Beretningen om hvordan Abraham møtte Marias synd med nåde

Beretningen om hvordan Abraham møtte Marias synd med nåde

Harald Olsen skriver:

”Denne historien er en del av vitaet til eneboeren Abraham fra Qidun, som levde midt på 300-tallet i en landsby nær Edessa i Syria. Vitaet er fra 400-tallet, og ble ført i pennen av munken og diakonen Efraim. Det ble opprinnelig skrevet på syrisk, men snart oversatt til gresk og latin, og spredt over hele kristenheten. I høymiddelalderen dramatiserte Hrotswitha av Gandersheim denne historien, noe som også gjorde sitt til at den ble kjent og populær.

Denne fortellingens begivenheter fant sted i slutten av Abrahams liv. En bror av ham døde, og etterlot seg ei lita jente foreldreløs. Hun het Maria og var 7 år. Eneboeren Abraham ble bedt om å ta seg av henne, og han sa seg villig til det. Det var ikke helt uvanlig av barn vokste opp i ørkenen, og de ble da naturlig nok oppdratt i den monastiske livsformen. Det skjedde også med Maria. Hun bodde sammen med onkelen, i eneboerstedets ytre rom, mens Abraham levde mer isolert og tilbaketrukket i det indre rom. Maria lærte seg tidlig tidebønnene, og kunne synge salmer og sitere lange bibeltekster. Hun deltok også ivrig i onkelens asketiske øvelser. Slik levde Maria et fromt og ubesmittet liv i 20 år.

Men djevelen kastet ifølge helgenlegenden sitt blikk på Maria, og bestemte seg for å ramme den fromme Abraham gjennom henne. Abraham ble advart i en drøm. En natt drømte han om en stor slange som kom ut av sin hule og nærmet seg cella hans. Her kom den over en due, som den svelget i et jafs, før den trakk seg tilbake igjen. Abraham ble stående hjelpeløs og se på, og kunne ikke forhindre at det skjedde. Da han våknet var han heller ikke i stand til å tolke drømmen. Han trodde det var et varsel om at forfølgelser ville ramme kirken, eller om indre konflikt og splittelse. Noen dager senere fikk han en ny påminnelse, men denne gangen ble drømmen virkeliggjort. En stor slange kom inn i hans egen celle. Han greide imidlertid å drepe den ved å knuse hodet med foten. Da la han merke til at det var liv i slangens mage, og ved å sprette den opp kunne han ta ut en levende due. Han ropte på Maria for at hun skulle se det som hadde skjedd. Men hun kom ikke. Maria var borte.

Det som hadde skjedd Maria hadde startet et års tid i forveien. En uekte munk hadde begynt å oppsøke stedet, tilsynelatende for å søke Abrahams åndelige veiledning. Men hans øyne hadde falt på Maria, som var sjeldent vakker. Han ble fylt av begjær etter henne. Smått om senn hadde han greid å påvirke henne gjennom forførerisk tale, og til slutt hadde hun latt seg forføre. Maria opplevde dette som et uopprettelig fall og en utilgivelig synd. I anger og fortvilelse sa hun til seg selv:

-Jeg er så godt som død – jeg har mistet hele mitt liv, mine asketiske bestrebelser, min avholdenhet, mine tårer – alt er bortkastet! For jeg har gjort opprør mot Gud og drept min sjel!

Hun opplevde seg som død for både Gud og mennesker. Hun fryktet onkelens dom, og så seg ikke i stand til å møte en så hellig mann som han. Derfor ble flukten eneste utvei. Og for et så syndig menneske som henne så hun ikke andre måter å overleve på enn prostitusjon. Slik havnet Maria i bordell.

Da han oppdaget at Maria var borte, skjønte Abraham hva han var blitt varslet om i drømmen. Det var Maria som hadde vært truet, ikke kirken. I anger og bot over sin egen unnfallenhet og uforstand ba han:

”Den frykteligste ulv har snappet mitt vesle lam fra meg, min datter er brakt bort som en fange…Kristus, verdens frelser, gi meg tilbake mitt lam Maria og bring henne tilbake til flokken i live. La meg slippe å forlate dette livet i sorg. Herre, forakt ikke min bønn, men send din nåde og redd Maria fra slangens gap.”

Slik duen hadde vært to dager i slangens mage, slik ba Abraham i to år for Maria.

Etter to år sendte Abraham ut noen som skulle finne ut hvor Maria oppholdt seg. De lyktes i dette, og kom tilbake til ham med opplysninger om hvor hun var og hva slags liv hun levde. Da kjøpte Abraham seg hest og soldatklær, og i forkledning dro han ut for å finne henne. Slik den første Abraham hadde kjempet for sin nevø Lot, slik ville den andre Abraham ifølge legenden kjempe for sin niese Maria og hennes sjel. Da han kom fram til bordellet der Maria holdt til, spurte han innehaveren om det var riktig at de hadde en uvanlig vakker ung kvinne i huset. Innehaveren bekreftet dette, at hun ”i skjønnhet overgår alt som naturen har skapt”, og at hun het Maria. Abraham ba om å få se henne. Da Maria framsto for ham, kledt og sminket som prostituert, hadde han problemer med å holde tårene tilbake. Men han greide å kontrollere seg, og gjennomføre en vanlig samtale med henne. Da hun kom nær ham, kjente hun ”duften av askese” fra Abrahams kropp. Da ble hun plutselig minnet om sitt tidligere liv, og den situasjonen hun nå befant seg i. Høylydt ga hun uttrykk for sin anger og fortvilelse, men hun gjenkjente likevel ikke sin onkel i soldatklærne. For å forhindre at hun rømte nok en gang, for å roe henne ned og oppnå hennes fortrolighet, bestilte Abraham et bedre måltid mat. Og asketen som hadde levd på vegetarisk kost og vann i 50 år måtte presse i seg både kjøtt og vin, for å berge en fortapt sjel.

Etter måltidet fikk Maria ham med seg inn i soverommet. Da de satt ved siden av hverandre på den store senga, tok Abraham godt tak i Marias skuldre for at hun ikke skulle rømme. Så tok han av seg hjelmen, og ga seg til kjenne. Maria ble sittende som forsteinet. Men i stedet for å fordømme henne, påtok Abraham seg ansvaret for det som hadde skjedd. Det var han som ikke hadde forstått varselet han hadde fått, og som derfor måtte gjøre bot. Det var ikke lett å få Maria med på denne tankegangen, og ut av egen fordømmelse og selvforakt. Men etter en lang natts anger og gråt lot hun seg til slutt overtale om at det fremdeles var håp og nåde for henne. De lot alle hennes eiendeler være igjen, og i hemmelighet forlot de bordellet.

Maria ble med Abraham tilbake til eneboerstedet. Men nå byttet de rom: Maria fikk det innerste og mest skjermede rommet, der hun levde i bot, bønn og askese. Etter en tid opplevde hun å få helbredelsens nådegave, som en bekreftelse på tilgivelse og nåde. Abraham levde i ti år etter dette. Han gjennomførte hver dag som om det var den siste, og han oppnådde stort ry som hellig mann og åndelig far. Men kampen om Marias sjel ble alltid betraktet som hans største bragd.

Da Abraham til slutt døde, samlet hele byen seg til hans begravelse. Mange fikk tak i biter av klærne hans, og opplevde ifølge legenden at de hadde helbredende kraft. Den hellige Abraham av Qidon ble begravet på et sted utenfor byen der det senere ble bygd en kirke som kom til å romme Efraim Syrerens jordiske levninger, Edessas store poet og teolog. Maria døde bare 5 år etter Abraham. I sitt siste øyeblikk skal ansiktet hennes ha strålt slik at alle de tilstedeværende brast ut i lovprisning og takk.

Historien om Abraham og Maria er en av de eldste fortellingene om helgener som påtar seg ansvaret for andres synd, og som i sin handling gir en garanti for andres gode atferd. Abraham påtar seg ansvaret for Marias fall ved å ha oversett forvarslet om det som truet henne. Senere blir dette temaet vanlig i hagiografien. Marias synd er ikke først og fremst å ha latt seg forføre, men at hun rømte fra oppgjøret. Likevel møter Abraham henne ikke med fordømmelse, men med medlidenhet og nåde. Dette er for øvrig et gjennomgående trekk i ørkenlitteraturen: Synderen møtes ikke med dom, men med kjærlighet (Olsen, 2008, s. 140-142).”

Kilde: Olsen, Harald. (2008). Ørkenvind. Arven fra ørkenens fedre og mødre. Oslo: Verbum.