Gregorios Palamas (1296-1359) om fariseismens sykdom

Gregorios Palamas (1296-1359)

om fariseismens sykdom

Følgende tekst er en del av det verdensberømte verket ”Filokalia”, en samling tekster som første gang kom ut i Venezia i 1782. Et større publikum har fått øynene opp for den åndelige skatten som den ortodokse kirke er bærer av, gjennom bøkene Brødrene Karamasov og En ung manns historie av Fjodor Dostojevski. I den kjente boka En russisk pilegrims beretninger til sin åndelige fader, lærer hovedpersonen seg å be Jesus-bønnen ved hjelp av en utgave av Filokalia. Filokalia betyr kjærlighet til det som er (åndelig) godt og skjønt.

Gregorios Palamas skriver følgende om kritikere av ekte kristendom:

”De som du sier har talt imot dette, broder, tror jeg lider av fariseismens sykdom, og at det er derfor de ikke vil vokte over og rense innsiden av sitt beger (Matt. 23, 26), dvs. sitt hjerte. De er uenige i fedrenes overleveringer, og vil heller sette seg selv i høysetet, som nye lærere for alle. De tillater ikke den ytre ydmyke holdning, lik den som den rettferdige tolleren inntok da han bad, og andre overtaler de til ikke å ta imot ham, når de ber. For, som Herren sier i Evangeliet: ”tolleren stod langt borte, og våget ikke å løfte sine øyne mot himmelen” (Luk. 18, 13), derfor ivrer de som tar seg selv i akt under bønnen, etter å etterligne hans ytre holdning. Og de kaller disse for navlebeskuere (eg. å ha sjelen i navlen), idet de forsøker å latterliggjøre det disse falskelig anklager dem for. For hvem av dem selv (hesykhastene) har sagt at sjelen sitter i navlen? Herved viser de andre seg klart som ondsinnede baktalere, som taler ille om rosverdige menn, og ikke som ivrige etter å vise de villfarne til rette, ikke er det for sannhetens skyld de skriver, men heller av fåfengt ærgjerrighet, ikke for å lære noen edruelighet, men heller for å lede bort fra denne. For selve saken og de som holder seg til den, streber disse andre etter å fornedre på alle vis ved å latterliggjøre den ytre holdning som de fremviser. Disse andre er da også rede til å kalle han som sa; ”Din lov er i mitt indre” (Ps. 40, 9 LXX), og han som sa til Gud: ”derfor bruser mitt indre (for Moab) som en citar” (Es. 16, 11) for ”kiliopsykhoi” (dvs. slike som har sjelen i magen. O. a.). Ja, de er rede til å klandre alle dem som lar det intellektuelle, det guddommelige og det åndelige gjenspeile seg i legemets holdninger og bevegelser. Men med dette klarer de jo ikke å skade de fromme, tvert imot gir det disse desto større del i saligheten og bereder dem kranser i himmelen. Selv vil dog baktalerne bli stående igjen utenfor det hellige forheng, og vil ikke engang bli verdiget å skue skyggen av sannheten. Det er endog grunn til å frykte at de gjør seg skyldig i evig straff, fordi de ikke bare skilte seg fra de hellige, men også angrep disse med sin agitasjon (Palamas, 1993, s. 51-53).”

Kilde: Palamas, Gregorios. (1993). Om de hellige hesykhaster. I: Fader Johannes. Filokalia. De gamle fedrenes lære om det rene hjertes uavlatelige bønn. Oslo: St. Olav Forlag.