En stemme sa at Pachomius (292-346) skulle slå seg ned i ørkenlandsbyen Tabenessis

En stemme sa at Pachomius (292-346) skulle slå seg ned i ørkenlandsbyen Tabennesis

Harald Olsen skriver at Pachomius (292-346) "var født i en ikke-kristen familie i en by i Theben-regionen i Øvre Egypt. Som 20-åring ble han tvangsinnrullert i den romerske hæren og sendt ned Nilen i lenker for å delta i krig. Ved en overnatting i Luxor fikk fangene mat og drikke av de lokale kristne. Dette gjorde inntrykk på Pachomius, og han ble nysgjerrig på disse menneskenes tro. Det han fikk høre førte til at da Pachomius vendte hjem etter å ha sluppet fri fra hæren, lot han seg døpe. Han søkte også tidlig et forpliktende og asketisk liv, og oppsøkte eneboeren Palamon for å få opplæring i dette. En dag da han besøkte ørkenlandsbyen Tabennesis skal han ha hørt en stemme som sa at her skulle han slå seg ned. Her ville han bli oppsøkt av flere, og her skulle han danne et fellesskap. Han søkte råd hos Palamon, som kom og hjalp ham med å bygge en hytte. Og det gikk som forutsagt. Det strømmet til mennesker som ønsket å slå seg ned. En av disse var Pachomius’ eldre bror Johannes. Han mente, i tråd med de eremittiske idealene, at det måtte settes grenser for tilstrømningen. Men Pachomius var ikke villig til det. Det ville være et brudd med det kall han hadde fått.

Antallet munker i klosteret i Tabenessis overskred snart ett hundre, og det ble nødvendig å etablere et nytt kloster i nærheten. Snart var det 4 klostre i dette området, under én leder og organisert etter samme regel. I tillegg hadde Pachomius’ søster anlagt et kvinnekloster på den andre sida av Nilen. Disse sto under tilsyn av eldre munker i Tabenessis. En av de mange som kom til Pachomius’ klostre var en 14-åring, Teodor fra Latopolis. Han ble imidlertid oppsporet av mora, som hadde fulgt etter ham, og som utstyrt med brev fra den hjemlige biskopen tryglet Pachomius om å få sønnen til å ombestemme seg. Men han var overbevist om sitt kall, og det hele endte med at også mora valgte klosterlivet – i kvinneklosteret i nærheten. Og Teodor ble en av Pachomius’ fremste disipler, og overtok senere som leder av Tabenessis-klosteret. Før Pachomius døde i 345 var det hele 9 munkeklostre og 2 nonneklostre i Theben-området.

Pachomius’ klosterregel kom til å få stor betydning, også ut over hans egen klosterfamilie. Ifølge tradisjonen skal han ha fått den overlevert på en messingtavle av en engel. De skriftlige versjoner som er bevart av regelen representerer trolig et noe senere stadium i den kebonittiske klosterformens utvikling. Men både regelen og Pachomius’ vita beskriver en kommunitetsform som styres mer gjennom eksemplets makt enn gjennom detaljerte og strikte regler. Det var først og fremst gjennom sitt gode eksempel at Pachomius vant sine disiplers hengivenhet og begeistring.

(…) Pachomius’ klosterfamilie vokste raskt, både i antall klostre og munker. Allerede i hans levetid skal klostrene ha rommet 3000 munker, og mot slutten av 300-tallet er det anslag på både 5000 og 7000 munker i til sammen 9 klostre. I tillegg hørte 4 nonneklostre til familien (Olsen, 2008, s. 40-41).”

Kilde: Olsen, Harald. (2008). Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum.