Mandag 07 Oktober
Om kildene til syndfrihet
Om kildene til syndfrihet
Harald Olsen skriver i boka ”Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre”:
”Stillheten er en grunnleggende forutsetning for ørkenlivet. Stillheten var det ørkenens menn og kvinner søkte, og stillheten ble også deres dyd – gjennom tausheten. Om eneboerne i Øvre Egypt ble det sagt: ”Trukket stadig dypere inn i seg selv og samtidig dypere inn i fellesskap og dypere inn i den Gud som er eksistensens grunn, og slik nærmere eksistensens grunn i dem selv. For eksistensens dybde i hver av oss er like fremmed og underlig, men også like uforglemmelig og kjent, som ørkenstillheten.”
Stillhetens betydning er også understreket i den kjente historien om da den store erkebiskop Teofilus av Alexandria besøkte Sketis, og brødrene ba abba Pambo om å si noen ord til erkebiskopen, som han kunne bli oppbygget av. Men den gamle sa da til dem: ”Blir han ikke oppbygget av min stillhet, så vil han ikke bli oppbygget av mine ord.” Og abba Poemen skal ha sagt: ”Er du stille, vil du ha fred hvor du enn lever.”
Veien til selverkjennelse gikk gjennom stillhet, oppmerksomhet og vaktsomhet. Når ordene døde ut, ble en ny bevissthet vekket. Den indre stillheten var en forutsetning for å overleve i ørkenen. Da abba Arsenius hadde trukket seg tilbake i ødemarka skal han ha hørt en stemme som sa: ”Arsenius – flykt, vær stille og be uavlatelig! Dette er kildene til syndfrihet.” Stillheten er først og fremst en indre tilstand, og er også kjærlighetens første plikt. Abba Poemen formulerte dette slik: ”Enkelte kan virke som de er stille. Men hvis de i sitt hjerte fordømmer andre, babler de i virkeligheten hele tida. Andre kan snakke fra morgen til kveld, og likevel være stille i sitt hjerte. Men slike personer sier ikke noe som er ufordelaktig om andre.”
(…)Men hele tida fristes man til å bryte stillheten. Ord er en måte å bekrefte ens eksistens på, og rettferdiggjøre ens handlinger. Man snakker for å unnskylde seg selv, overfor seg selv og overfor andre. Men stillheten er for ørkenboerne en form for overgivelse, en slags død. Og det er bare i en slik overgivelse at man kan få en sann erkjennelse av seg selv. Menneskene har en tendens til å glemme hvem og hva de i virkeligheten er. Og fornekter man stillhetens utfordring, kan man ikke lære seg selv å kjenne. Stillheten kommer ikke av seg selv. Hvis stillheten er Guds språk, er det kanskje ikke så rart at man gjør så mange feil i forsøkene på å forstå det. Stillheten er forutsetningen for å høre Guds hvisken. Det krever øvelse. Om abba Agathon er det fortalt at han gikk i tre år med en stein i munnen før han lærte seg å være stille.
Ordene er en del av menneskets rasjonelle selv. Å avstå fra ordene er derfor å åpne veien til ens åndelige selv. Ørkenboernes anbefaling er å gå inn i sin celle og ganske enkelt vente. Ikke minst i situasjoner der man opplever panikk, kraftløshet og hjelpeløshet. Og er man tålmodig og utholdende, vil man oppleve at nye kilder åpner seg (Olsen, 2008, s. 94-95).”
Kilde: Olsen, Harald. (2008). Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum.