guddom, vil nok bli blant dem det står om i Luk. 13,25: Disse som skal komme og banke på en gang og si: ”Herre lukk opp for oss!”
Da banker de på døren til Ham som de foraktet her. Men fordi de ikke ville ta imot Ham i nådens tid, må Han nå si:
”Jeg kjenner eder ikke”.
Det var ikke fordi at syndene deres var så store, men fordi de hadde forkastet Ham om hvem det står i Ap.gj.4,12. Og det er ikke frelse i noen annen. ”For det er heller ikke gitt noe annet navn under himmelen, gitt blant menneskene, ved hvilket vi skal bli frelst”.
Og så får djevelen glede seg over at hans snedige kunstgrep hadde lykkes også på denne måten.
Men han har så visst ikke noe fint sted å by til denne karen.
Besatte mennesker
Det hender dessverre somme tider at djevelbesettelse og sinnssykdom blir tatt under ett.
Og mangt et stakkars menneske som er blitt besatt skulle vært bedt for av troende, som hadde tro i Jesu navn å by djevelen fare ut.
For et asyl er jo ikke stedet for besatte mennesker.
Jeg kjenner til en mann som i lengre tid hadde sitt tilhold på et sted hvor de tok imot sinnssyke.
Og på grunn av sine spaserturer ble han kjent av folket der omkring.
Mange som møtte denne ulykkelige ble oppmerksom på at han gikk og bannet noe forferdelig, og det kom ofte ytringer om at mannen måtte være besatt.
Så hendte det seg en dag at denne mann satt og hvilte oppe ved alfarveien.
En troende dame kom tilfeldigvis gående, og i det hun kommer midt foran denne mannen får hun en føling av en fryktelig djevelsk atmosfære, og i samme øyeblikk får hun til sin forskrekkelse se en djevel-skikkelse fare fra det samme sted og bort over i luften.
Damen satte på sprang og sa etterpå at hun aldri hadde vært så redd.
Etter at jeg begynte å holde møter har det hendt flere ganger at det har kommet besatte mennesker til meg og bedt om hjelp.
Og når jeg har spurt:
-Hvordan kan De vite at De er besatt?
Da har alle svart likt, uten å vite om den annens svar, og svaret har vært:
-Her kommer noe opp fra hjertet mitt og går ut munnen, det er bespottelse mot hellige ting. Det er som ord uten lyd.
En gang en slik ulykkelig kom og ba meg legge hendene mine på seg, forsto jeg at dette var et særskilt tilfelle idet jeg behøvde ikke spurt om hva det gjaldt – for bak dennes øyne lyste djeveløynene slik at jeg måtte se en annen vei.
Da kom disse ord til meg:
-Vær ikke snar til å legge hendene på noen.
Jeg spurte:
-Hvordan gikk det for seg at De ble besatt?
Så fortalte den ulykkelige:
-En gang jeg var i en vanskelig situasjon, tilbød djevelen meg sin hjelp. Jeg tok imot hjelpen, men da for han rett i meg også, og det har vært umulig å bli kvitt ham.
Jeg kjente litt til slike tilfeller, hvor farlig det er å la djevelen blande seg med i noe.
Og skulle dette hende, at en som leser dette er kommet i en lignende stilling. At selv om ikke djevelen tilbyr Dem sin personlige hjelp, så kanskje han innskyter tanker – om hvordan De kan klare situasjonene ved bare å bruke noen ”lure knep”. Og dette vil bare komme inn under ”At De var en god forretningsmann”.
Men disse ”lure knep” tålte kanskje ikke lyset, fordi de var en innskytelse fra mørkets fyrste.
Og selv om denne lurifaksen arbeider på lang sikt, så vær sikker, han kommer igjen og hans innsats må betales dyrt.
Derfor, se opp for djevelen også her, og la dine vanskelige situasjoner tåle lyset.
For det er hjelp å få hos Gud i det dypeste mørke!
Kortspill
Dette spill har jeg heldigvis ikke kjennskap til, men vil ta med noe som jeg har hørt andre fortelle i forbindelse med spillet.
For her ser det ut som djevelen følger så ivrig med at han rent glemmer å gjøre sin heslige av Gud forbannede skikkelse usynlig.
For det er nok ikke hans hensikt å skremme menneskene – dette ville jo bare motarbeide hans djevelske planer.
For disse som har opplevd å virkelig sett realiteten av djevelens tilstedeværelse ved en eller annen anledning, disse får gjerne en slik skrekk i seg at de trekker seg helt tilbake fra verdslig fornøyelse siden.
En gammel mann fortalte en gang om et barndomsminn, som han grøsset ved tanken på, sa han.
Hans far pleide å ha kortspill-lag av og til. Så var det en kveld de var i full gang igjen. Da gikk jeg som smågutt i stuen der, sa han, og var opptatt med mine egne leker, og plutselig får jeg se en stor hund og så strekker jeg ut den lille hånden min for å klappe hunden i det jeg sier:
-Stakkars bissevovven!
Hans far som tilfeldigvis fikk se den lille gutts underlige fremferd forsto med en gang at barnet så noe som de andre ikke kunne se.
Og dermed subber han alle kortene sammen idet han sier:
-Nei, nå gutter, skal det være slutt med denne kortstokken heretter.
Og de andre var enige.
Kom nettopp nå til å tenke på noe jeg opplevde for ca. 40 år siden i en bygd som grenser mot Kongsvinger.
Jeg holdt et kursus der, og en dag ble jeg bedt av en elev ti lå være med på en misjons-kvinneforening i hennes hjem.
Jeg kom da inn i et flott hjem, hvor mange damer var samlet, og ble presentert av min elev fra kurset.
Men med det samme jeg hadde satt meg ned, får jeg se inn i stuen ved siden av i det dobbeltdørene var skjøvet til side.
Jo, der satt en hel del mannfolk ivrig opptatt med å spille kort.
Da ble jeg så forskrekket at jeg sier:
-Jeg syns de spiller kort, jeg?
-Ja, sier min sidedame, -og de pengene som kommer inn går til misjonen.
Da visste jeg ikke av før jeg sa i en sørgmodig tone:
-Å ja, det var jo dem som hjalp Noa å bygge på Arken også, men som ikke slapp inn i Arken.
Men da skulle De ha sett damen, hun fór over gulvet til en del damer på den andre siden av den store stuen, og så skriker hun i:
-Nei, noe så skinnhellig da, tenk å ikke kunne tåle denne uskyldige kortstokken.
Jeg forsto nå at det var blitt tordenvær i luften. Så reiser jeg meg og sier ganske rolig:
-Jeg tror det er best at jeg går igjen, jeg.
For høflighetens skyld ba min elev fra kurset meg endelig vente til jeg hadde smakt på kakene. Men jeg nikket vennlig til dem alle og forsvant stille ut døren igjen.
Jeg så ingen bibel på bordet der, - men det måtte vel bli lest noen vers for å få et kristelig skjær over sammenkomsten til slutt.
Og så kanskje en ”pen sang” – som de kalt det.
Djevlesymbolet - Julenissen
Våre forfedre fra den mindre opplyste tidsalder trodde fullt og fast på nissens eksistens.
Denne måtte derfor ikke glemmes med sin julegrøt.
Men djevelen greier å svinge seg etter forhold og opplysning han.
Og med sitt snedige kunstgrep har dette nå lykkes for ham i den grad at han nå har fått sitt djevle-symbol til jul på det utenkeligste.
For å fortrenge dette hva vi virkelig feirer jul for, og det ser også ut som om mange er mest opptatt med djevlesymbolet.
I det det er blitt nisse på juleduk, juleløper, lysestaker, presangkort og julekort m.m.
Tenk å sende julekort med djevlesymbolet på og med trykt: ”Gledelig jul!” Ja, jeg har også sett kristne mennesker gjøre noe så tankeløst.
Nå til jul så vi et bilde i en avis, hvor bestyrerinnen for katolske sykepleiersker danset med selve julenissen, mens de andre satt rundt og smilte.
Er det ikke på tide at vi kristne tar initiativet her? Bestemmer oss for ikke å handle hos disse kjøpmenn som har nisse- djevlesymbolet i sine forretninger som reklame at nå er det snart jul.
Når livskvelden kommer
Og solen går ned og evighetsklokkene kimer, da blir det nok den største forskjell på en kristen og en ikke kristen.
Det hender at disse som er til stede ved et dødsleie, de får ofte forståelsen av at den døende ser fergemannen sin.
Jeg sto en gang ved en fritenkers dødsleie. Vi hadde kjempet og bedt forut, men alt føltes stengt.
Og i det den syke døde merket vi som hele rommet ble fullt av onde ånder, slik at både sykepleiersken og jeg fikk et sjokk.
Jeg hørte også fortelle om en mann som hadde en voldsom sjelekamp før han døde. Og i det han døde roper han ut:
-Så fikk du meg likevel, din djevel.
Helt motsatt er en kristens dødsleie. Det kan også være tilfeller hvor den døende forteller hva de ser. Noen ser Jesus, andre ser engler og noen hører litt av den himmelske lovsang o.s.v. og de jubler i det ånden forlater støvhytten og svinger seg oppad til Paradiset.
Må fortelle:
Min niese som nå er sykepleierske på Ullevål var for mange år siden ute for en reise-ulykke og hun var den siste som ble reddet fra å drukne.
Hun fortalte:
-Den siste gang jeg gikk ned og opp i vannet, trodde jeg ikke å ha klart det lenger.
Men da innfant djevelen seg også idet han spurte:
-Hva ønsker du nå å dø på, ditt fine liv eller Nåden?
-Da ropte jeg ut, sa Johanne:
-Jeg velger Nåden!
Og djevelen forsvant i samme øyeblikk.
Og samtidig ble jeg fylt av en vidunderlig fred som er umulig å beskrive. Så døden hadde vært skjønn, selv i dette iskalde vannet, mente hun.
Men i tilfelle hun da hadde svart:
-Mitt fine liv klarer seg!
Da hadde hun nok måtte fulgt med djevelen, hvis hun hadde dødd da, Rom. 5,14, og I. Joh. 1,10.
Og så synger vi med sangeren:
Jeg elsker av hjertet den eldgamle sang,
den sangen som alltid er ny.
Den klinger for hjertet når Satan er nær
med snarer for blødende fot.
Ja minner om Nåden. Min tilflukt er der,
i Frelserens utgydte blod.
---
Selv høvedsmannen måtte erkjenne at Jesus var Guds sønn. Matt. 27,54.
Neste gang Jesus kommer til vår jord, kommer Han for å hente oss som tok imot den seier Han vant for oss over djevelen. Og da skal Han sende ut sine engler med basunens veldige røst og de skal samle Hans utvalgte fra verdens fire hjørner. Da skal de se Menneskesønnen komme i himmelens skyer med kraft og meget herlighet. Matt. 24-30-31.
Venn, det står til deg, blir de med da?