Gud ga Antonios kunnskapsord slik at den ene broren ble reddet

Gud ga Antonius kunnskapsord

slik at den ene broren ble reddet

”Det var engang to brødre som begav seg ivei til abba Antonios i ørkenen, men underveis gikk de tom for vann, og den ene døde, mens den andre var nær ved å sette livet til. Da han ikke lenger hadde krefter til å gå videre, la han seg ned på jorden for å vente på døden.

Samtidig kalte Antonios sammen de munker som han hadde hos seg på fjellet, og sa til dem: fyll en krukke med vann og begi dere på vei mot Egypten. Av to som er på vei hit, er allerede den ene død og den andre vil også dø, og dere ikke skynder dere. Dette så jeg i et syn, mens jeg var i bønn.

Da munkene kom til stedet, fant de da også den ene død, og begravde ham, mens den andre kom seg, da han fikk vann å drikke. De tok ham så med til den gamle. Det var en dags vandring dit.

Om noen vil spørre, hvorfor den hellige Antonios ikke gjorde dette før den ene døde, så ville ikke det vært rettferdig. Det var ikke Antonios’ oppgave å bestemme når et menneske skal dø, det er det Gud som bestemmer, både den enes død og den andres redning. Den hellige Antonios’ del i dette var kun at han satt på fjellet med et edruelig hjerte og ble verdiget Herrens åpenbaring om noe som skjedde langt borte.

Av dette ser du at det var ved sin edruelighet at hl. Antonios fikk dette klarsyn. For Gud åpenbarer seg for hjertets forstand – som den hellige Johannes Klimakos sier – først som ild, som renser den Han elsker, og deretter som lys, som opplyser sinnet og gjør dette i stand til å skue Gud  (Fader Johannes (red.), 1993, s. 101-102).”

lde:

Fader Johannes (red.). (1993). Filokalia. De gamle fedrenes lære om det rene hjertes uavlatelige bønn. Oslo: St. Olavs Forlag.