Om hvor den sanne visdom, kraft, forstand, langt liv og livskraft, øynenes lys og all fred har sitt utspring

Om hvor den sanne visdom, kraft,

forstand, langt liv og livskraft, øynenes

lys og all fred har sitt utspring

”La oss således bruke alle krefter i denne praktiske gjerning (dydene og askesen), som kan løfte oss opp til fromheten, som er sinnets renhet, og som har gudsbetraktningen som frukt – hvilket er naturlig for forstanden. For ved handling går vi veien til betraktningen (theoria), slik sier den skarpe og vise teolog (Gregorios Teologen). Om vi derfor ikke legger tilstrekkelig vekt på denne gjerning, vil vi heller ikke nå denne visdom; for selv om noen har nådd selve dydens høyeste tind, så kommer han derfor ikke utenom askesens møye, som kuer legemets tøylesløse drifter, uten at han utøver en streng overvåking av tankene. På dette vis skulle vi så vidt kunne oppnå Kristi iboen. For desto større vår rettferdighet blir, desto mer vokser den åndelige modenhet, og når så vårt sinn har oppnådd fullkommenhet, vil det ufravikelig holde seg til Gud og bli hyllet i guddommelig lys – og slik vil det få skue de usigelige mysterier. Og da kommer erkjennelsen av hvorfra den sanne visdom, kraft, forstand, langt liv og livskraft, øynenes lys og all fred har sitt utspring. For så lenge han er opptatt med kampen mot lidenskapene, har han ikke mulighet til å nyte dette; slik vil også dydene og lastene gjøre forstanden blind, for at noen ikke skal se dydene og for at andre ikke skal se lastene. Men så snart kampen har stilnet, og en har mottatt de åndelige gaver, blir en ved nådens innvirkning helt gjennomtrengt av lys og i stand til å skue det som er åndelig. Da er en ikke lenger bundet til noe herværende, men har gått over fra døden til livet.

Den som følger et forbilledlig liv og ivrer for å komme Gud nærmere, må ha et plettfritt hjerte og rene lepper, slik at det rene sinns ord kan komme ubesudlet frem til Guds ære, og slik at den sjel som holder seg til Gud kan være i uavlatelig samtale med Ham. La oss ivre for å nå en slik dydenes høyde, brødre, og holde opp med å krype på jorden, bundet av lidenskapene. Den som ved askese har steget opp til Guds nærhet, og som har fått del i Hans hellige lys og har blitt antent av kjærligheten til Ham, han får nyte Herrens usigelige åndelige glede, som den hellige salmen sier: ”Gled deg i Herren! Så skal Han gi deg hva ditt hjerte attrår…Han skal la din rettferdighet gå frem som lyset og din rett som middagens lys” (Salme 37,4,6). Og hvilken kjærlighet er så sterk og uimotståelig, som den Gud utgyder i den sjel som er renset for alt ondt? En slik sjel sier av sitt hjertes oppriktighet: ”jeg er syk av kjærlighet” (Høysangen 2,5). Usigelig og uforklarlig er den guddommelige kjærlighets utstråling! Ikke noe ord kan beskrive det, ikke kan noe øre romme det! Du kan peke på morgenrøden, eller det klare måneskinn, det strålende solskinn – intet av dette strekker til som sammenligning med den herlighet, ja det er ynkeligere overfor det sanne lys, enn den mørkeste natt eller den dunkleste skumring overfor det klareste dagslys. Slik talte også Basilios, vår store lærer, til oss ut fra sin erfaring, som hadde lært ham det (Fader Johannes (red.), 1993, s. 181-183).”

Kilde: