To løver sørget for at Paulus av Theben kunne bli stedt til hvile

To løver sørget for at Paulus av Theben (~228-341) kunne bli stedt til hvile

Harald Olsen skriver følgende om kontakten mellom Antonius og Paulus av Theben:

”Det var først da Antonius var nitti år gammel at han ifølge legendene fikk høre at en annen av ørkenens pionerer, Paulus av Theben – som hadde startet sitt ørkenliv flere tiår før ham selv, holdt til bare tre dagsreiser lenger inne i ørkenen. Han brøt da straks opp for å avlegge denne eneboeren et besøk. Men da han til slutt fant Paulus’ bortgjemte hule, slapp han ikke uten videre inn. For eneboerens dør var låst. Antonius måtte vente, trygle og be en hel dag før Paulus var beredt. Men da ble det til gjengjeld et hjertelig møte mellom disse ørkenens giganter. De som beskriver dette møtet i helgenlitteraturen gjør det med stor fascinasjon og begeistring.

Etter å ha samtalt en hel dag ble de to sultne. Ifølge helgenlitteraturen hadde Paulus i seksti år – i likhet med profeten Elia under sin ørkentilværelse – blitt underholdt av en ravn som hver dag kom flyvende med et halvt brød. Denne dagen hadde ravnen imidlertid med seg et helt brød. Men da de skulle bryte brødet under kveldsmåltidet kunne de ikke bli enige om hvem som skulle gjøre det. De hadde så stor respekt for hverandre at begge insisterte på at den andre skulle bryte brødet. Det hele endte med et kompromiss: De brøt brødet i fellesskap, ved at de holdt i hver sin ende av det. Dette kom senere til å bli en berømt scene, og et velkjent billedmotiv over hele kristenheten.

Det viste seg imidlertid at Paulus var syk, og at hans liv gikk mot slutten. Hans siste ønske var å bli gravlagt i en kappe som Antonius hadde fått av sin fremste disippel, biskop Athanasius av Alexandria. Antonius dro da straks hjem til sitt kloster for å hente kappen. Men da han vendte tilbake til Paulus’ hule, kom han for sent. Paulus var allerede død. Antonius svøpte ham i biskopens kappe, og overtok selv den dødes selvlagde og utslitte kappe av flettede palmeblader, som Paulus hadde båret hele sitt liv. Da Antonius skulle begrave den døde, viste det seg at det ikke fantes redskaper til å grave opp jorda med. Antonius ba til Gud om dette, og ifølge helgenlegendene kom det plutselig løpende to store løver ut av ørkenen. De la seg i ærbødighet ned ved Paulus’ legeme og sørget tydelig over hans død. Så gravde de et hull stort nok til at Antonius kunne legge den døde i. Løvene slikket Antonius’ hender og ba slik om hans velsignelse. Da de hadde fått det, vendte de tilbake til ørkenen. Senere bar Antonius alltid Paulus av Thebens gamle palmebladskappe under de store kirkelige høytidene (Olsen, 2008, s. 19-20).”

Kilde: Olsen, Harald. (2008). Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum.