Om livet til Maria av Egypt

Om livet til Maria av Egypt

Harald Olsen skriver at Marias historie i korthet er følgende:

”Hun var født i Egypt, og levde sammen med sine foreldre til hun var 12 år gammel. Da avviste hun deres omsorg og rømte hjemmefra. Hun dro til storbyen Alexandria, der hun startet et utsvevende liv. Hun understreket senere at det var en umettelig lyst som drev henne, og ikke behovet for penger. Hun overlevde like mye på tigging som på betalte seksuelle tjenester, og nektet ofte å ta imot betaling. Slik levde hun i 17 år.

En dag la Maria merke til en stor gruppe menn som var på vei ned til havna. De fanget hennes interesse, og det viste seg å være egyptiske og libyiske pilegrimer som var på vei til Jerusalem for å feire det hellige korsets høytid. Maria bestemte seg for å bli med, og fikk komme om bord i et av skipene mot å yte mannskapet sine tjenester under overfarten til Palestina. Her ble hun med pilegrimene videre til Jerusalem, der hun fortsatte sin virksomhet både overfor pilegrimer og byens menn.

Under høytiden for det hellige korsets opphøyelse la hun merke til at alle pilegrimene dro til valfartskirken. Hun bestemte seg for å bli med. Men da hun ville følge strømmen inn i kirken, var det som om en usynlig hånd holdt henne tilbake. Hun forsøkte flere ganger, men i motsetning til alle andre slapp hun av uforklarlige grunner ikke inn. Hun ble stående igjen alene ute på gårdsplassen. Etter å ha tenkt seg om en stund skjønte hun at det var hennes syndige liv som var grunnen til at hun ikke slapp inn i helligdommen. Det utløste hos henne gråt og fortvilelse over seg selv og sine handlinger.  

Da oppdaget Maria et bilde av den hellige Guds Moder ute på plassen. Spontant henvendte hun seg til Maria i bekjennelse av sin synd og i bønn om hjelp. Med løfte om å bryte med sin fortid ba hun også om tillatelse til å komme inn i kirken. Og da hun igjen prøvde, var det ikke noe som hindret henne. Hun kom helt fram til det hellige kors, og opplevde konkret hvordan Gud tilgir og tar imot en angrende synder. Så løp hun tilbake til bildet av Jomfruen, der hun knelte og ba om råd og ledelse for sitt videre liv. Da hørte hun ifølge tradisjonen en stemme som sa at hun skulle krysse over elva Jordan, for på den andre sida ville hun finne fred for sitt urolige hjerte.

Maria ga seg straks på vei mot Jordan. På veien tigget hun til seg litt penger til mat, og fikk kjøpt tre brød. Om kvelden nådde hun fram til elva, og vasket seg i dens hellige vann. Etter kveldsmåltidet overnattet hun i Døperen Johannes’ kirke. Dagen etter gikk hun ut i ørkenen på østsida av Jordan. Maria levde i ørkenen i hele 47 år. Hun levde av de tre brødene, som ifølge legenden ble harde som stein, men som på uforklarlig vis ikke ble oppspist til tross for at hun brøt en liten bit hver dag. Denne kosten ble supplert med planter som hun fant i ørkenen, og vann. I 17 av disse årene kjempet hun med trangen til å vende tilbake til sitt gamle liv. Hun hadde syner av bord som bugnet av mat og vin, og kjente lysten til det syndige livet i kroppen. Men hver gang disse fristelsene kom, så hun ofte for seg bildet av Guds Moder i Jerusalem, og ba henne på nytt om hjelp. Ofte opplevde hun å bli omgitt av et spesielt lys når hun ba til Jomfruen, og slik gjenvant hun ro og fred i sinnet. De enkle klærne ble slitt med årene. Til slutt falt de fra hverandre, og hun gikk helt naken i ørkenen. Hun led under steikende sol om sommeren og i frostnetter om vinteren. Men Maria motsto alle prøvelser, og fortsatte sitt ørkenliv i anger, bot og bønn.

Denne historien var det munken Sosima som fikk høre, ifølge biskop Sofronius fra Marias egen munn. Sosima hadde levd i mange år i et av Palestinas klostre, og var kjent for sin fromhet og sitt asketiske liv. I det klosteret der han bodde hadde de den skikk at munkene i den store fasten trakk ut i ørkenen, der de levde som eneboere fram til palmesøndag. Da vendte de tilbake til klosteret for å feire den stille uke og påsken sammen. Den aldrende Sosima deltok også i dette, og hadde i fasten søkt ut i ørkenen på østsida av Jordan. Her vandret han rundt i ødemarka i meditasjon, bønn og salmesang. Etter 20 dagers opphold i ørkenen fikk han en dag øye på en underlig skapning. Han skjønte at det var et menneske, og etter hvert at det var en kvinne. Da han nærmet seg henne, prøvde hun å rømme. Men Sosima løp etter henne og ropte på henne. Han ba henne stoppe og velsigne ham. Da fikk han høre at hun ikke kunne møte ham, fordi hun var naken. Hun ba om å få låne Sosimas kappe. Han la fra seg kappen og vendte seg bort. Da han igjen snudde seg, sto Maria foran ham. Hun var mager, kroppen var nesten svart av solsteiken, og håret hvitt. Til Sosimas overraskelse tiltalte hun ham med hans rette navn. Sosima skjønte da at hun var en hellig person. Han knelte ned og ba om hennes velsignelse. Men hun gjorde det samme, og insisterte på å få hans velsignelse. Så etterkom hun Sosimas ønske om forbønn. Hun reiste seg, vendte seg mot øst, løftet ansiktet mot himmelen og med løftede armer ba hun en stille bønn. Da oppdaget Sosima at hun svevde over bakken, og han falt i ærefrykt ned på kne. Men Maria forsikret ham om at hun var et vanlig menneske og en synder. Og så fikk Sosima hele hennes livshistorie.

Da hun var ferdig med sin historie, måtte Sosima love å ikke fortelle noen om henne så lenge hun var i live. Så lovet hun å møte ham ved Jordan skjærtorsdag året etter. Da skulle han ha med brød og vin for feiring av eukaristien. De holdt begge sitt løfte. Da Sosima fikk øye på Maria på andre siden av Jordan, så han ifølge legenden at hun gjorde korsets tegn over elva. Så kom hun vandrende på vannet over til hans side. Her feiret de det hellige måltid sammen. Etter dette gjorde de på ny avtale om å møtes året etter, på det stedet der de møttes første gangen. Sosima fikk også med et budskap til abbeden om å ordne opp i forhold ved klosteret som ikke var som de skulle være – noe som ved nærmere undersøkelse viste seg å stemme.

Da Sosima oppsøkte møtestedet i ørkenen året etter, fant han Maria død. Hun lå på ryggen med ansiktet mot øst, og med hendene foldet på brystet. I sanden ved siden av seg hadde hun skrevet en hilsen: ”Fader Sosima – begrav på dette stedet Maria synderinnens legeme. Før meg tilbake til den jord som jeg er laget av – fra støv til støv – etter at du har bedt til Gud for meg, som døde den første dag i den egyptiske måned pharmuti, på den samme dag som Herren innstiftet det hellige måltid.” Da skjønte Sosima at Maria var død samme dag som de feiret det hellige måltid sammen året før.

Sosima ville begrave Maria etter hennes ønske. Men han hadde ikke redskap med til å grave hennes grav i den harde ørkenjorda. Han forsøkte, men måtte utmattet gi opp. Da skjedde ifølge legenden det samme som hadde skjedd med Antonius den Store ved Paulus av Thebens døde legeme: Ei stor løve sto plutselig ved Maria og slikket hennes bare føtter. Sosima ble forskrekket, og korset seg i redsel. Men løva var fredsommelig og begynte å grave et stort hull i bakken. Her kunne Sosima så begrave den døde. Da forsvant løva ut i ødemarken igjen.

Glad og takknemlig vendte Sosima tilbake til klosteret idet han priste Gud og sang salmer. Nå kunne han endelig fortelle brødrene alt han hadde opplevd. Historien om Maria av Egypt ble tatt vare på i klosteret og fortalt til alle som besøkte det. Sosima ble selv over 100 år gammel. Historien ble formidlet til nye generasjoner munker, til den altså ble skrevet ned av biskop Sofronius av Jerusalem (Olsen, 2008, s. 89-92).”

 

Kilde: Olsen, Harald. (2008). Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum.